*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 16. januar 2019

Rosa Luxemburg og diktaturet


Rosa Luxemburg. 

Det er ganske selsomt å se hvordan deler av venstresiden forsøker å gjøre Rosa Luxemburg til et relevant ideal for dagens politikk. For å få til det må man enten mene at det å være forhatt av høyreradikale og antisemitter er kvalifikasjon god nok. Eller en trekker fram hennes geniale vending, utgitt etter hennes død, "Freiheit ist immer Freiheit der Andersdenkenden" (frihet er alltid dissenternes frihet - eller «friheten for dem som tenker annerledes»), og mener at det skal være nok til å se bort fra hennes brennmerking av de tyske sosialistene som fiender av sosialismen fordi de kritiserte bolsjevikenes oppløsning av parlamentet og opphevelsen av alle borgerrettigheter. 

Som historikeren Heinrich August Winkler kommenterte overfor Deutschlandsfunk 

«Dette sitatet er hentet fra en brosjyre som ble publisert etter hennes død, en brosjyre hvor hun foretar en kritisk drøfting av Lenin. Og dette uttrykket om «frihet for dem som tenker annerledes» angår den sosialistiske pluralitet, meningsmangfoldet innen den revolusjonære leir. Her er ikke ment motstanderne av revolusjonen og deres rett – den fløyen som Rosa Luxemburg kalte «de flertallssosialdemokratiske skurker». Det er ingen liberal eller demokratisk pluralisme som dette sitatet tar til orde for. Det er et forsvar mot diktaturet til en partiledelse eller også en selvoppnevnt avantgarde, men noe mer enn det er det ikke. Og i den forstand blir dette vidunderlige sitatet, som virker så lettfattelig, for det mest feiltolket.»

Fra den samme brosjyren hvor dette sitatet er hentet fra, leser vi: 

«Proletariatet kan, når det griper makten, ifølge Kautskys gode råd aldri gi avkall på den sosiale omveltning og bare vie seg til demokratiet uten å forråde både seg selv og revolusjonen. Det bør og må straks benytte de sosialistiske forholdsregler på det mest energiske, rigorøse og hensynsløse, altså utøve diktaturet; klassediktaturet, ikke diktaturet til et parti eller en klikk. Klassediktaturet, det vil si i bredeste offentlighet, under folkemassenes uhemmede deltakelse, i uinnskrenkede demokrati.»
 

Den revolusjonen hun bejublet skremte veldig mange tyskere i armene på dem som brukte kommunistfrykten som instrument for høyreradikale mål. Det er ingen unnskyldning, men et tragisk sosialt faktum om det stoff politikk gjerne er laget av. 

Rosas samlede verker er tilgjengelige for en billig penge for den som forstår tysk. Jeg synes sant å si det var skuffende å møte en forfatterstemme som jeg har hørt så mye begeistret tale om fra tilhengere av frihetlig sosialisme. Har de lest hva hun faktisk skriver, tenker jeg under lesningen. 

Oddny I. Miljeteig i Bergen SV skriver blant annet dette i sin begeistrede omtale av henne: 

«Ho kritiserte også både Lenin og Trotskij for «udemokratiske tendensar», mellom anna då dei ikkje skreiv ut nyval etter å ha oppløyst den logjevande forsamlinga i Russland under revolusjonen»

Dette får jeg ikke til å harmonere med innholdet i hennes utgitte samlede verker, som jeg faktisk har lest, og i det følgende siterer fra i egen oversettelse: 

«Nasjonalforsamlingen er et utdatert arvestykke fra de borgerlige revolusjoner, et tomt hylster, en rekvisitt fra tiden med småborgerlige illusjoner om «et enig folk», om «Frihet, likhet og brorskap» under den borgerlige stat. Den som i dag griper til nasjonalforsamlingen skrur bevisst eller ubevisst revolusjonen tilbake til stadiet til de borgerlige revolusjoner: han er en skjult agent for borgerskapet eller en ubevisst ideolog for småborgerskapet.

Under feltropet «Demokrati eller diktatur!» blir kampen om nasjonalforsamlingen ført. Også denne kontrarevolusjonære parolen blir lydig overtatt av sosialistiske ledere, som ikke merker at disse alternativene er et demagogisk falskneri. Det er ikke dette det handler om nå, demokrati eller diktatur. Det spørsmål som historien har på dagsordenen lyder: borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Fordi proletariatets diktatur, det er demokrati i sosialistisk betydning av ordet.

Proletariatets diktatur, det er ikke bomber, kupp, opptøyer, anarki – som den kapitalistiske profitts agenter så målbevisst forfalsker det til – men det er bruken av alle politiske maktmiddel for å virkeliggjøre sosialismen, for å ekspropriasjon av kapitalistklassen i tråd med viljen til det revolusjonære flertall av proletariatet, altså i det sosialistiske demokratis ånd.» 
Fra Die Nationalversamlung, 1918


«Den «borgerkrig» som man med engstelig bekymring forsøker å forvise vekk av revolusjonen lar seg ikke forvise. For borgerkrig er bare et annet ord for klassekamp. Og den tanke at en kan innføre sosialisme uten klassekamp og gjennom parlamentariske majoritetsbeslutninger, er en latterlig småborgerlig illusjon.» Fra Die Nationalversamlung, 1918


«Det som hittil gikk for å være demokrati og likeberettigelse - parlament, nasjonalforsamling, den samme stemmeseddel - var løgn og bedrag. Det eneste som er sann likeberettigelse og demokrati er makten i hendene på den arbeidende masse som våpen for å knuse kapitalismen.» Fra Parteitag der Unabhängigen SP

«Lenins parti var det eneste som forstod et virkelig revolusjonært partis bud og plikt, som gjennom løsenordet «all makt i bøndenes og proletariatets hender» sikret gjennomføringen av revolusjonen. Derigjennom løste bolsjevikene det berømte spørsmål etter «folkets flertall» som har fulgt tyske sosialdemokrater som en mare. Som uforbederlige skoleunger under parlamentarismens kretinisme* overfører de til revolusjonen den hjemmesnekrede visdom fra parlamentarismen barnestue: for å gjennomføre noe må man først ha flertall. Så også med revolusjonen: først må vi bli et «flertall». Men revolusjonens virkelige dialektikk stiller denne parlamentariske muldvarp-visdommen på hodet: Veien går ikke via flertall mot en revolusjonær taktikk, men gjennom den revolusjonære taktikk fram til flertall.

Kun et parti som er i stand til å lede, det vil si drive fremover, får gjennom sitt stormløp en tilhengerskare. Gjennom denne besluttsomheten har Lenin og hans kamerater i det avgjørende øyeblikk angitt den eneste fremoverdrivende parole, all makt i bøndene og proletariatets hender, har de nesten over natten omskapt en forfulgt og baktalt minoritet, hvis fører måtte skjule seg som en Marat i kjelleren, om til situasjonens ubestridte herre. Som middel for å oppnå denne maktovertakelsen har bolsjevikene også straks stilt opp det mest vidtgående revolusjonære program: Ikke noe i retning av sikring av borgerlige demokrati, men proletariatets diktatur som middel for å virkeliggjøre sosialismen.

Dermed har de ervervet seg den uforgjengelige historiske fortjeneste å for første gang proklamere sosialismens endelige mål som den praktiske politikks umiddelbare program. Det et parti kan mønstre av mot, handlekraft, revolusjonært vidsyn og konsekvens, det har Lenin, Trotskij og partikameratene fullt opp prestert. Hele den revolusjonære ære og handlekraft som sviktet i vestens sosialdemokrati var representert gjennom bolsjevikene. Deres oktober-opprør var ikke bare en redning av den russiske revolusjon, den reddet også den internasjonale sosialismens ære.»  
Zur russischen Revolution, 1918



* K
retinisme er en eldre betegnelse på medfødt hypotyreose, alvorlig veksthemning og psykisk utviklingshemning hos barn, oftest på grunn av mangelfullt utviklet skjoldbruskkjertel.