*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 7. februar 2011

Thomas Hylland Eriksens kvalme ved reisens slutt.

Denne kommentaren følger i engelsk og tysk tapning og er skrevet av en innfødt, autentisk norsk bonde.(jada, det er helt utrolig) Etter å ha lest Myten om nisseluelandet tenkte jeg at noen lærde faktisk også er 'unbelehrbar'. Så jeg ble såpass oppøst at jeg postet denne gamle anmeldelsen, og det til tross for at Thomas Hylland Eriksen er en stemme jeg setter veldig høyt, og som dessuten får ufortjent mye pepper i den norske offentligheten. Aber doch. Enjoy, som man sier på bygdene nå for tiden. Første del er postet på det litt pinlig enkle språket som norskingene snakker. Og så kan vi kosmopolitter uten nisselue hoppe direkte til den tyske eller engelske versjonen. 





Thomas Hylland Eriksen: "Siste dagers heldige"

Dette er en roman der noen nordmenn forsøker å komme til rette med at deres hjemland på uforklarlig vis er forsvunnet. Bokstavelig talt sunket i havet. Noen av de som var så heldige å befinne seg utenfor landet, sitter i India og Danmark og snakker med seg selv og hverandre. De forsøker gjennom sine små historier å finne ut hvem de selv er og hva Norge var. Romanens plot gir m.a.o. anledning til å utsi noe om hva som er "typisk norsk" - et begrep forfatteren tidligere har problematisert. 

 

Det vanskelige med generelle karakteristikker er at de enten blir så upresise at de kan anvendes på det meste - eller at de simpelthen blir gale gjennom utålelige forenklinger. Derfor skjønner jeg godt at Eriksen velger romansjangeren i sitt forsøk på å fange opp viktige mønster i den brokete veven som utgjør Norge. Har han så nådd sitt mål om å skrive en "polyfon idé-roman", eller har han skrevet det Hamsun kalte en "altså-bok" ?
For en som har fulgt Eriksens forfatterskap er det ikke vanskelig å skille ut forfatterens egne synspunkter, formidlet via velartikulerte romanfigurer. Romanformen tillater ham også å øse på med private aversjoner og fordommer, frigjort fra den selvsensur som følger med sakprosaens akademiske "habermas" om saklighet. Han er litt vittig også. Men i alt for stor grad er han ute etter å bevise et moralsk poeng, i stedet for å utforske en sosial virkelighet. Forfatteren utnytter nettopp ikke romangenrens mulighet til ambivalens, flertydighet, polyfoni. Og jeg misliker bruken av personlige finter og lett gjenkjennelige nidportrett i romaner, der forfatteren i etterkant kan avvæpne kritikken ved å klage over manglende forståelse for skillet mellom forfatter og romanfigur.
Hva er romanes budskap? Det ender opp med et slags generaloppgjør med alt Eriksen ikke liker ved Norge. Vi er noen bortskjemte drittunger uten stor interesse for verden utenfor den hjemlige stuedør. 



Det er ikke rart, neddopet som vi er av media som ikke gjør forsøk på å skille mellom viktige tema og babbel. Sporten har blitt vår felles religion. Sammen med selvfornøyd patriotisme blir den et effektivt vern mot å ta inn over seg virkeligheten slik den måtte arte seg utenfor vår hjemlige kuvøse. Vi søler bort penger på mye rart, samtidig som det er umulig å finne gehør for verdien av kunnskap, skjønnhet, erkjennelse - i hvert fall hvis det skal koste penger. Et hvert åndens krav (bare se hvor foreldet uttrykket er!) til form eller stringens avvises av en selvfornøyd høyrepopulisme som ikke gidder å anstrenge seg. Universitetene er intet unntak.

Dette for å nevne noe, romanen er tykk. Jeg er stort sett enig med forfatteren. Men kritikken er så unyansert og innsauset i sosial forakt, at den frister meg til et varmt forsvar for frossenpizza, Sputnik og helgefyll på danskebåten. Det er nemlig ikke bare heimfødingen som er sikker på å vite alt som er verdt å vite, og som definerer alt utenfor sin lille verden som dumt og usivilisert. Nøyaktig det samme gjør snobben.

