*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 12. januar 2016

Når «våre verdier» skal forsvares med hellig vrede.



Et oppslag i Aftenposten 12.1.2015 forteller om høyreradikale som knuste kebabsjapper, barer og biler i den tyske byen Leipzig: «Historiker Sascha Lange sier til avisen Leipziger Volkszeitung at det er lenge siden byen har sett lignende angrep.  Det var ukentlige tilfeller av nazistiske angrep på mennesker og bygninger tidlig på 1990-tallet, men gårsdagens angrep på boliger og butikker i Connewitz er så vidt jeg vet det største i Leipzig siden Krystallnatten i november i 1938, sier han.»

Krystallnatten fikk navnet sitt på grunn av alt det knuste glasset som lå i gatene etter at en organisert mobb hadde gått amok. Også denne gangen er det høyreradikale som står bak, men der stopper også de fleste likheter. Denne gangen kjempet tysk politi for de angrepne familienes eiendom og sikkerhet, og voldsaksjonen til de høyreradikale blir nok ikke framstilt som «folkets rettferdige harme», slik man prøvde å gjøre det i 1938. Men stemningen er ganske spent for tiden, etter hendelsene på jernbanestasjonen i Köln. Noen synes hærverket er i sin orden og gir åpent uttrykk for sin forståelse for handlingene. Men foreløpig er dette en liten minoritet. Majoriteten vil sannsynligvis forholde seg passiv og taus, selv om de ikke har den minste sympati med pøbelen. Det kan jeg forstå, fordi vold er allerede bragt inn i spillet.

Jeg har liten tro på det med rettferdig harme. Den første som lærte meg å være skeptisk til fenomenet var faren min. Han fortalte meg en historie fra den gang han avtjente sin verneplikt i tysklandsbrigaden, jeg tipper det må ha skjedd i 1949Jeg husker den fortsatt, fordi han fortalte om hendelsen med en slik personlig vemmelse.

Hvilken tysk by det foregikk i skal jeg la være usagt, men i alle fall hadde den et begrenset antall utesteder hvor de norske soldatene pleide å drikke sitt øl. Ved en anledning var det et par norske soldater som ble nektet adgang til sin yndlingskneipe. Om de kunne være så snill å komme igjen en annen gang, for i kveld var lokalet dessverre reservert for en kunde. De gikk rasende derifra, men aktet ikke å la det bli med det. De hentet forsterkninger og returnerte så til utestedet hvor de hadde blitt nektet adgang. Faren min ble ikke spurt om å være med.

Kunden som hadde reservert lokalet var et bryllupsfølge, og feiringen var alt i gang da våre brave gutter kom tilbake for å forklare tyskersvina hvem det var som nå bestemte. De knuste møblene og randalerte lokalet til det ugjenkjennelige, bryllupsfeiringen fikk en brått slutt og brudepar og gjester måtte bare gå hjem. Etter fullbyrdet gjerning gikk de norske soldatene tilbake til leiren og skrøt av sitt verk. Saken ble dysset ned etterpå og fikk ingen konsekvenser for de impliserte.

Jeg tror ikke på mobbens rettferdige harme. Harmen er vel ekte nok. Men den er i høyden psykologisk forståelig, aldri rettferdig. Og den får folk til kollektivt å begå ting de ellers aldri ville drømme om å gjøre hver for seg. Og den rammer uskyldige. Ja, med mindre man mener at folk er kollektivt skyldige og bør svare for hva deres landsmenn har gjort. Det er til tider en veldig vanlig og veldig farlig tanke. Gi den ikke rom.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !