*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 11. april 2016

Leon Wieseltier om scientisme og fornuft - et kort utdrag av en samtale



                                Leon Wieseltier ble intervjuet av Harry Kreisler 
                                17.desember 2012 [se intervjuet her]
                                                               for english excerpt, see below.

Kreisler snakker om hvem og hva som influerte Wieseltier i hans formative år:

Jeg får inntrykk av at som et resultat ble du en liberaler i en tradisjonell betydning av ordet?

Ja, det er et stort spørsmål. Jeg tror jeg må si følgende: Mange ting oppstod. På et plan oppstod det et livslang hengivenhet til humaniora og en stor motstand mot scientisme, enten den framtrer i sosialvitenskapelig eller naturvitenskapelig form, og en stor skepsis mot vitenskapelige svar på ikke-vitenskapelige spørsmål. Jeg kom også til å bli av den oppfatning – ikke så mye på grunn av at det ble direkte formidlet til meg, men som en følge av miljøet rundt disse folkene – jeg ble en slags pluralist i mitt syn på menneskelivet.

Folk beveger seg i mange sfærer, og en må passe på å ikke ta med seg kategorier fra én sfære over i en annen, hvor de ikke hører hjemme. For det er slik misforståelser oppstår. De preget inn i meg et sterkt inntrykk av forskjellen mellom politikk og kultur og farene ved å skulle synkronisere politikk med kultur, eller enda verre; kultur med politikk. De preget meg som en liberaler, men som en liberaler av en bestemt sort. De var alle utpregede anti-stalinist-liberalere

Dette var folk som… Diana Trilling hadde en viktig innflytelse på mitt syn på her fordi hun gjennom sitt eksempel - og gjennom mange timer med samtaler da jeg var en ung og ikke særlig belest og en ganske sta student ved Colombia University - viste meg hva det ville si å både være anti Stalin og anti McCarthy på samme tid. Og jeg har alltid tatt det som et forbilde, for det er aldri bare én trussel og det er aldri bare én fiende og det er aldri bare én fare. Og du må operere på mange fronter og ulike nivå på samme tid. Så de var liberalere, men på en veldig bestemt måte. Og mine progressive venner kaller meg så avgjort ikke for progressiv.    

En viktig dimensjon ved det siste poenget er at det du blir provosert av og avviser, og de avviste, er at det skal finnes ett blikk på verden. Og at det er det du mener med at jeg kan være mot McCarthy, men ikke være Stalin-…

Ja. Alt er ikke… Ideen om alle tings enhet, i den moderne perioden, stammer hovedsakelig fra Hegel, at én og same ånd gir liv til manifestasjoner av menneskelig kultur, alle menneskelige uttrykk. Dette ble jeg lært – og etter hvert som jeg begynte å lese og tenke ble det klart for meg – var en kolossal og følgesvær feiltakelse. 

Når det er sagt, etterlot de meg samtidig en stor tro på fornuft. Ikke en grunn rasjonalisme som tror at verden i seg selv er rasjonell, men en langt mer nøktern form for rasjonalisme. I henhold til denne er det nettopp fordi verden ikke er et rasjonelt sted at fornuften ikke bare er mulig, men også nødvendig.   

De var på en måte… Du vet, mange av mine lærere; Trilling, Shapiro, Berlin…  i likhet med visse andre figurer i den moderne verden – Freud og Mann og andre – var de rasjonalister som hadde en dyp interesse i utforskningen av det irrasjonelle. Fordi de anerkjente hvilken viktig del av virkeligheten det irrasjonelle er. Så det var ikke rasjonalisme forstått som en boble, det var rasjonalisme i form av kamp, en svært romantisk kamp: Et forsøk på å utvide fornuftens mandat, utvide grensene for fornuftens myndighetsområde i menneskenes liv.    




English excerpt: 


I get the sense that as a result you became a liberal in a traditional sense.
Yes, that is a big question. I guess I have to say the following: Many things emerged. One level would emerge was a lifelong devotion to the humanities and a great resistance to scientism, either in is social scientific or natural scientific form, and a great scepticism about scientific answers to non-scientific questions. I also came to believe – as a consequence of not so much anything that was directly imparted to me, but as a consequence of the weather around these people – that I became a kind of pluralist about human life.
People live in many realms, and one must be careful not to import categories from one realm into a realm where they don’t belong, because that is how misunderstandings begin. They left me with a very powerful sense of the difference between politics and culture, and of the dangers of synchronizing politics with culture, or worse; culture with politics. They did leave me a liberal, but a certain kind of liberal. They were all very distinguished anti-stalinist liberals.
They were people who… Diana Trilling had an important impact on me on this particular aspect, because by example and through many hours of conversation when I was young and not very well read and rather heady student at Colombia, she actually showed me what it was to be anti-Stalin and anti-McCarthy at the same time. And I’ve always taken that as a model, because there is never just one threat and there is never just one enemy and there is never just one danger. And you have to operate on many fronts at different levels at the same time. And so they were liberals, but of a very muscular sort. They were not radicals, they were not progressives. I call myself a liberal, I do not call myself a progressive. And my progressive friends certainly do not call me progressive.
An important dimension of the latter point is what you wound up and rejecting - and they rejected - was that there was one totalistic view of the world. And that’s what you mean by I can be against McCarthy, but not Stalin - …
Right. Everything is not… The idea that everything is one thing in the modern period basically derives from Hegel, that a single spirit animates all the manifestations of human culture, all of human expression. This I was taught, and as I began to read and think it became clear to me was a colossal and very consequential error. But having said that, they did also leave me with a deep belief in reason. Not a shallow kind of rationalism that believes that the world is itself rational, but a much more sober sort of rationalism, according to which it is precisely because the world is not a rational place that reason is not only possible, but necessary.

They were sort of… You know, a lot of my teachers; Trilling, Shapiro, Berlin… and like certain other great figures in the modern world – Freud an Mann and others – they were rationalists who were deeply interested in the exploration of the non-rational. Because they recognized what an important part of reality non-reason is. And so it wasn’t rationalism as a bubble, it was rationalism as a struggle, as a really romantic struggle: to try to expand the realm, expand the boundaries of reason in human life.