Vi er alle uvitende, men på ulike felt. Eriksen moraliserer friskt. Også over det han selv ikke kjenner, og følgelig bare makter å gestalte utvendige karikaturer av. Han er forbausende lite original. Boka danner en ufrivillig katalog over de trendy klisjeene som nå preger den snakkende klasse. Det er ikke "dristig" eller "kritisk" å forakte flertallets preferanser. Det er igjen blitt høyeste mote, for tiden vrimler det av disse unntaksmenneskene som vil vise at de ikke må forveksles med de vulgære nissene i detta pottitlandet. Mange urbane, miljøbevisste storkonsumenter av flybensin vrir seg fortsatt i skam over å bli assosiert med den sportsidiotiserte nasjonalistiske subben. Deres respekt for indisk landsbykultur er omvendt proporsjonal med deres forakt og uvitenhet overfor norske bygdefolk og enkle sjeler fra Tveita. (Hvorfor akkurat Tveita, - i denne romanen også?) 
Provinsialisme er ikke et geografisk spørsmål. Det er godt mulig for velutdannede nordmenn å forbli uforstående turister i sitt egen land. Men noen makter å definere hullene i sin egen viten som en sunn evne til å ikke hefte seg ved uvesentligheter. Eriksen har selv tidligere hevdet:
 "Det bør være et krav at man forstår et fremmed kulturelt fenomen før man kritiserer det, ellers begår man anti-intellektualismens kardinalfeil nummer én, og forsøker å forandre verden uten å ha forstått den."

Det er et synspunkt som langt på vei oppsummerer min kritikk av boka.

Romanen forklarer flere fenomen ved å redusere dem til utslag av negative trekk ved de primitive innfødte. Det finnes små tilløp til europeisk sivilisasjon i noen byer, resten er amerikaniserte hillbillys med teit musikk og gale smakspreferanser. Det er et dramatisk tilbakeskritt fra Eriksens tidligere presisjonsnivå. 
På 70-tallet opphøyde mange det banale og avfeide alt som krevde et minimum av intellektuell anstrengelse som "borgerlig finkultur". Men jeg synes Eriksen faller i den motsatte grøft. (Da blir det litt pinlig - adelskap forplikter! - når han i sin klage over vår manglende Fingerspitzengefühl selv ikke makter å stave ordet korrekt ).

Fortvilelsen over tingenes tilstand er ekte nok, og langt fra ubegrunnet. Det mest forsonende er nettopp seriøsiteten og kunnskapen i romanens mange mini-essays.

Det er mange kloke observasjoner, et par av fortellingene har også atmosfære og dybdeskarphet, de blir noe mer enn formidling av meninger. Men som helhet havner det litt i spagaten, forfatteren blir litt for larmende til stede i sin egen tekst. Eriksen er foreløpig best som sakprosaforfatter. Det er nå mitt tips.




Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

futureframe november 29, 1999

Looking Down Their Noses

by Ivar Bakke

One of the most interesting prose writers on our Norwegian literary scene is Thomas Hylland Eriksen. As a professor of social anthropology, he has written on a number of contemporary topics. In particular, his fascinating contributions have added fuel and interest to our ongoing discussions on the coexistence of different ethnic groups. (Incidentally, his homepage also contains many English-language texts.)
This year, Eriksen has tried his hand at novel writing, and I would like to write a few paragraphs about this, although on the whole I consider his novel project an unsuccessful effort.
Nevertheless, it reflects important trends in Norway, and I say - better a halfway decent novel about topics of importance, than a perfect writing exercise about nothing!
Eriksen's novel is titled: "Siste dagers heldige" ("The Happy Ones of the Latter Days", Aschehoug, 1999). It is about Norwegians who try to cope after their homeland literally falls into the water. Suddenly, Norway is simply not there anymore - just "water, water everywhere…" Several Norwegians, having had the good fortune to be abroad at the time of extinction, are now sitting around in India and Denmark and talking to each other. In their conversations and accounts they seek to explore what terms like "Norway" and "Norwegian" used to mean. Thus, the plot offers ample opportunity for defining what is "typically Norwegian" - an intellectual exercise which the author once wrote off as an unhealthy form of recreation, incidentally.
The difficulty with such general characterizations is that either they are vacuous and imprecise, or they are unbearably simplified to the point of inaccuracy. So it is no wonder that Eriksen chose a fiction format to reveal the hidden patterns in the colorful tapestry that is Norway.
Did he succeed in writing a "polyphonic novel of ideas"? Or has he written what Knut Hamsun once called a "Thus-book", that is, a book that explains every thought and action it records, patronizing its readers and boring them unnecessarily...
For those who have been following Eriksen's literary activities, it will be easy to detect the author's own opinions, mouthed by articulate characters in the novel.
Fiction also provides the author with an opportunity to use his characters as a mouthpiece for personal dislikes and prejudices - free from the self-discipline that is part of objective academic prose. Eriksen is even quite humorous at times. But above all, he is putting his moral theses on the record instead of actually exploring a social reality. The author fails to take full advantage of the possibilities offered by the novel genre -these being ambivalence, ambiguity and polyphony. And I personally loathe novels that are spiked with dodgy plots and easily recognizable slanderous portraits - any criticism of the author is then conveniently construed as a lack of understanding of the difference between the author and his novel's characters. Authors of such novels should shut up, drink up, and tend to their gardens!
What is the novel's message? It is a flat-out settlement of accounts detailing everything Eriksen can't stand about Norway. We [Norwegians] are spoiled brats lacking interest in the world beyond our country's threshold. And it is no wonder we have become so, as we are constantly benumbed by the media who don't even make an effort to distinguish between important events and mindless babbling. Sports are our shared religion. Sports and patriotism combine to effectively shield us from any unpleasant reality seeking to intrude from beyond our comfortable incubator.
We waste money on a number of things. At the same time, it is difficult to transmit to us the value of beauty, skill and insight - particularly when it involves spending money. Any intellectual demand (that in itself sounds pretty antiquated, don't you think?) involving form or stringency is rejected by a complacent populism that shies away from any sort of exertion. Our university is no exception to this state of affairs.
Enough already - though I have only mentioned a small fraction of the topics touched upon! The novel is a long one. On the whole, I agree with the author - yes, I really do! But his criticism is so simplistic and entwined with social contempt that I am tempted to make a passionate speech for tabloids and drunk Norwegians on all-inclusive vacations.
After all, country bumpkins aren't the only ones who can have a know-it-all attitude and see everything beyond their narrow horizons as stupid or uncivilized. Snobs do exactly the same thing. We are all ignorant, albeit in different departments. Almost every person we encounter can teach us something new.
Eriksen preaches on things he himself is not familiar with and which he can convey only as the distorted image perceived by an outsider. He is surprisingly unoriginal. In fact, his book looks like a catalog of the gossiping classes' favorite clichés.
It is neither "daring" nor "critical" to despise popular tastes. On the contrary, it has become very fashionable. The place is just crawling with these exceptional people desperate to show that they are NOT for God's sake to be confused with the vulgar gnomes inhabiting our "land of potatoes."
Many urban dwellers, heavy consumers of airplane fuel all, squirm with shame when they are lumped together with our sports-obsessed nationalist rabble. Their respect for Indian village culture is directly proportional to their scorn and ignorance towards Norwegians from the periphery and the "simple folk" from the East End of the cities.
Provincialism is not a question of geography. It is quite possible for well-educated Norwegians to live as ignorant "bloody tourists" in their own country. Some of them even manage to portray their own cultural shortcomings as a healthy ability to dismiss the inessential.However, as Eriksen himself once argued:
" It should be demanded that one attempt to understand each strange cultural phenomenon before criticizing it. Otherwise, one would be guilty of the first cardinal error of anti-intellectualism: Trying to change the world without having understood it. "
In essence, this sums up my criticism of this book. Eriksen's novel explains many such phenomena by simply reducing them to contemptible streaks in the native population. According to the author, there are weak attempts at a European civilization in some Norwegian cities. The rest of the population consists of Americanized "hillbillies" enjoying inferior music and catering to erroneous tastes.
This opinion is a dramatic backward step compared to Eriksen's former level of precision. In the 1970s, a lot of people put banality on a pedestal, rejecting everything that required a bit of intellectual effort as "bourgeois haute-culture."
But now, Eriksen has gone to the other extreme. His desperation in the face of the current situation is absolutely honest and not without its reasons. And that is what reconciles me with the book to a certain extent: the seriousness and knowledge expressed in the novel's numerous mini-essays. He makes a lot of wise observations. Some accounts have depth and thus become more than mere simplistic expressions of opinion. But in all, the project is a bit lop-sided. The characters are somewhat too obviously construed.
Clearly, Eriksen doesn't trust his readers to draw their own conclusions. However, Thomas Hylland Eriksen's strengths as a prose writer are, as ever, very much in evidence - he remains one of the best in "this, our beautiful country".






Von Oben herab.


