*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 19. februar 2017

Om uskarpe bilder og dagklare minner.

  

Sånn så spissbåten ut som jeg tilbragte så mange timer av min barndom i. Det er det eneste bildet jeg har av den. Nei bildet blir nok ikke skarpere enn dette. Det er tatt med storesøsters instamatic- kamera, det hun fikk i konfirmasjonsgave. Og kvaliteten er langt dårligere enn bildene vi har fra pappas gamle belgkamera, betalt med rasjonerte sigaretter som han fikk utdelt i tysklandsbrigaden.

Men dette er tatt av storesøster, kanskje i 1972. Hun er rundt 16 og jeg er rund 11 år. Og det er fra en sommer og en alder hvor store søstre kunne tenke at små brødre var søte. Når jeg nå ser den ivrige terten med bolleklipp som er så stolt og overlykkelig over å få disponere spissbåten vi hadde fått fra pappas grandonkel, så kan jeg på en slags upersonlig måte skjønne det. Og med hjelp av det uskarpe bildet får jeg fram et sylskarpt minne om båten min, komplett med luktene og lydene der i fjæra.

Ennå skraper båten mot sandbunnen. En må jumpe om bord mens en ennå ‘trør støvel’ så en ikke blir våt. Men det går greit, jeg veier jo ikke stort frempå tofta der jeg ivrig haker årene mot sandbunnen. Jeg kan ikke huske om vi har satt den ut av naustet eller om pappa har kjørt den i fjæra på silosvansen, slik skikken ble etter at naustet ble revet. I alle fall er sommersesongen innviet, Ingar og Bjarnes båter ligger ‘bortpå’ allerede. Ingars båt har påhengsmotor. Men min er mye lettere å ro. Den drar ikke halve Vestfjorden etter seg med et svært akterspeil. Siden fikk vi også en sånn plastbåt, bare litt mindre.

Spissa er gråmalt med Gjøko gårdsmaling på innsiden. På utsiden har ripa en grønn list, og resten er forsøksvis hvit, som dere ser. Men båtsaumen har begynt å ruste, så det tyter fram brunfarge fra naglehodene. Det var med denne båten jeg to år senere rodde rundt Engeløy. Den var lettrodd og jeg var blitt litt større, men ikke lang nok til at føttene kunne få spenntak mot spantet under nabotofta. Pappa hadde bygget opp den tofta jeg sitter på, et blankslitt, umalt planke hjelper til sånn at det blir mulig for en liten gutt å ro uten å måtte holde hendene over hodet for at årene skulle nå ned i sjøen.

Når jeg lander i fjæra etter å 'ha vor roen' ordner jeg biffen alene. 
En må legge dreggen på skrå fremme på nesen av spissbåten og sende den langt nok ut fra holmen til at båten ikke faller tørt når det blir fjære. Så napper en i røkkhalen og hører dreggen plumpe uti sjøen. Da kan en rette ryggen og bære fiskehånka hjemover. Måsen har allerede tatt oppstilling på fjøstaket.  

En sensommerkveld, kanskje 4 år etter at dette ble tatt, kom det en ‘sørvestramling’ som dro båten etter dreggen til den nådde tangsteinene. Noen båtbord hadde løsnet, ett var blitt knust, og jeg følte meg litt knust jeg også. Men pappa kjøpte båtnagler i Bodø for å kunne saume fast et nytt bord. Det skulle nok bli en råd. Men da vinteren tok slutt og vi skulle begynne arbeidet med å klinke opp og å reparere, var det ikke heft eller hold noe sted. Det stod ikke til å få båt av den igjen. Jeg ble forklart at «det va ikkje botvon i han». Eller som man ville sagt på riksmål: fjærestenene hadde gjort ubotelig skade. En dag jeg kom fra skolen gjenkjente jeg en bit av den grønnmalte stamnen i vedhaugen. Pappa hadde lånt kappsaga og laget vinterved av båten.

«For første Gang, for første Gang - Det giver mangen Smaating Rang» skriver Wergeland i et dikt. Det er sant. Men det finnes også hendelser av et litt annet slag, umerkelige små hendelser som bare får sin rang ved at en tenker over dem i etterkant. Siste gang jeg landet båten i fjæra med fangst. Siste gang vi satte båt på vannet om våren sammen, pappa og jeg. Tenkte ikke over det. Visste ikke om det heller, at dette var siste gangen. Så det er intet klart minne. Og godt er det. Den kommer tidsnok, tiden for den siste gang. Jeg vil heller tenke på lydene og luktene i fjæra, klukkingen av sjø mot båten, eventyret som lå og ventet. Og på trælene jeg hadde i fingrene, de som fulgte meg fra barndommen av og helt til jeg flyttet hit til byen. De kommer nok ikke tilbake de heller.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 4. februar 2017

Historietime med Ottar Brox





Ottar Brox gir en middelaldrende leser håp for alderdommen. Det er oppmuntrende å lese en slik vital og relevant deltaker i den offentlige samtalen som har bikket 84 år. Ulikt mange av sine tidligere partifeller i SV har Brox alltid hatt stor sans for gründervirksomhet, privat initiativ og eierskap i næringsutvikling. Og han har hatt en vedvarende interesse for å beskrive og forstå hvorfor utviklingen i vårt land i så mange henseender har vært en suksess, selv om den i mangt og meget ble det som skjedde mens Arbeiderpartiets økonomer var ‘busy making other plans’. 

Som overordnet syn på politikkens oppgave er Brox i likhet med Karl Popper mer opptatt av å bekjempe onder vi kan unngå enn å foreskrive hvordan samfunnet bør se ut, hva folk bør leve av og hvor de bør bo. Et av disse ondene identifiserer Brox som økende ulikheter i levestandard og fremveksten av en ny gruppe fattige. Og han forklarer valg av bosted og yrke mer ut fra et økonomisk rasjonale enn hva slags kulturelle smakspreferanser folk har.

Brox uortodokse posisjon kommer i klem mellom flere ulike skoleretninger innen makroøkonomi og samfunnsplanlegging. Det har innbragt ham hugg og stikk fra mange hold, men også sørget for at Brox fortsatt leses med interesse av leg og lærd. Noen har avfeid ham som en håpløs romantisk og reaksjonær apologet for fortidens levemåter og næringsveier, en slags makro-økonomiens Karl Erik Harr. Vi skal komme tilbake til det aspektet med tanke på bokens siste del. Men først noen stikkord omkring fortiden og hva Brox mener vi kan lære av den.     

Hvorfor fikk vi en slik rask modernisering uten at det oppstod et permanent filleproletariat i byene? Hvorfor ble velstanden såvidt jevnt fordelt, sammenlignet med f.eks. Storbritannia og Frankrike?
En god del av veksten i folketallet i Norge som truet bondebefolkningens livsgrunnlag ble absorbert gjennom emigrasjon til USA. Eller man emigrerte nordover. Ettersom det meste av den udyrkede jorden var tungdyrket og uegnet for store kornavlinger og det manglet infrastruktur for salg av jordbruksprodukter, var tilgangen på dyrkingsjord billig. Vi fikk enda flere selveiende småbønder som hovedsakelig produserte for selvforsyning av mat og klær, og som søkte kontantinntekter gjennom sesongarbeid av ulikt slag. Mange gårder ble oppdelt i enda mindre enheter, en trend som varte helt til etter krigen. Likevel hadde disse bøndene det stort sett bedre enn sine kolleger som var landarbeidere i land med langt bedre naturlige betingelser for jordbruk. 

Dette ‘mangesysleriet’ var også fleksibelt overfor makro-økonomiske svingninger. Da krisen satte inn på 30-tallet fant mange det mer hensiktsmessig å bli værende i eller reise tilbake til distriktene. Der var bo- og levekostnadene lavere og selvforsyningsgraden høyere enn som arbeidsledig i byen. Ifra 1935 til 1945 hadde mange i de store ungdomskullene etablert seg og stiftet familie i distriktene. Og etter krigen sørget tregheten i bosetningsmønsteret for at det ble en varig knapphet på arbeidskraft i byene. Det drenerte også armoden der, fordi arbeidskjøperne måtte konkurrere om lønn og arbeidsforhold; det var intet hav av arbeidsløse en kunne øse av som var villig til å ta hva som helst av jobber. Derfor fikk fagbevegelsen gjennomslag for sine krav om en fornuftig andel av produktivitetsveksten gjennom økt reallønn. 30-tallets ungdomsarbeidsledighet fikk ikke ‘satt seg’ i form av et filleproletariat som ble gjort permanent ubrukbare for arbeidslivet. 

I alt jeg har lest av Brox historieskrivning legges det liten vekt på de små skritt i retning av dagens velferdsstat i denne perioden. Det stramme arbeidsmarkedet, og derav høyere pris på arbeidskraft, beskrives som et langt viktigere bidrag til reduksjon i forskjeller enn velferdsstatens omfordelingsmekanismer. Velferdsstaten er nyttig og viktig nok, særlig gjennom muligheten den gir for utdanning og at samfunnet nyttiggjør seg befolkningens ulike talenter, uansett deres klassebakgrunn. Men den forutsetter tilnærmet full sysselsetting. Uten det kan velferdsstaten ikke finansieres.

