*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 30. august 2022

Hjertets hoderegning

 


Det faller meg relativt lett å ikke fortape meg i en nostalgi som drar blikket bort fra dagen i dag. Jeg gleder meg over mange ting som jeg nå kan gjøre, og over mangt jeg ikke lenger gjøre - hvorav noe som jeg i dag ikke hadde maktet uten hjelp. Å være bonde er ikke noe yrke å bli gammel i.  

Tenk å leve av å være transkribent, et yrke som ikke eksisterte i den form da jeg var en ung mann med livet foran meg. Og som virkelig ikke krever all verden, verken intellektuelt eller fysisk. Sammenlignet med å skulle gjøre levebrød av et lite gårdsbruk er den kroppslige og intellektuelle anstrengelsen for en tur i parken å regne. Jeg har det lille som trengs. Å skrive på pc kan jeg. Skriftlig beveger jeg meg rund i mitt eget morsmål med tilnærmet full førlighet. Måtte det vare inn i støvets år.

Å bli gammel er å miste grepet om mange ting som man før tok for gitt, og følgelig ikke ofret en tanke. Det er ikke så artig å være vitne til. Jeg husker et slikt tilfelle. Jeg var 22 år og landbruksavløser på nabogårdene, og en dag skulle en nabo få støpt grunnmuren til et nytt melkerom. Og gamle Eilert skulle hjelpe oss. 
Han hadde vært en av modernitetens pionerer i bygda vår, innehaver av det man den gang kalte anleggsmaskiner, og han drev en tid med arbeidsoppdrag på anbud.  Teknologiens gjennombrudd i et gammelt jordbrukssamfunn krevde nye ferdigheter og kunnskaper, og de som ikke hang med var før eller senere ute av dansen. 


Eilert hadde peiling på mangt. Han var lenge mannen mange dro til når noe måtte sveises – dette var før alle bønder hadde fått egne sveiseapparat. Han forstod seg på dynamitt, og det kom godt med når for store steiner skulle fjernes under nydyrking. Han hadde en tid reist rundt og slaktet. Han var «både bukk og bjørn», som vi sa om allsidige folk. Eilert hadde laget en kulefanger til luftgeværet mitt, sveist sammen av «skoningen» fra gamle hestevognhjul. De hadde rette tykkelse og krumning. 





Nå skulle han hjelpe naboen og fylle sand i sementblanderen med frontlaster, mens jeg skulle hive inn sement og trille betong. Ting måtte gå kvikt unna slik at vi fikk fylt forskalingen innen dagen var omme. Men Eilert hadde det ikke i fingrene lenger. Ved et par anledninger holdt han på å velte blanderen. Og jeg, som inntil nylig bare var guttungen til naboen, måtte overta traktorkjøringa for den forhenværende kretsmester. Det skjedde uten store fakter eller overflødig replikkveksling. Men vi vekslet blikk, og det rakk å brenne seg fast i minnet.

Jeg husker det fortsatt, og jeg tenker på det her jeg sitter. Jeg faller i tanker over en driftsbygning som nå står tom og to menn som nå er borte, Eilert og bonden han så gjerne skulle hjelpe.

Foto: Solveig Brennvik


«Vi er skrøpelige dødelige skapninger, oppmerksomme på vår dødelighet selv når vi skyver den vekk fra oss, latt i stikken av vår egen forvirring. Og sånn skrudd sammen at når vi sørger over dem vi har mistet sørger vi også over oss selv. Som vi var. Som vi ikke lenger er. Som vi en dag overhode ikke lenger vil være til

Joan Didion. The Year of Magical Thinking

 

3 kommentarer:

Anonym sa...

Så vakkert og vemodig.
Passet godt med bildet.

Anonym sa...

Vemodig gjenkjennelse her❣️

Anonym sa...

❤️