*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 8. februar 2011

Kristin Clemet, Per Egil Hegge og en historisk revisjonist



"En lang og stolt historie" ? 
"Alle vet jo det..." synger Kari Bremnes. Kristin Clemet synger det ikke, hun skriver i Tidens Tegn nr.5 1997: 
"Alle vet jo innerst inne at det er et hav av forskjell på Høyre og Fremskrittspartiet; at Høyre har en lang og stolt historie; at Høyre er et anstendig parti(...);at Høyres politikk hviler på liberale, konservative og tolerante ideer - og står for kultur, ånd og dannelse - som ikke noe demokrati kan greie seg foruten."

Bakgrunnen for Clemets poetiske utblåsning er Jaglands benevnelse av Fremskrittspartiet som "det gamle Høyre". Hvis det er så at alle vet om Høyres lange og stolte historie, så må jeg herved få tilkjennegi min uvitenhet. Jeg vet at partiets historie er lang - men hva er det egentlig Clemet er stolt  over ? 




Partiet stod for vel så reaksjonære og fremmedfiendtlige holdninger som de Fremskrittspartiet i dag representerer. Høyrepressen har fungert som klakkører for den overvåkning og knebling av sikkerhetspolitisk opposisjon som har pågått etter krigen. Hva slags liberalt forum for annerledes tenkende har høyrepressen vært i disse årene? Hvordan fungerte utmyntingen liberale, demokratiske ideer i praksis? Og den prinsippielle troskap mot ytrings og organisasjonsfrihet - hvor ble det av den fram til murens fall? Enten kjenner ikke Clemet til Høyres historie - eller så forsøker hun i likhet med mange ex-marxister å skjønnmale en fortid som en håper skal være glemt.
Jeg mener ikke å gjøre Clemet ansvarlig for handlinger som fant sted før noen av oss ble født. Poenget er hvordan en forholder seg til en tradisjon - hvilke elementer en vedstår seg, og hvilke en tar avstand fra. Dagens Høyrefolk blir ikke nazi-sympatisører på grunn av Aftenpostens brune fortid - like lite som dagens Senterparti-folk blir det av å lese Nationen. Men hvordan stiller avisene seg i dag til det som foregikk? Når en nekter å innrømme gårsdagens misgrep, hefter en moralsk for dem.
Høyres brune fortid har aldri vært noe tema i Aftenposten, alle slike innlegg er blitt sensurert, - i stedet har det på redaksjonelt plass blitt hevdet at "Høyre var ikke reaksjonært". Per Egil Hegge har aldri måttet forklare avisens støtte til teppebombingen av Kambodsja - som ikke drepte like mange som Pol Pot, men tross alt kostet ½ mill. menneskeliv. Det forskjell på folk. Aftenposten beklager seg over venstresidens historieløshet samtidig som de legger lokk på sin egen historie. I "Nationen" - hvor jeg er litteraturmedarbeider - har jeg og andre gjennom redaksjonelle artikler tematisert Bondepartiets lefling med fascismen. I Høyres hovedorgan er dette fortsatt umulig. Kåre Willoch så seg i stand til å erklære følgende under partiets jubileum :
 "Andre hovedstrømninger i norsk politikk har enten gått i oppløsning eller har periodevis truet med revolusjon og proletariatets diktatur, mens Høyre er forblitt urokkelig tro mot de bærende ideer bak demokrati og nasjonal trygghet." 
Hvor lenge har man tenkt å kolportere disse forskjønnende omskrivningene? La oss se litt på det søndagsliberale Høyres historie.


Aftenposten beskrev fascistenes "fredelige revolusjon" i Italia i lyse toner. Rimeligvis, ettersom parlamentarismen "allerede er utslitt" og "forsumper det politiske liv". "Vor tid savner «mannen», en ene, den villende", heter det 2.5.1925.
 «Det var folkets sunde sans som reiste sig mot parlamentarismens-unationale udskeielser" , forklarer avisen, - "Det borgerlige samfund er allikevel ikke at spøke med. Kommunistene bør tage sig i akt i alle lande. (..) Også i vort eget land vil det skje, hvis det bliver nødvendig."(1.nov.1922) 
Etter at Johs. Nesse overtar som redaktør i 1929, dreier avisen fra den utilslørte sympati overfor fascismen, til tesen om demokrati "under normale forhold". Det forhindrer ikke at avisen drev en hard kamp mot retten til fagforeninger og arbeidslediges stemmerett. Og utenriksredaktør Konstad holder fortsatt stø kurs når de spanske fascistene knuser den lovlig valgte regjering i Spania:



«Ellers er det å si om opprøret at det er Spanias beste elementer som står bak det. (..) De såkalte «opprørere og rebeller» er ikke banditter, men Spanias hederlige borgerskap med militæret i spissen, som prøver å redde fedrelandet fra å være en galeanstalt, et lovløshetens rike, hvor enhver forbrytelse tolereres.» 29.7.1936. 
«De gode bolsjeviker som er mestre i propagandakunst, visste meget vel at intet ville gjøre sterkere inntrykk på et godttroende borgerskap enn om man kunne få lagt skylden for Madrids ødeleggelser på General Franco.» 27.11.1936
Konstad, som også var utenriksmedarbeider i Morgenbladet, beskrev Hitler slik:



"Han har slått kommunisterne med deres egne midler - terror mot terror.Men i så måte har vi ingen medlidenhet med dem. (..)Nazismen er det logiske og naturnødvendige svar på marxismen. Og forsåvidt kan Hitler ha rett i at Europa burde være ham taknemlig for hans kamp mot kommunismen - hvordan så dommen om ham ellers måtte falle ut" (9.3.1933)
Redaktør Nesse leverte flere analyser av årsaken til nazismen. De røper en temmelig valen tiltro til demokratiet som statsform: 
«Det er bare en bevegelse av betydning som kjemper for diktatur, det er den socialistiske bevegelse. For den ene part er diktaturet et ideal, for den annen part er det et nødvergemiddel. For dog å beholdeen halv frihet, ser man sig nødt til å gi avkall på den annen halvdel av klenodiet. Grunnen til at flere stater tilsist ser seg stillet overfor dette bedrøvelige valg, er resultatet av den socialradikale venstrepolitikk stykkevise imøtekommenhet overfor den demagogiske agitasjon fra socialisternes side. På den ene side overlesses våre samfundsklasser med sociale tiltak, som alle etter teoretiske regnekunskaper skulle være gavnlige, men som istenfor ødelegger oppholdelsesdriften og skaper den drepende mentalitet: Vi krever!» 7.3.33.
Høyreavisen så på avskaffelsen av demokratiet som et nødvendig trekk for Tyskland. "Tyskland sikrer seg» lyder overskriften etter riksdagsbrannen. Likevel tilbakevises de hyppige beskyldningene om nazi-sympati bestemt - men ikke helt overbevisende:



 


"Arbeiderpartiet påstår i går at Høires presse efter beste evne reklamerer for det nye «voldsregime» i Tyskland. Denne påstand dekker ikke sannheten for vårt vedkommende. Aftenposten har tydelig nok tilkjennegitt vår mening at for et hvert selvstendig, opplyst og kultivert folk er diktaturet en uverdig statsform. Men vi har også gjordt oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - kfr. skogskonfiiktene - kan man tilslutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her." 21.3.33.
Aftenposten blir ikke sentimental i utide. Den lot seg ikke «lede i bånd av Helge Krog og hans Marxistiske kompani» da mange forfattere protesterte mot Knut Hamsuns angrep på KZ-fangen Ossietzky. Også overfor jødenes skjebne holdt avisen stand mot overdreven medlidenhet.  


I følge avisen «kan det ikke herske tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati som disse Israels sønner neppe fortjener. (..) «Vi vet ikke i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi får gå ut fra at det ikke bare skyldes mindredyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker."
Jødehat er jødenes egen skyld, går man ut fra. Men jøder skal ikke bekjempes med moralisme: 
"Derimot kan vi innrømme at en tusenårig kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øyne muligheter og i alle situasjoner - egenskaper som vi burde møte med solide lover, med germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. (..) Vi skylder vort eget folk det hensyn å være aktsomme overfor alle farer.» 4.4.33. (avisens kursivering) 