Einer der interessantesten Prosaschriftsteller auf unserer norwegischen Literaturbühne heißt Thomas Hylland Eriksen. Er ist Professor der Sozialanthropologie und hat sich über mehrere aktuelle Themen geäußert. Von seinen interessanten Beiträgen profitierten vor allem unsere andauernden Debatten über das Zusammenleben verschiedener ethnischer Gruppen.
Dieses Jahr hat sich Eriksen als Romanautor versucht und ich will darüber einige Zeilen schreiben, obwohl ich das Romanprojekt grundsätzlich als misslungen einschätze. Aber - wie dem auch sei: es spiegelt jedenfalls wichtige Tendenzen in Norwegen wider, und ich sage: lieber ein halbwegs gelungener Roman über wichtige Themen als eine perfekte Schreibübung über nichts!
Eriksens Roman trägt den Titel: "Siste dagers heldige" (Aschehoug, 1999) - zu deutsch: "Die Glücklichen der Letzten Tage". Er handelt von einigen Norwegern, die zurechtzukommen versuchen, nachdem ihr Heimatland wortwörtlich "ins Wasser gefallen" ist. Norwegen ist ganz plötzlich nicht mehr da, nur Meer überall. Einige von denen, die das Glück hatten, sich zum Zeitpunkt des Untergangs im Ausland zu befinden, sitzen jetzt in Indien und Dänemark und sprechen miteinander.
In ihren Gesprächen und Erzählungen suchen sie auszuforschen, was sich einmal hinter Begriffen wie "Norwegen" und "Norwegisch" verborgen hat. Der Handlungsablauf bietet also reichlich Anlass dafür, das "typisch Norwegische" zu definieren - eine intellektuelle Übung, die der Verfasser übrigens früher einmal als schädlichen Sport abgestempelt hat.
Das Schwierige bei solch generellen Charakteristika besteht darin, dass sie entweder nichtssagend und unpräzise sind, oder, dass sie durch unerträgliche Vereinfachungen schlicht falsch werden. Es ist also kein Wunder, dass Eriksen das Romangenre wählt, um die verborgenen Muster zu entlarven in dem bunten Gewebe, das Norwegen ausmacht.
Ist es ihm denn nun gelungen, einen "polyphonen Ideen-Roman" zu schreiben ? Oder hat er das geschrieben, was Knut Hamsun ein "Also-Buch" nannte?
Für diejenigen, die Eriksens schriftstellerische Tätigkeit verfolgen, ist es leicht, die Verfassergesichtspunkte auszusortieren, die durch wohlartikulierte Romanfiguren vermittelt werden. Das Genre des Romans gibt dem Verfasser auch die Gelegenheit, seine Romanfiguren als Sprachrohr für private Abneigungen und Vorurteile zu benutzen - frei von jeder Selbstdisziplin, die zu einer akademischer Sachprosa gehören würde.
Eriksen ist auch ein bisschen witzig. Aber vor allem will er seine moralischen Thesen belegen, statt eine soziale Wirklichkeit auszuforschen. Der Verfasser hat eben nicht die Möglichkeiten des Romangenres ausgeschöpft, die in Ambivalenz, Mehrdeutigkeit und Polyphonie bestehen.
Und ich kann es wirklich nicht leiden, wenn ein Roman mit Finten und leicht erkennbaren Schmähporträts gepökelt ist, weil dann jede mögliche Kritik am Verfasser bequem als fehlendes Verständnis für die Unterscheidung zwischen Autor und Romanfiguren ausgelegt werden kann. Der Verfasser sollte dann lieber sein Maul halten, Wein trinken und den Garten pflegen!
Was ist die Botschaft des Romans ? Es geht um eine Pauschalabrechnung mit allem, was Eriksen an Norwegen nicht leiden kann. Wir sind verwöhnte Quengelkinder ohne nennenswertes Interesse für die Welt außerhalb unserer heimischen Türschwelle. Dass wir so sind, ist kein Wunder, werden wir doch von den Medien betäubt, die nicht einmal versuchen, wichtige Ereignisse und Geplapper voneinander zu trennen. Der Sport ist unsere gemeinsame Religion. Sport und Patriotismus gehen eine Verbindung ein, die uns gegen jede unangenehme Wirklichkeit außerhalb unseres heimischen Brutkastens effektiv schützt.
Wir verschwenden Geld in mancherlei Beziehung. Gleichzeitig ist es schwer, Gehör zu finden, wenn es um den Wert von Schönheit, Können und Erkenntnis geht - jedenfalls dann, wenn es Geld kostet. Jede geistige Forderung (das klingt schon ziemlich altbacken, nicht wahr?) an Form oder Stringenz wird von einem selbstzufriedenen Populismus abgelehnt, der jede Anstrengung scheut. Unsere Universität ist in diesem Bereich keine Ausnahme.
Nur soweit - um bloß einen kleinen Teil der angesprochenen Themen zu nennen! Der Roman ist lang. Im Großen und Ganzen bin ich mit dem Verfasser einverstanden - ja, das bin ich wirklich! Aber diese Kritik ist dermaßen undifferenziert und mit sozialer Verachtung gemischt, dass sie mich sogar zu einem leidenschaftlichen Plädoyer für Boulevardzeitungen und betrunkene Norweger in den Pauschalferien verleiten könnte.
Es ist ja nicht nur der Hinterwäldler, der sich absolut sicher ist, alles zu kennen, was kennenswert ist, und der alles außerhalb seiner kleinen Welt als doof oder unzivilisiert abweist. Genau dasselbe tut der Snob. Wir sind alle unwissend, wenn auch auf verschiedenen Gebieten. Fast jeder Mensch kann uns etwas Neues beibringen.
Der Autor Eriksen moralisiert streng auch über Dinge, die er nicht selbst kennt und die er deswegen nur als Zerrbilder von außen gestalten vermag. Er ist erstaunlich wenig originell. Sein Buch nimmt sich aus wie ein Katalog der bei der Redenden Klasse beliebten Klischees.
Es ist weder "gewagt" noch "kritisch", den volkstümlichen Geschmack zu verachten. Es ist zur großen Mode geworden. Momentan wimmelt es von diesen Ausnahmemenschen, die gerne zeigen möchten, dass sie um Gottes Willen nicht mit den vulgären Heinzelmännchen verwechselt werden wollen, die unser "Kartoffelland" bevölkern.
Viele urbane Großkonsumenten von Flugbrennstoff winden sich vor Scham, wenn sie mit unserem sportfanatischen nationalistischen Gesindel in einen Topf geworfen werden. Ihr Respekt für die indische Dorfkultur verhält sich proportional zu ihrer Verachtung und ihrem Nichtwissen über die norwegischen Bewohner an der Peripherie und die "primitiven Typen" aus dem "East End".
Provinzialismus ist keine Frage der Geographie. Es ist für gut ausgebildete Norweger durchaus möglich, als unwissende "bloody tourists" in ihrem eigenen Lande zu leben. Aber einige von ihnen schaffen es, ihre eigenen Bildungslücken als die gesunde Fähigkeit auszugeben, das Unwesentliche auszuschalten. Verfasser Eriksen hat aber selbst einmal an anderer Stelle behauptet:

