*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 26. mars 2014

En fremmed jeg kjenner. Elin Åsbakk Lind




En fremmed kan plutselig se...

Hva er det med en god tekst som gjør at du som leser kan gå hen og bli glad i et menneske du aldri har møtt? Kanskje handler det om opplevelsen av at det likevel har skjedd et slags møte, dere har bare ikke truffet hverandre rent fysisk. En fremmed har hvilt et vennlig, oppmerksomt blikk på deg. Og gjennom små, knapt merkbare tegn røpet at han eller hun er fortrolig, har vært der selv, vet hvordan det er. Det er ikke ofte det skjer, men de finner sted av og til, slike møter.

Men en fremmed kan plutselig se dæ
se dæ ganske nært
sånn at du
gjør dæ tanka
om den du e
og den du kunne ha vært  

sier Kari Bremnes i en av sine sanger.
Noe av det fascinerende er den intuitive skråsikkerheten jeg merker hos meg selv i møte med god litteratur, ny musikk jeg liker, med fremmede jeg synes jeg kjenner. Ingen overflødige insisterende fakter blir brukt for å nå min oppmerksomhet, det er strippet ned til det reneste, enkleste, det nødvendige. Det er originalt, dette er det første møtet, du har aldri hørt det før, du vet ikke veien videre. Og likevel er det noe du kjenner igjen som gjør deg trygg på at dette blir bra.
Jeg pleier ikke ta feil der. Og jeg har ofte stusset i etterkant over hvor mye en ubevisst leser ut av slike første møter, og hvor søvngjengeraktig sikre slike valg av akkorder eller ord kan virke. Noen av novellene i denne debuten har disse kvalitetene ved seg. De stoler på deg, gir deg spillerom mellom linjene. Bare det nødvendige sies. Show, dont tell. Resten må du bare gjøre dine egne tanker om, huske egne halvglemte sanseinntrykk, dikte med.

Gjenkjennelseslitteratur altså? Nei, i alle fall ikke i noen nedsettende betydning av ordet. Når språket er så friskt og med så lite slagg av klisjeer er det litt som å gå en velkjent sti sammen med en fireåring som peker og sier ting som får deg til å stusse og se på det kjente med nye øyne. A sense of wonder.


Det er en balansekunst, naturligvis, og enkelte ganger kommer forfatteren farlig nær det jeg kaller morgenandakt-syndromet, der de profane detaljene fra hverdagen serveres i en tung saus av vakker symbolikk og dyp mening, litt Thousand Island-alarm. Damedrømmen om det vidunderlige, skjebnens spill, Mr. Ment-to-be og vennene hans, alt slikt som legger en ukebladhinne av kitch over «den eventyrlig spennende historien» og det møysommelig uttenkte og tilfeldig-neppe. Det er ikke slik eskapisme eller velmente budskap som tenner lys i øynene på matleie surpomper som meg.

Det som begeistrer er de presise observasjonene av vanlige menneskers vanlige liv. Sånn som det nå ble. Fordi forfatteren lar hvile et klokt, omsorgsfullt blikk på småjenter og gneldrekjerringer og subbete gamle menn med en lovende framtid bak seg. Storheten og de svimlende mulighetene ved disse livene som ennå lever. Det er ikke over.

Det er mye vanskeligere å ryste folk våken sånn at de gjør seg tanker om hvem de er og kunne ha vært enn å fortelle eventyrlige historier. Mulighetssansen kalte Robert Musil det. Det er den Elin Åsbakk Linds beste noveller vekker i meg. Og alvoret ved tanken på hvilke stier av vill smerte eller yr glede våre talehandlinger kan åpne for dem vi møter. At de er våre daglige skjebnevalg, ordene vi velger å si eller holde inne med.

Det er mange små tause observasjoner av talende detaljer i disse møtene, og samtidig er noe av denne fortrolige kunnskapen frisket opp av en uregjerlig glede over å leke med språket, gjøre originale vrier på det tilsynelatende kjente. I novellen Sorgfull grammatikk heter det:

Det kunne egentlig aldri skje, oss. Vi to, sammen. Men vi lot som det kom til å gå. Som om det kunne bli en happy ending. Og jeg var aldri mer ekte enn da jeg lot som med deg.

I Det napper møtes to gamle menn tilfeldig på den øya de begge vokste opp på. De drar til den gamle fiskeplassen.

De finner stien i skogen som tar dem over på nord-siden av øya. Den er ikke gjengrodd.

Nei. Åsbakk-Lind er ikke på gjengrodde stier. Men debuten virker stødig og stilsikker – selv om jeg innbiller meg at forleggeren har gjort en viktig jobb i prosessen mot en ferdig bok. Likevel: tittelnovellen kunne vært sløyfet, i likhet med Om å snakke ut det mørke. Det er fordi boka inneholder mange kresne noveller, som for eksempel Deler av hjertet mitt og Det napper. 

Det er de mange gode novellene hennes som skaper en standard Elin Åsbakk Lind selv har satt og må finne seg å bli målt opp mot. Det impliserer sikkert masse slit for forfatteren. Men har en først røpet et slikt talent er det ingen vei tilbake. Ut med språket nå. Skriv mer.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

fredag 14. mars 2014

Øyvind Strømmen: "I hatets fotspor"

Ideer på marsj.


Ideer uten organisasjon framtrer ofte i et latterlig skjær, mest av alt som personlige tragedier der forvirrede særinger kompenserer sin manglende suksess i det virkelige livet ved å flykte inn i storslagne og narsisitiske visjoner. Der kan disse radikale taperne innbille seg å spille avgjørende roller som profeter og sannsigere, strategiske geni og modige korsfarere hvis eventuelle heltedød vil gi dem evig berømmelse. Den ytre fremtoningen til mange av disse bleke tastaturridderne er jo ofte mer egnet til å fremkalle personlig medlidenhet enn bekymring for landets framtid. Er ikke dette stort sett sinte unge menn ute av stand til å få seg dame eller jobb? De lufter sitt hat og sin frustrasjon gjennom noen hjelpeløst formulerte og tilfeldig sammenraskede idé-brokker fra Europas ideologiske søppelfylling. I høyden en oppgave for psykiatrien eller ordenspolitiet. Folk flest kan da gjennomskue dette sprøytet?

Ja du verden som man har latterliggjort, avslørt og advart mot slike «hat-predikanter» opp gjennom ulike tider. Men det at et ideologisk budskap er hatsk, voldelig eller ulogisk virker bare frastøtende på folk så lenge man ser framtiden tillitsfullt i møte. Hvis en derimot mener at samfunnsutviklingen er i ferd med å ta en katastrofal retning, kan en komme til å tro på fiendebilder og finne det nødvendig å ty til midler en ellers ville fordømt. Desperate times call for desperate measures.

Historien lærer oss at det som i ettertid framstår som galskap for en viss tid kan omgjøres til statlig program, offisiell retorikk og common sense, hvis bare mange nok tror på det trusselbildet som ligger i bunnen og man lar praktikere ta seg av detaljene. Avlatshandelen på 1400-tallet hadde vært utenkelig uten angstforestillingen om skjærsilden. Men den ble ikke organisert av en forsamling ravende gale folk, like lite som man kan gjennomføre operasjon Barbarossa ved hjelp av en gjeng loonies uten formålsrasjonell innsikt og fagkompetanse. Rammefortellingen og begrunnelsen kan være sprø som en 60-lapp, men:   
                  
         If men define situations as real, they are real in their consequences.

Det er denne sosiologiske innsikten formulert av William og Dorothy Thomas i 1928 som Øyvind Strømmen har valgt som epigram for sin bok. Strømmen utforsker den moderne høyreekstremismen i flere av sine ulike former. 