Dette skriver Høyres hovedorgan mens partiets fører heter C.J. Hambro - i slekt med de jødiske eierne av Hambro Bank og utskjelt som «pengejøde" av NS. "Kultur, ånd og dannelse"?   - joda, av sitt slag.
6.11.1937 advarer Nesse mot blokkdannelse mot kommunismen, mens Konstad anså avtalen mellom Tyskland, Japan og Italia som et klokt trekk, og beklaget at den ikke kom før. Faren for krig skyldtes Kommintern. Tysklands ekspansjon fram til 1939 ble ikke kritisert, avisens dekning ble utgitt i bokform i Tyskland. Lederen for 10. april 1940 er et sirkus for seg. Etter den "militært sett imponerende" okkupasjonen gjalt det å ta den nye situasjon med ro og ikke utfordre fienden. Da tyskerne innsatte en ren nazi-redaksjon i september 41, ble denne rekruttert fra avisens egne folk. Eierne påla alle å vise samarbeidsvilje, slik at ikke avisen måtte gå inn. Under krigen tjente eierne enorme summer, og opparbeidet nermest monopol på annonsemarkedet. Etter krigen betalte eierne én mill. - mot at det ikke offentlig skulle reises tvil om avisens nasjonale holdning. Neivel. Det skal jeg ikke gjøre. En skulle kanskje tro at avisen knapt våget å pense inn på krigen, forholdene tatt i betraktning. I alle fall ikke snakke høyt om andres manglende forutseenhet fra et såvidt utsatt glasshus. Så har ikke skjedd. I stedet har man brennmerket all sikkerhetspolitisk opposisjon som "unasjonal" - hva nå enn det måtte bety. "Arbeiderpartiet faller Norge i ryggen" - erklærte Benkow, da det oppstod tvil omkring begeistringen for nye raketter.

Forræderbeskyldninger i stedet for argumenter - slik skaper man et dannet og liberalt klima for Dialog. Finnes det noen høyrefolk som offentlig har beklaget den stupide hetsen av annerledes tenkende som har forpøblet ethvert forsøk på sikkerhetspolitisk debatt ? Har man noensinne tatt et oppgjør med de metoder som ble brukt ? 

Er det vilje til å vedstå seg fortidens anti-demokratiske trekk, slik at man kan kritisere en justisminister med marxistisk fortid uten å selv virke latterlig pompøs ? Hvor åpent er det mulig å snakke om Høyres historie ? Da Aftenposten jubilerte i 1935, plasserte man et oppblåst gratulasjonstelegram fra Josef Goebbels på hedersplassen, hvor det bl.a. het: 
"Jeg knytter hertil ønsket om en stor fremtid i dets hjemland, i pakt med dens fortid." (20.4.1935)  
Da jeg spurte i avisens arkiv, var det dessverre ikke å oppdrive i den ellers så rikholdige klippbunken fra jubileet. Er det ikke på tide med å befeste et Høyre som nettopp ikke er i pakt med sin fortid? Det første og avgjørende skritt på veien må etter mitt skjønn være å erkjenne den. Så kan en fritt gå videre, og velge sin egen framtid.
                                                             Ivar Bakke


Lokk på historien?


 I Tidens Tegn nr. 7/97 er Ivar Bakke muligens ikke helt heldig med tids-punktet når han anklager Aftenposten for å legge lokk på sin egen historie: Tidens Tegn forelå dagen etter at Aftenposten 16. november hadde trykt historikeren Guri Hjeltnes' artikkel om Aftenposten under krigen, et arbeid som var spesialbestilt av re Poenget med det var at en ekspert på perioden, og menneske uten tilknytning til avisen, skulle gj øre det. En stor del av det Bakke siterer fra redaktør Nesses betraktninger om Spania, står å lese i den historie som Gunnar Christie Wasberg skrev til avisens ioo-årsjubileum i i96o. Hvis dette er å legge lokk på historien, virker lokket omtrent like holdbart og heldekkende som Bakkes argumentasjon.
Partiet Høyre får svare for seg selv og sin historie, men vis å vis Aftenposten gjør Bakke noe meget finurlig: Han kritiserer avisens daværende ledelse for dens forståelse og velvilje overfor Hitler i I933 og årene etter - kritikk det ikke er vanskelig å slutte seg til. Det samme gjelder sitater med jødefiendtlig innhold. Men det passer ikke inn i hans sammenheng, eller i hans ærend, å nevne at kommunistene, som skulle ha vært nazistenes fiender, utpekte sosialdemokratene til hovedmotstander og dermed utvilsomt var med på å hjelpe Hitler. For ikke å snakke om Hitler-Stalin-pakten i august I939, som banet vei for den tyske og sovjetiske imperialisme inn i Polen, Baltikum og (noe mindre vellykket) Finland. 1 denne historieskrivning er det liksom så mye verre at man var velvillig overfor Hitler i I933, enn at man var det i I939, da hans politikk var betydelig - skal vi si klarere? Skal man legge moralske mål på vurderingene, burde det kanskje være omvendt.
Så spør Bakke hvorfor jeg aldri har måttet «forklare Aftenpostens støtte til teppebombingen av Kambodsja». Det kan jo være både fordi jeg ikke er blitt spurt, og fordi avisen ikke støttet teppebombingen. Den var militært formålsløs og derfor enda mer etisk klanderverdig som krigs- handling. Dessuten ble det forsøkt holdt skjult i amerikansk opinion.

Et slikt svar ville, med Matteus' ord, bli omtrent som å avsile myggen og håpe at ingen ser kamelen. Kamelen i dette tilfellet er Aftenpostens mangeårige forsvar for USAs krigføring i lndo-China. Det har jeg, som medarbeider på avisens utenriksredaksjon fra 1962, min del av ansvaret for. Det hadde vært hyggeligere å kunne si at det var alle andres skyld og dessuten ikke ille. Det er dessverre ikke noe grunnlag for å si det. Vi så ikke klart, og vi tok feil.
Jeg synes likevel at det er ikke bare en faglig og vurderingsmessig, men en etisk forskjell på å innse en slik feil, og å gjøre som feks. Pål Steigan. 1 198o håndhilste han på den styrtede Pol Pot og betegnet hans politikk som «Et løfterikt samfunnseksperiment». Smak på det uttrykket, Bakke. For de fleste andre var likstanken fra Kambodsjas dødsmarker da blitt merkbar. Til slutt «den mangelfulle klippbunken» fra jubileet i I935 og Goebbels' hilsen til Aftenposten. 

Hele avisen, fra dens første dag (I4- mai i86o) er mikrofilmet, side for side, og ligger i arkivet her i Akersgaten og dessuten på UB i Oslo. Bakke må gjerne få en fotokopi slik at han kan forvisse seg om at det ikke utelukkende er tidspunktet han er uheldig med, men også en god del av sine påstander.
 Per Egil Hegge, kulturredaktør i Aftenposten, Oslo



" For ikke å snakke om Hitler-Stalin-pakten".
Per Egil Hegge synes jeg "gjør noe meget finurlig" ved å i ikke snakke om kommunistenes historie i et innlegg om Aftenpostens brune fortid. Hvis en skal legge moralske mål på handlingene, stod det verre til med kommunistene, mener Hegge. Med dette skulle vel verden atter være brakt i vater og vi kan trøste oss med at motparten var og er verre enn oss.  
Jeg må ha formulert meg dårlig, ettersom Hegge oppfatter mitt ærende som et forsøk på å si noe om hvem som hadde "mest feil" av ytterste høyre og venstre. Det er en syssel jeg overlater til parti-patriotiske regnemestre. I en debatt på slike premisser vil et par viktige poeng straks falle i skyggen: At en selv har ansvar for å kritisere overgrep og urett i egen leir, at en verken kan eller skal bortforklare egne feil ved å påpeke andres. Derfor nevnte jeg ikke norske kommunister i en debatt om Aftenpostens fortid. 
Statistisk sett hadde Aftenposten helt rett i sitt forsvar for nazi-Tyskland: det tyske regime var, sammenliknet med Stalins Sovjet, "langt bedre" mht omfang av represjon og terror. Ved krigsutbruddet hadde Tyskland ca 8000 politiske fanger - i Stalins slavestat satt det mange millioner. Og en mann som Quisling hadde en langt mer realistisk oppfattelse av det sosialistiske regimets karakter enn de fleste av hans samtidige.
Men dette fritar ikke Hitlers og Stalins sympatisører for ansvaret for å ha forsvart og fortiet overgrep. De aller færreste verken ønsket eller utførte selv de udåder vi forbinder med diktaturene de støttet. Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet hadde diktaturet som ideal, det var alltid spesielle omstendigheter som skulle rettferdiggjøre det. Dette mener jeg er en viktig innsikt å ta med seg; fristelsen hos det politiske establishment til å tilsidesette idealer alle bekjenner seg til er ofte farligere enn en håndfull politiske berserkgangere. Utgangspunktet for min polemikk var en framsatt påstand om Høyres "lange og stolte" historie. Jeg anførte grunner til å betrakte en slik stoltet som temmelig malplassert for engasjerte antifascister, hvilket jeg rolig forutsetter at Clemet og Hegge er. 


Jeg vil nevne en til, Jo Benkow, som i et intervju med "Vårt Land" medga at han nok ikke hadde stemt Høyre hvis han hadde vært voksen i 30-åra. 


Aftenposten 4. april 1933
Slike uttalelser styrker min respekt for dagens Høyre mye mer enn Hegges "one trick pony-glansnummer" om kommunistenes feil. Arnulf Øverlands dikt, "Min overmann", har beskrevet hvordan et slikt møte mellom motparter kan gå for seg:  
"I brynje stod jeg, med hjelm og sverd,
turde vel møte ham sån.
Da kom han mot meg våpenløs
med utstrakt hånd !"
Det er denne viljen til ubehagelig selvkritikk som gjør at kritikken av politiske motstandere i neste omgang faktisk kan nå inn. Etter hva jeg forstår av Hegge står det også her godt til med Aftenposten. I sitt arrogante svar forsøker han latterliggjøre min kritikk av tiår med sensur omkring Aftenpostens nazi-vennlige fortid. Nå har Aftenposten nemlig bedt Guri Hjeltnes skrive om presseoppgjøret og avisens rolle under krigen. Hegge mener seg visst riktig å ha skutt papegøyen ved å påpeke dette. Javel - dette anfall av glasnost skal altså oppheve min kritikk av avisens praksis fram til 16 november 1997? Skal vi glemme det som går forut? Har avisen også tidligere innrømmet sitt forsvar for Hitler-Tyskland ? Jada, mener Hegge;
"En stor del av det Bakke siterer fra redaktør Nesses betraktninger om Spania, står i lese i den historie Gunnar Christie Wasberg skrev til avisens hundreårs-jubileum i 1960. Hvis dette er å legge lokk på historien, virker lokket omtrent like holdbart og heldekkende som Bakkes argumentasjon".  
Hegges velformulerte verbale kaldflir virker noe forhastet for de få som måtte ha lest Wasbergs artikkel. Den inneholder bl.a. "en stor del av" ett av mine sitat. Men noe er klippet bort, - muligens av plasshensyn, Hegge ? I den originale teksten heter det:  
"Men vi har også gjort oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - jfr. skogskonfliktene - kan man til slutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her."  
Nesses henvisning til den bitre konflikten mellom streikende skogsarbeidere og streikebrytere beskyttet av polititropper som et argument for å kanskje velge et fascistisk diktatur i stedet - det er fjernet fra Wasbergs sitat. Trolig "ved en inkurie" som det heter i dannede kretser. Det samme gjelder den fantastiske sammenstillingen av Arbeiderpartiet og NSDAPs terror. Det kunne blitt en fin artikkel fra Hegge av denslags, hvis det f.eks hadde vært tale om "Samtiden"s redaksjon. En gylden anledning for bitende sarkasmer? Vi kan jo se mer på Hegges eksempel på Aftenpostens vilje til selvkritikk anno 1960. Jeg henger meg litt opp i følgende formuleringer, løsrevet fra sine vante omgivelser: "Noen sympati overfor Franco gav ikke Aftenposten uttrykk for" Er det sant, Hegge? Om Morgenbladet og Aftenpostens redaktører heter det at de begge "kjempet mot enhver art av diktatur og for de hevdvundne demokratiske idealer" - er det en nøktern beskrivelse, Hegge? I dette ditt eksempel på åpen selvkritikk omkring avisens historie leser jeg om den "flengende kritikk av jødeforfølgelsene" som Aftenposten bedrev. Ikke et ord om dens advarsel mot skadelig jødisk innflytelse på det norske samfunn eller overdreven og ufortjent sympati med krystallnattens ofre. For en med kjennskap til avisens historie er det så en tenker på Goebbels' slagord: "Man må kunne lyve med sannheten". Dette aktstykket - som de fleste aldri har lest - er det Hegge anfører som bevis på at Aftenposten ikke har lagt lokk på sin brune fortid og at jeg farer med uholdbar argumentasjon. 
Jeg har tidligere drøftet denne jubileumsartikkelen med både M.Skodvin og P.E. Kokkvold - jeg tror Hegge hadde økt sitt omdømme om han ganske enkelt innrømmet at dette ved nærmere ettertanke var et dårlig eksempel på avisens vilje til selvkritikk. Hegge skulle kunne være både motivert og kvalifisert for et slikt modig avbikt. Hør bare hans betraktninger om redaksjonell åpenhet omkring ubehagelige spørsmål:  
"Jeg tror at den tid er forbi da vi spalteplassens bomvoktere kunne begrunne våre avslag med en hendig trykt papirlapp om plassmangel. Våre avgjørelser er så viktige, så vanskelige og så subjektive at det ikke er urimelig å tvinge oss til mer omfattende begrunnelser. Det er tidkrevende, tildels ubehagelig, men jeg tror det er nødvendig for å hindre at vi får mer makt enn vi bør ha." 24.12.1984
Dette er - sagt uten ironi - forbilledlig, Hegge.  Jeg har ved flere anledninger kommentert avisens jubileumsartikler omkring sin fortid og dens utlegning av årsakene til 2. verdenskrig. Det har alltid skortet på plass, som skulle tilgodesees mer aktuelle tema. Jeg har aldri fått ta til motmæle mot forræderibeskyldninger og pralende selvrettferdighet på vegne av dem som "så klart". For uinvidde: Høyre - i motsetning til Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden og fredsbevegelsen etter krigen. Redaktørenes svar er ofte lange og tålmodig overbærende, som om det gjaldt å beskytte meg mot egne tåpelige utsagn. Eller man tar følgende vri: "Såvidt jeg forstår, vil De gjerne at Aftenposten i dag skal stilles til ansvar for det som enkelte av avisens ledende kommentatorer skrev i avisen for 50-60 år siden. Jeg beklager, men ingen av disse kommentatorer lever i dag og kan gi Dem den begrunnelse som De ønsker."


Uffda, det hadde jeg rent glemt. Den samme leksen fikk Finn Lie. Han ble nektet tilsvar etter at avisen på lederplass hadde beskyldt ham og Erik Bye for å ha agitert for "Bedre rød en død" gjennom kritikk av USA. 

Der er en alvorlig forbrytelse, i motsetning til den globale versjon av "Bedre død enn rød". Lie hadde i sin replikk til Aftenposten nevnt at avisen selv hadde valgt å komme ut under et diktatur, mens andre valgte døden. Det ble for sterkt. Kanskje kan man skrive slikt i dag, Hegge - hvis du hadde vært debattredaktør?
Min kritikk av høyrepressens lefling med fascisme har Hegge ingen problemer med å slutte seg til, leser jeg. Det er jo bra. Men Hegges avis har åpenbart hatt store problemer med selv å formulere denne kritikken, eller å la andre slippe til med den. Noe annet blir det naturligvis med "Arbeiderpartiets sviktende forutseenhet" før krigen og fredsbevegelsens skadelige arbeid for "Munchen-fred" som Aftenposten - av alle mulige- stadig minnet oss om. Les den studien i fortielse som avisen begikk september 1988 omkring München-forliket. Om Hambros "ensomme kamp" i norsk opinion. En får si som Brecht: "Var han helt alene?"
En avis som så sent som februar 1938 undres på om ikke det nazifiserte riksvern er et "fredens redskap" har fram til murens fall anklaget alle til venstre for Haakon Lie for historieløshet, og de har bebreidet mellomkrigstidens arbeiderparti for det samme. De har hatt mage og makt til det, gjennom årtier. Min kritikk av dette skal altså nå settes i parentes fordi Guri Hjeltnes i 1997 er blitt bedt om en artikkel omkring rettsoppgjøret med Aftenposten.  
Langt mer tillitsvekkende er det når Hegge beklager Aftenpostens forsvar for USA's krigføring i Indo-China. "Vi så ikke klart, og vi tok feil." Det krevet mot å skrive slikt ! Hegge setter det kanskje endatil på trykk i Aftenposten dagen før mitt tilsvar, hvis utviklingen fortsetter i dette tempoet. Men min hovedkritikk består ikke i at Hegge o.a. hadde en annen vurdering av konflikten i Indo-China enn jeg. Det kan anføres gode grunner for at hederlige folk støttet Chamberlain eller mente som Hegge gjorde om Vietnam-krigen - ut fra deres respektive vurdering av "historiens lærdommer". Selv i etterkant er det vanskelig å formulere eller anvende historiske erfaringer rett. 

Det virkelig opprørende ved Aftenpostens dekning er dens holdning overfor de som ikke delte dens oppfatning, samt deres rop på sensur i NRK og flittige bruk av sammensvergelsesteorier der det forelå saklig uenighet. ("Sammensvergelsesteorier er alltid gale", som Hegge selv meget betimelig har sagt det.) Opponenter ble omtalt i vendinger som dette 



"Med vilje eller ut fra pur uvitenhet" …"ingen plass for elementære kjennsgjerninger" … "slike forestillinger dyrkes med omhu i dårenes paradis".
Denne skråsikre nedlatenheten skremmer meg mest, dette immuniserende maktspråket. Svært ofte overgår det lederskribentens fatteevne at noen kan mene noen annet enn Aftenposten. Opponenter må være kommunister, "presumtivt velmenende" naive tosker, ofre for desinformasjon eller betalte agenter. Aftenposten påstod 24.11.84 at "Den vestlige forsvarsallianse sier nei til førstebruk." Ragnar Nordgren, som påpekte at dette ikke var riktig fikk innlegget i retur med følgende begrunnelse:
"Påstanden i vår leder er korrekt. (..) Hvis de ønsker å gi en annen informasjon om forsvarsalliansen, må De være klar over at den er ukorrekt og derfor ikke egnet til bruk i våre spalter."
En mistenkeliggjørende forpøbling av debatten er - sammen med hyppige forekomster av sensur på tilsvar - ødeleggende for en borgerlig offentlighet. Politikk er ingen eksakt vitenskap, en bør åpne for andres tolkninger. Og ethvert parti med historie har feil å se tilbake på. Kritikk av slike feil kan en lære av og tolke som en tillitserklæring. Men lett er det ikke. 

I en debatt omkring Høyres hovedorgan nekter jeg å redusere dette til et spørsmål om Pål Steigan er enda verre i sitt groteske forsvar redselsregimer. Jovisst er han det, men slike livsynsberserker innehar heldigvis langt fra den posisjon og makt som Aftenposten har, og kritikk av mennesker med makt er viktigere enn å ta kverken på politiske loonies. Følgelig var den jobben Hegge gjorde på 70- og 80-tallet langt viktigere enn dagens ønskerepriser. 


 Selv har jeg brukt mer tid på å slåss mot sosialistisk teori og praksis enn ditto autoritær borgerlig. Bl.a. skyldes det at jeg til sist ble så lei av å få alle innlegg i retur fra Aftenposten, ledsaget av nedlatende karakteristikker om min uvitenhet og sviktende kompetanse. Jeg har ikke gjort samme erfaring med Morgenbladet eller Tidens Tegn. Hvis Guri Hjeltnes' artikkel innevarsler et slags tøvær i Aftenposten, så er det både gledelig og viktig for tilhengere av en borgerlig offentlighet. Ettersom Hegge nå har fått trening i syndsdbekjennelser, ber jeg han tenke litt høyt omkring Aftenpostens utstrakte bruk av beskyldninger om kommunisme og forræderi overfor alle som ikke delte dens sikkerhetspolitiske vurderinger. Han har ikke svart på den kritikken. Kan vi lære noe av den historien, vi tilhengere av et borgerlig demokrati? For å igjen sitere fra Hegges artikkel fra desember. 84:
 "Fordi Hoxas tilhengere ikke fikk all makt i Norge, er det nemlig stadig lov å spørre om hva redaktører gjør, og hvorfor. I Samtiden som i A-Magasinet. Men på venstresiden har man ikke langmodighet med slikt. Vi lyt tåle det."
 Jeg utfordrer den langmodige høyresiden, og ser med spenning fram til et redelig svar fra Hegge.
 PS: Ang. Goebbels' gratulasjonstelegram og Aftenpostens mangelfulle klippbunke: Goebbels gratulasjonstelegram, som avisen var så stolt av i 1935, var forsvunnet da jeg i 84 gikk gjennom Aftenpostens klipparkiv, mens alle øvrige hilsener til jubileumsutgaven var der. Telegrammet og mere til fra UB's mikrofilm-arkiv hadde jeg fra før, ellers takk. Men forøvrig var besøket interessant nok. Synes ikke Hegge skal forsøke å gjøre dette til et bevis på at jeg er uheldig med "en god del av sine påstander". Det kler ham ikke. DS.
                                              Ivar Bakke