"Es muss gefordert werden, dass man jedes fremdartige kulturelle Phänomen zu verstehen versucht, bevor man es kritisiert. Sonst macht man Kardinalfehler Nummer eins des Antiintellektualismus: Man versucht die Welt zu verändern, ohne sie verstanden zu haben."

Diese Ansicht resümiert im Grunde meine Kritik an diesem Buch.
Eriksens Roman erklärt viele Phänomene, in dem er sie zu negativen Zügen der Eingeborenen reduziert. Folgt man dem Autor, so gibt es in einigen norwegischen Städten schwache Ansätze zu einer europäischen Zivilisation.
Der Rest der Bevölkerung besteht aus amerikanisierten "hillbillys" mit schlechter Musik und falschen Geschmackspräferenzen. Diese Ansicht ist ein dramatischer Rückschritt im Vergleich zu Eriksens früherem Präzisions-Niveau. In den 70er Jahren hoben viele Leute die Banalität auf ein Podest und lehnten alles, was ein wenig intellektuelle Anstrengung erforderte, als "bürgerliche Feinkultur" ab. Aber Eriksen verfällt nun in das Gegenteil. Spätestens dann wird's ein bisschen peinlich - Adel verpflichtet! - wenn er beim Klageruf über den Mangel an Fingerspitzengefühl nicht einmal das Wort richtig buchstabieren kann.
Die Verzweiflung über die heutige Lage ist durchaus ehrlich und nicht grundlos. Was mich ein wenig wieder mit dem Buch versöhnt, ist gerade die zum Ausdruck gebrachte Seriosität und das Wissen in den vielen Mini- Essays des Romans. Es sind viele kluge Beobachtungen darin. Einige Erzählungen haben Tiefenschärfe und werden dadurch zu mehr, als zu bloßen plakativen Meinungsäußerungen.
Aber insgesamt ist das Projekt ein bisschen in die Schieflage geraten. Die Konstruiertheit der Romanfiguren ist allzu deutlich sichtbar. Offenbar traut Eriksen dem Leser nicht zu, eigene Schlussfolgerungen zu ziehen.
Seine Stärken hat Thomas Hylland Eriksen nach wie vor als Prosaist - als einer der besten in "diesem, unserem schönen Lande".


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !