*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 13. april 2015

Günter Grass: Mitt århundre



Denne anmeldelsen får være min hyllest til forfatteren Günter Grass




Grass in memoriam


Günter Grass - Mitt århundre Roman - Gyldendal 1999 Oversatt av Kjell Risvik

Av de mange manifestasjoner tusenårsskiftet avstedkom, må den foreliggende bok være en av de få av virkelig varig verdi. Hvordan makter en forfatter i løpet av knappe 300 sider skape 100 pregnante skisser av 100 ulike år, så presist fokusert på den talende detalj, så ladet av assosiasjoner og tidsånd? Det er stor litteratur, mye av det, - virkelig en nobelpristager verdig. Og det er medrivende og lettlest om et mørkt århundre, båret oppe av forfatterens skarpe blikk for det punkt der tragedien og komikken tangerer hverandre. Det er Grass på sitt beste, slik vi kjenner ham fra før.

Har vi ham nå? Nei, det er noe annet som blander seg inn, noe nytt. Den aldrende mesters palett er blitt beriket med en ny farve. En lysere valør av forsonlighet, en melankolsk generøsitet overfor de mange blindgater mennesker, også forfatteren, har vandret langs. Samtidig har jeg aldri lest ham skarpere, sett ham med større autoritet gi tingene sitt rette navn. Det er mesterlig hvordan denne ubestikkelige motviljen mot å drikke dus med ondskapen samtidig er formidlet gjennom tekster som er både forsonlige og humoristiske, ja bent fram rørende. Hva er det han mener da?

Mye om mangt, naturligvis, fra et århundre han har levd så intenst med i. Men først og fremst er det perspektivet han anlegger som er saken; historien slik den artet seg for den lille mann og kvinne. Et slikt perspektiv kan kun fiksjonen levendegjøre og individualisere, alt annet blir hule fraser på vegne av andre. Grass' tekster henter sin moralske autoritet fra den litterære: Det er så klart sett, så intenst levendegjort, så sant. Det er også gjennom perspektivet den humanistiske tendensen framkommer, gjennom det assosiasjonsrikt antydede, ofte fra helt "upolitiske" mennesker. Sympatien med menneskene, strengheten mot løgnen og fortielsen - joda, "alvorlikeren" Grass er fortsatt her.

Og samtidig den aldrende mann som ser at vi er dømt til løgner, utopier og ufullstendige arbeidsskisser av historiens strøm. Og som kanskje bl.a. derfor makter å levende gestalte personer som havnet på en av de mange gale sidene.

Dette lyder veldig alvorlig, ser jeg. Det er det også, til tider. Det er en tysker som skriver, han levendegjør det den vietnamesiske forfatteren Bao Ninh kalte "krigens sorg". For nordmenn flest er krig en knapp historisk episode, Tyskland har opplevd to kriger av katastrofalt omfang, det finnes knapt en familie uten falne eller uten moralske lik i skapet. Men det er det muntre, forsonlige og ukuelig levende som jeg synes redder Grass fra det monomane. Uten alle disse høyst private skjebner som kommer så nært, hadde det også blitt noe upersonlig og distansert over stoffet. På underfullt vis peker det private og den talende detalj hen mot det tidstypiske, allmenne, gjenkjennelige. Så godt grep Grass også har på vår egen, nyere tid, slår det meg. Beskyldningene om ideologisk stagnasjon virker lite treffende.

Noe går naturligvis over hodet på den som ikke eier noen kunnskaper om tysk historie. En annen ting er at Grass med stor behendighet benytter en rekke ulike stilleier og dialekter. Oversetteren skal ha ros for løsningen av sin umulige oppgave. Likevel står den norske utgaven støtt på egne ben. Et mektig, polyfont verk, der en uhyre mengde erfaring og kunnskap er tryllet inn i et lett, medrivende språk.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 12. april 2015

Stev fra gutterommet










Ragnar og jeg disponerte en gammel Tandberg spolebåndspiller. Den hadde lenge stått stuet bort oppe på kvisten i barneskolen vår. Tiden for bruk av ferdiginnspilte engelskleksjoner på spolebånd var forbi, og vi hadde kastet lange blikk i dens retning en gang vi hjalp til med å bære opp bøker. En lørdags morgen pratet vi hverandre til mot og oppsøkte rektor Lilly og fikk overtalt henne til å låne oss vidunderet, inklusive en stabel engelskleksjoner. Vi skulle skaffe spilleren tilbake hvis det ble bruk for den igjen, og en engelskleksjon ble sirlig kveilet opp på en hermetikkboks slik at vi fikk en tom spole. Spilleren fikk en intens indian summer i våre hender. Vi hadde den en uke hver, og den rakk knapt å bli kald.

Mange år senere, når ungene mine kom hjem og spilte en sang de hadde blitt introdusert for på musikklinja, så kunne jeg ofte for mitt indre øre høre brumminga fra spolebåndspilleren og Sigbjørn Nedlands introduksjon fra NRKs "Pop Spesial". Det var slik jeg hadde hørt låta første gang.

'For første gang, for første gang
Det giver mangen småting rang
' - skrev Wergeland.

Og jeg husket gjerne også låta som fulgte før og etter på båndet. Helt usaklig kunnskap naturligvis, fra den alderen hvor en har hukommelse som et fluepapir.
En gang sønnen min kom hjem til helga ble vi sittende og lytte til en slik nyoppdaget gammel skatt; "Machine gun" av Jimi Hendrix.
I det minnenes mediatek jeg bærer på, har den et slags "bonus track". Som 12åring hadde jeg hørt den igjen og igjen. Men på et spolebånd får en gjerne med slutten på det som kommer forut, det er ikke så lett å treffe rett på. Og da jeg våknet i dag hadde jeg denne slutten av en sang surrende i hodet.

"Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod
."

Slik jeg husker det, tonet den perfekt over i Hendrix' ville melankoli. De synger i samme toneart, en flytende overgang fra norsk tradisjonsmusikk via amerikansk gitarmagi med små nikk til vietnamesisk folkemusikk, spilt av en svart wannabe-soldat som heldigvis avbrøt sin særs korte militære karriere og aldri måtte skyte med sitt machine gun på vietnamesiske bønder. Så mange tilfeldigheter som binder ting sammen. Jimi Hendrix' 'Machine gun' klebet sammen med et gammelt norsk stev som ble en del av mitt soundtrack fra en barndom. Sangen som letter opp vårt tungsinn og gjør at sorgen ikke får tynge oss, som får oss til å glemme oss selv.

Stev


Å vil du hava meg til å kveda
det skal eg gjæra med største gleda.
Og eg skal kveda så vænt fyr deg
at du skal gløyme deg sjølv og meg.

Å hei og hå, det gaman syngje
då fær kje sorgji vårt hjarta tyngje
Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !