*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 22. november 2018

Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018






Etter Anders Behring Breiviks terrorhandlinger i 2011 er dette ikke lenger bare et akademisk spørsmål: Hvor går grensen mellom det å være tilhenger av anti-demokratiske ideer, og det å tippe over i kategorien [politisk] ekstremisme? 
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) drar grenselinjen slik: «En ekstrem person eller gruppe aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Ekstremisme henspeiler kun på virkemidler og ikke hva som er målet.»

Forfatterne Sørensen og Brandal, som har gitt ut flere bøker i en serie fra Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST), har en noe videre definisjon enn PST av fenomenene ekstremisme og radikalisering, uten at de dermed tar til orde for økt overvåkning. Snarere innbyr deres bøker til en åpen demokratisk refleksjon og bevisstgjøring. Den siste boka er en historisk gjennomgang av ulike politiske grupper og ideologier i Norge som har det til felles at de har stilt seg fiendtlig til vårt demokratiske styresett. De fleste av dem – med unntak av nettopp Breivik og nazistene under krigen – har i praksis nøyd seg med å bifalle revolusjonær voldsbruk i andre land. Den revolusjonære omstyrtingen av vår egen styreform, som de i prinsippet fant nødvendig, stod ikke øverst på dagsordenen. Det befant seg et sted ut i det ideologiske langtidsvarselet. Man valgte for det meste å ikke gå under jorda, og arbeidet åpent for sin sak innenfor de rammer og kanaler som et liberalt demokrati tilbyr alle, også sine fiender.

Lengdesnittet gjennom perioden 1918 – 2018 innbyr til refleksjoner over hvorfor vi i Norge unngikk at saken ble satt på spissen, at ideologiske dødsfiender ikke gikk fra ord til handling. Forfatterne tilskriver vårt fredeligere forløp bl.a. det forhold at statsmaktens voldsmonopol viste tilbakeholdenhet og unngikk konfrontasjon og eskalering. I de fleste andre land har de politiske motsetningene skapt blodigere historie enn vår.

Ett av bokas mange fortrinn er at forfatterne anvender sin idéhistoriske ballast på konkrete historiske hendelser som de har stor detaljkunnskap om. Teksten blir en fruktbar veksling mellom historiefagets modellskeptiske insistering på den konkrete kontekst, das einmalige ved alle historiske hendelser, og statsvitenskapens lovoppstillende (nomotetisk) jakt etter det prinsipielle og allment overførbare.

Vi begynner i 1918 -1919. For 40 år siden ville forfatterne trolig høstet en skittstorm av protester mot sin beskrivelse av hendelsene. Det er en på mange måter systemlojal og selvbevisst sentrumsposisjon som forfektes. En 292 sider lang Kråkerøytale, som Georg Johannesen ville sagt det. Dette i motsetning til mye koselig whig-history, der vi med fasiten i hånd forklarer det jo alle må skjønne; at gårsdagens revolusjonære naturligvis vil vokse fram til stødige landsfedre og samfunnsstøtter som ga oss barnetrygden, folkepølsa og danseplattingen vi i dag tumler rundt på. Bokas perspektiv fastholder stedig det aktørene den gang visste og forholdt seg til: en arbeiderbevegelse som i stor grad mente at de uhyggelige hendelsene i Russland var et ideal og en inspirasjon. 


Martin Tranmæl taler

Revolusjonsbegeistringen, som oppbevares trygt i ungdommens minnealbum og politisk memoarlitteratur, har siden vært forskånet for forstyrrende kunnskaper om bolsjevikenes redselsregime. Revolusjonen har gjennom flere generasjoner, i den grad den er blitt tematisert, vært gitt en provinsiell birolle som et edelt sinnelags-bakteppe for våre nasjonale småkrangler, et bevis på ens idealistiske ungdomstid. Og som en allvitende gymnasiast humrer de fleste i dag nedlatende til datidens revolusjonsfrykt.
Forfatterne holder fram samtidens kontekst og trusselbilde, og viser til hvordan det gamle systemet maktet gjennom viktige reformer å imøtekomme arbeiderbevegelsens legitime krav og dermed styrke den moderate fløyen der. Og virkningen var tilsvarende hos de mer pragmatiske motspillerne på borgerlig hold. Det fantes krefter på begge fløyene som agiterte for ‘det endelige oppgjør’, som ville inndra de demokratiske rettighetene til motparten. Alltid legitimert som realisme og selvforsvar, ofte motivert av angst.

«Våren og høsten 1918 var den offentlige debatten kanskje mer polarisert enn noen annen gang i norsk historie, med en borgerpresse som så revolusjonære spøkelser ved høylys dag, og en venstrepresse som – i alle fall tidvis – gjorde sitt beste for å nøre opp under revolusjonsfrykten. Et eksempel på dette var da Olav Scheflo og Sverre Krogh, begge fremstående partimedlemmer, tidlig i januar 1918 uttalte til Bergensavisen Arbeidet at norske sosialister hadde fått bindende løfte fra den russiske regjeringen om at det kunne sendes 50 000 russiske soldater til Norge dersom de norske sosialistene «ved et vellykket kup maatte faa makten paa et eller andet sted».

I nabolandet Finland eskalerte motsetningene til en grusom borgerkrig. Kunne det skjedd her? Kontrafaktiske spekulasjoner. Men til de av mine venner på venstresiden som prinsipielt avvisende trekker fram Hitler hver gang noen argumenterer for å sivilisere politiske utgrupper gjennom å inkludere dem i parlamentarisk samarbeid vil jeg si: – var ikke integreringen av den norske revolusjonære arbeiderbevegelsen gjennom kompromisser og normalt politisk arbeid et godt eksempel på en vellykket utgave av en slik strategi?

Fedrelandslaget bidro ikke til å inkludere og moderere, men å sette saken på spissen:

«I november 1925 sendte lagets landsstyre et brev til regjeringen med krav om at både DNA og NKP måtte forbys. Begge partiene var i følge Fedrelandslaget «i strid med vår grunnlov og vår straffelovgivning og må oppløses». Begrunnelsen var at begge partiene «vedkjenner seg å ha til formål å omstøte vår bestående rettsorden med revolusjonære midler».

Lagets organisatoriske drivkraft, Joachim Lehmkul, hadde i likhet med Aftenposten stor sans for sterke menn som Mussolini, men mente at Italias vei ikke var vår: «Diktaturprinsippet har aldri vært norsk og vil aldri bli det».
Dette var en klassisk ambivalent posisjon i borgerlige kretser. (Men ikke bare i borgerlige kretser)

«Aftenposten har tydelig nok tilkjennegitt vår mening at for et hvert selvstendig, opplyst og kultivert folk er diktaturet en uverdig statsform. Men vi har også gjordt oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - kfr. skogskonfiiktene - kan man tilslutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her.»  Aftenposten 21.3.33.

De deler av høyresiden som forsvarte Hitler og Mussolini samtidig som de snakket om å fortsatt velge vår egen nasjonale demokratiske vei, de fikk opplevde den tvilsomme fornøyelse at Hitler la veien om deres eget land, noe som gjorde deres double thinking til en uholdbar posisjon og fremtvang et nytt verdi- og veivalg. Mange av dem hadde skjønt tegninga før den tid.

NS rolle som revolusjonære, som ved hjelp av tyske bajonetter avviklet vår demokratiske statsform, gis et eget kapittel. Likeledes drøftes det hvorfor rettsoppgjøret etter krigen i så stor grad vektla landsforræderiet fremfor det revolusjonære kuppet mot landets lovlig valgte regjering. Historikeren Hans Fredrik Dahl har også påpekt dette. Kanskje ligger mye av forklaringen i at, som forfatterne anfører, det var «knapt noen som i de første etterkrigsårene omtalte nasjonalsosialismen som revolusjonær.» Slikt var noe man reserverte for venstresiden. Som en sentral person i rettsoppgjøret, Johs. Andenes, anførte etter å ha redegjort for de folkepedagogiske grunnene for dette veivalget: «Det er ikke alltid det som er mest praktisk i øyeblikket, er det beste på lang sikt».

Da den nye generasjonen historikere meldte seg på 70-tallet var det også lite opportunt å betone nasjonalsosialismens revolusjonære trekk. Tvert imot, fascismen ble forstått som den tilspissede borgerlige reaksjon mot de revolusjonære krefter. Hvis en skal tro Kjartan Fløgstad var det i grunnen mye den samme gjengen som trakk i trådene i NATO-landet Norge etter krigen også. Men dette er altså slikt som gir kampen om forståelsen av historiske hendelser en evne til å øke blodtrykket, som i en viss forstand gjør all historie til samtidshistorie. Brandal og Sørensens historiske perspektiv er langt fra Dimitrov eller Fløgstads. Mine assosiasjoner går i retning av John Sanness, for de 2-3 nerdene blant dere som måtte forbinde noe med den hedersmannen.    

Kapitlet om venstresiden og demokratiet 1945 – 2000 gir en gjennomgang av trusselvurderingen av NKP og bakgrunnen for overvåkningen, beredskapslovene, kampen om fagbevegelsen og frykten for russisk okkupasjon etter mønster fra Øst-Europa. Det forklarer nøkternt det internasjonale bakteppet og avveiningene man gjorde, og i noen grad om protestene fra liberalt hold mot Arbeiderpartiets utkast til beredskapslover. Så følger beskrivelsen av AKP-perioden. Det brukes lite plass på å reflektere over hva summen av det demokratiske establishments mottiltak gjorde med vilkårene for en fri og demokratisk meningsdannelse i perioden. 

Hvor demokratisk i ånd og gjerning var nå disse beskytterne av landets sikkerhet og deres folkepedagogiske voktere av enigheten i presse og fagbevegelse, lederskribenter med et manikeisk syn på dissens som så det som sitt samfunnsoppdrag å hamre inn det «som alle rettenkende mennesker vet»? Hva med de anti-intellektuelle trekkene, den konspirative tenkningen og bruken av kommuniststemplet mot alle kritiske stemmer, nær sagt uansett tema – ble ikke dette i sin egen rett en trussel mot demokratiet og selvstendig tenkende medborgere? Her hadde det vært ønskelig med noen flere prinsipielle refleksjoner fra forfatterne.     

Den siste perioden omhandler høyreekstremisme, anti-jihadisme og voldelig islam. Her er det mye god formidling av kunnskap, spesielt kapitlet om Breivik utgjør en verdifull oppsummering av momenter som er blitt anført i den løpende debatten. La meg avslutte med en varm anbefaling av boka, og et sitat som kan stå som et viktig allment poeng:

«De siste hundre årenes politiske idéhistorie har gitt oss en veritabel orgie av virkelighetsoppfatninger som man ut fra konsensuspregede forestillinger i dagens Norge vil betrakte som hinsides all fornuft, som vanvittige. Problemet er bare at slike oppfatninger har hatt stor oppslutning i perioder. [..]
Igjen er impact-argumentet viktig: Uansett hvor ravende gal en person som fremfører uvanlige politiske ideer måtte være, kan det meget vel hende at andre, i utgangspunktet psykisk friske mennesker, kan overta ideene og formidle dem videre. Da vil ideene ha interesse uavhengig av opphavsmannens mentale utrustning.»  

torsdag 15. november 2018

Playing for time




                                                       


Playing for time 

                       
Egentlig skulle man jo lest på lekser til torsdagsprøven på landbruksskolen. Men det ble ofte utsatt til fordel for musikk og spell. Skogbrukslære er sikkert nyttig det, men en kan ha varig glede av andre øvelser også. El-gitar hadde vært saker da, men den måtte vente helt til jeg ble 33. Og nå henger den der på veggen og stirrer på meg. Det er mangt en kan utsette. Og gjør en det lenge nok, blir mye for sent eller irrelevant. Playing for time, sier engelskmennene. Tror jeg har gjort litt for lite av det i det siste. Playing altså. Det har blitt utsatt. 

Men her er er neste låt ut. En slags gul mix av gammelt og nytt. Aksel la på trommer da han var omtrent i den alderen jeg er i på bildet. Jeg snekra låta og spilte gitar. Det er allerede fryktelig lenge siden. Og nå har jeg lagt på bass. Playing for time.




søndag 28. oktober 2018

Kristin Buvik Sivertsen: Omsorg



Kristin Buvik Sivertsen

Jeg sliter med å finne en åpningsakkord til denne teksten. En setning som skal holde deg fast og få deg til å lese oppmerksomt videre selv om du kanskje ikke egentlig har tid og i grunnen nesten ikke leser norske romaner og i hvert fall ikke krim. Sånn er det blitt for mange.               I for one. 

Denne romanen benytter noen av krimsjangerens fortellergrep uten å være krim. Den har kvasse brokker av samfunnskritisk refleksjon, men er ingen agiterende «altså-bok». Og den unnlater ikke å berøre emosjonelt, tross sine lange parti med informerte essayistiske refleksjoner. Det er ambisiøst, men forfatteren virker på høyde med sitt stoff. 



Fortellergrepet som benyttes er en politikvinnes forsøk på å finne ut av hva som skjedde forut for et dødsfall i en omsorgsbolig for psykiatriske pasienter. Hun intervjuer flere av «brukerne» som det nå så eufemistisk heter (en kunne like gjerne sagt «de innsatte»). Og hun intervjuer noen av de profesjonelle omsorgsarbeiderne. De ulike vitneopptakene framstår i sine ulike språklige stilleier som individer, deres skjebner angår oss, og deres svært ulike perspektiv kaster på hvert sitt vis lys over hendelsene – som jo er hensikten med opptak av vitneutsagn. Men mest av alt gir disse bruddstykkene av erfart virkelighet en tilskyndelse til videre refleksjoner. Over hva slags forståelse av sykdom og omsorg som ligger til grunn for en slik institusjon, over den tvetydige grensevandringen mellom omsorg og kontroll, profesjonell definisjonsmakt og avmakt.

Det er noe djervt ved ansatsene til samtidsdiagnose, når det zoomes ut og vi merker forfatterens kritiske undersøkelse av tidsåndens doxa, våre blinde flekker, selvfølgelighetene ingen trenger å begrunne. Det trekkes diskret veksler på omfattende lesning, fra Hans Skjervheims «Objektivismen og studiet av mennesket» til Sven Lindqvists «Exterminate all the brutes». 


Er dagliglivet i en omsorgsbolig en ekstremt tydelig utgave av mekanismer vi ved nærmere ettertanke kan kjenne igjen, et slags narrespeil for vår tid? Og er det ubehagelige berøringspunkter mellom fortidens strengt paternalistiske sivilisasjonsprosjekt av det europeere så på som usiviliserte folk og dagens «war on terror»

     Det heter selvfølgelig ikke å sivilisere lenger, eller å annektere kolonier, men for eksempel å demokratisere eller å bekjempe terrorisme. Alt kan forsvares innenfor et humanistisk verdensbilde.
                                                                - lar hun en av romanfigurene si.  

Og kanskje består storpolitikkens europeiske paternalisme et stykke på vei i det Skjervheim kalte «det instrumentelle mistaket», at en mister av syne forskjellen mellom å «regne med folk og å regne med folk», det vil si lytte til deres egen stemme. Og at en slik kalkulerende, instrumentell forståelse preger også våre maternalistiske omsorgsinstitusjoner med sine mer subtile mekanismer for kontroll, disiplinering og umyndiggjøring, der poten så visst har klør hvis man er ulydig eller utakknemlig. 

Det finnes en iboende makt-asymmetri og rollekonflikt i møtet mellom en profesjonell utøver av omsorg og mottaker av denne, en asymmetri som ny-ordet «bruker» bare delvis makter å tildekke. Som om det var en frivillig transaksjon på et marked. Som om klient og omsorgsarbeider snakket i øyenhøyde. 

Men så, når det er sagt, har romanen også andre stemmer: Gikk ikke pendelen vel langt i kritikken av de store psykiatriske institusjonene og deres autoritære og 
invalidiserende trekk, er det nødvendigvis i de dårlige pasientenes interesse å late som om de kan ta vare på seg selv og bli herre over sine kaoskrefter. Er ikke omsorg også det å sette grenser for begjær og tildriv når det virker ødeleggende på et menneske som er slave under dem? 

Kristin Buvik Sivertsen ser det ikke som sitt kall å svare. Hun har skapt et ureduserbart romanunivers av ambivalens og flerstemmighet. Hun levendegjør ekte dilemma det ikke finnes noen vinn-vinn-løsning på. Det berører emosjonelt og pirrer ens intellektuelle nysgjerrighet.

Den profesjonelles overveldende møte med hverdagens kryssende hensyn, mellom moralsk forpliktelse og stoppeklokke, selvbeskyttelse og idealisme – det er beskrevet lojalt, med godt øyemål og, ja, omsorg i blikket.




tirsdag 23. oktober 2018

Om å falle mellom samtlige stoler, reise seg, og stå på egne bein.



Jeg leste Bjørn Hatteruds vesle bok "Mot normalt" i kveld. Den virker nøktern og rett på sak. Merkelig nok kan man si, fordi den selvbiografiske fortellingen jo framstår som overdrevet. Både ved sitt nattsvarte bakteppe og sin hårdt prøvede hovedfigur. Det får da være måte på prøvelser. Nei, for enkelte er det virkelig ikke måte på.  Skulle en gi et overfladisk resymé ville det bli en slags krysning av skillingsvise og Hollywood med happy end. Det er jo en vanskelig rute for en fortelling uten å havne i eksotiserende og forløyet kitsch, om det er aldri så mye forfatterens eget liv det handler om. Men historien fortelles i et nøkternt og  lakonisk toneleie som bærer vekten av sin tunge last. 


Ingen forsøk på generaliserende refleksjoner med utgangspunkt i det personlig erfarte. Det er gjennom den knappe og konsise stilen i beskrivelsene at vi likevel merker at Bjørn nok har gjort seg sine tanker om det barndommens bondeland han forlot. Et samfunn og en livsverden som med årene framstår som et stadig mer fremmed sted. Men som har etterlatt en språklig og kroppslig måte å føre seg på. Bjørn Hatterud ville neppe blitt fullt integrert uansett. Han kan like gjerne følge sine egne helter og interesser. 


Mot normalt - Samlaget 2018

«Ein klassereisande homse med funksjonshemningar frå ei lita bygd, som bur i ein stor by, som haltar når han går, har kroppsspråket til ein arbeider og dialekta til ein husmannsson, men som snakkar om kunst, eksperimentell musikk og anna eksentrisk og smaklaust, vil aldri kunne passere som normal uansett.»

Men dette skjer innenfor en geografisk og historisk kontekst. Bygda som skildres har neppe stått i ro siden forfatteren forlot den, selv om forestillingene om den for mange har det. Mange bærer med seg minner som ligner deformerende arr, som en trollsplint som gjør at en bare får øye på det en kjenner fra før, hvis man en sjelden gang vender tilbake dit "fliren ligg kald over gråten", for å sitere nok en forfatter med et noe anstrengt forhold til landlivets gleder, Tor Johnsson.

« Skamma over å vere homo var verre enn smerta ved å halde det ekle hemmeleg. Eg voks opp i ein kultur der verdien av ein mann vart målt i kor arbeidsam og praktisk han var, kor flink han var med nevane. Det gjorde homsar feil på så mange måtar. Å vere homo var å vere veik, upraktisk, klønete, grinete, feig og mjuk. Og skitten. Å vere homo var å ikkje klare det ein arbeidsmann skulle klare. [..] Fordelen ved å vere homo var at dei eksentriske og estetiske interessene mine ikkje kom som noko sjokk på nokon. Eg var jo ikkje som dei andre uansett.»

Jeg er ingen bygdesosiolog, har ikke vokst opp på det indre Østlandets bondesamfunn med sine bitre klasseskiller som skjærer gjennom bygda som fornedrende arr over generasjoner av bøyde nakker. Min kunnskap er annenhånds. Jeg vokste opp i en annen bygd. Den bygda Bjørn skildrer fra sin oppvekst på 80- og 90-tallet hadde i mangt og meget ikke forlatt det verdihierarkiet som den hesteredde og skap-bifile Alf Prøysen rømte fra. Det er noe dypt klaustrofobisk ved skildringen som virker ytterst ubehagelig. Fordi det framstår som – dette forbudte ord i bokanmeldelser – troverdig. Så mye oppmagasinert frustrasjon, så mye jantelov, uforløste evner og amper håndhevelse av monokultur, så liten evne til å leve med forskjeller. Det sitter som ekko i veggene lenge etter at en ny generasjon har fått montert flatskjerm og surroundanlegg. Denne leseren spør seg: e
r det virkelig sånn det er over alt på bygdene? Har jeg vokst opp i en boble av beskyttelse, av gode krefter som satte tonen og løftet frem framfor å hugge ned?   

Men her er også noen lyspunkt. Noen som ser deg. Morfaren roser og oppmuntrer Bjørn for hans oppvakte hode.

«Ein gong sa han til broren min: «Hæin Bjørn ha fått dæ i huggu, mens du har fått det i heinna». Det hender framleis at broren min nemner dette, om han har ein svart dag og ikkje kjenner seg bra nok. Det er vondt for meg å høyre, for frå morfar si side var dette meint som eit likestilt kompliment til oss begge. I hans verd, i hans kultur og oppvekst, var det å ha det i hendene minst like viktig og godt som å ha det i hovudet. Heile samfunnet var bygd opp av flinke hender. Utan gode hender hadde ikkje verda gått framover.»

Men uten kloke hoder hadde vi aldri beveget oss videre fra slike latterlige falske motsetninger, fra denne implisitt manglende forståelsen av hvilken intellektuell kapasitet som ligger bak et vel utført håndverk. Eller har vi det? 


For mange som har gjort en klassereise og funnet seg en sirlig selvvalgt omgangskrets i byen er det en slags ekstra bonus i det å gå og ‘småbæinne bygda hele sitt liv’, gratulere seg selv med alt en slapp vekk fra. Noen få blir klok av skade, de fleste blir bare skadd. Arthur Arntsen fortalte meg en gang at hans gode venn Arvid Hansen – en gudbenådet forfatter – hadde nevnt for ham at han som ungdom i likhet med så mange andre mannfolk fra Senja var tiltenkt en levevei som fisker. «Men så va e ju så heldig å få polio». Verken Alf Prøysen eller Arvid Hansen var idyllikere. Eller bitre. Det er heller ikke Bjørn Hatterud. Og det blir på en måte bokas upbeat avslutning, at hans strabasiøse ferd ble til en hel karriere. På tross av og delvis på grunn av nettopp det som ved første øyekast må virke som en hel katalog av handicap.

søndag 30. september 2018

Sigmar Gabriel om Tysklands fremtid og fortidens spøkelser.



Sigmar Gabriel, fra november 2009 leder av SPD og fra desember 2013 visekansler. Gabriel var Tysklands næringsminister fra desember 2013 til januar 2017, utenriksminister fra 27. januar 2017 til 14. mars 2018.

Sigmar Gabriel intervjuet av Markuz Lanz 20. september 2018.

Er du, for å si det slik, engstelig for hvordan det skal gå med Tyskland?

Kanskje ikke engstelig, men jeg jeg tror kanskje jeg bekymrer meg mer nå enn for et par år siden. Jeg var alltid tilhenger av denne formuleringen: Bonn og Berlin er ikke Weimar. Og jeg synes også at vi må vokte oss for å gi et falskt bilde av Tyskland. Flertallet av tyskere er både flegmatiske og flittige, de leser godnatt-eventyr høyt for sine barn om kvelden, deltar i lag og foreninger og arbeider hardt. Og vi har en tendens til å gjøre de ekstreme skrikhalsene til midtpunkt. Likevel tror jeg man må medgi at i de siste 20-30 årene har det over alt i Europa eksistert bevegelser som har foraktet sine parlament og har ført til nasjonalisme. Jeg tror i hvert fall at man ikke bør undervurdere det som foregår der. Men min konklusjon er at vi må spørre oss hva som driver folk til dette. Altså ikke med hevet pekefinger for å fortelle folk hvor dumme de er, men for å skjønne hva som fører til at folk tilter.

Globaliseringen som alle har forherliget, dereguleringen av finansmarkedet… Og jeg tror det begynte med folks fortvilelse da finanskrisen kom og det ble tydelig at ikke alt er slik som det de fortalte oss at det var. Du aner ikke hvor mange jeg har møtt som sier: «Si meg, når det handler om pensjon, da sier dere alltid at vi har ikke penger. Men dere har satt inn flere tusen milliarder over hele verden for å redde dem der oppe». Og da kan man begynne å forklare alt mulig – til syvende og sist ender det opp med «de der oppe, og vi her nede». Og det er døden for et demokrati. [..] Jeg mener, de samme folkene som forklarer at de er mot minstelønn eller en garantert minstepensjon, de leser man neste dag om i avisen når de som medlem av styret i sitt konkursrammede foretak stikker av med en bonus i lomma. Og selvfølgelig sitter de igjen med et inntrykk som gjør at man spør seg hva som egentlig skjer.

Heidenau… et utrolig hat. Man får følelsen av at man ikke lenger når fram til disse menneskene. Du har snakket om ‘pakk’. [..] Fra det første innslaget, pakket, - ville du sagt det på samme måte i dag?

I den samme situasjon, formodentlig just så. Jeg er ingen… altså jeg har ikke den sinnsro som kreves for å sitte der og forsøke å beskrive det på et vitenskapelig nivå. Jeg har jo sagt at hjemme hos oss ville man kalt det pakk. Ja slik… altså, jeg kommer fra… ja du vet hos oss… min oppdragelse var heller ikke perfekt, men likevel var jeg blitt tydelig forklart forskjellen på anstendig og uanstendig. Og uansett hvilke ergrelser man opplever i livet finnes det ingen unnskyldning for det vi ser på disse bildene og den slags straffbare handlinger. 


Og så var det en annen situasjon, den i Salzgitter. Og der er det en liten halvsetning som er veldig viktig. Vi hører:

«Mann - faren din elsket sitt land, og hva gjør du, du ødelegger det! Ditt rævhøl. Dere kommunister, kultur-marxister… Hvem har forrådt oss? – sosialdemokratene! Hvem har forrådt oss? – sosialdemokratene!»

[applaus] Applausen er for øvrig fordi du viste dem finger’n.

Ja jeg gjorde en feil, jeg brukte bare én hånd.
Du skulle vist dem begge?
Ja jeg mener det er umulig… forsøkte å snakke med dem. Det var en situasjon… vi stod der. Du så de andre som stod rundt meg, de var mye mer opphisset enn meg.

[det skjedde] August 2016.

Ja. Der kom det noen maskerte figurer som forsøkte å angripe oss. Jeg tror de til slutt ikke gikk så langt fordi det var politi der. Og jeg forsøkte å snakke med dem, fordi jeg synes det er nå en gang det man først må prøve på. Og det drøyde vesentlig lenger enn på det filmopptaket. Og til sist fikk jeg ganske enkelt nok. Og ja, det medgir jeg gjerne, jeg har også følelser. Sånn er det. 

Denne setningen som falt der, den traff deg virkelig: Din far elsket sitt land.

Ja jeg mener… Min var en overbevist nasjonalsosialist til sin siste dag. Han døde for et par år siden. Det erfarte jeg ikke da jeg ble 18 men da jeg var 16, fordi jeg hadde det hell at min mor i 7 år hadde kjempet om å bli min nærmeste foresatte, og jeg kom da til henne da jeg var blitt 10, mens jeg tilbragte de 7 foregående år hos ham. Jeg tror jeg har min mor å takke for det meste av det som har skjedd i livet mitt. Og da merket jeg hva han gjorde. Og da han døde hadde likevel hans advokat bedt meg om å komme og tømme leiligheten, fordi han ville ikke at noen andre skulle finne det som var der. Og med henvisningen «ikke kom med en personbil, kom med en varebil» førte det til at tonnevis med høyreradikal propaganda… Jeg hadde ingen anelse om alt det som finnes av slikt i Tyskland. Og så ropte han der vi så i filmen: Din far elsket sitt land, og du er en folkeforræder.


Du ødelegger det. 

Du ødelegger det, ja. Og en plakat: «Folkeforræder». Da tenkte jeg ok, hvis en bekjennende nazist er ditt forbilde… De gjorde også noe annet der, det kjenner mange ikke til lenger. Det ble ropt: «Wer hat uns verraten? – Sozialdemokraten!» (Hvem har forrådt oss? – sosialdemokratene!) Man bør vite at det var slagordet til formannen i det tyske kommunistpartiet, Ernst Thälmann, som under Weimar-republikken innbød til en felles streikekomite mot den siste sosialdemokratiske regjering i Preussen under Braun og Severing. Da forsøkte KPD [Kommunistische Partei Deutschlands] og NSDAP [«Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti»] sammen å feie sosialdemokratene bort med et kupp. Derfra stammer dette ordtaket. Det har en ganske så usalig fortid i Tyskland. Det som er ille er at til sist landet både kommunister og sosialdemokrater i konsentrasjonsleirer. Men det er noe som virkelig lar deg bli stående og svelge, når en opplever slikt. Politiet har i ettertid fastslått hvor de kom fra. Det var en eller annen type fra Salzgitter som via Whatsapp eller jeg vet ikke hva fikk trommet sammen folk, unge folk, jeg tror de fleste var fra Sachsen-Anhalt. Og de fikk først der på stedet beskjed om hvem og hva det aksjonen dreide seg om. Og jeg mener sånt noe fungerer igjen nå for tiden. Og slikt vil jeg ikke undervurdere.

Og da du fant ut det med din far hadde du ikke snakket med ham på ca. 20 år?

Ja, men ikke på grunn av det. Jeg hadde forsøkt å snakke med ham. Privat hadde han overfor min mor og vår familie, for å si det forsiktig, oppført seg på en måte som gjenspeilte hans politiske oppfatninger. Og på et eller annet tidspunkt hadde jeg sagt nå får det være nok, jeg tillater ikke at du fortsetter å true moren vår, og derfor… Men så hadde jeg enda en gang, igjen og igjen… Fordi jeg tenkte mann, han blir eldre, du blir eldre, før eller senere står du foran en grav og spør deg selv: hva om du hadde snakket med ham enda en gang? Så jeg dro gjentatte ganger til ham. Og det tok alltid 5 minutter, så begynte han å prate politikk med meg. Noe som naturligvis alltid endte katastrofalt. Og alltid på denne måten: «Hvis du ikke hadde vært et offer for amerikansk omskolering, så hadde du visst at jeg er det. Og for øvrig, den største feilen var at Hitler ikke slo seg sammen med Russland mot amerikanerne. Jødene er skyld i 2.Verdenskrig». Altså, det var relativt korte besøk, for å si det sånn. Jeg forsøkte det fordi jeg tenkte… jeg sa det også til ham: la oss snakke om familien vår… Men det… no way.

Og når du nå da… linjen går direkte til Chemnitz fra det du her skildrer. Når du ser slikt, hva slags tanker gjør du deg?

Hvordan skal vi makte å nå fram til dem som er medløpere, tilskuere, som har en viss hemmelig tilslutning, og å skille disse fra dem som virkelig er neo-nazier.


Og spør du deg ofte hva har også min måte å forme politikk på å gjøre med det? Kan man formulere det slik når vi ser på det store bildet: hvordan har min forståelse av politikk i storkoalisjonen osv. å gjøre med at dette landet er så splittet, at det finnes en identitære regjeringer i Øst-Europa, at vi har Brexit for tiden, at vi har en situasjon i Italia hvor ytterste høyre regjerer sammen med hvem det måtte være, altså uberegnelig. Det politiske systemet i Frankrike er feiet vekk, Macron, et lykketilfelle, du vet aldri hva du får. Får du Trump eller Macron. I dette tilfellet endte det godt. Likevel, i Østerrike er det en fullstendig forandring av den politiske situasjonen. Hva har alt dette med din måte å drive politikk å gjøre? Spør du deg selv mange ganger hvor mye ansvar du bærer for dette?

Jeg tror vi først og fremst har et ansvar for at det ikke får fortsette slik. Men naturligvis har vi alle sammen – politikk, medier, vitenskapsfolk – alt for lenge ignorert hvordan avstanden mellom folk, partier og regjeringer har utviklet seg. Jeg deltar nå i en fadderskapsordning med SPD i Sachsen-Anhalt hvor jeg sier jeg går sammen med dere til 10 steder i Sachsen-Anhalt, og vi ser på hvordan vi kan komme i kontakt med folk. Og det gjør vi 3-4 ganger i året på de samme stedene, og nettopp på de stedene hvor SPD ikke egentlig finnes lenger. Jeg ønsker å finne ut om det er mulig å gjennom samtale vinne folk tilbake. Jeg tror vi må gjøre noe praktisk. Det nytter ikke å gjensidig fortelle hverandre på et abstrakt nivå hvor kloke vi alle er. Vi må gå dithen hvor det gjør vondt, hvor det stinker, hvor folk er sinte. Det er for øvrig bare der vi trenger politikk. Altså, der alt er i skjønneste orden, dit trenger vi ikke dra. Der taler tingene ut fra seg selv. Men der hvor det er vanskelig, det er dit vi må. Og det gjelder også for slike vanskelige situasjoner som i Chemnitz.


Hvis vi går inn på denne sommernatten i 2015 – du har også beskrevet det i intervju – hvordan husker du den i dag?

[…] Jeg dro til Jordan. Jeg ville vite hvorfor flyktningene satte seg i bevegelse. Jeg dro til en stor flyktningeleir, spurte FN-folkene der hva er det som skjer. Jo, gjennom år var det ingen som kom på å dra. Men da verdenssamfunnet besluttet å skru ned dagpengene pr person fra 26 dollar til 13 dollar pr måned… - så lite penger var det at FN ikke lenger kunne opprettholde skoler og sykehus – da begynte det at folk sa javel… Jeg sa, da gjelder mottoet fra historien om Bremens bymusikanter: noe bedre enn døden finner du over alt. Da solgte de sine siste eiendeler og ga seg i vei ved hjelp av menneskesmuglere. Med andre ord: Det skjedde noe der de var, noe vi ikke fikk med oss eller… i alle fall noe som fikk folk til å sette seg i bevegelse. Og når de først var på vei tror jeg ikke vi hadde hatt den minste sjanse om å… Og det som vi må gjøre med flyktningspørsmålet… man må være ærlig. I de neste tiårene vil Afrika fordoble sin befolkning. Det finnes beregninger om at 400 millioner vurderer å forlate kontinentet. Og de kommer ikke til å reise til Kina. Det vil si at migrasjonsspørsmålet blir århundrets oppgave. Det blir vårt århundres store tema. Majoriteten av flyktninger flykter mellom de aller fattigste og fattige land. Etterpå… Libanon og Jordan har begge langt flere flyktninger enn oss, og med en langt mindre befolkning. Hvis vi ikke snart begynner å behandle Afrika annerledes – det begynner med utdannelse, økonomi, ikke støtte korrupte regimer osv. osv. – så vil vi aldri få kontroll med problemet.

Men vi er jo ikke kommet et eneste skritt videre i alle disse årene. Når stod det klart for deg herr Gabriel at den måten migrasjonen i 2015 ble håndtert på, at det som ble gjort der var en feil? Du beskriver en situasjon… Angela Merkel og du får så å si en rapport fra folk som Diether Roman antar jeg, den øverste grenseansvarlige, sannsynligvis hadde Hr. Masen spilt en rolle…
Mindre…
I mindre grad, ok, men andre som det snakkes mye om i disse dager. Og du sier pass på, vi må få gjort noe, på et eller annet vis få sikret disse grensene. Og så beskriver du denne situasjonen hvor du og Angela Merkel går ut denne Berlin-natten, og hva sa du til henne?


Det var et vanskelig koalisjonsmøte hvor vi gikk ut kl.4 om natten og hun tar meg til side og sa «Herr Gabriel, en ting lover du meg: vi bygger ingen gjerder». Og jeg må si jeg setter henne høyt for den setningen, fordi… Angela Merkel blir ofte bebreidet for å ikke ha noen verdier eller overbevisninger. Det stemmer ikke. Det stemmer ikke. Jeg har ved en anledning diskutert det spørsmålet med henne som alltid har ergret henne, fordi jeg har sagt at CDU er et konservativt parti. Da har hun sagt til meg: «hold opp, det er hva mine motstandere pleier å si. For meg er CDU et kristelig parti, og konservatismen er underordnet. For andre er vi et konservativt parti, og det kristelige er underordnet
». Og fordi det for henne er et kristelig parti. Hun var dypt overbevist. 

Og jeg tror vi den gang for sent forstod at det hele var et temmelig risikabelt sjansespill med vårt samfunns liberalitet. Jeg tror at et hvert samfunn har sine demoner. Og man må passe på at man ikke vekker dem til live. Og de ble i stor grad vakt til live. Og jeg tror at det å undervurder det som finnes av frykt...  Man sier «mann, det er da tull det der du tenker, det har da ikke skjedd noe». Men en kan ikke snakke følelsene ut av folk. Og så er det blitt litt som en katalysator for andre ting. 

Det finnes en region der min kone og jeg ofte drar på ferie, de stemte ved kommunalvalget i 2016 40% for AfD. [Alternative für Deutschland] Det er utenkelig at de alle var høyreradikale. Hva skjedde der? Vel, hos oss finnes det regler for alt. Hvor mange innbyggere som skal til for at en herredsrett finnes, hvor mange som skal til for at et likningskontor finnes, hvor mange fødte som skal til for at en kan opprettholde en fødeavdeling, hvor mange mennesker som skal til for å beholde et sykehus. Og hver gang når de falt under grensen hadde man stengt ned. Og så, da sykehuset også ville stenge, hadde folk spurt seg hva må vi gjøre for at de skal merke at vi finnes. Vel, så hadde de stemt AfD. Og hva skjedde? Sykehuset ble ikke stengt. 

Altså, hvis lærdommen er at de kommer først når vi stemmer på høyrepopulister, da er det en farlig lære. Derfor tror jeg at det har ikke… Flyktningetemaet er en slik katalysator, men det handler om noe annet. Vi lever i en tid med identitetsspørsmål. Merker de det overhode – den politiske klasse, ikke sant – merker de egentlig at jeg finnes? 20% av tyske kommuner har ingen skoler, ingen lege, intet apotek, ingen butikk, ikke en gang en busstopp. Der lever det folk som spør: vet dere egentlig at vi finnes? En politimann har å gjøre med strukturer av kriminalitet som staten ikke makter å ta hånd om. Han sier: vet dere egentlig hva jeg holder på med her? Og der tror jeg at det bare finnes en vei: å gå dit, snakke med folk, se hva vi må gjøre, og så gjøre det. Det finnes ingen ideell billedbokløsning, det finnes ingen rocket science, det finnes bare den gamle måten å gjøre politikk på. Ikke digitalt, men å være der aldeles analogt og å snakke med folk og høre på de tingene man helst ville unngått å høre. På noe annet vis går det ikke.

mandag 17. september 2018

You wouldn't know



"You wouldn't know" er en låt som har ligget tålmodig og ventet på at jeg skulle gjøre meg ferdig. Nå har jeg lastet opp bildene jeg tok og lagt på litt mer lyd, kuttet ned og kuttet ut. Dette er det som ble igjen: 


torsdag 16. august 2018

Kan vi lære noe allment ut fra nazistenes folkemord på Europas jøder?





Den amerikanske historikeren Peter Novick har reflektert over dette i en bok jeg siterer et par utdrag av. 
Dette blir etterfulgt av noen kommentarer om dette tema på min egen Facebook-side. Jeg synes dette er refleksjoner som fortjener å bli hentet fram og tenkt videre over. De historikere som er seg bevisst sin rolle som kunnskapsformidlere mot en bred offentlighet må ha gjort seg sine refleksjoner over emnet. Og Todals kommentarer fortjener et gjensyn. 

Men vi begynner med Novick:
«Den fremste lærdommen av Holocaust, blir det ofte hevdet, er ikke at den gir oss et sett av maksimer eller handlingsregler, men snarere at den sensibiliserer oss overfor undertrykkelse og grusomheter. I prinsippet kan det muligens det, og jeg betviler ikke at det av og til skjer. Men ved å gjøre det til en målestokk eller norm for undertrykkelse og grusomheter blir virkningen stikk motsatt, til å trivialisere forbrytelser av mindre format.
[…]
La oss huske den konteksten som mange tyskere – anstendige tyskere – protesterte mot den såkalte relativiseringen av Holocaust i de senere år. Konteksten inkluderte en insistering fra kansler Helmut Kohls parti om at å innføre en lov som forbød Holocaust-fornektelse måtte inkludere en bestemmelse om at det også var illegalt å nekte for lidelsene til de tyskere som ble fordrevet fra øst etter 1945. [10-12 millioner fordrevne, ca. 2 mill. døde – red. anm.]              I denne tyske konteksten – og kontekst er som alltid avgjørende – betød «relativisering» å sidestille forbrytelser mot tyskere med forbrytelser utført av tyskere. Hvilket mange tyskere naturligvis ønsket å gjøre.
De tyskere som insisterte på Holocausts unikhet, som fordømte dets relativisering, gjorde det for å blokkere noe de med rette betraktet som et trekk for å unngå å bli konfrontert med en pinefull nasjonal fortid, å unngå implikasjonene av en slik konfrontasjon for samtiden og fremtiden.
Den identiske talen om unikhet og usammenlignbarhet som omgir Holocaust i USA har den motsatte funksjon: den gir oss en måte å unnslippe moralsk og historisk ansvar. Den gjentatte forsikringen om at uansett hva USA har gjort mot afro-amerikanere, native americans, vietnamesere eller andre, så blekner det i sammenligning med Holocaust, den er jo sann – og unnvikende. Og mens en seriøs og vedvarende befatning med hundrevis av år med slaveri og undertrykkelse av afro-amerikanere kunne medføre kostbare krav overfor amerikanere om å bøte på fortidens feil, er det å granske Holocaust bokstavelig talt gratis: noen få billige tårer.»

Hentet fra Peter Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life (Kindle Locations 288-291) [...] ( 309-310)

I sitt forord til den tyske utgaven av boken skriver Novick at ingen av de amerikanske Holocaust-museene tilfører amerikanerne et ubehag. 

«I Washington er det et storartet Holocaust-museum, men intet slavemuseum. Hva ville amerikanerne tenke hvis tyskerne sa at vel var Holocaust fryktelig, men det viktigste er å lage et minnesmerke i Berlin over de amerikanske slavene?»  

Jeg delte disse Novick-sitatene, noe som avstedkom denne refleksjonen fra Dag og Tids journalist, Per Anders Todal, på min Facebook-side:

Per Anders Todal: Interessant. Eg har tenkt ein del på Japan og Tyskland si totale forvandling etter 1945 - det verkar som om den enorme øydelegginga av båe land mot slutten av krigen endra haldningane til krig og militarisme fundamentalt. USA, som ikkje hadde opplevd øydelegginga av sine eigne byar, hadde få skruplar med å teppebombe byar i Korea og Vietnam i seinare krigar.

Ivar BakkeDet er en forskjell mellom tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg. Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens farlige fascinasjon. 

Novick hevder
«Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede de lærdommer de måtte ønske fra Holocaust. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test.»
 Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life  (Kindle Locations 255-257)

Per Anders Todal: Kanskje - men sannferdig historieundervisning og ein open offentleg samtale gjev eit umåteleg mykje betre utgangspunkt for ferda vidare. Og dei som meiner samfunna i Vesten har teke for mykje sjølvkritikk for kolonitida og annan faenskap i moderne tid, er i mine auge naive. Alternativa er veldig mykje verre. Russland har knapt hatt noko oppgjer verken med imperietida (tsar-Russland sitt rulleblad som brutalt imperium er sterkt undervurdert på våre kantar) eller med sovjettida, og eg trur det gjer Russland både til eit dårlegare samfunn og ein farlegare stat.

Ivar Bakke: Ja, når jeg har frikvarter fra mine anfall av kulturpessimisme så er nettopp land som Tyskland (med dets noe maniske omgang med den problematiske delen av egen fortid) som får meg til å tenke at nettopp det kan ha en siviliserende funksjon å granske sitt eget lands fortid med kritisk blikk. Det er også interessant å se - som et gigantisk sosiologisk forsøk - forskjellene i traderingen av Andre Verdenskrig mellom DDR og BRD, og de mentale ettervirkningene det har hatt, spesielt hva angår synet på rasisme.

Per Anders Todal: Den sjølvkritikken er definitivt siviliserande. Og det er neppe tilfeldig at nynazistane står langt sterkare i det som var Aust-Tyskland enn i det som var Vest-Tyskland. Og verdien av at gamle kolonimakter som Storbritannia ser kritisk på si eiga fortid er jo ikkje at det er hyggeleg for afrikanarane og indarane - det er fordi det er bra for britane som samfunn. Eg har aldri høyrt om eit samfunn som har gått under på grunn av sjølvpisking, men mange samfunn har blitt øydelagde på grunn av hybris, dumskap, løgner og sjølvbedrag.

(Et essay om den tyske historikerstriden og trivialiseringen av Holocaust kan du lese her.)

onsdag 25. juli 2018

Den førstes førstefødte








Det er så høytidelig og stort å få et barn i hendene som du vil være en slik viktig person for, og som er fullstendig avhengig av din omsorg, gitt deg til låns i lange våkenetter og år som flyr av sted. Nå har hun som så entusiastisk holder dukken i armkroken selv blitt mor. Den lange kjeden av håp og drømmer har fått et nytt ledd. God bless the child. 

Jeg puslet sammen en trall i sakens anledning. 
Den heter First born, og det er bestefar som spiller. 

   

fredag 20. juli 2018

Entschuldigen Sie bitte, aber wissen Sie wie spät es ist?





Entschuldigen Sie bitte, aber wissen Sie wie spät es ist?
Det er en setning jeg lærte fra en bok som Reinhard sendte meg. Det var en moderne lærebok i moderne tysk, så det fulgte en kassett med. Så lenge siden er det. Det ble mest kassett på meg da. Ka ho e, klokka? heter det der jeg kom fra. Det er kanskje enklere å forstå hvis jeg skriver what’s the clock? Det er den rent prosaiske betydningen denne tyske vendingen har. 

Noe annet er hva slike ord og vendinger konnoterer, hvilke bibetydninger eller assosiasjoner de skaper hos tilhøreren. Jeg synes den engelske og nordnorske varianten lyder flat i sammenligning med den tyske. Som å sidestille Mikkel Rev og Mahlers 3. symfoni. Men det er kanskje bare fordi jeg er alt for opptatt av hvor langt skyggene strekker seg nå som solen for lengst har passert middagshøyden i mitt liv. Vet vi hvor sent det er blitt, hvor langt det lir? Ja jeg vet hva klokka er. Og at dette er tøys, at jeg nå som en ordets skredder mishandler det tyske språket ved egenmektig å zurechtschneiden* et prosaisk spørsmål til å bli en hel morgenandakt som er synkeferdig lastet av temmelig søkt meningsfylde. Jeg bør absolutt stoppe nå, før det er for sent. Seriøst.  

Det er ikke lett å oversette fra tysk til norsk og treffe riktig toneleie. Unnskyld, vet De hva klokken er? For svært mange i min generasjon høres det veldig fremmed ut, og samtidig kjent, som et gammelt minne fra NRKs barndom, med radioteateret eller Per Aabel. Men dere som ikke er så utgamle har kanskje ikke hørt om noen av delene. Men de fleste har vel hørt om de vanskeligstilte bedrehjemsbarnene Ketil Bjørnstad og Ole Paus. Det finnes fortsatt kulturbærere blant oss som snakker slik på sitt likefremme og ukunstlete vis, som det mest naturlige av verden. Men det er nu efterhånden blitt langt færre av dem. Når Ole Paus ber en eks-flamme om å dra til helvete i en av sine sanger, så lyder det, sammenlignet med min dialekts «reis tel helvette», mer som en høflig henstilling. Ole Paus synger nemlig «Men ok, så dra til helvede da». I helvede er det ikke fullt så varmt som i helvette, ifølge mine kilder.

Men denne sommervarmen som stadig flere av oss ikke lenger tør juble over, som i tillegg til svetteperler får fram bekymrede rynker i pannen… Var 2018 den siste sommeren hvor folk flest uten baktanker gledet seg over sol fra skyfri himmel? Begynner vi å ane wie spät es ist, at det en dag kan bli for sent. 
Og hvordan vil vi tenke tilbake på denne sommeren med dens små gleder og sorger. Slik vi leser gamle brev fra en tid som vi tenker på som et historisk vendepunkt, en skjebnetid, brev som for det meste er fulle av private gleder og sorger, håp og drømmer for ens eget lille liv. Hva ellers skulle de være? Vi opplever ikke historiske vendepunkt som om vi var dens loggførere, men som den mer eller mindre kjente rammen som våre høyst private liv utspiller seg innenfor. Det er fryktelig vanskelig å forestille seg noe radikalt annerledes som skal kunne feie vekk verden slik vi kjenner den og dele ut kortene på nytt. 
Nei det var ikke meningen å stjele sommerdagens ubekymrede glede fra deg. Men det er blitt sent. Hvor sent vet jeg ikke. Men jeg tror det begynner å haste. Og at det kan bli for sent.    

*zurechtschneiden - skjære til rette materiale, slik en skredder [Schneider] gjør det.

tirsdag 26. juni 2018

Higher love - a tribute






En sang av Emilie Nicolas som jeg fikk dilla på. Higher love heter den, og min tribute-versjon kan du lytte til her. 


søndag 25. februar 2018

På sporet av den tapte rundetid.



Siri Halle: Sporet fanger - en annerledes idrettshistorie.

Aschehoug. 1999



"Disse to døgnene fikk oss vel til å stoppe opp og se at det fantes en verden utenfor langrennet. Jeg syntes det var ille at så få syntes å bry seg om at en "verdenskrig" hadde brutt ut."

Langrennsløperen Siri Halle gjorde seg disse refleksjonene under gulfkrigen. Hun registrerer at foran et skiløp er det ingen av deltakerne som snakker om at det i løpet av natten har brutt ut en krig. Hun forklarer det med den isolerte tilværelsen som toppidrettsutøvere lever i:

"De vi ser som ikke er skiløpere, er trenere, smørere og ikke minst journalister. De er alle opptatt av det samme, nemlig skiresultater. Åpner vi opp en hvilken som helst avis, så står det noe om en eller flere av oss. Da får vi bekreftelsen: jo, verden sirkler rundt langrennet !"

Slik sett er det lite som har forandret seg. Både innenfor eliteidrettens navlehull og journalistikkens verdiprioriteringer er fasiten den samme: Idretten - det at noen vinner et skirenn eller en fotballkamp - setter alle andre hendelser i parentes. De som i vårt land ikke deler den obligatoriske interesse og begeistring, lever i et tvunget eksil. En direkte illojal gledesdreper blir den som attpåtil åpent kritiserer den nesegruse beundringen av eneren og den tanketomme nasjonale sjåvinismen. Innenfor idrett må en selvfølgelig dyrke begeistringen, viljen til å vinne, motivasjonen til å gå på. Men det er proporsjonene som er blitt så monstrøse. Som "avhopper" fra en lovende idrettskarriere har forfatteren strødd litt sand i dette maskineriet. Kanskje vil de som leser gjøre seg noen tanker om idrettens rolle:

Er det riktig å gi dyrkelsen av kroppsbeherskelse en slik plass i vår kultur ? Er det fysisk sunt å drive toppidrett ? Er det et godt miljø og gode idealer som preger dette miljøet ? Bør en overlate så mye makt til å forme unge menneskers liv i hendene på ambisiøse trenere ?





Siri Halles bok bekrefter ens bange anelser. Forfatteren er nå 28 år og har fått det hele litt på avstand. Det er ingen anti-sport-pamflett fra en nyomvendt, snarere en forsiktig spørrende holdning overfor det en gang så selvsagte. Beskrivelsene taler for seg, refleksjonene er sparsomme, ofte gir de seg selv.

Siri var seksten år da hun ble en del av langrennsmiljøet. "Jeg var heldigere enn mange andre. Jeg rakk to års ungdomsliv før langrennet også skulle styre mitt liv". Boka beskriver idrettsårene i en nøktern dagligtale, uten tilløp til dramatisering eller ond vilje mot de enkeltpersonene som omtales. Hun skildrer også triumfer og vennskap, gleden ved å lykkes etter så mange forsakelser. Likevel - eller kanskje nettopp derfor - er inntrykket ganske klaustrofobisk. Det minner litt om beskrivelser fra folk som har vært medlemmer en religiøs eller politisk sekt, og som i ettertid ser seg undrende tilbake. Det er det samme fraværet av mangfold, den manglende evnen til å se det relative ved det som er deres verden, det store alvoret. Må det være slik ?

I følge Paulus må både den troende og idrettsmannen forsake alt for å nå sitt mål. De fleste foreldre blir urolige ved tanken på at deres barn skal bli oppslukt av en religiøs sekt. Etter å ha lest denne boka, undres jeg på om det er stort lysteligere å tenke seg at noen skal ofre sin ungdom på idrettens alter. I kampen mot sekundene har mange kastet bort år av sin beste alder.

Ivar Bakke




Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

tirsdag 2. januar 2018

Når gruppetilhørigheten blir din eneste identitet.


Kenneth Jowitt


Fra "Conversations with History" et utdrag av Harry Kreislers intervju med  UC Berkeley political scientist Kenneth Jowitt,    12. jun. 2008

Jeg vil sitere fra ditt essay i introduksjonen til Adam Michniks bok:

“Demokratiet forutsetter et av kulturens mest ekstraordinære oppfinnelser; individet. Formet av samvittighet, bevisst sin egen verdi – som er en uavhengig og ikke gitt størrelse – og med komplementære identiteter.”

Hjelp oss å forstå den setningen.

Vel grunnleggende sett betyr det at enhver gruppe du tilhører er sekundær. Jeg er irsk og engelsk og romersk-katolsk. Jeg er irsk den 17. mars, og hvis det passer meg er jeg det den 18. også. Og hvis jeg føler for det er jeg ikke irsk. Kort og godt: Identiteter er ikke noe gitt. Min bestemor – velsigne henne – da jeg gikk ut med en italiensk jente… jeg vil ikke fortelle deg hva hun sa, men det var ikke hyggelig. Da jeg gikk ut med en jødisk jente var hun så sjokkert at hun fikk ikke fram et ord. Men poenget er ganske enkelt at når du snakker om individualisme er det du snakker om ikke et fravær av gruppetilhørigheter. Jeg er glad for å være av irsk avstamming. Jeg er glad for at min kone er jødisk og protestant, at hun var fra middelklassen og jeg fra arbeiderklassen. Dette er komplementære deler av den jeg er. 
Men min identitet er ikke en gitt størrelse ut fra det faktum at jeg er min bestemors irsk-katolske barnebarn eller noe av det slaget. Og vi lever i en tid nå hvor den typen kategoriske identiteter er blitt svært fasjonabelt, spesielt i det området hvor vi har dette intervjuet. Og ærlig talt synes jeg det er en total katastrofe. 

En ting er å gjøre din identitet overordnet når du blir angrepet for den. Hvis jeg hadde vært en jøde i 30-åras Tyskland ville jeg ikke sagt at jeg har komplementære identiteter hvis noen hadde forsøkt å ta livet av meg fordi jeg var jøde. Jeg ville sannsynligvis vært en sionist. Men det er situasjonsavhengig. Spørsmålet dreier seg essensielt om hvordan du definerer deg selv. Og hvis du definerer deg selv som et individ vil en god del av ditt liv per definisjon være ensomt. Og det er derfor min største intellektuelle helt er Max Weber, som førte et ensomt liv. Jeg tror at litt fremmedgjøring er en fordømt god ting.

Du har vært innom truslene som felles identiteter utgjør. Og vi ser jo naturligvis trusselen fra ekstrem hyperetnisitet. Du skriver også i din bok New World Disorder: The Leninist Extinction:

         «liberal kapitalisme er ikke i stand til adekvat å forsørge gruppens behov og dimensjon i den menneskelige tilværelse.» og «Det liberale kapitalistiske demokratiets avvisning av den heroiske etikk, ærefrykt og mysterium, som gjennom store deler av vår historie er blitt sett på som noe som skilte mennesket fra dyrenes og nødvendighetens sfære, har skapt så ulike motbevegelser som engelske romantiske poeter og den romersk katolske kirke, og i pervers form nazisme og stalinisme.» Ken Jowitt. New World Disorder: The Leninist Extinction (Kindle Location 2730 og 2731). 

Så poenget i denne sammenhengen er at til tross for all sin teoretiske støtte til individet, så makter ikke det [liberale kapitalistiske demokratiet] å tilby elementet av karisma som du også har forsøkt å se på og analysere.     

Det stemmer. Det grunnleggende jeg sier er som følger: Hvis du spør meg hvem jeg er, svarer jeg en liberal, republikansk kapitalist – med små bokstaver. Men det er hva jeg er. Samtidig anerkjenner jeg at å være liberal i den varianten fra det 19. århundret, å være republikaner i klassisk betydning av ordet, å være kapitalist, å være demokrat, at alt dette er partiske erklæringer. Og selv om jeg er tilhenger av dem – jeg vil hevde at de har frembragt den beste sivilisasjonen vi kjenner til – så er de utilstrekkelige. Jeg tar det på alvor når den romersk-katolske kirke sier at familien betyr noe, ikke bare individet. Det er en spenning der vi må forholde oss til. 

Jeg ser det ikke som enten/eller. Men jeg anerkjenner at et liberalt kapitalistisk demokrati i seg selv, hvis det gjøres til noe absolutt, er ondt, det er dårlig, det er galt. Du kan bruke hvilken term du vil. Det må modifiseres, det må være noen viktige adjektiv rundt disse begrepene. Likevel sier jeg at kjernen av mine overbevisninger er disse republikansk-demokratisk-kapitalistiske verdiene. Men det er samtidig sant at de ikke er i stand til å ta hånd om visse sider ved den menneskelige eksistens: Behovet for trygghet, behovet for heroiske måloppnåelser – det er derfor vi ser på fotball og liker astronauter.

Behovet for å ha og vekke fram følelser, ikke bare være analytisk. Mitt poeng er ganske enkelt å stille spørsmålet: Hvilke sett av dyder og forpliktelser er det som setter betingelsene for de andre. I mitt liv er det de liberale, de individualistiske, de kapitalistiske, de demokratiske. Det er disse orienteringene som setter vilkårene for det heroiske, det emosjonelle osv. Så det er ikke et spørsmål om det ene eller det andre, eller om de bør komme sammen. Det er ikke rørt sammen og det er ikke absolutt. Det er en komplementaritet hvor et sett av verdier, forpliktelser og adferd setter betingelsene for de andre.   

Under hvilke omstendigheter utgjør gruppeidentiteter grunnlaget for sosial fragmentering, gjensidig hat og vold? Skyldes det en manglende evne til å formidle i spenningsfeltet mellom individ og gruppe?

La oss først presisere: Når vi sier gruppeidentitet [corporate identity], snakker vi ikke General Motors. Vi snakker om en form for identifikasjon hvor personer ikke har noen identitet utenfor gruppen. De simpelthen mangler den. Slik jeg ser det er gruppeidentiteter, i den grad de er absolutte, alltid av det onde. Hvorfor er de det? For det første: De gjør det lettere å begå voldshandlinger mot andre. Hvis jeg ikke kjenner deg som Harry Kreisler og du ikke kjenner meg som Kennet Jowitt – du vokste opp som jøde og jeg som katolikk – kunne jeg lett ta livet av deg. Du er bare en jøde, jeg er bare en katolikk. Så en kan gasse en jøde, lynsje en katolikk, la en protestant sulte, hva som helst. 

Det senker terskelen for vold når du ikke har en individuell verdi som blir anerkjent av den andre. For det andre: Det tillater volden å fortsette vilkårlig. Hvis det ikke er ‘du skadet meg, derfor vil jeg forsøke å skade deg’, men isteden du har som medlem av en gruppe skadet meg, så jeg kan slå sønnen din. Jeg kan si til Jeremy at jeg bryr meg ikke om at du ikke har gjort meg noe, for du er din fars sønn og jeg skal slå deg. Han kunne på sin side slå min kone. Så volden sprer seg på gruppenivå. Til sist sprer volden seg over tid. Fordi hvis du gjorde en urett overfor min bestefar må jeg gjøre ditt barnebarn urett. 
Gruppeidentiteter vil der de får dominere alltid føre til en større grad av vold. Og fordi jeg ikke liker vold, fordi jeg er en tilhenger av opplysning og tillegger intellekt og argumentasjon stor betydning, setter jeg individ og fornuft øverst.   

Du bruker ofte ordet relativisere. Er det korrekt å si at du sier at i et hensiktsmessig organisert offentlig rom og offentlige diskurs i et demokrati… jeg siterer deg, når di sier at for å «skape og opprettholde en sivilisert og demokratisk måte å leve på er en nødt til å relativisere absolutte etniske, religiøse og ideologiske identiteter». – å skape proporsjonalitet.

Ja det er helt korrekt. Jeg bruker uttrykket «etnisk light», som i lettøl. Jeg oppfatter ulike etnisiteter som en verdifull ting i det at det fører med seg – potensielt fører med seg, og det fører ikke bare med seg gode ting – men potensielt fører det med seg former av erfaringer som en ellers ikke ville ha hatt tilgang til. Hvis en absolutterer… fremfor alt gjør du ditt personlige liv knuslet og karrig. Du utelukker andre erfaringer, du utelukker den risiko som følger av modning, du utelukker behovet for å bedømme individuelt. Så når jeg sier relativisere mener jeg ikke relativisme. Jeg mener at noen ting er bedre enn andre. Jeg mener oppriktig at de ti bud er bedre enn mange andre forskrifter på hvordan vi bør oppføre oss. 

Så det handler ikke om at ‘alt er like bra så lenge det ikke skader deg’, hvilket er den banale filosofien i Nord-California i dag, et område som har større tetthet av terapeuter enn folk. Jeg er alltid redd for dogmatisme. Du kan si at det er jo litt odd med tanke på at jeg er katolikk – vel, jeg gir deg rett der, det er merkelig. Men jeg tenker på dogma i form av en absoluttering av en etnisk eller rasemessig identitet, med unntak for når du er i en situasjon hvor du blir truet med vold, jeg tenker at det er den største synd. Jeg tror det er den største etiske synd, den største synd i adferd, å absoluttere din identitet. 
Så når jeg bruker ordet relativisere mener jeg akkurat det jeg sa da jeg tok fram mitt ekteskap som eksempel. Jeg tror ikke at å kunne relativisere fortynner den du er. Det det gjør er å plassere individet der hvor det må foreta en vurdering og ta en risiko. Hvis jeg var oppdratt irsk-katolsk og giftet meg med en irsk-katolsk arbeiderklassejente, hvilken risiko ville det være? Ingen. Hvilken individuell vurdering ville det krevd? Ingen. Det kunne blitt et godt ekteskap. Jeg sier ikke at alle som gjør dette begår en feil. Kvintessensen av det jeg sier er at et samfunn basert på individer er et samfunn som beriker seg selv gjennom å ta sjanser og gå utenfor sin egen erfaringsramme.           

Harry Kreisler 


Implisitt antyder du – ved siden av en offentlighet hvor denne relativiseringen kan utspille seg – et behov for moralsk fantasi innen politikken.

Ja.

Og hvor erverver man seg erfaringer og trening for å opparbeide en slik fantasi i våre dager?

Det er veldig vanskelig i USA. Det er tungt. Og delvis er det ikke dette landets feil. Når ting går veldig bra [intervjuet ble gjort like før krakket i 2008] – og det går veldig bra… Selvfølgelig finnes det fattige og syke, det kunne ha vært en mer rettferdig distribusjon av rikdom. Ikke gjennom en krass redistribusjon, men det kan gjøres. Saken er at når tidene er gode er det veldig vanskelig å finne påvirkningen fra og kilden til det moralske motet. Og likevel vil det alltid være noen i vårt samfunn som demonstrerer det. Hvorfor er det slik? En grunn er temperament. Du kommer ikke utenom det. Jeg bryr meg ikke om natur eller miljø, alt disse tåpelige enten/eller greiene. Det er alltids noen som vil stå opp og være som Luther. De kommer simpelthen til å gjøre det. Mange av dem vet ikke om det før de møter en utfordring. Så noe av det er bare deres temperament, deres genetiske utrustning. Det andre er deres foreldre. Ser de beviser av noe mer enn fornuftig resonering, noe som er… middelklassen er overgått av det i dag. Ikke dets egen, de lærer det fra sin terapeut hva de skal si til sine barn. Men det avgjørende er om det finnes selvbevissthet nok til å demonstrere sivilt mot. 

For meg er mot livets største dyd. Det er ikke den eneste dyd. Jeg tenker godhet, å være sosial, bruke sitt intellekt, alt dette er verdifullt. Men uten mot erfarer du aldri fylden av noen ting. Så hvis du vokser opp i en setting der du ser en person – ikke en rollemodell men en inspirasjonskilde – du ser en Martin Luther King… Jeg så Marthin Luther King. Mannen inspirerte meg. Det skulle angivelig ikke skje, jeg er tross alt en hvit mann og han var ikke hvit. Men saken er at han var av de største inspirasjonskildene jeg opplevde i min oppvekst. 

Hvis du ser inspirerende skikkelser som er villige til å ofre noe for sitt mot – for meg er dette noe som påvirker mennesker for alltid, uansett deres kjønn, rase, etnisitet eller alder. Hvis det er mange nok av disse menneskene som blir erfart av tilstrekkelige mange mennesker av en befolkning, enten det er formidlet via stedfortreder eller direkte, uansett, jeg tror det utgjør den moralske basis for mot. Det å ha inspirerende skikkelser… jo nærmere de står deg, jo bedre. Du ser det i din mor og far, du ser det i din søster og bror, du ser det i din nære venn. Det gir det noe utrolig viktig som folk ikke vet å verdsette: forlegenhet. Du blir flau over å ikke selv være modig.     

Ønsker du å vinne deres respekt?

Det stemmer, helt riktig. Og det er god ting. Hvis du ønsker å se hen til andre, ikke gjør det for å få deres applaus eller penger eller forfremmelser eller den neste mulighet til å være i deres selskap. Se til dem som fortjener respekt. Det er det en bragd å oppnå.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !