Reisen til Kyiv

                                 

Utsikt over Maidan-plassen

Hvordan begynne. Jeg har ikke tenkt å argumentere for mitt syn på denne konflikten. Andre kan gjøre det langt bedre. Men fra og med 2022 og Russlands fullskala krig mot Ukraina har jeg fulgt med på ulike militærbloggere på YouTube. Deres informasjon og analyser på detaljnivå kan minne om fotballinteressertes enorme interesse og kunnskap om sitt felt. Jeg vil hevde at det som står på spill i Ukraina-krigen er av enda større betydning for oss alle.  Avmaktsfølelsen og skammen over vestens halvhjertede støtte til  Ukraina er blitt erstattet av et håp om at landet til sist vil vinne sin rett til frihet. Vest-Europa synes langsomt å ha  erkjent sitt ansvar for å støtte den forsvarskampen som Ukraina fører for oss i vest. Da tilbudet kom om å kjøre en bil fra Oslo til Kyiv for Ukranian Freedom Convoys, var jeg snar til å takke ja. Bilene blir brukt til å frakte utstyr til fronten og sårede fra den. De redder liv. Du kan lese om denne organisasjonen her.   

Noen av bilene like før overleveringen

Hvordan er det å reise til et land i krig? Har aldri gjort det før, har ingen ting å sammenligne med. Selvsagt fantes det bekymrede stemmer, men de støttet meg likevel mitt ønske om å dra. Det er jeg takknemlig for. At enkelte nordmenn mente vi var legitime bombemål viser bare hvor forskjellig vi mennesker opplever den samtiden en lever i. Vi var privilegerte og kunne bo på hotell med varsling og bomberom i kjelleren i de få dagene vi var der. Ikke alle var så heldige som oss da nattangrepet satte inn. 

Hotellet vårt i Kyiv rager over Majdan Nezalezjnosti (Uavhengighetsplassen) i Kyiv, der folkeoppstanden mot regimet fant sted. Den gang var det postert snikskyttere på hotellets tak som skjøt ned i menneskehavet. Men dette var en av de få gangene hvor en slik oppstand ikke ble knust eller endte opp i et nytt autoritært regime. Verdighetsrevolusjonen seiret. Og forsøket i 2022 på innta byen mislyktes. 

                                                  Majdan-plassen, med hotellet i bakgrunnen

Dagen etter at bilene var avlevert, ble det litt tid for å rusle rundt i den vakre bykjernen. Kontrasten til bildene fra ruinlandskapet i de okkuperte byene er enorm. Så mye skjønnhet å ta inn. Men en blir stadig minnet om krigens realitet. 

På plassen foran den vakre St. Michael-katedralen ser vi bildene av falne soldater på veggen. 

                                            Og noen av de militære vrakene er utstilt der.

                                                       

           Og hver dag klokken ni stanser byen opp i ett minutt og ærer de falne.                                                                           Se opptaket her.

                                                                     ***

Men vi opplever jo historisk viktige øyeblikk som privatpersoner. Vi lever våre liv med dets gleder og sorger. De fleste dagene er hverdager. Musikerne spilte vakkert, og to damer danser vakkert med hverandre. 

                                                     

              Luften er av fløyel, og vi ser opp mot St. Andreas-kirken, forgylt av kveldssolen. 

De sterkeste inntrykkene som blir sittende, er møtene med mennesker vi kom i snakk med. Norske frivillige soldater, en ukrainsk soldat som hadde mistet en del av armen, hans kjæreste og et vennepar som deltok på markeringen foran St. Michael-katedralen, og som villig vekk orienterte meg om hva de tenkte om fremtiden og Ukrainas sjanser til å vinne krigen. Unge mennesker som var godt i gang med sin karriere, og som fikk sine liv snudd opp ned i 2022.  

 

Håpet mitt er at så mange som mulig av disse unge menneskene skal få oppleve slutten på denne krigen, og kunne leve sitt liv i frihet og fred.  Kampviljen var umiskjennelig.  Etter de massive angrepene på sivile strøk i Kyiv, hadde sinnet overtatt for frykten, som en av dem sa det. 

 

                  Og så var det alle de smilende ansiktene på bildene av falne soldater.                                                                                                                  Så uvirkelig trist.

                                    Gatekunst                                   Noen av hotellets vinduer etter angrepet

                                                                                Hvis det gis en mulighet, vil jeg reise tilbake. 

En gang når denne krigen er forbi.