Brox' utgangspunkt er oftest logikken bak familiers valg av strategier for å sikre eget utkomme. Og om hvorvidt den politikk som ble ført var til hjelp eller til hinder for folk som ville skape seg et utkomme basert på egne lokale ressurser og ferdigheter. Brox får fram det moderne og fleksible ved mangesysleriet, sammenlignet med sentrale økonomers 'master plan'-tenkning, som fort ble foreldet. Og at distriktenes overlevelsesstrategier i sum faktisk styrket industriarbeidernes sak i byer og tettsteder. Jeg tror mye av dette er riktig sett, og ofte oversett i øvrig historieskrivning om samme periode. 


Og jeg tror også Brox har rett i mange av sine advarsler når han ser fremover. Han argumenterer ikke for distriktspolitikk ut fra en idé om det gode liv på landet, men ut fra opplyst egeninteresse. Det eksisterer en infrastruktur og en boligmasse i distriktene som er fryktelig kostbar for fellesskapet å erstatte. Det er ikke i oslofolks interesse med en rask avfolkning og en voldsom tilstrømning til hovedstaden. Det bidrar til horrible boligpriser, noe som øker forskjellene og ekskluderer dem som ikke kan stå tidlig opp om morgenen for å arve. Bokostnadene gjør det omtrent umulig å drive konkurransedyktig eksportindustri fra slike sentra, og det ‘etnifiserer’ de billigste/mest shabby boligstrøkene i byene, der de fattige og arbeidsledige bor. Det er oppskrift på trøbbel.

Brox argumenterer også for å satse på en permanent videreutdanning på arbeidsplassene istedenfor å la høyere akademisk utdanning bli en slags obligatorisk grunnskole som lar mange bli 30 før de får befatning med yrkeslivet. Han anfører gode grunner for denne tanke, som han også har gjort tidligere.

Men hva med dagens distriktspolitikk og måten familier velger mellom ulike alternativer for å søke utkomme og et sted å bo. Hva angår jordbruk, så synes Brox å ha tatt inn over seg det irreversible ved de tekniske kvantesprangene som har gjort småskala husdyrbruk uaktuell som viktig kilde til fremtidig sysselsetting: 
«Små, arbeidskrevende husdyrbruk kan – med hensyn til arbeidsinntekter for brukerfamilien – ikke konkurrere med heltids- eller til og med deltidsarbeid med norsk lønnsnivå. Det er bare de kontante inntektene fra alt annet enn jordbruk som kan ta vare på en vesentlig del av Småbruks-Norge.»   

Brox’ nedsabling den fiskeripolitikken som er blitt ført er som vanlig både krass og presis. Men det er litt mer uklart hvordan han tenker seg muligheten av å reversere kapitalkreftenes kolonisering av havets ressurser og privatiseringen av felles-allmenningen som gjorde fiskeryrket til en åpen bygdenæring. Jeg tror det toget er gått, og det kan beskrives som forskjellen mellom å ha rett og å få rett. Og dessuten: Også kystflåten produserer nå mye frossen fisk, det mottaksapparatet og de vantmanns-kunnskapene som en gang eksisterte for bearbeiding av fersk fisk er jo ofte ikke lenger der lenger.  

«..muligheter må være et langt nyttigere begrep enn preferanser  om en vil sette seg inn i forholdet mellom by- og bygdeliv», skriver Brox. 

Det er nok så. Men en faktor når det gjelder preferanser tror jeg er undervurdert: Nordmenn er ikke lenger villige til å leve den type liv som kreves for å skape en sosial økologi av ferdigheter og skikker som følger naturens svingninger og har fisk som første premissleverandør for hvordan man innretter seg. Kvinnene er ikke en fleksibel arbeidskraftreserve av hjemmeværende husmødre som når det kreves skjærer filet og egner line. Familiehusholdningens arbeidsdeling og økonomi er profesjonalisert og gjort om til lønnsarbeid. Og ja, det bør helst være over en viss kritisk mengde av mennesker i en bygd slik at det er mange nok til å etterspørre en viss variasjon av vare- og kulturtilbud. Vi er blitt storforlangende fordi vi har erfart og vet om noe annet. Kun bitter nød kan reversere den utviklingen.

Så den økonomiske logikken bak bosetningen av distriktene på kysten – fiske og jordbruk – har på mange måter forvitret. Hvis noen vet om et probat middel for å motvirke disse tunge trendene så bør de melde seg til idé-dugnad. For mange ønsker fortsatt å bo i distriktene. Men de må ha muligheter til det.    

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !