*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 3. oktober 2012

Grav der du står med Rune Slagstads "Spadestikk".




Les bokanmeldelsen i sin helhet Minerva   Anmeldelsen av den første delen kan du lese her

Etter minst 160 sider av tung marxistholdig leire har Rune Slagstads spadestikk tatt meg ned til den reneste sølvåren av artikler. Noe av innholdet er kjent for de heldige lesere av        «De nasjonale strateger». For en rikdom i bredde og stofftilfang, for en allsidig begavelse dette lengdesnittet dokumenterer ! Jeg vil i det følgende prøve å si noe om Slagstads form, hans stil og perspektiv på tingene, i stedet for en hesblesende opplisting av de utrolig mange tema han er innom. 


Jens Arup Seip er en mann som har satt sitt preg på en hel generasjon historikere. I Slagstads artikkelsamling er det mange stilistiske spor etter Seips korthuggne, pregnante stil. Seip mente at historikerens rolle var å «avkle» makten, vise fram de motiv som skjuler seg bak de vakre ordene, framvise de egentlige drivkreftene. Slagstad glimter til med både Seip-sitat og egne aforistiske hugg noen ganger. De er stilistiske perler det er en intellektuell vellyst å lese, gjerne servert med en knivsodd malisiøs humor:

«Den demokratiske diskusjonskulturen har aldri vært Arbeiderpartiets sterkeste side.[...]   I det organisatoriske førte Ap arven fra Lenin og Komintern videre gjennom Gerhardsens epoke og utover den, med generalsekretær Haakon Lie som materialforvalter. Grunnteksten var Haakon Lies Håndbok i agitasjon og propaganda, som knapt kan forveksles med Jürgen Habermas’ Teori om kommunikativ handling  

I form kunne dette minne om Seip. Men Slagstads perspektiv er et annet. Seip «avkledde» Aps maktfullkomne politikk ut fra et Machiavelli-perspektiv som implisitt synes å hevde at dette er nå en gang det stoff som all politikk er laget av, aktørenes ideologiske snakk er bare de ulike gruppers retoriske røykslør som skal kamuflere naken egeninteresse og vilje til makt. Slikt er det historikerens oppgave å skjære gjennom. En slik innfallsvinkel til politikk kan bli en demokratisk impuls. Gjennom å avkle og «avførtrylle» makten, myndiggjøres den kritiske borger. Men som eneste perspektiv er det lammende. Den høyrepopulistiske versjonen hevder at politikere er «samme ulla alle sammen». Den marxistiske utgaven mener at politikerne «er i lomma på pengemakta». Det blir en upresis, apolitisk kritikk som vi kjenner fra folk som har opplevd totalitære regimer; man betrakter politikk som bare et skittent maktspill ordentlige folk ikke bør drive med. Og denne kynismen underkjenner fullstendig realiteten av at også ideer og forståelsesformer kan være en handlingsimpuls og en bevegende kraft i politikken.  

Jens Arup Seip
Men der Seip er kyniker, reagerer Slagstad som en skuffet idealist som med indignasjon ser at noen tramper på hans ideal om – ja nettopp, kommunikativ handling, idealet om det «deliberative demokrati». Jeg vet ingen som i den grad har avkledt Ap’s maktarroganse som Slagstad. Han går Seip en høy gang hva angår infamt treffende beskrivelser av enkeltpolitikere. Men viktigere, og til forskjell fra Seip, har Slagstads kritikk ikke bare kritisert Ap's maktmisbruk. Han har kritisert et tenkesett, en idé. Hans Skjervheim og Rune Slagstad har satt på begrep og gitt talende eksempler på den selvforståelse og overideologi som preget etterkrigstidens Ap: Positivismen – enhetsvitenskapen som med faglig kompetanse og sosial ingeniørkunst former økonomi, utdanning, helse, bosetning – the lot – ut fra hva som er «faglig innsikt». Når et partis ledersjikt er væpnet med en slik selvforståelse, blir tilnærmingen til politikk og velgere nødvendigvis maktarrogant manipulerende fordi man oppfatter kritikk og protester som uttrykk for uvitenhet. Ingen har som ex-marxisten Slagstad pekt på dette leninistiske slagget i Aps tradisjon. Det er en maktkritikk fra venstre; ikke fordi Ap «svikta sosialismen» eller var villig til å bruke den politiske makt partiet hadde fått, men fordi partiet i mangt anla et instrumentelt, paternalistisk syn som i sitt vesen er udemokratisk. 


Opp mot dette minner Slagstad om verdien av det sivile samfunn som autonom størrelse som ikke restløst kan koloniseres av politikkens eller økonomiens systemverden. Som alternativ settes opp det sivile samfunn og en demokratisk politisk kultur der en ser «verdien av den institusjonaliserte konflikt» og hvor «den andre anerkjennes som motstander – og ikke som en fiende som skal knuses».  Sentralt i denne forståelsen av politikk blir idealet om en resonerende offentlighet – som er noe annet enn smarte «medieutspill» fra politikere.   

«I vårt liberale, medievridde samfunn utformes politikken i det offentlige rom. Skal våre politikere bli noe mer enn populistiske surfere på de saker som den avslørende journalistikk til enhver tid setter på dagsorden, må den liberalt resonnerende og diskuterende offentlighet rehabiliteres – som et politisk-intellektuelt møtested for handlingsskapende refleksjon.» 

Idealet er den myndiggjorte, informerte borger, og politikere og forvaltning som stilles til ansvar gjennom en kritisk, diskuterende offentlighet. Vi må beholde en politisk og administrativ praksis som "regner med folk, og ikke bare regner med folk", for å sitere Hans Skjervheim. Dette er et stadig tilbakevendende hovedmotiv, et prisme som Rune Slagstad betrakter politikk gjennom. Og det lar seg anvende på mer enn sosialdemokratiets glansdager. Slagstads vektlegging av det sivile samfunn, den autonome borger og rettsstaten, driver ham i retning flere av Høyres posisjoner og idealer. 

Apenes slutter som politiker: "Mitt bidrag til et mer strømlinjeformet Høyre"

Eller rettere sagt, i retning av en marginal tradisjon innen Høyre, hvor protester mot fullmaktslovgivning og statlig dirigering ikke bare har omfattet velgergruppens privatøkonomiske interesser, men er fundert på prinsipper om det sivile samfunn og politikkens grenser. Det er demokraten Slagstad som også kritiserer Høyres tradisjonelt manglende forståelse for at også en økonomisk maktkonsentrasjon – som ikke blir moderert av demokratisk fastlagte rammer - kan utgjøre en trussel mot folks frihet og muligheter til å utforme sine egne liv. 

Hva er så svakheten ved denne ideologikritiske måten å skrive historie på? Det er en viss fare for at en forenkler sammensatte hendelser til pedagogiske eksempler som skal illustrere et ideologisk poeng. Stilistiske ideal kan bli en forførerisk fristelse.Det knappe og presise kan også bli reduksjonistisk, av stilhensyn, så å si. Og noen ganger sitter en igjen med usikkerhet om hvorvidt f.eks. sitatbruken yter den siterte rettferdighet. Men for det meste er Slagstads karakteristikker utrolig treffende når de gjennom karikaturens milde overdrivelse får fram det sentrale, slående trekket. 
Så for leseren blir denne tykke boka en fest og intellektuell svir som varer flere dager til ende. Blant annet fordi den så ofte lykkes å gjøre det komplekse begripelig gjennom klargjørende begrep. Boka er på 867 sider, men den er ikke ordrik, men først og fremst kortfattet og pregnant i sin form. Følgelig får den sagt utrolig mye om imponerende mange tema. Ved siden av en rekke spennende gjensyn med nyere norsk historie, blir en innvidd i sammenhenger og mønstre som gir en bevisst tilnærming til samtiden, det blir til en betraktningsmåte, et redskap til å forstå. Som alle slike lykter en henger opp for å betrakte tingene, har også denne sine dødvinkler og skyggefelt. Men det får utstå til en annen gang. I denne omgang nøyer jeg med å gi luft for min begeistring over et utrolig rikt og verdifullt bidrag til den offentlige samtale.       

Første del av anmeldelsen kan du lese her