*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 3. juni 2017

Et spørsmål om perspektiv







Kontrastene i livet er noe som har slått meg, as time goes by. Hvordan samme person eller samme sted kan ta seg utrolig forskjellig ut, avhengig av hvor en befinner seg i livet. Erindringen har lagt noen av bildene i mitt hode i et varmt sollys. Noen portretter er blitt blasse og utydelige, mens andre trer fram med detaljer jeg aldri før hadde lagt merke til.  



Hva er sannheten om de steder og veier jeg har gått. Og hvem var de egentlig, de få og viktige som formet mitt bilde av hva en kan frykte og hva en tør håpe på i møte med andre. Og hvilket bilde etterlot jeg selv dem jeg møtte på min vei? Hva er det sanne bildet av oss, det som blir stående når alle slør av løgner, forstillelse og disse alt for mange ting man ville blir tært bort av tiden. Det skal du ikke få vite hos meg, sier folk i bygda jeg kommer fra. De som måtte tenke over slike ting hadde i hvert fall stort sett lært å holde tann for tunge. Å bli for filosofisk var en blottstillelse, en frivolitet som var forbeholdt unger, vekkelsespredikanter og fulle folk. Ingen vits i å spekulere over spørsmål det ikke finnes svar på. Det var slikt folk ble gale av. 

De fleste slike fordommer og munnhell har noen støttemurer av empiri å lene seg mot. Det er faktisk liten vits i å fortape seg i alt som ikke ble som en håpet, alt det en ikke kan gjøre noe ved. En kan til en viss grad velge hvordan en vil se på fortiden, hvilke erfaringer som får makt til å definere bildet av hvem vi er og hva en kan håpe på. Det er langt på vei et spørsmål om perspektiv. Noen dager ser vi bare vrangsiden av tiden og menneskene. Når dagene er onde og mørke øyner vi bare det smålige, fryktsomme og karrige. Da holder de fleste skjoldet høyt og munnen lukket. Å være vennlig blir en modig handling. 


Andre ganger er det lett å være generøs. Fordi en vet at en tilhører de heldige som har fått så mangt i livet som andre bare kjenner gjennom bittert savn. Og en er sterk og tenker at livet ville det godt med en. Skulle en så ikke dele av sin overflod, gi av det man selv har fått i gave? 
Jeg kommer i tanker om dette og mangt annet mens jeg reiser med hurtigruta sørover til Bodø, gjennom nordlandssommerens evige dag og et landskap som fortsatt kan ta pusten fra en med sin skjønnhet. På nordovertur så de samme stedene ganske annerledes ut. Jeg kommer i snakk med et ektepar fra Tyskland. Hun jobbet i hjemmesykepleien. På sin besøksrunde hos en demens-pasient hadde hun nevnt at hun hadde tenkt seg på sin første reise med hurtigruta, men hun visste ikke om hun kunne ta seg råd. Da sa mannen i huset hun besøkte: Reis, ta deg råd! Se på oss, vi hadde samme drøm og hadde allerede spart til halve reisen. Så ble min kone syk og jeg må være her og pleie henne resten av hennes dager. Ta mange bilder av reisen vi aldri fikk og vis dem til meg når du kommer tilbake. 

Noe kan bli for sent. Og ingen ting varer evig. Aller minst møter med mennesker. Støvet og glemselen legger seg over mangt, både det fryktelige og frydefulle. Heldigvis og dessverre. Men noen slike møter bør en pusse støvet av og holde fram mot lyset. 


 

Ofte når jeg tenker tilbake på noen av dem jeg har møtt forsøker jeg å dreie på minnene slik at jeg kan betrakte deres ansiktstrekk i et forsonlig lys. Med alderen faller det meg lettere. Mange kan ikke lenger gjøre meg vondt. Jeg blir vár trekk jeg tidligere ikke la merke til. Kanskje er det bare sentimentalt. Kanskje er det bare kveldssola som gjør meg blind for det det heslige og farlige. Det bør også sees og tas hensyn til. Både i det private og det kollektive. Fordi en kan skjære seg til blods på det hensynsløst skarpe og harde. Slik jeg selv har gitt andre sår og arr i livet. Slik vi uten å ville det kan bli hverandres fangevoktere. Men håpet er at vi ikke mister håpet, mulighetssansen, ikke taper av syne skjønnheten hos dem vi minnes og dem vi skal møte. Den er der, like sann som alt det vrange og vanskelige som får oss til å ville se en annen vei. 



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 21. mai 2017

Catchy22 - Bodø




Bodø har sine øyeblikk. Vi blir værende fordi vi husker de mange vakre av dem, og vi blir like overrasket hver gang sommeren lar vente på seg. Men når den først kommer er alt tilgitt. Byen kan være ganske fengende til tider. 
Catchy22 er skrevet og spilt av meg, bildene har jeg tatt, og det hele tar bare 90 sekunder, så hold ut! 

tirsdag 16. mai 2017

"nisjissjin !"


Jeg falt litt i staver over denne 20 år gamle teksten. Slik kunne altså verden fortone seg da jeg var bonde i Steigen i det herrens år 1997:

I vinter har kyrne mine blitt foret av både tyske og russiske oppvartere, uten at det i påviselig grad influerte på appetitt eller avdrått. Det kan skyldes at de fra før av er vant med å bli tiltalt på fremmede tungemål. Jeg bruker kun korte, lettfattelige beskjeder. Kyrne har store problemer med å skjønne hva jeg mener når de skal på beite, derfor gjentar jeg beskjeden på norsk, tysk og russisk: "Sett i gang, kom igjen, los, davai !" (i mer krevende tilfelle ispedd nordnorske hjelpeverb) Det kan ofte være vanskelig å forstå det folk sier – ikke bare for kyr.


Steigen kommune har * se fotnote nederst                                       et utstrakt samarbeide med den russiske kommunen Podporozje
I den forbindelse har vi hatt besøk av flere russiske bønder. Jeg fikk ansvaret for to av dem, Sergej og Jevgenij.
På en blanding av neandertal-engelsk, kroppsspråk, 10 halvrussiske ord og en helflaske vodka, kom vi i forbløffende grad til forståelse, selv uten tolk. De fikk besøke noen av gårdene som kan tenkes å være liv laga for neste generasjon, og så vår egen da. De vekslet trolig mellom å føle seg inspirert og nedslått - ja kanskje ydmyket av det de så. Sergej drev med 4 kyr, Jevgenij hadde 10. De hadde begge tidligere jobbet på kollektivbruk, nå var de rykket tilbake til start, omtrent på det stadium mine foreldre var for 30 år siden. "Your farm is our dream !" sa de.

Et besøk innom landbrukskontoret bidro muligens til en viss nøkternhet. I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140.* I 94 var det 2330 sau her, nå er tallet nede på 1248. I følge de mange som tenker på å avvikle, skyldes det nedsatt lønnsomhet og store rovdyr-tap. I følge Steinar Lem blir 90% av sauene drept i trafikken. Han synes det er hyklersk å klage over rovdyrtap. Men russerne skjønte hva vi snakket om. Mange melkebruk blir nedlagt når neste tyngre vedlikehold ikke kan utsettes lenger, de ble rustet opp under den grønne bølgen for 20 år siden. Russerne spøkte med at de ville komme hit og overta, de skulle kunne leve godt av dem. 


                                           I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140.                                                                                                                                      De aktuelle tallene fra 2017 er 76 bruk totalt, hvorav 47 er aktive husdyrbrukere, en nedgang på 80 % fra 1980.



Min virtuositet i svartsyn for norske bønder kompenseres delvis av min optimisme på russernes vegne. Et av deres ordtak lyder: "Vi skal begrave dere". Det er den nye generasjons ordtak. Våre velutstyrte gårder er et historisk og politisk unntak fra regelen om vår "normale" rolle som bonden på sjakkbrettet. Tanken om at bønder skulle ha tilnærmet samme velferd som vanlige folk – tanken om økonomisk rettferdighet overhodet - er under sterkt press. Vår rolle som stats-lønnede vaktmestere med sikker mat som viktig biprodukt er snart over. Snart kommer tiden for fattige bønder i Øst-Europa og Russland. I slutten av forrige århundre bidro billig korn fra bl.a. Ukrainia til å tvinge norske kornbønder i kne, jeg kan ikke se hva som skulle hindre det samme i å gjenta seg i vårt århundre. Et gammelt russisk atomkraftverk, kanskje? 

Fra naturens side er de oss totalt overlegne. De kommer til å "begrave oss" i billig korn og melkeprodukter, bare vent. Hvis det blir virkelig frihandel, da er det "game over" for vår småskaladrift. "Hvis vi skal leve av å selge tørrmelk på et internasjonalt marked, må vi konkurrere med aktører som produserer vår årsomsetning i løpet av noen timer", sa bestyreren mens vi ble guidet rundt i de fine meierilokalene.

Senere på dagen gikk ferden til krigs-museet i "BatterieDietl". "Den nye tid"s mektige Europa kastet i 1942 sitt blikk på våre trakter, det forandret livet til de fisker-bøndene som bodde her. En gang et av Europas største festningsanlegg, bygget med voldsom innsats av materiell og ikke minst menneskeliv. Flere hundre russerfanger døde her. De som overlevde laget etter krigen en takkeforestilling for de fastboende som fortsatt blir omtalt med varme. Så tok storpolitikken dem med seg hjem til Stalin. Nå kommer nye generasjoner russere og tyskere til Steigen. Nye og varme kontakter blir knyttet til flere av dem. 

Krigen blir heldigvis mer og mer et fjernt minne, selv om den ofte stikker seg uventet fram. Jeg spurte Sergej og Jevgenij om de kunne tysk. Nei, de kunne bare fire ord: "Gitler kaputt" og "nisjissjin". Jeg kom på at russere ikke har H i alfabetet, og at smilende russiske soldater visstnok ropte "Gitler kaputt !" til tyskerne da de endelig stod på tysk jord. Men før de kom så langt hadde mange lært seg å si "nicht schiessen" – ikke skyt ! Nå synes det heldigvis som om budskapet er forstått på begge sider av gamle frontlinjer. Både Stalin og "Gitler" er heldigvis kaputt. Da de skulle dra, tok Sergej av seg klokka og gav meg som presang. De lærte meg å uttale ord for et nytt århundre: "brat" – bror.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

* "I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140." De aktuelle tallene fra 2017 er 76 bruk totalt, hvorav 47 er aktive husdyrbrukere. Med andre ord en nedgang på 80% fra 1980, da jeg var nyutdannet agronom og skulle overta heimgården. 


*Steigen kommune hadde et utstrakt samarbeide med den russiske kommunen Podporozje. Se utdrag av møteprotokoll nedenfor. Nå er imidlertid kommunen langt dårligere stilt økonomisk enn for 20 år siden, slik at en trolig må transportere 6-åringer opp til 70 km med buss hver dag. Og det spøker også for videre drift av museet ved Batterie Dietl. Og ja... jeg glemte nesten å nevne at meieriet også er lagt ned. 





Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 30. april 2017

Prøysen med friske øyne.







Knut Imerslund (red.): «Alf Prøysen -idylliker eller opprører?»

Oplandske Bokforlag.


«Alle» kjenner Prøysen, d.v.s. har hørt noe av ham på radio. Men å få øynene opp for hans forfatterskap kan merkelig nok være noe en trenger hjelp til. Det er blitt pakket inn i så mange lag med julepapir og merkelapper at det kan være vanskelig å skimte mer enn noen forslitte ytterkanter. Lenge har han vært oversett som prosaforfatter for voksne. For mange er jo Prøysen selv et kjært barndomsminne, en lun tilbakeskuende bestefarskikkelse fra den gang verden var yngre og uskyldigere. Og slike minner vil vi helst ha i fred.

Men blant Prøysens mange venner finnes det også dem som fortsatt er levende opptatt av hans forfatterskap. Syv av dem har begått en bok. Den er blitt vellykket. Det finnes mange eksempler på akademisk litteraturformidling som er uegnet til utvortes bruk. Ikke så med denne boka. Her finnes knapt en eneste slenger med innviklet fagsjargong. Hans diktning blir ikke brukt som sadel for egne kjepphester eller dørmatte til egne teoribygninger. Selvfølgelig benyttes teoretisk innsikt - den lange utdannelsen er ikke bortkastet - men forfatteren og hans verk glir aldri ut av fokus. En får tvert imot øynene opp for både nye og gamle sider ved det. Jeg vil fremheve Magne Lindholms bidrag som noe av det bedre jeg har lest av sakprosa. Dessverre har denne sjangeren ikke fått sin fortjente oppmerksomhet hva form angår. Å skrive god og spennende sakprosa er vanskelig, det vet alle som har prøvd. Lindholms bidrag er dikterkunst, en litterær perle skjult mellom andre interessante tekster av alminnelig godt merke. Store deler av boka er virkelig interessant lesning, hvor nye og spennende trekk ved tekstene trer fram. Det hadde ikke vært mulig hvis ikke dikterverket selv hadde vært så mangefasettert og flertydig.

På 70-tallet var det enkelte forsøk på å kapre Prøysen inn i en dikternes sosialistiske støt-tropp, post mortem. Det ble nokså søkt, men de beste artiklene fra den gang hadde pekt på viktige trekk ved hans forfatterskap som var blitt skjøvet til side. Den koselige barnetimeonkelen som fortalte fra gamledagers liv på landsbygda var også en modernistisk kritiker av gårsdagens bygdenorge. Prøysens skrev jo om flukten fra landsbygda, der stavnsbånd og sosial disiplinering kunne legge trange rammer om folks livsrom. Det var ikke bare materielle grunner som drev folk inn til byene. Deler av bygdeborgerskapet formante tjenestefolk og husmenn om å bli ved sin lest. 


«All kultur er dyrken, først og fremst av jord», som det heter i den temmelig nedsnødde bondelagssangen. Denslags svada, fra folk som selv ikke rørte ved det arbeidet de så lyrisk opphøyde, hadde Prøysen ingen tålmodighet med. 
«For vi skal villig glømme du er en griskokk-knøl. Men det på en betingels, du skal komma hau det sjøl», for å sitere et eksempel. Men hos Prøysen finner du ingen forkynnende helt som utlegger den korrekte innsikt. De mindre sympatiske figurene er like gjerne nest-nederst på rangstigen, ivrig opptatt med å hakke på andre som befinner seg lavere eller forsøker å strekke seg for høyt. 

Den sosiale disiplineringen utøves av underklassens selv - for å bruke et språk som ligger Prøysen fjernt. Han benyttet dialekt og skildret lavstatus-miljø. Ut fra de fordommer som den gang var rådende er dette i seg selv nok til å stemple ham som enkel. Slik er det dessverre fortsatt, de plumpeste fordommer lever og har det bra, også i dannede kretser.

Prøysen skrev ikke enkelt i betydningen entydig, rett på sak. Han var sjenert, også som dikter. Forfatterens stemme kommer oftest bare indirekte for øret. Gjennom flertydig, godmodig ironi, gjennom det som blir indirekte sagt. Det er et innviklet, folkelig språkspill som bygdefolk flest er vant med, til mange akademikeres store overraskelse. Det finnes mange former for ironi. De overtydelige sarkasmene var ikke Prøysens form. Hans penn kunne være bitende, men aldri høyrøstet fordømmende og endimensjonal. Både fordi mannen ikke var noen moralistisk surpomp, men kanskje også fordi man som medlemmer i et bygdesamfunn må lære å gjemme seg, la sine språklige spor peke i flere retninger. Så finner kanskje ikke hundekobbelet deg med en gang. 