Judean people's front


Både i sin ynkeligste og latterligste form, med mikro-parti som bruker store deler av sin energi på å bekjempe hverandre, eller i sin mest skremmende variant i form av av massakrer av muslimske landsmenn under krigene på Balkan. Eller i en tredje utgave, der den radikale taper med tilgang til våpen ønsker å ta livet av flest mulig av dem han oppfatter som årsaken til sin egne (og landets) problemer.

Er det noen tråd her, når forfatteren tråkker «I hatets fotspor», som boka heter? Ja, men Strømmen er nøye med presisjonen. Når han beskriver beslektede fenomen behandles de som separate, ulike fenomen med visse ideologiske fellestrekk, Strømmen serverer ikke en alarmistisk grøt der alt ligner på alt. Han siterer Kenan Malik, som mener «islamofobi» er et problematisk begrep. Ikke fordi fenomenet hat mot eller diskriminering av muslimer ikke finnes – for det gjør det - men fordi begrepet kan viske ut skillelinjene[1] mellom religionskritikk og hat. Islamister kan stemple legitim religionskritikk som «islamofobisk», og de som utbrer kollektivt hat mot muslimer kan avvise moralsk fordømmelse av sin retorikk ved å si at det bare er en moralistisk og feig strategi for å undertrykke en rettmessig kritikk av islam. Det er slik folkene i Document.no forstår seg selv; som modige stemmer som trosser den politiske korrektheten, det moralske hysteriet og ‘kneblingen’ av folk flests erfaringer. Innvandringskritikernes retorikk bør møtes med en presisjon og fairness som de selv ikke alltid er like nøye med å utøve.

Last ned boka her

Dette er i alle fall hva Øyvind Strømmen gjør. Han forsøker å forstå, kartlegge, sammenfatte presist og redelig det som blir hevdet, og å gjengi det aktørene selv sier om sine beveggrunner. Boka inneholder en god del informasjon om kontra-jihadisme i norsk og britisk tapning. Men hva slags trusselbilde er det boka tegner?

Den beskriver flere internasjonale eksempler på «ensomme ulver» som tilhører en større, internasjonal flokk som oppildner hverandre til handling. Ekstrakter av ABB og Fjordmanns idéverden presenteres, og vi kjenner igjen deler av det som møter forståelse også innenfor det politiske establishment og det normale norske ordskiftet etter 22.7.2011. Det er ganske mange som offentlig og privat har uttrykt at de selvsagt tar avstand fra Breiviks handlinger, men at de ellers er enige i mye av det han hevder. Den tidligere stortingspolitikeren Halgrim Berg er en av dem som har gjort mest for å forlene Bat Ye'Ors ville sammensvergelsesteori om «Eurabia» med et snev av respektabilitet for et bredt norsk publikum.

Flere av mine venner på høyresiden skjønner ikke hva det skal tjene til å henge seg slik opp i ordvalg når en beskriver politiske motstandere eller nye landsmenn. FrP er jo selv vant til å måtte tåle sterke og til dels urettferdige karakteristikker. Og alle vet jo med seg selv at de ikke er rasister, bare at de i høyden kan «ende opp med å bli det på grunn av dagens politikk», som det gjerne heter i kommentarfeltene.

I en debatt med FrPs Kent Andersen kritiserte jeg hans bruk av uttrykket «kulturquislinger» om Arbeiderpartiet (ja, vi husker svakt landsforræderen Vidkun Quisling, mannen som ble skutt fordi han gjorde felles sak med de nazistiske okkupantene). Andersen svarte:

«Så man jager etter ord som falt i fjor, og sier fy skam for et språk. So what? Det er bare ord»[..]«Balkanisering. Masseinnvandring. Kultursplittelse, kultursvik. Flerkultur. Kall fenomenet hva du vil. Jakten på harde ord er egentlig bare en avledingsmanøver så man slipper å diskutere Arbeiderpartiets politiske eksperiment med Norge: Norges demografi forandrer seg fortere enn noen gang i historien, og Arbeiderparitet sitter ved roret og er stolt av utviklingen. Men hva er målet? Hva skal det avstedkomme? Hva er sluttrestultatet?»   

La meg for egen regning smette inn en betraktning her som ikke er ment som en avledningsmanøver. En ting er å føre en legitim og viktig debatt over hvor mange nye landsmenn vårt samfunn rent praktisk makter å gi en verdig framtid i Norge. Og i håndteringen av kulturforskjeller er både avdekking av problemområder og forslag til løsninger velkomne. En ting er å kritisere Islam der en religiøs praksis ofte tar svært illiberale og undertrykkende former. Noe annet er å utstyre alle som tilhører denne kulturkrets iboende uforanderlige egenskaper som gjør det umulig å leve fredelig sammen, eller å beskrive innvandring som en «langsom okkupasjon». Det er borgerkrigsretorikk. En ting er å argumentere for å redusere tempoet i innvandringen. Noe ganske annet er å sidestille den politikk en er uenig i med å gå en okkupants ærende – for å bli i dette bildet som er så mye brukt blant anti-jihadister. Det er denne ekstreme retorikken som merkelig nok har blitt vanligere og har rykket inn i sentrum av norsk offentlighet etter Breiviks massakre. 

Er dette noe å mase om da? Enkelte ser ingen grunn til det. Vi må da kunne skille mellom ord og handlinger? Ja. Men det er ikke alle som gjør det. De mest radikale tar denne okkupasjons-retorikken bokstavelig og lar handlinger følge ord.  

«Generelt er denne hatdebatten berre keisam. Politisk vald er heldigvis ikkje eit fenomen å snakka om i Noreg.» [..] «det er ikkje noko hat der ute som fører til det eine eller det andre. ABB skreiv på engelsk og desse counterjihadistane er internasjonale. Å blanda Frp inn i dette, er berre uanstendig» - mente Jon Hustad i en debatt med undertegnede.   

Strømmen, som altså finner denne hat-retorikken interessant nok til å skrive bok om, er forbilledlig nøye med å holde et presist og nøkternt toneleie. Det er retorikken og tankemønstrene som er det viktige, ikke å stemple FrP. Tvert imot, Strømmen roser partiet for under Siv Jensens lederskap å ha avgrenset seg mot flere av sine mer ytterliggående medlemmer. 

Jeg synes parallellen til den ideologiske krigføringen mot revolusjonære marxister på 70-tallet er slående: Man pekte på historiske eksempler på at ideologi var blitt omsatt i praksis og oppfordret folk til å reflektere over egne posisjoner. Ikke fordi kritikerne nødvendigvis trodde at de enkelte brushodene utgjorde en aktuell trussel mot det norske demokratiet, men fordi man ønsket å innlemme dem i det ved å insistere på å ta dem på alvor som tenkende mennesker. For mange ble Baader-Meinhof-gruppens terrorisme det som bidro til besinnelse og ideologisk grensedragning. Foreløpig er en tilsvarende prosess dypt å savne i den "innvandringskritiske" leir.   

De eksemplene Strømmen trekker fram fra Balkan – der muslim-hatet etter hvert fikk statens maktapparat i ryggen – er ikke trukket fram for å antyde at vi i Norge i dag står overfor en aktuell borgerkrigstrussel. Men det viser fram anti-jihadismens vanvidds-forestillinger omsatt til handling – «real in their consequences»; forbrytelser mot uskyldige sivilister legitimert via et ideologisk røykteppe av selvforsvar mot en farlig fiende.

















Når motpolene gjør hverandre sterke.  
Det jeg oppfatter som Strømmens mest aktuelle advarsel, slik den også er fremsatt i tidligere[2] publikasjoner, er frykten for at ghettoisering, en polariserende retorikk og provokasjoner fra de ekstreme ytterfløyene skal skape «fakta på bakken» helt på tvers av det majoriteten av de impliserte partene egentlig ønsker eller støtter. Det er dette Roger Eatwell i 2006 beskrev som «Cumulative Extremism».

Strømmen besøker Luton, byen der English Defence League ble stiftet. Denne fallerte fabrikkbyen blir av anti-jihadistene beskrevet som et islamisert helvete. Det er så avgjort overdrevet, men byen rommer både ytterliggående islamister og deres motspillere i EDL. Denne løst sammenraskede gruppen sinte menn utgjør ingen trussel mot staten, men de danner det fascismeforskeren Matthew Feldmann kaller «et slags vertsklima for mer ekstreme elementer – fra nynazister til ensom-ulv-terrorister». Og EDL har kontakter med sine åndsfrender i Norge også.

Nå oppstår ikke slike konflikter bare som et resultat av ideologisk smitte fra farlige ideer via internett. Og islamistisk radikalisme og terrorangrep er ikke en høyreradikal fiks idé, men en reell trussel – hvor for øvrig internett også spiller en viktig rolle. Og de illiberale trekk ved Islam er det all grunn til å kritisere. (Mekanismene som bidrar til at unge menn fra den islamske kulturkrets kan radikaliseres er glimrende beskrevet av Hanif Kureishi i hans bok «The black album»)

Strømmens prosjekt, slik jeg leser ham, er å bidra til både informasjon om aktuelle trusler mot vårt fredelige, liberale og åpne samfunn, og å samtidig advare mot en retorikk som virker eskalerende og skaper hva den nevner. En av Strømmens informanter som hadde møtt Anders Bering Breivik beskriver virkningen av document.no og lignende nettsider: «Man går der i sinne og frustrasjon, og så får man påfyll av mer sinne og frustrasjon».

Jaha, så vi skal altså bare servere gladnytt fra vårt fargerike fellesskap og feie alle problem under teppet? Nei. Men vi blir ikke okkupert og våre politikere er ikke landsforrædere. La oss beholde presisjon, rimelighet og anstendighet og ikke diabolisere våre motstandere gjennom borgerkrigsretorikk.

«I hatets fotspor» kaster lys over en ganske mørk krok av vår felles offentlighet. Det er lett å bli motløs av all den frustrasjon og det sinne som velter mot en på disse stedene. Men det er viktig å vite om og forsøke å forstå og besvare denne retorikken. Strømmens bok formidler innsikter og fakta. Formen er akademisk og behersket, men en merker en underliggende forpliktelse til det liberale demokratiets humanistiske idealer. Det er idealer som raskt blir hule fraser hvis ingen tar dem på alvor og våger å kjempe for dem.                                
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !





[1] When does criticism become bigotry? The line is crossed when criticism of Islam, of ideas or beliefs, become transposed into prejudice about people; or when critics demand that Muslims are denied rights, or be discriminated against, simply because they happen to be Muslims.   
[2] «Høyreradikale vinner ikke bare frem på konspiratorisk tøv, de tiltrekker seg velgere ved å tilby dem svar på høyst reelle problemer, problemer alle partier burde være interessert i å gripe fatt i. Det kan handle om ghettoisering, og derav følgende kriminalitet, sosial elendighet og gode vekstvilkår for politisk ekstremisme. Det kan handle om opplevd utrygghet, om overfallsvoldtekter, om seksuell trakassering, om undertrykkende praksis som er kulturelt eller religiøst fundert, og knyttet til «fremmede» som forblir definert som det, uavhengig av hvor de er født. Det kan handle om europeiske ungdommer som blir tiltrukket av radikal islamisme. I realiteten tilbyr selvsagt høyreradikalerne sjelden løsninger, de står for en ekskluderende nasjonalisme som dyrker frem utenforskapet og gjør problemene verre.»  Sitatet er hentet fra Strømmens bok "Den sorte tråden", som er anmeldt her.

lørdag 8. mars 2014

It stroke my mind. Bodø.


Her, serru, Her er både lyd og bilder. Prøv da vel!

velg full skjerm og HD-kvalitet


          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !