*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

fredag 12. september 2014

Wolfgang Borchert: Ved for i morgen.









Han lukket døren bak seg. Han lukket den stille og forsiktig bak seg, selv om han ville ta sitt liv. Dette livet som han ikke forstod og hvor han ikke ble forstått. Han ble ikke forstått av dem var glad i. Og nettopp det holdt han ikke ut, dette å leve på siden av de han elsket.

Men det var enda mer der som hadde vokst seg så stort at det vokste over alt annet og ikke lot seg skyve vekk.  Det var det at han kunne gråte om natten uten at de han var glad i hørte ham.  Det var det at merket at moren hans, som han elsket, ble eldre – og at han så det. Det var det at han kunne sitte å le sammen med i andre i rommet, og samtidig være ensommere enn noensinne. Det var det at de andre ikke kunne høre skytingen når han hørte den. At de aldri ville høre den. Det var dette livet ved siden av de som han elsket som han ikke holdt ut. 

Nå stod han i trappeoppgangen og ville gå opp på loftet og ta livet av seg. Han hadde tenkt hele natten på hvordan han ville gjøre det, og var kommet til at han framfor alt måtte gå opp på loftet. For der var man alene, og det var forutsetningen for alt det andre. Han hadde ikke noe å skyte seg med, og det å forgifte seg forekom ham å være for usikkert. Han kunne vanskelig forestille seg en større blamasje enn at en lege skulle la ham vende tilbake til livet. Og at han så skulle holde ut de andres medlidende og anklagende ansikter, fulle av kjærlighet og engstelse for ham. Å drukne seg fant han for patetisk, og å kaste seg ut av vinduet virket for hysterisk.  Nei, det beste ville være å gå opp på loftet. Der var man alene. Der var det stille. Der virket det ikke påfallende og lagde ikke noe oppstyr. Og der var jo fremfor alt bjelkene i takstolen. Og kleskurven med snor. 

Etter å ha lukket døren bak seg grep han uten å nøle etter trappegelenderet og gikk langsomt oppover. Det kjegleformede glasstaket over trappeoppgangen, som var gjennomtrukket av netting som et spindelvev, slapp gjennom lyset fra en blek himmel. Det var på det lyseste her oppe, tett oppunder taket.

Han grep fast om det rene, lysebrune gelenderet og gikk stille oppover. Da oppdaget han et bred strek av hvitt på gelenderet, kanskje litt gulaktig. Han ble stående og følte med fingeren over det, tre ganger, fire ganger. Så så han seg tilbake. Den hvite streken gikk langs hele gelenderet. Han bøyde seg litt framover. Ja, han kunne se den helt ned til de mørke etasjene nedenunder. Der ble den mer brunlig, men den var fortsatt en tone lysere enn treverket på resten av gelenderet. Han førte fingeren et par ganger langs den hvite streken, så sa han plutselig: Det hadde jeg jo rent glemt.

Han satte seg på trappen. Og nå ville jeg ta livet at meg, og hadde nesten glemt det. Dessuten var det jo jeg. Med den vesle fila til Karlheins. Den hadde jeg tatt i hånda og i full fart sust nedover trappa mens jeg trykte den inn i det myke gelenderet. Særlig i svingene, for å bremse. Da jeg var kommet ned gikk det et dypt, dypt hakk i gelenderet ifra loft til kjeller. Det var jeg. Om kvelden ble alle barna forhørt. Begge jentene i etasjen under oss, samt Karlheins og jeg.  Og han ved siden av. Hun som leide ut sa det ville koste minst 40 Mark. Men foreldrene visste straks at det ikke var noen av oss barna.  Dertil trengtes en skarp gjenstand, og det hadde ingen av oss, det visste de utmerket. Dessuten ville ingen unger skade trappegelenderet i sitt eget hus. 

Og like fullt var det jeg. Jeg med den vesle, spisse fila. Da ingen av familiene ville betale de førti Mark for reparasjon av gelenderet skrev huseieren fem Mark ekstra til alle beboerne på den neste husleien. Til reparasjonskostnader for den sterkt ramponerte trappeoppgangen. For disse pengene ble hele oppgangen utstyrt med linoleumsbelegg. Og fru Daus fikk erstattet hansken sin som hun hadde revet sund på det oppflisede gelenderet. Det kom en handverker og høvlet glatt kantene på hakket og smurte så jevnt med kitt. Fra loftet og til kjelleren. Og det var jeg som hadde gjort det.  Og nå ville jeg ta livet av meg og hadde nesten glemt det.

Han satte seg på trappa og tok fram en papirlapp. Det med gelenderet var meg, skrev han på den. Og så skrev han ovenfor: Til fru Kaufmann, husvert. Han tok alle pengene ut av lommen, det var 22 Mark, og foldet papirlappen om dem. Han stakk den i brystlommen. Der finner de den sikkert, tenkte han, der må de jo finne den. Og han glemte aldeles at ingen ville huske hendelsen. Han glemte at det var allerede 11 år siden, det glemte han. Han reiste seg. Trappetrinnet knirket litt. Han ville gå opp på loftet nå. Han hadde ordnet det med gelenderet og kunne nå gå opp. Så ville han enda en gang si høyt til seg selv at han ikke lenger holdt det ut, dette å leve ved siden av de han elsket, og så ville han gjøre det. 



Nedenunder gikk det i en dør. Han hørte moren si: Og så sa jeg til henne at hun ikke måtte glemme vaskepulveret, at hun under ingen omstendigheter måtte glemme vaskepulveret . Si til henne at guttungen har gjort en ekstra tur med vogna for å hente ved så vi kan vaske i morgen. Si til henne at det var en stor lettelse for far at han ikke behøvde å legge i vei med vedvogna og at guttungen igjen er her. Guttungen gjør seg en ekstra tur i dag. Far sier at det vil han ha moro av. Det har han ikke kunne gjøre i hele år. Nå kan han hente ved. For oss. Til å vaske i morgen. Si det til henne at han gjorde seg en ekstratur, og at hun ikke glemmer såpepulveret til meg.

Han hørte en pikestemme svare. Så ble døra lukket igjen, og jenta løp nedover trappa. Han kunne se den vesle handa hennes gli langs gelenderet hele veien ned. Så hørte han bare lyden av føttene hennes. Så ble det stille. Han hørte lyden av stillhet.

Han gikk langsomt nedover trappa, langsomt, trinn for trinn nedover. Jeg må hente ved, sa han, - selvsagt, det har jeg rent glemt. Jeg må hente ved til i morgen.

Han gikk stadig raskere nedover trappa og lot samtidig handa klappe fort på gelenderet. Veden, sa han, jeg må jo hente veden. Til oss. Til i morgen. Og han sprang nedover de siste trinnene med store skritt.

Der oppe slapp det tykke glasstaket den bleke himmelen gjennom. Men her nede må lampene brenne. Hver dag. Alle dager. 

Oversatt av Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !