*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 27. mars 2011

Feminisme - hallo? Les omtalen og bøkene her.

 


Cathrine Sandnes, Beate Nossum og Christina Smith-Erichsen (red.)
"Matriark" Gyldendal
Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland (red.)
"Råtekst" Aschehoug.
Hva er intensjonen med disse antologiene ? Jeg er ikke sikker, men både "Matriark" og "Råtekst" er i alle fall lettlest, avvæpnende selvironisk, og i noen tilfeller tankevekkende lesning. Noen kvinnepolitiske manifester er de ikke, snarere et kondensert uttrykk for rådende tidsånd. Det er nesten alltid interessant å se hvordan folk beskriver sine liv. For en som har lest litt feministlitteratur er bruddene med tradisjonen iøynefallende.

I "Matriark" er det merkelig nok Ida Lou Larsen, som tilhører veterangenerasjonen, som klarest tematiserer motstanden mot demonisering av menn og den ensidige framstillingen av kvinnen som offer. Hun påpeker at norsk feminisme i for stor grad ble amerikansk preget. I stedet for kvinner kan (like godt som noen mann), fikk vi etterhvert kvinner er (de er offer, og de er bedre mennesker - fordi de er kvinner). Denne offer- og essens-tenkningen er nå helt fraværende.Det synes jeg er et nytt og oppløftende trekk.
To ting er særlig forstemmende ved disse tilstandsrapportene: Det altså stadig mange nok respektløse duster av noen mannfolk til å prege unge jenters opplevelse av seg selv som kvinne. Og: Den voldsomme rolle utseendet spiller, også for voksne kvinner. De synes å se seg selv kun gjennom den andres blikk.


Dagens 'store fortelling' er en amerikansk drøm: "Just do it !"   - alene. Denne ideologien som formidles gjennom reklame og populærkultur er så enerådende og allestedsnærværende at den framstår som selvsagt. Du har en frihet uten ansvar for andre   - og du kan ikke regne med hjelp fra noen. Det er naturligvis et ensomt prosjekt i lengden, og veiene tilbake til de universelle autoriteter og fastlagte liv er, heldigvis, stengt. Men vi er stadig sosiale vesen som forholder oss til De Andre.
Hvem bestemmer over oss ? Skal en dømme etter fikseringen på seksuelt konsum og eget ytre, så har reklamen, som man angivelig forholder seg "lekende" og "ironisk" overfor, en vanvittig stor innflytelse. Det var noe den baktalte 70-tallsfeminismen så og kjempet mot.
En ting har nesten alle bidragsyterne felles: opplevelsen av seg selv som stygg. Men noen behersker gamet. Kristin Næss oppgir Alexis som ideal. Og hvis det er feminisme, så er jeg antifeminist. Jeg opplever ikke den kalkulerende iscenesettingen av kjønn som feminisme, det er tvert imot en form for girlpower, gammel som  alle haugene, der bare de peneste vinner,  - så lenge det varer. Det er ingen strategi for frigjøring, det er en privat maktstrategi - hvilket ikke er det samme som feminisme i min bok. 

Det paradoksale hovedinntrykket er etter mitt syn følgende: Bøkene avspeiler en tidsånd, og forsterker den ved å henge opp et ekstremt ideal som alle kommer til kort overfor. Vi skal nemlig ha et strålende, variert og spennende yrke, ditto seksualliv, vi skal realisere alle våre drømmer, ikke la oss bremse av hensyn til noe eller noen, men maksimere vårt liv, leve nå. Samtidig er ingen valg endelige, alt er i prinsippet fortsatt åpent. Dette credo gjelder imidlertid alle, vi kan følgelig ikke kreve noen form for lojalitet fra andre. Alle er sin egen lykkes smed. Det synes som om frigjøringen fra det gale idealet om å tåle og tie er blitt erstattet av et frenetisk jag etter det optimale, en ideologi som innfører en kontrakts-tenkning mellom mennesker. Vi opprettholder våre relasjoner så lenge begge tjener på det. En må følgelig konstant streve for å være attraktiv og spennende, slik at en ikke blir byttet ut med en som er "ny og enda bedre".

For en middelaldrende grå familiefar vekker det ingen begeistring å lese om kvinner som - med eller uten ironisk distanse - skryter av å ha harvet over mange seksualpartnere. Det er tidvis en temmelig frustrert hedonisme som kommer til uttrykk i tekstene. Scruella de Ville skriver:
"- Men Scruella, vi trenger vel ikke ha sex hver gang vi møtes ?
-Hva faen er det du tror jeg holder på med da? ropte jeg. -Tror du jeg er her fordi jeg liker deg liksom ? " Scruella "lærer noe helt overraskende: Jeg er en av dem."
Og "dem", - det er en type mannfolk vi synes vi kjenner. Finnes det ikke bedre forbilder for dagens kvinner og menn?
Det er et snev av nedlatenhet som preger Hilde Charlotte Solheims omtale av de som ble "sittende i kassa på Rimi på Gjøvik".("Råtekst") 


Hva slags "overlevelsesbok" blir det for dem som skal lese tekster der deres liv framstår som en mørk kontrast til å lykkes her i verden. Samtidig har hun mye vettugt å si om å gå sin egen vei, mot strømmen. Cristina Smith-Erichsen (Matriark)lar en "venninne" framføre synspunkter og møter disse med motargumenter. Til sammen danner dialogen en spennende framstilling av et innviklet tema: I hvilken grad kan man snakke på vegne av sitt kjønn. Er det feminisme eller jappedamesak når vellykkede karrierekvinner med vaskehjelp feires som "sterke og flotte" idealer for dagens unge?
I "Råtekst" gir bidragene fra de lesbiske forfatterne interessante vinklinger på spørsmålet om hva samliv er - uansett kjønn. Og Nazneen Khans vakling mellom en muslimsk bakgrunn og vår materialistiske kultur gir interessante perspektiv på å bli dratt mellom lengselen etter tilhørighet og frihet. Brita Åse Klemetsen skriver om oppbruddet fra sin samiske bakgrunn og hennes egen, nye måte å være same på - i Oslo.
Mange av bidragene er modige i sin åpenhjertighet. Og mange er kokette og smarte i sin ironiske gjemsellek mellom ulike posisjoner. Da slipper en å stå for noe som helst, en trenger bare vise at en behersker dagens spilleregler. Det er naturligvis lettere å vite hva en vil hvis en kjemper mot et klart stengsel. Som mann er mitt hovedinntrykk at dette er en ny generasjon jenter som fortsatt slåss mot stengsler og fordommer, men som først og fremst strever med å finne ut hvem de er og hva de vil med sin frihet. Hva de forventer av menn er ikke godt å si, men det er visst en hel del.
Ivar Bakke