Nødvendigheten av å bære masker, det mangetydige ved våre identiteter, alt dette er påstått moderne fenomen som Prøysen er en mester i å skildre. Mange urbane mennesker i bygd og by kan med hell lese Prøysen. De vil ikke finne noen hjelp til trygg identitetsbygging på gamle tufter. Riktignok skildres et samfunn som nå er historie og som all verdens bygdetun og vaffelrøre ikke kan gjenskape. Men samtidig møter vi de første utbryterne som forsøker seg med den moderne sport å velge sin identitet. Ens rolle i livet var ikke lenger urokkelig gitt en gang for alle. Opprøreren Prøysen pekte den gang på dette. I dag vet vi jo det av bred erfaring. En avvæpnende tolkning av Prøysen er å la geografien begrense ham. Den «lokale» dikteren sa det slik: «Å nei da, Hedmarken og Mjøsa er ikke hele verden for meg. De er bare fjølene som jeg serverer viser på».

Å åpne for innsyn i et spennende forfatterskap må være en lykkelig gjerning. Dette er ikke et forsøk på å skape et autorisert korrekt bilde av Prøysen. Bidragsyterne er kledelig ydmyke. Når de i tillegg selv skriver innsiktsfullt og spennende skal de jammen ha ros. Det er jo ikke så ofte at budskap når fram mellom mennesker som tilhører vidt forskjellige grupper med tradisjonelt forskjellige språk og erfaringer. Når det skjer, og det oppstår resonans, hører det til de mest oppmuntrende erfaringer. I lykkelige øyeblikk makter litteraturen dette kunststykke. Jeg tror mange kan oppleve slike øyeblikk under lesning av denne boka. Bedre attest kan jeg ikke gi den.

Ivar Bakke


    Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 22. april 2017

Dybdeboring og drivverdige funn.





Alf van der Hagen: «Dialoger 2»

Hvis du er en av disse som går til litteraturen for å se om det er noe du kan bruke der, er kanskje denne boka å betrakte som et drivverdig funn. Noen av skattene glimrer mot deg som slående aforismer, andre krever tålmodig ettertanke, tid til sortering.

Går det an å si om en bok at den er langsom? Det er i alle fall en karakteristikk som faller meg inn etter å ha lest Alf van der Hagens samtaler med åtte forfattere. Det er en ettertenksom ro over samtalene; det er som om forfatterne har fått tid til å virkelig tenke gjennom både spørsmål og svar, for så langsomt og presist finne fram til nøyaktig det mest passende begrepet de har liggende i sin språklige verktøykiste.

Det fremgår at Hagen har brukt mye tid og omtanke på å forberede seg før intervjuet - hvor mye som er etterarbeid vet en jo ikke. Det virker som om han har store deler av forfatterens produksjon og tenkemåte present i minnet. Både følger han forfatterens talestrøm ydmykt, og er straks på pletten med sitater fra dennes tidligere produksjon. Dessuten styrer han samtalen nennsomt dit han selv har lyst, dit det kanskje er innsikter å hente.

Men hva skal vi med denne litteraturen, da? Hvorfor skriver forfatterne? Mange fordi de synes de må, uten noen videre begrunnelse. Men en kan jo tenke litt høyt omkring litteraturens rolle likevel:

«I motsetning til faglitteraturen kan skjønnlitteraturen gjøre livskrisene anskuelige og rykke dem veldig nær. Men jeg tror ikke litteratur kan være noen slags terapi, hvis det med dette menes en slags utsoning. For meg er litteraturen temmelig nøyaktig det motsatte av forsoning, utglatting og harmoni. Litteraturen skal utfordre, den skal gjøre tilværelsen så mangestemt, så flertydig og så vanskelig som den faktisk er.» - sier Hans Herbjørnsrud.

Derfor denne evige jakten på en ny måte å si de gamle tingene på. De gamle måtene blir med tiden entydige klisjeer, selv om de en gang, gjennom sitt språklige grep, fikk oss til å se på tingene på nytt, med friske øyne.
Axel Jensens begrunnelse er enda mer grunnleggende:

«Kunsten kan tilføre livet en dimensjon det ikke har ut fra et banalt darwinistisk overlevelsessystem som vi deler med amøber og krokodiller. Kunsten og filosofien tilfører livet den menneskelige dimensjon. Dermed får livet en dignitet som livet faktisk ikke har. Dette tankegodset, dette softwaret vi har i oss fordi vi har lest bøker, fordi vi har lyttet til musikk, lest litt filosofi - det kan tilføye den rent biologiske siden av saken en dimensjon som gjør livet verd å leve.»
Mye av boka er såpass seriøs; livet og døden, hvorfor skrive, jakten på betydning og mening, både språklig og personlig. Den som lever av å tumle med ord har ofte gjort seg noen tanker omkring det å erkjenne verden. I utgangspunktet er det helst bare tale om kunstens forhold til virkeligheten; hvordan formidle noe som helst nå som både «de store fortellinger» og «den pålitelige forteller» er forlatte skanser.

Jeg synes det er interessant, både som litteraturinteressert og erkjennende/søkende menneske generelt, å høre hvordan gode forfattere tenker omkring problematikken form og virkelighet, Dichtung und Wahrheit.
Det er naturligvis umulig å yte disse forfatterne og deres ulike posisjoner noen rettferdighet gjennom denne overfladiske anmeldelsen. Desto viktigere å fastslå at boka gjør nettopp det: Lar forfatterne komme til orde med nettopp hva de har på hjertet, i den form som kreves. Deres spesielle kompetanse ligger jo i evnen til å formulere seg. Og det får de lov til, uten å bli lagt ord i munnen, uten et journalistisk krav om å snakke enkelt om kompliserte spørsmål. Og det er faktisk en litterær og journalistisk begivenhet som er vel verd et besøk i bokhandelen.

Dessuten snakker de jo litt om seg selv også. Og det er alltids interessant for de mange leserne som oppfatter en god bok som en slags fortrolig samtale med en ukjent venn. Det virker fristende å komme nærmere inn på forfatteren, hvem er han/hun egentlig?

Kanskje bør en la det være med det. Alf van der Hagen har heldigvis konsentrert seg mest om forfatterskapet. Forfattere er ofte best som... forfattere.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 16. april 2017

Gudsbekjemperen Zapffe





Peter Wessel Zapffe: ”Lykksalig pinsefest”

Pax Forlag 1999


Tittelen krever en nærmere forklaring. "Gudsbekjemperne" var en intellektuell gruppe i det tsaristiske Russland. Til forskjell fra senere ateistiske varianter var deres motstand mot kristendommen ikke en summarisk avvisning av "uvitenskapelig overtro". I stedet for å diagnostisere religionen utenfra, tok de dens begreper og tankesystem på alvor. Ikke bare intellektuelt, men også moralsk. Deres konklusjon er negativ: Det er ikke snakk om "en kirke som har sviktet" en god og riktig religion. Selve religionens raison d´être avvises: Forestillingen om en rettferdig Gud som kan stille moralske fordringer til menneskene. Vi er alle ufullkomne. Men målt opp mot de moralske standarder vi forventer at skrøpelige mennesker skal leve opp til framstår kristendommens allmektige Gud ikke bare som ufullkommen, men forbrytersk. Å ta avstand fra ham blir et spørsmål om simpel lojalitet (jeg hadde nær sagt kristenplikt) overfor ofrene. Ikke å gjøre det, blir å gjøre felles sak med despoten. "Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes." En avviser Gud, ikke av rasjonelle, men av moralske årsaker.

Hvordan makter Zapffe å gjøre en slik krass innfallsvinkel så tvingende logisk og moralsk innlysende ? Og hvordan klarer han å gjøre det vesentlig for leseren hva slags svar kirken har til de teologiske og moralske spørsmål som stilles? Det skyldes den akse han har valgt å dreie boka rundt, utgangspunktet for de fire samtalene han har diktet: Brannen i Grue kirke. 

Slik tegneren Andreas Bloch forestilte seg hendelsen
Den 26.mai 1822 er 1. Pinsedag, og kirken i Grue i Solør er fylt til trengsel. Med ett bryter en voldsom brann ut, og 116 mennesker brenner inne, for en stor del kvinner og barn. Takket være en dyktig bruk av historiske aktstykker får leseren et svært livaktig bilde av hendelsen. Gjennom noen korte riss trer enkeltmennesker fram for våre øyne: Mødre med dåpsbarn, et par som det skal lyses til ekteskap for, en far og hans umistelige solstråle, Veslemari. Hvordan forholder kirkens menn seg til denne tragedien, hva sier de til de pårørende? Hvordan prøver de i etterkant å bringe et slikt destillat av meningsløs lidelse i harmoni med sitt religiøse kart, der en kjærlig Gud sørger for sine? Og hvis de som
overlevde skal takke sin allmektige Gud for sin skjebne - hvem skal de da tilskrive ansvaret for de drepte?

Zapffes litterære grep er effektivt: Fire personer møtes fire ganger til samtale. I det første møtet blir de tre satt inn i hendelsen av fjerdemann. I det andre gjennomgåes kirkelige reaksjoner på tragedien - alt sammen ut fra autentiske aktstykker. Så, i de to siste møtene, lar Zapffe de svært så ulike deltagerne - en konservativ og en liberal teolog, en ateistisk "anklager" og gruppens sekretær - måle krefter i en filosofisk mannjevning som er både spennende og lærerik.
Det som gjør dette til noe annet og mer enn fascinerende tankelek, er forfatterens store alvor. Det er lett å merke at Zapffe virkelig har prøvd å fravriste kirken noen svar som kunne gjøre ham mildere stemt overfor en verdensorden som synes å bestå av blinde tilfeldigheter, amoralsk slump. Til kirkens tradisjonelle avvisning av "intellektuelle spissfindigheter" som irrelevante, gir Zapffe følgende svar: "Det første vi må fordre, er at teologen vedkjender sig både de ord han bruker, og disse ords uundgåelige konsekvenser. Uundgåelige, såfremt ordene skal ha mening og ikke bare være magiske formler."

Nå er det trolig et stort flertall som aldri vil ta seg bryet med å gå egne og andres "magiske formler" kritisk etter i sømmene. Det er ubehagelig å tenke, spesielt hvis en har en mistanke om at virksomheten skulle ende opp med at en må forkaste forestillinger som kaster et lunt og forsonlig skjær over tilværelsens meningsløse sider. "For vår menneskelige forstand er det mye som kan synes meningsløst", medgir våre prester, før de fortsetter med sine trøstende ord. For Zapffe blir det en humanistisk plikt overfor de døde å ikke beskrive det meningsløst onde som om det egentlig var best slik; en kjærlig Gud har villet det slik, og han skjønner best. Den kristelige øvelsen i å harmonisere konkret lidelse med abstrakte formler minner om totalitære ideologers rettferdiggjøring av mord som politisk våpen. Den konservative teologen slår kjekt fast at det ikke er vi som skal dømme om Guds moral, men han som skal dømme om vår. Til dette svarer Zapffe: Ingen skal lure meg vekk fra solidariteten med hans vergeløse ofre.

Kirken har mistet atskillig innflytelse fra 1822 til 1972, da boka kom ut første gang. En nåtidig leser vil kanskje synes at Zapffe selv virker forbigått av historien, at han polemiserer mot en kristelig motpart som i dag stort sett er blitt borte. Uansett er boka et mektig opprør mot en slavementalitet som - for å kunne beholde harmonien - byr oss å skjønnmale det vi opprøres av. Det er en klassisk problemstilling, levert med Zapffes ubestikkelige logikk og burleske humor.

Flere skulle ta seg bryet å lese den.

Ivar Bakke

onsdag 12. april 2017

Solhjells forsvar for det bestående.




Både parti og velgere i SV er ofte mer komfortable med å flagge moralske identitetsmarkører enn å utøve politisk makt og måtte ta ansvar for beslutninger. Bård Vegar Solhjell tilhører høyrefløyen i SV, altså den delen som ikke forklarer alle problemer som en følge av høyresidens 'kalde og egoistiske' politikk. Vi sentrum-venstre-ekstremister liker jo sånne pragmatiske SVere hvor man likevel fortsatt aner en motivasjon fra noen intakte forpliktende verdier utover bare den apolitiske gleden over å kunne regjere. 

Sohjells farvel til partipolitikken er nok et tap for SV. Men det finnes andre måter å påvirke norsk politikk på, for eksempel som deltaker i ‘den store samtalen’, fristilt fra dagspolitikk og partitaktiske hensyn. 

«Eg vil ikkje leggje fram detaljerte forslag, som i eit partiprogram eller eit lovforslag til Stortinget. Begge delar er viktige nok, men mi erfaring er at det over tid er ideane som avgjer. Når ein idé veks fram, når vi tek han til oss og han trenger inn i sinn, tanke og tale, ja då pregar han program, lovforslag, debatter og budsjett

Det ble ingen parti-patriotisk «hva var det vi sa»-bok av det, men et personlig forsøk på å trekke noen lange linjer både fremover og bakover i tid. Det personlige elementet handler ikke om å blottstille 'mennesket bak politikeren' Solhjell, men om å åpent gjøre rede for hva en tenker og tror. 

Mellom refleksjonene over dagens og fremtidens politiske utfordringer løper det en parallell historie om forfatterens bestefar som satt i tysk fangenskap. Solhjell gjør seg tanker om hvordan den store politikken kan forandre våre egne private livsprosjekt. Hva har vi å frykte. Hva kan vi håpe på. Altså ingen nærsynt beretning fra SVs indre liv, men et forsøk på å tegne det store, eksistensielle perspektivet på politikk. Bakgrunnen er en uro over hva som faktisk står på spill hvis vi tar det liberale demokratiet for gitt. Som sitatet indikerer er dette ingen marxistisk analyse av historiens drivkrefter, men heller ingen ha-stemt og abstrakt humanisme. Det er en invitasjon til alle gode krefter: Vi har noen problemer å håndtere. Det handler dels om økende materielle skjevheter, om sysselsetting og flyktningepolitikk, og dels om våre forestillinger om hverandre. Hvordan kan vi løse problemene innenfor et grunnleggende verdifellesskap om det vesentligste?  

Og Solhjells stil er mer analytisk og inviterende enn polemisk og insisterende. Jeg vil tro at mange som ikke deler hans partivalg eller konkrete forslag til løsninger likevel kan slutte seg til sentrale deler av hans samtidsanalyse.

Den ‘store fortellingen’ som historikeren Halvdan Koht introduserte var fortellingen om et land hvor stadig nye og bredere befolkningsgrupper ble inkludert i og fikk medeierskap til det nasjonale demokratiet som et felles prosjekt. Det mange i dag frykter er at denne utviklingen nå skal reverseres, at vi får stadig større grupper som ikke opplever seg som tilhørende dette forestilte fellesskapet. Spesielt farlig er det når «klasse, kultur og etnisitet legger seg oppå hverandre», slik at vi får tilbakekomsten av et filleproletariat hvis virkelighet utgjør et parallelt og utilgjengelig univers for oss middelklasse-norskinger, selv om man måtte bo i en parallell gate i samme by. Solhjell viser til Heinz Buschkowskys debattbok fra Berlin, «Neukölln ist überall», som kan leses som en velformulert advarsel mot hva som truer oss hvis vi mislykkes i å integrere nye landsmenn i et nasjonalt fellesskap.

På mange måter kan boka sees på som Solhjells vareopptelling: Hva slags felles verdier er sterke nok til fortsatt å holde det norske samfunnet sammen som et felles prosjekt i en tid med økende økonomiske og kulturelle forskjeller. Hvordan sikre og vedlikeholde et samfunn som etter de fleste historiske målestokker må sies å være en eventyrlig suksess. Det er i denne betydning jeg oppfatter Solhjell som en verdikonservativ forsvarer av det bestående. Hvis ingen går i den identitære nostalgi-fella men passer seg for den, skal det være mulig å forandre samfunnet for å bevare de trekkene ved det vi har sett på som umistelige felles norske konsensusverdier. En av disse verdiene har vært sjanseliket.

Sjanselikhet som betingelse for frihet.

Solhjells forsvar for et samfunn preget av små forskjeller og sterke likhetsidealer argumenterer ut fra middelklassens opplyste egeninteresse mer enn moralsk patos på vegne av de minst begunstigede - de leser neppe denne boka uansett. Det er samfunnsøkonomisk egeninteresse å fordele overskuddet fordi det i sum genererer større kjøpekraft og etterspørsel etter varer og tjenester enn om man hoper det opp hos noen få styrtrike. Og gitt at man tror intelligens er noenlunde jevnt fordelt i befolkningen, er det i alles interesse å også la dem som kommer fra enkle kår få mulighet til å velge utdanning og yrke ut fra sine evner og anlegg, uavhengig av foreldrenes stilling og stand. For det kommer hele samfunnet til gode. 

Det er langt større grad av sosial mobilitet og reell personlig frihet i samfunn som sikrer grunnleggende sosiale og økonomiske rettigheter for alle. Fordi ens velferd og helse er sikret gjennom fellesskapet er en i mindre grad avhengig av og utlevert til de mektiges nåde. En kan som myndig medborger ivareta egne ønsker og interesser. Derfor er den sosiale mobiliteten langt større i Skandinavia enn i USA. Det er ikke spesielt opportunt å minne om disse forholdene. Ingen steder virker mørkere enn de stedene som faller utenfor medienes lyskjegle av oppmerksomhet, det som ikke står på dagsordenen. Og for tiden er alles øyne vendt mot en annen trussel mot velferdsstaten - en rask innvandring av mennesker med lav utdanning. En trussel som SV – med unntak av veteranen Ottar Brox - lenge har nølt med å snakke om, men som den dramatiske økningen av flyktninger tvinger oss til å reflektere over.

 «Samstundes er den same likskapen og velferdsmodellen sårbar for innvandring av menneske med låge kvalifikasjonar»

Solhjells bok drøfter flyktningeproblemet ganske inngående. Og selv om løsningsforslagene er diskutable, er det en kunnskapsbasert debatt det legges opp til, en idé-dugnad for å finne løsninger som er ‘oversettelige’ til praktisk politikk. Og han begir seg besluttsomt og med språklig presisjon inn i det minefelt av et tema som islam og liberale verdier utgjør. 

Det er ingen tvil om Solhjells posisjon. Han insisterer på at der hvor religion, æreskultur og klanlogikk bryter med individuelle menneskerettigheter, så må individets rett ha forrang. Det er jo lett å mene, rent prinsipielt. Men hvordan skape en aksept for dette også i de religiøse miljøene, hvori opptatt de muslimske, hvor mange betrakter det norske samfunn som et slags Sodoma det gjelder å holde seg mest mulig ubesmittet og adskilt fra?               
«Erfaringa frå moderniseringa av kristendomen i Norge er verd å ha med seg: Det var viktig og naudsynt med kritikk utanfrå, men minst like naudsynt med reform innanfrå

Her skjer det jo så smått gledelige ting, selv om man kunne ønske seg at det gikk raskere. Men poenget står seg. Det er reformer innenfra som betyr mest. Men Solhjell vil også bruke økonomiske virkemiddel for å favorisere rette holdninger:        

«Difor er det også naudsynt å reformere støtta til trussamfunn i Norge. Krava om at dei bør følgje lover og oppfylle verdiar for å få statsstøtte, bør være langt klårare. Dette må sjølvsagt gjelde alle trussamfunn på likeverdig vis. Eit liberalt samfunn skal være tolerant, men toleransen må stoppe ved det intolerante

Jeg er usikker på om dette er klok politikk. La oss ta utgangspunkt i at forsamlings- og trosfrihet er grunnfestede verdier i vårt samfunn. Er det dermed klokt å dele ut statsstøtte til trossamfunn? Og hvis en gjør det, skal staten stille kvalifiseringskrav til hvilke teologiske oppfatninger som er verdig støtte? Hvor reell er religionsfriheten da? Det liberale dilemma er et ekte dilemma, dvs. det finnes ingen uproblematiske utganger av det som ikke delvis møter seg selv i døra. SV står i en potetprest-tradisjon av gode hensikter, men med varierende sans for nødvendigheten av at det sivile samfunn foretar en grensedragning overfor politiske allmaktsfantasier. Her er de mer på linje med den illiberale kulturkonservative høyresiden enn noen av partene liker å tenke på.  

Dette korte risset av noen hovedtema forekommer meg veldig ufullstendig, men du får nesten lese hele boka for å få et bedre bilde. Den etterlater et slags ufullendt inntrykk som jeg i denne sammenhengen vil betrakte som en styrke. Fordi Solhjell utover demokratiets kjerneverdier ikke forsvarer en fiks ferdig ideologi, men framstår som noe så eksotisk som en søkende og kunnskapstørst politiker. Debatten om løsningsforslag til samtidens problemer stopper jo ikke opp. Så denne boka er bare en slags intellektuell rasteplass hvor man inntar føde for tanken og sjekker kart og terreng for veien videre. Den etterlater et sympatisk inntrykk av vilje til å konfrontere seg med fakta som skurrer, dette er ingen selvgratulerende opplisting av hvor rett en i grunnen alltid har hatt. Dens rolige toneleie er balsam når en kommer inn fra larmen og vreden som preger den offentlige samtalen om disse vanskelige temaene. Uenig eller ikke, Solhjells refleksjoner er verd å lytte til og tenke over.       

    Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !   

fredag 24. mars 2017

Dagens anti-intellektuelle Trumpister er positivisme-kritikernes ideologiske lausunge.


Hvordan gikk vi oss bort ifra maktkritikk av et innbilt kunnskapsmonopol til en maktfullkommen ignorering av kunnskap. Det var jo slett ikke meningen?




Filosofen Hans Skjervheim argumenterte for at samfunnsforskningen ikke kunne være objektiv og interessefri på samme måte som naturvitenskapene. (and right he was). Det var en nyttig og nødvendig kritikk av den falske analogien mellom naturvitenskap og samfunnsstyring som preget 60-tallet. Den velbegrunnede skepsisen mot å kamuflere egne verdistandpunkt som nøytral sakkunnskap var en viktig og relevant kritikk av arbeiderpartistaten og dens trickle down-syn på kunnskap.

Men dette fikk en hjemmerullet rød mix nr 3-versjon på 70-tallet. Den halvfordøyde vulgærversjonen av positivismekritikken ble en politisk desisjonisme som mente at siden den objektive Virkeligheten i bestemt form entall likevel ikke lar seg gripe, så er mine 'alternative fakta' like gode som dine elitistiske, som jeg trygt kan skrote ulest. 
En kunne avvise sakkunnskap og langdryg teori (med unntak av noen hellige tekster) ved å 'avsløre' at det stod politisk suspekte interesser bak denne kunnskapen. Og da var nok sagt. Og mens du snakker på vegne av dine snevre klasseinteresser, snakker vi på vegne av arbeiderklassen og tapre og ærlige Hansen.


Dagens høyrepopulistiske utgave har gjort noen små utskiftninger mht avsløringens retorikk. Nå er trylleordene ikke lenger "småborgerlig", men "Politisk Korrekt" eller 'selvbestaltet moralsk elite'. Og man snakker på vegne av 'folk flest'. Raseriet mot dem som forsøker å bringe inn moralsk refleksjon i debatten er felles - til tross for at egen moralsk indignasjon er selve grunntonen i denne klagesangen.  Disse retoriske judogrepene er naturligvis lite egnet til å øke innsikt og kunnskap gjennom debatt. En debatt som i følge Habermas skulle utgå fra en konsensus om at det er det beste argument som er det avgjørende, ikke hvem avsenderen er, eller hvilke motiver han/hun måtte ha. 
Men etter oppdagelsen av det interessebetingede ved kunnskap handler nå det meste om avsenderen. Liker vi ham/henne? Er hun/han en av oss? Oppskriften på å vinne debatten er å ikke gå inn på de argumentene en ikke kan svare på, bare gjenta skjellsordene som avslører motpartens gruppeinteresser. Da har den historiske dialektikken tatt oss fra maktkritikk av et innbilt kunnskapsmonopol til en maktfullkommen ignorering av kunnskap.

Er det noen vei ut av dette uføret, dette sammenbruddet i den offentlige samtalen? Jeg vet ikke, men jeg tror det er viktig og nødvendig å forsøke en felles plattform der fakta ikke er irrelevante og neglisjerbare. Og selv om vår utvelgelse av fakta og beskrivelse av verden er farget av vårt perspektiv, våre interesser og verdiprioriteringer, så er det mulig og nyttig å gjøre offentlig rede for dem når vi snakker med folk som har et annet ståsted.

Det er ofte en frustrerende og tilsynelatende bortkastet jobb, og en når aldri fram til en fullgod forståelse av hverandre. Men alternativet er et babelsk sammenbrudd i den offentlige samtalen. Og det åpner for et syn på politikk som beveger seg bort fra det deliberative demokratiet og over i det autoritære.En feiring av våre stammeforestillinger og identiteter. Og en kynisme som oppfatter argumenter og fakta som irrelevant ettersom det likevel bare er et lag av sminke over naken egeninteresse og viljen til makt. Når idealet om legitimering og begrunnelse er gjort irrelevant gjenstår bare estetiseringen av politikk. Vi skal seire fordi vi er de kuleste og det er vi som ruler. Bare vent. Når vi kommer til makta vil sånne som deg havne i fengsel. Lock her up.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 19. februar 2017

Om uskarpe bilder og dagklare minner.

  

Sånn så spissbåten ut som jeg tilbragte så mange timer av min barndom i. Det er det eneste bildet jeg har av den. Nei bildet blir nok ikke skarpere enn dette. Det er tatt med storesøsters instamatic- kamera, det hun fikk i konfirmasjonsgave. Og kvaliteten er langt dårligere enn bildene vi har fra pappas gamle belgkamera, betalt med rasjonerte sigaretter som han fikk utdelt i tysklandsbrigaden.

Men dette er tatt av storesøster, kanskje i 1972. Hun er rundt 16 og jeg er rund 11 år. Og det er fra en sommer og en alder hvor store søstre kunne tenke at små brødre var søte. Når jeg nå ser den ivrige terten med bolleklipp som er så stolt og overlykkelig over å få disponere spissbåten vi hadde fått fra pappas grandonkel, så kan jeg på en slags upersonlig måte skjønne det. Og med hjelp av det uskarpe bildet får jeg fram et sylskarpt minne om båten min, komplett med luktene og lydene der i fjæra.

Ennå skraper båten mot sandbunnen. En må jumpe om bord mens en ennå ‘trør støvel’ så en ikke blir våt. Men det går greit, jeg veier jo ikke stort frempå tofta der jeg ivrig haker årene mot sandbunnen. Jeg kan ikke huske om vi har satt den ut av naustet eller om pappa har kjørt den i fjæra på silosvansen, slik skikken ble etter at naustet ble revet. I alle fall er sommersesongen innviet, Ingar og Bjarnes båter ligger ‘bortpå’ allerede. Ingars båt har påhengsmotor. Men min er mye lettere å ro. Den drar ikke halve Vestfjorden etter seg med et svært akterspeil. Siden fikk vi også en sånn plastbåt, bare litt mindre.

Spissa er gråmalt med Gjøko gårdsmaling på innsiden. På utsiden har ripa en grønn list, og resten er forsøksvis hvit, som dere ser. Men båtsaumen har begynt å ruste, så det tyter fram brunfarge fra naglehodene. Det var med denne båten jeg to år senere rodde rundt Engeløy. Den var lettrodd og jeg var blitt litt større, men ikke lang nok til at føttene kunne få spenntak mot spantet under nabotofta. Pappa hadde bygget opp den tofta jeg sitter på, et blankslitt, umalt planke hjelper til sånn at det blir mulig for en liten gutt å ro uten å måtte holde hendene over hodet for at årene skulle nå ned i sjøen.

Når jeg lander i fjæra etter å 'ha vor roen' ordner jeg biffen alene. 
En må legge dreggen på skrå fremme på nesen av spissbåten og sende den langt nok ut fra holmen til at båten ikke faller tørt når det blir fjære. Så napper en i røkkhalen og hører dreggen plumpe uti sjøen. Da kan en rette ryggen og bære fiskehånka hjemover. Måsen har allerede tatt oppstilling på fjøstaket.  

En sensommerkveld, kanskje 4 år etter at dette ble tatt, kom det en ‘sørvestramling’ som dro båten etter dreggen til den nådde tangsteinene. Noen båtbord hadde løsnet, ett var blitt knust, og jeg følte meg litt knust jeg også. Men pappa kjøpte båtnagler i Bodø for å kunne saume fast et nytt bord. Det skulle nok bli en råd. Men da vinteren tok slutt og vi skulle begynne arbeidet med å klinke opp og å reparere, var det ikke heft eller hold noe sted. Det stod ikke til å få båt av den igjen. Jeg ble forklart at «det va ikkje botvon i han». Eller som man ville sagt på riksmål: fjærestenene hadde gjort ubotelig skade. En dag jeg kom fra skolen gjenkjente jeg en bit av den grønnmalte stamnen i vedhaugen. Pappa hadde lånt kappsaga og laget vinterved av båten.

«For første Gang, for første Gang - Det giver mangen Smaating Rang» skriver Wergeland i et dikt. Det er sant. Men det finnes også hendelser av et litt annet slag, umerkelige små hendelser som bare får sin rang ved at en tenker over dem i etterkant. Siste gang jeg landet båten i fjæra med fangst. Siste gang vi satte båt på vannet om våren sammen, pappa og jeg. Tenkte ikke over det. Visste ikke om det heller, at dette var siste gangen. Så det er intet klart minne. Og godt er det. Den kommer tidsnok, tiden for den siste gang. Jeg vil heller tenke på lydene og luktene i fjæra, klukkingen av sjø mot båten, eventyret som lå og ventet. Og på trælene jeg hadde i fingrene, de som fulgte meg fra barndommen av og helt til jeg flyttet hit til byen. De kommer nok ikke tilbake de heller.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 4. februar 2017

Historietime med Ottar Brox





Ottar Brox gir en middelaldrende leser håp for alderdommen. Det er oppmuntrende å lese en slik vital og relevant deltaker i den offentlige samtalen som har bikket 84 år. Ulikt mange av sine tidligere partifeller i SV har Brox alltid hatt stor sans for gründervirksomhet, privat initiativ og eierskap i næringsutvikling. Og han har hatt en vedvarende interesse for å beskrive og forstå hvorfor utviklingen i vårt land i så mange henseender har vært en suksess, selv om den i mangt og meget ble det som skjedde mens Arbeiderpartiets økonomer var ‘busy making other plans’. 

Som overordnet syn på politikkens oppgave er Brox i likhet med Karl Popper mer opptatt av å bekjempe onder vi kan unngå enn å foreskrive hvordan samfunnet bør se ut, hva folk bør leve av og hvor de bør bo. Et av disse ondene identifiserer Brox som økende ulikheter i levestandard og fremveksten av en ny gruppe fattige. Og han forklarer valg av bosted og yrke mer ut fra et økonomisk rasjonale enn hva slags kulturelle smakspreferanser folk har.

Brox uortodokse posisjon kommer i klem mellom flere ulike skoleretninger innen makroøkonomi og samfunnsplanlegging. Det har innbragt ham hugg og stikk fra mange hold, men også sørget for at Brox fortsatt leses med interesse av leg og lærd. Noen har avfeid ham som en håpløs romantisk og reaksjonær apologet for fortidens levemåter og næringsveier, en slags makro-økonomiens Karl Erik Harr. Vi skal komme tilbake til det aspektet med tanke på bokens siste del. Men først noen stikkord omkring fortiden og hva Brox mener vi kan lære av den.     

Hvorfor fikk vi en slik rask modernisering uten at det oppstod et permanent filleproletariat i byene? Hvorfor ble velstanden såvidt jevnt fordelt, sammenlignet med f.eks. Storbritannia og Frankrike?
En god del av veksten i folketallet i Norge som truet bondebefolkningens livsgrunnlag ble absorbert gjennom emigrasjon til USA. Eller man emigrerte nordover. Ettersom det meste av den udyrkede jorden var tungdyrket og uegnet for store kornavlinger og det manglet infrastruktur for salg av jordbruksprodukter, var tilgangen på dyrkingsjord billig. Vi fikk enda flere selveiende småbønder som hovedsakelig produserte for selvforsyning av mat og klær, og som søkte kontantinntekter gjennom sesongarbeid av ulikt slag. Mange gårder ble oppdelt i enda mindre enheter, en trend som varte helt til etter krigen. Likevel hadde disse bøndene det stort sett bedre enn sine kolleger som var landarbeidere i land med langt bedre naturlige betingelser for jordbruk. 

Dette ‘mangesysleriet’ var også fleksibelt overfor makro-økonomiske svingninger. Da krisen satte inn på 30-tallet fant mange det mer hensiktsmessig å bli værende i eller reise tilbake til distriktene. Der var bo- og levekostnadene lavere og selvforsyningsgraden høyere enn som arbeidsledig i byen. Ifra 1935 til 1945 hadde mange i de store ungdomskullene etablert seg og stiftet familie i distriktene. Og etter krigen sørget tregheten i bosetningsmønsteret for at det ble en varig knapphet på arbeidskraft i byene. Det drenerte også armoden der, fordi arbeidskjøperne måtte konkurrere om lønn og arbeidsforhold; det var intet hav av arbeidsløse en kunne øse av som var villig til å ta hva som helst av jobber. Derfor fikk fagbevegelsen gjennomslag for sine krav om en fornuftig andel av produktivitetsveksten gjennom økt reallønn. 30-tallets ungdomsarbeidsledighet fikk ikke ‘satt seg’ i form av et filleproletariat som ble gjort permanent ubrukbare for arbeidslivet. 

I alt jeg har lest av Brox historieskrivning legges det liten vekt på de små skritt i retning av dagens velferdsstat i denne perioden. Det stramme arbeidsmarkedet, og derav høyere pris på arbeidskraft, beskrives som et langt viktigere bidrag til reduksjon i forskjeller enn velferdsstatens omfordelingsmekanismer. Velferdsstaten er nyttig og viktig nok, særlig gjennom muligheten den gir for utdanning og at samfunnet nyttiggjør seg befolkningens ulike talenter, uansett deres klassebakgrunn. Men den forutsetter tilnærmet full sysselsetting. Uten det kan velferdsstaten ikke finansieres.

Brox' utgangspunkt er oftest logikken bak familiers valg av strategier for å sikre eget utkomme. Og om hvorvidt den politikk som ble ført var til hjelp eller til hinder for folk som ville skape seg et utkomme basert på egne lokale ressurser og ferdigheter. Brox får fram det moderne og fleksible ved mangesysleriet, sammenlignet med sentrale økonomers 'master plan'-tenkning, som fort ble foreldet. Og at distriktenes overlevelsesstrategier i sum faktisk styrket industriarbeidernes sak i byer og tettsteder. Jeg tror mye av dette er riktig sett, og ofte oversett i øvrig historieskrivning om samme periode. 


Og jeg tror også Brox har rett i mange av sine advarsler når han ser fremover. Han argumenterer ikke for distriktspolitikk ut fra en idé om det gode liv på landet, men ut fra opplyst egeninteresse. Det eksisterer en infrastruktur og en boligmasse i distriktene som er fryktelig kostbar for fellesskapet å erstatte. Det er ikke i oslofolks interesse med en rask avfolkning og en voldsom tilstrømning til hovedstaden. Det bidrar til horrible boligpriser, noe som øker forskjellene og ekskluderer dem som ikke kan stå tidlig opp om morgenen for å arve. Bokostnadene gjør det omtrent umulig å drive konkurransedyktig eksportindustri fra slike sentra, og det ‘etnifiserer’ de billigste/mest shabby boligstrøkene i byene, der de fattige og arbeidsledige bor. Det er oppskrift på trøbbel.

Brox argumenterer også for å satse på en permanent videreutdanning på arbeidsplassene istedenfor å la høyere akademisk utdanning bli en slags obligatorisk grunnskole som lar mange bli 30 før de får befatning med yrkeslivet. Han anfører gode grunner for denne tanke, som han også har gjort tidligere.

Men hva med dagens distriktspolitikk og måten familier velger mellom ulike alternativer for å søke utkomme og et sted å bo. Hva angår jordbruk, så synes Brox å ha tatt inn over seg det irreversible ved de tekniske kvantesprangene som har gjort småskala husdyrbruk uaktuell som viktig kilde til fremtidig sysselsetting: 
«Små, arbeidskrevende husdyrbruk kan – med hensyn til arbeidsinntekter for brukerfamilien – ikke konkurrere med heltids- eller til og med deltidsarbeid med norsk lønnsnivå. Det er bare de kontante inntektene fra alt annet enn jordbruk som kan ta vare på en vesentlig del av Småbruks-Norge.»   

Brox’ nedsabling den fiskeripolitikken som er blitt ført er som vanlig både krass og presis. Men det er litt mer uklart hvordan han tenker seg muligheten av å reversere kapitalkreftenes kolonisering av havets ressurser og privatiseringen av felles-allmenningen som gjorde fiskeryrket til en åpen bygdenæring. Jeg tror det toget er gått, og det kan beskrives som forskjellen mellom å ha rett og å få rett. Og dessuten: Også kystflåten produserer nå mye frossen fisk, det mottaksapparatet og de vantmanns-kunnskapene som en gang eksisterte for bearbeiding av fersk fisk er jo ofte ikke lenger der lenger.  

«..muligheter må være et langt nyttigere begrep enn preferanser  om en vil sette seg inn i forholdet mellom by- og bygdeliv», skriver Brox. 

Det er nok så. Men en faktor når det gjelder preferanser tror jeg er undervurdert: Nordmenn er ikke lenger villige til å leve den type liv som kreves for å skape en sosial økologi av ferdigheter og skikker som følger naturens svingninger og har fisk som første premissleverandør for hvordan man innretter seg. Kvinnene er ikke en fleksibel arbeidskraftreserve av hjemmeværende husmødre som når det kreves skjærer filet og egner line. Familiehusholdningens arbeidsdeling og økonomi er profesjonalisert og gjort om til lønnsarbeid. Og ja, det bør helst være over en viss kritisk mengde av mennesker i en bygd slik at det er mange nok til å etterspørre en viss variasjon av vare- og kulturtilbud. Vi er blitt storforlangende fordi vi har erfart og vet om noe annet. Kun bitter nød kan reversere den utviklingen.

Så den økonomiske logikken bak bosetningen av distriktene på kysten – fiske og jordbruk – har på mange måter forvitret. Hvis noen vet om et probat middel for å motvirke disse tunge trendene så bør de melde seg til idé-dugnad. For mange ønsker fortsatt å bo i distriktene. Men de må ha muligheter til det.    

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

fredag 27. januar 2017

Når følelsene gis primat foran forstanden









Hvorfor er så mange intellektuelle enige med populistene i skepsisen til ‘mainstream media’ ? Jeg slutter meg ikke til sammensvergelsesteoriene fra AfD, Breitbart eller andre høyreradikale om en ‘løgnpresse’. Ei heller FrPs gamle litani om ‘ARK’s venstrevridde agenda. Kritikken består ikke først og fremst i at journalister er partiske eller uetterrettelige, men i hva som prioriteres og vektes som relevant og viktig å informere medborgere om. Hvis det skjer en slags reføydalisering, der plebsen får litt brød og sirkus og sladder, mens de fleste beslutninger som angår folks livsvilkår skjer uten noen form for diskuterende offentlighet, så vil demokratiet forfalle til et valgrituale hvor man velger den lederen som har finest slips eller 'virker som en grei fyr' eller er 'endelig litt annerledes enn alle de andre, som jo bare lover og lyver'.

Bernie Sanders oppsummerte mediadramaturgien rundt valgkampen som en trussel mot demokratiet:
                    "Politikk som underholdning er en tilnærming   som fungerer bra for en som Donald Trump, som er en erfaren entertainer. En slik tilnærming fra media fungerte ikke så bra for en kampanje som den vi førte, som var bestemt på å fokusere på de virkelige problemene som vårt land står overfor og hva løsningene på dem måtte bestå i. For de store media-korporasjonene er utskjelling og personangrep enkelt å dekke og er det de foretrekker å gjengi."

Det går an å idiotisere et folk i den antikke betydningen av ordet; å gjøre dem til noen som 'ikke deltar i politikken', som kryper tilbake i den private hulen fordi politikk er noe stygt, vulgært, korrupt og forløyet. Det var det tyske dannelsesborgerskapets reaksjon overfor nazistenes pøbelvelde. Og det er den klassiske resignert-'kritiske' holdningen hos folk som har levd under autoritære regimer: Det er banditter alle sammen, hold deg unna politikk. Men det er ikke sant. Det er en selvoppfyllende profeti. Det er forskjell. Kynisme og tilbaketrekning er en fristelse vi bør avstå fra. Vi har ikke lov. Det overlater det politiske feltet til de mest skruppelløse røverne, mens resten ser en annen vei.

Dette er en ikke spesielt original observasjon. Og jeg vet ikke om den kan brukes til noe nyttig. Jeg frykter folk vil gå trøtt av å se dette varslede attentatet mot det liberale demokratiet utfolde seg i langsom kino. Det tar jo flere år fra de første stormvarslene til vi merker noe. Om en måneds tid har vi trolig andre sorger, jevnfør med A. Koestlers beskrivelse av 'skrikerne' som i britisk eksil forsøkte å forklare folk hva som var i ferd med å skje på det europeiske fastland før krigsutbruddet. Vi makter ikke å være i et stressende 'fight or flight'-modus lenge av gangen. Og tross alt er våre norske forhold idylliske og våre små motsetninger ganske siviliserte. Kanskje gjelder dette ekstremvarselet ikke for vår lune andedam.

Vår fantasi strekker ikke til for å forestille oss at verden slik vi kjenner den i løpet av kort tid skal kunne bli radikalt annerledes enn i dag. Tenk deg at vi under andre rammebetingelser plutselig kan komme til å se ‘ordinary men’ blant oss få makt og albuerom til å bare skrote de omforente spillereglene fra det vi kjenner som 'den normale verdenen'. Det er en scenario som rett og slett ikke er til å fatte. Den dagen alle skjønner at 'it can happen here', er det fordi det allerede har skjedd, og da er det meste for sent. Derimot vil en vellykket motstand, en motstand som hindrer en autoritær dreining, virke litt hysterisk. Det gikk jo ikke slik dere pessimistene spådde.

Dette er lite oppmuntrende stoff, og de som maser om det virker som monomane pessimister i psykisk ubalanse. For å bevare sinnets helse og ikke fortvile, fokuserer man på de nære ting. Vi kan jo likevel ikke gjøre særlig stor forskjell. Og dette er jo ting som ikke en gang har skjedd ennå, men som altså noen frykter kan skje hvis vi ikke skriker opp og gjør motstand.

Og der våre motstandere ikke er hemmet av moralske skrupler eller intellektuell tvil, er vi som forstår oss selv som intellektuelle en gjeng som av gode grunner i det lengste venter med å konkludere i form av konkret handling. Vi reagerer allergisk mot å skulle marsjere i takt, hamre inn nyanseløse slagord eller handle disiplinert ut fra en kalkulert gruppestrategi - som synes å være det stoffet effektiv politikk er laget av.

«Fremtiden vil tilhøre de grusomme forenklere», sa renessansehistorikeren Jacob Burckhardt da han i 1889 forestilte seg hvordan fremtidens herskere ville se ut. Han fikk dessverre rett.
Men her ligger kanskje tross alt de intellektuelles nyttefunksjon: Vi kan være sand i maskineriet når de grusomme forenklere vil gjøre en komplisert og motstridende virkelighet om til en enkel fortelling om en ren og velordnet identitet fra en drømt harmonisk fortid. En fortid som vi skal kunne gjenskape bare vi får kvittet oss med de urene, fremmedlegemene. Og de som slapp dem inn; de intellektuelle, kulturquislingene.

En skulle tro denne enkle rammefortellingen om Oss og Dem var så fortersket og gjennomskuelig at det var umulig å lansere den flere ganger. Men når vi blir usikre søker vi sammen i grupper og veksler inn frihet og selvstendighet mot trygghet og tilhørighet. Og også denne teksten kan leses som en identitetsbyggende og selvgratulerende fortelling om de slemme som truer det trygge politiske establishment som forfatteren identifiserer seg med. Jeg kunne selv lett ha problematisert flere av premissene i denne saksfremstillingen. Så dette ble ingen kronikk jeg må forsvare fra berettiget kritikk. Det ble en tekst på min blogg i stedet. 


Der kan den stå som et avslørende dokument over tidsånd, en rådvill reaksjon på en forvirret tid der mange av oss begynte å frykte at mange ting vi i vesten har tatt for gitt skulle kunne tas fra oss. En av disse pilarene har vært en offentlighet hvor argumenter og fakta ikke er ‘alternative’ og neglisjerbare, men forpliktende størrelser som alle må forholde seg til. Hvis vi oppgir den rasjonelle offentlige samtalen som vårt uoppnåelige, men likevel forpliktende ideal, hvis vi bytter det ut med en irrasjonell og estetiserende offentlighet, da medfører det et slags babelsk kommunikasjons-sammenbrudd, en post-faktuell offentlighet der 'ingen ting er sant og alt er mulig'. Det er i en viss forstand noe nytt, men med visse historiske paralleller.  

Hvis dagsordenen settes ut fra det som best trigger den sentimentale respons, da er vi over i intimitetstyranniet. Da vil utgrupper og enkeltpersoner bli stilt til veggs for konsekvensene av strukturelle feil en verken vil analysere eller forandre på. Det er langt mer 'juicy' og salgbart enn konkret systemkritikk og forslag til praktiske løsninger. I en logisk argumentasjon for konkrete alternativ til tingenes tilstand må en bruke hypoteser, konsekvens-analyser o.l. som mottakeren ikke nødvendigvis vil gjenkjenne fra egen erfaring. Det dypt følte er lettere tilgjengelig og vekker ofte større resonans enn det klart tenkte. "I feel it works" sier USAs president om bruken av tortur. Den skal angivelig være et bidrag til å "keep our country safe".


Når følelsene gis primat foran forstanden er Karl Poppers advarsel betimelig:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet.»



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !