*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 22. november 2021

Noen små biter av virkeligheten - Ossietzky-saken og vi.

 






Arthur Koestler skrev en artikkel i New York Times Magazine i 1944: «En hund som blir kjørt over av en bil forstyrrer vår følelsesmessige likevekt og fordøyelse; 3 millioner jøder som blir drept i Polen gjør oss bare litt uvel. Statistikk blør ikke, det er detaljene som teller. Vi er ikke i stand til å favne hele prosessen med vår oppmerksomhet, vi kan bare fokusere på små biter av virkeligheten.»

Jeg tror Koestlers observasjon er treffende. Og at det er grunnen til at nazismen grusomheter, som i dag er blitt gjort levende gjennom utallige små biter av virkeligheten gjennom bøker og film, for europeere flest er langt mer virkelig og også følelsesmessig mobiliserende enn de millioner som havnet under hjulene i de kommunistiske diktatur. De er fortsatt bare en ansiktsløs statistikk som ikke berører oss.

Høsten 1935 virket det ikke særlig sannsynlig at den tyske journalist og redaktør Carl von Ossietzky skulle bli tildelt Nobels Fredspris. Fra dagboksopptegnelsene til utenriksminister Koht, som var medlem av nobelkomiteen, vet vi i dag at ingen av dens medlemmer i 1935 gikk inn for hans kandidatur. Og man ble heller ikke enige om noen andre verdige kandidater det året. Arbeiderpartiets utenriksminister sa at Ossietzkys kandidatur neppe hadde kommet opp hvis han ikke hadde blitt arrestert av nazistene, noe som for Koht tilsa at hans faktiske arbeid for freden var for ubetydelig til å rettferdiggjøre en pristildeling. «Så det er korrekt å si at jeg var imot den, men jeg ble aldri utfordret til å yte noen motstand mot et kandidatur som ingen hadde foreslått», mintes Koht et år etter.

Kampanjen for Ossietzky hadde utspring i tyske eksilkretser, med London og Paris som de viktigste. Den fikk et betydelig bidrag fra den 22 år gamle politiske flyktningen Herbert Ernst Karl Frahm, bedre kjent under sitt dekknavn Willy Brandt.

I et brev til Konrad Reisner skrev Brandt at det var riktig å fortsette kampanjen for Ossietzkys kandidatur, selv om han anså det som en tapt sak. Han var blitt informert av sin venn Finn Moe, Arbeiderbladets utenriksmedarbeider, som var pessimistisk fordi i Norge var Ossietzkys publisistiske gjerning så ukjent at man vanskelig kunne mønstre en liste med kjente norske navn som kunne stille seg bak hans kandidatur. Ossietzky var hovedsakelig kjent på grunn av protestene mot hans politiske fangenskap, og ikke på grunn av sin tidligere virksomhet, som jo ville være det en fredspriskandidat måtte bli vurdert ut fra. Så kampanjen for hans kandidatur fortsatte mer ut fra moralsk forpliktelse enn av håp om seier.

Men så, den 22. november 1935, fikk de uventet hjelp fra en stor forfatter og Hitler-beundrer: Knut Hamsun. Hamsuns angrep på Ossietzky ble slått stort opp i hovedstadens viktigste borgerlige aviser, Tidens Tegn og Aftenposten. Og det var holdt i en personlig tone: «Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn demonstrerer mot?» spurte Hamsun. «Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?».

Innlegget sparket i gang en voldsom debatt, en debatt som ikke bare engasjerte norske forfattere og studenter, men også bandt det ferske regjeringspartiet til masten gjennom resolusjoner og uttalelser fra stortingsrepresentanter og partipresse som hadde tatt et tydelig standpunkt for Ossietzky. Willy Brandt mente Hamsun faktisk hadde hjulpet å fremme Ossietzkys sak. Og den tyske ambassadør i Norge vurderte effekten av det på samme måte.

Den ferske regjeringen bestod av en usannsynlig koalisjon mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, og det var få som spådde den et langt liv. Bare to år tidligere hadde Arbeiderpartiets statsminister Johan Nygaardsvold sagt i en tale at «det er Bondepartiet som har knesatt fascismen her i landet» Nå ledet han en regjering bestående av de to ideologiske arvefiender. Men koalisjonen holdt, og den bidro til å styrke det politiske sentrum og parkerte de mest ytterliggående fløyene utenfor. Men å dømme fra partiorganene Nationen og Arbeiderbladet lå det fortsatt verdener imellom dem. Arbeiderbladet hadde skrevet støttende om Ossietzky allerede i 1934, mens Nationen, som aldri la skjul på sine fascistiske sympatier, førte en kampanje mot Ossietzky. Den tyske ambassadør Heinrich Sahm rapporterte til sine overordnede i Berlin i 1938 at når man leste Nationen «fikk man inntrykk av å ha en nasjonalsosialistisk avis foran seg.»

Arbeiderpartiet var kommet fra opposisjon og inn i maktens korridorer og skulle nå håndheve et lite lands nøytralitetspolitikk i et stadig mer truende internasjonalt klima. Konsensusoppfatningen om hvordan man best ivaretok et lite lands interesser var en streng opprettholdelse av nøytralitetslinjen og å ikke utfordre noen av stormaktene. Koht strakk seg veldig langt for å fortsette denne linjen. Det hadde fungert bra før.

Hva motiverte de som var tilhengere av Ossietzkys kandidatur i Norge?

Bortsett fra Sigurd Hoel, Mimmi Sverdrup Lunden og journalisten Ragnar Vold, som alle var usedvanlig velinformert, kan en vel hevde at de aller færreste hadde lest noe av ham. Men de visste, i den grad de var informert av den Dagblad-liberale og den sosialistiske pressen, at han med stort personlig mot hadde bekjempet de krefter som nå hadde vunnet maktkampen i Tyskland. Og at han derfor nå, som mange tusen andre fiender av regimet, ble holdt innesperret og mishandlet i et diktatur. Ossietzky ble et levende symbol på en kjempende humanisme som gjennom sin enkeltskjebne anskueliggjorde det tyske regimets brutale karakter.

Hamsuns angrep på Ossietzky fikk et tilsvar i Dagbladet samme dag. Nordahl Grieg, for øvrig en utrettelig forsvarer av Stalins rettspraksis, formulerte et effektivt svar på Hamsuns angrep:



«Her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje det vil være av de tingene vi ikke glemmer – den store mektige verdensberømtheten som spør og mannen i fangedrakten som ikke kan svare».

33 medlemmer av Den norske Forfatterforening skrev under et opprop som var ført i pennen av Helge Krog. Der beklaget de Hamsuns angrep «mot en forsvarsløs og målbundet fange til fordel for et enemektig politisk styre som har drevet eliten av tyske forfattere, Hamsuns kallsfeller, i landflyktighet».

Aftenposten nektet å ta inn dette oppropet, men angrep isteden på lederplass. «Om de velmenende underskriverne som har latt seg lede i bånd av Helge Krog og hans marxistiske kompani bør man helst anvende skriftens ord: Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør».

Den interne debatten i Forfatterforeningen som fulgte dette oppropet er materiale nok for en ny artikkel. Da Forfatterforeningen senere innbød sine medlemmer til å stemme over oppropet mot Hamsun, ble vedtaket om å stille seg bak oppropet vunnet med bare 74 mot 44 stemmer. La meg nevne to forfattere som ikke skrev under oppropet: Ronald Fangen og Tarjei Vesaas. Helge Krog hadde ikke spurt Ronald Fangen. Fangen gikk for å være «tyskvennlig», hadde kontakt med Fedrelandslaget og var medlem av Oxford-bevegelsen, hvis leder mente at Hitler var en herrens tilskikkelse. Men Fangen var av de forfattere som i 1938 skrev entydig og inngående mot nazismen, og han var den første norske forfatter som ble arrestert av nazistene.

En annen forfatter var Tarjei Vesaas. Han var i ferd med å få sin roman 
«Det store spelet» antatt på et tysk forlag. Han skrev ikke under, trolig av frykt for å få ødelagt en lovende litterær karriere. Han hadde sine tvil, men boken «Das große Spiel» ble publisert året etter. I 1933 hadde han skrevet til sin kone Haldis Moren Vesaas: «Du spør meg om Hitler. Eg er ikkje noko glad i Hitler. Men eg er glad i heile denna veldigt livskraftige nasjonen som stend so åleine imot heile verden . .» Ellers begrunnet han sitt syn på Tyskland med at: «Eg er alltid på parti med taparane.»

Her gir Vesaas uttrykk for et svært vanlig syn like etter første verdenskrig, hvor mange tok parti med et Tyskland som hadde mistet hundretusener som følge av den britiske hungersblokaden, som varte til 1920. En sympati for «taparane» kunne ofte miste av syne skillet mellom et lands borgere og de regimer som representerte dem.

I 1936 hadde den internasjonale oppmerksomheten rundt Ossietzky økt, og listen av berømte navn som formelt hadde nominert ham var imponerende. Presset mot nobelkomiteen var økende. Like før avgjørelsen skulle tas trakk Halvdan Koht seg midlertidig fra komiteen. Han forsvarte dette med at siden komiteens ulike syn var underlagt diskresjon var det vanskelig å unngå at regjeringen ble holdt ansvarlig for dens endelige avgjørelse. Og dette ville innskrenke nobelkomiteens valgfrihet. Men Koht ble umiddelbart etterfulgt av et annet komitemedlem, Ludwig Mowinckel. Så Kohts manøver bidro til å styrke Ossietzkys kandidatur, ettersom Mowinckels varamann var Martin Tranmæl, redaktør i Arbeiderbladet. Aftenpostens mente at Koht burde blitt på sin post og derved forhindret at fredsprisen ble brukt «i det hjemlige nazi-hats tjeneste».

I Berlin begynte man å bli bekymret etter hvert som den internasjonale kampanjen for Ossietzky ga regimet dårlig presse. Nå så det ut som mannen faktisk kunne få prisen, noe som ville være et enormt prestisjenederlag. Man laget et fingert intervju hvor Ossietzky ga uttrykk for at han så med velvilje på det nye regime og avsluttet det hele med hitler-hilsen. Det overbeviste de færreste. Imens økte kampanjen internasjonalt.

Da avgjørelsen endelig falt den 23. november 1936 og Ossietzky fikk fredsprisen, utløste det sterke følelser på begge sider. Willy Brandt, som var undercover i Berlin på dette tidspunkt, merket seg gleden og håpet som den hadde utløst i den illegale motstandsbevegelsen, men også raseriet hos mange tyskere.

Aftenposten forsøkte å redde det som reddes kunne.

«I motsetning til andre tror vi neppe at Nobelkomiteens tilfeldige dumhet vil få noen alvorligere følger for Norge. Når den naturlige ergrelse i Tyskland over den nazi-fiendtlige applaus har lagt seg, vil den ubetydelige episode bli overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.»

Norges Handels- og Sjøfartstidende var bekymret: «Denne nobelpris-utdelingen river ned for Norge det våre sjøfolk, våre forretningsmenn og våre sportsfolk bygger opp»

Denne bekymringen viste seg å være grunnløs. Selv om der Führer skummet av raseri og forbød en hver tysk borger å mota noen av de ulike nobelprisene, var de tyske diplomatiske reaksjonene alt i alt dempet. I det langsiktige handelssamkvemmet mellom landene fikk det ingen betydning. I 1938 sa Koht i en konfidensiell orientering i stortinget at han ikke hadde merket noe som hadde forstyrret forholdet mellom de to land og deres to regjeringer.

Under prisutdelingen som fant sted desember 1936, holdt nobelkomiteens forman, Fredrik Stang, en tale til ære for Ossietzky. Stang hadde gitt uttrykk for at var redd for å «vekke irritasjon», og undret på om hvorvidt «polemikken mot de tyske uttalelsene er tilstrekkelig balanserte». Hans seremonielle tale ble holdt i svært moderate former etter at han hadde «strøket ut viktige deler» som han «gjerne ville ha sagt», som han senere formulerte det. Og kongens stol stod tom under seremonien.

Det ble ofte hevdet i den konservative presse at prisen var blitt politisert til fordel for en skjult agenda. Nobelkomiteen hadde, istedenfor å øke vennskapet og forståelsen mellom landene, gjort fredsprisen til «et kårdestøt mot annerledes tenkende».

Tidens Tegn skrev at «Det er ikke så meget kjærligheten til freden som hatet til nazismen som har brakt Ossietzkys navn i forgrunnen».

Det kan det nok være noe i. Det ble ofte trukket fram i den borgerlige presse at det var en slik politiserende regimedemonstrasjon som var det bakenforliggende motiv.

Den norske forfatterforenings styre reagerte litt annerledes enn sine forgjengere fra 1935 da det i 1973 ble oppfordret til å gi en støtteerklæring til den fengslede forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn. Da var det i styret enighet om ikke å gjøre noe, «fordi en støtteresolusjon til Solsjenitsyn ville kunne tas til inntekt for en generell antikommunisme.»

Da Ossietzky fikk prisen mente Aftenposten at «det ville være meget beklagelig om Tyskland så en demonstrasjon mot den tyske statsform (nazismen) i den stedfunne utdeling».

Men de som gledet seg over prisutdelingen i 1936 mente trolig at det var vel verdt å gi den tyske statsform en protest. Og at diktaturet som statsform i seg selv representerte en trussel mot freden.

Ossietzky fikk selv aldri holde noen tale om «brorskapet mellom landene» i Oslo. Først hadde Hitler planlagt å la ham få reise til Oslo, for så å ta fra ham statsborgerskapet. Goebbels holdt en radiotale der han tok til orde for å la noen pasifisters hoder rulle for å spare flere tyske soldaters liv. Göring så annerledes på saken. Han forsøkte å få Ossietzky til å gi avkall på prisen og å holde munn, mot at han fikk den beste behandling som kunne gis for Ossietzkys tuberkulose. Ifølge en annen politisk fangekollega var denne blitt direkte injisert med sprøyter i fangenskapet. Göring visste meget godt at en Nobel-tale holdt av Ossietzky til den internasjonale presse ville bli et gigantisk prestisjenederlag for Tyskland nye statsform. 

Ossietzky hadde avslått Görings tilbud. Så han ble sendt tilbake til sin husarrest på 9 kvadrat i en leilighet for tuberkulosepasienter i Berlins fattigkvarter, et «Zauberberg for de fattige» hvor han skulle tilbringe resten av sin tid. En vakt var plassert utenfor døren, men den var av og til fraværende av frykt for selv å bli smittet. Vi vet dette nå fordi et ungt norsk par, Inger og Finn Lie, reiste til Tyskland og maktet å spore opp stedet hvor han ble holdt fanget. Og etter å ha forsikret Ossietzkys kone Maud om at de ikke var journalister ble paret invitert inn. Finn Lie hadde en lang samtale med Ossietzky mens kvinnene gikk en tur ut. Ossietzky var overbevist om at Tyskland forberedte seg på en ny krig. Lie fortalte ham om Hamsuns verbale angrep, og han la ikke skjul på hva han syntes om det. Men Ossietzky viftet ham av. «Jeg kjenner ham ikke som person, men for en vidunderlig forfatter han er! Du må sende meg den siste boken hans.»

Var Ossietzky kommunist, slik de som førte kampanjen mot ham insinuerte? Nei vil jeg hevde, etter å ha lest alle hans artikler i Die Weltbühne. Men Ossietzky hadde som «partiløs mann til venstre» agitert for nødvendigheten av at de to sosialistiske partier i Tyskland nå måtte samarbeide for å forhindre diktaturet. Den 1. mars 1932 skriver Ossietzky at han helst hadde stemt på en sosialdemokratisk kandidat, en «rød enhet»-kandidat som kunne virket samlende for hele venstresiden. Men når SPD istedenfor anbefalte sine velgere å stemme på Hindenburg, gjenstod for ham som det eneste alternativ å stemme Thälmann.:

«Sosialdemokratene sier: Hindenburg betyr kamp mot fascismen. Hvorfra henter herrene denne forestillingen? [..] Hindenburg-koalisjonen mellom monarkiets uttjente hoffdamer og det kommende hoffmenn i den diktatoriske republikk er et produkt av partikontorer som har mistet følingen med svingningene i velgermassen. Tyskland har i disse årene sultet og lidd for mye til å la sine beslutninger bli bestemt av pietetshensyn. De fleste har intet å vinne, men snarere en fortapt eksistens å hevne.»

Det Aftenposten gjentok som Ossietzkys største forbrytelse, ved siden av å ha stemt på Thälmann, var at han hadde «falt sitt land i ryggen» på en slik måte at han kom i konflikt dets rettsvesen ved å ha røpet tyske forsvarshemmeligheter. Nobelkomiteen hadde sine betenkeligheter og foretok sine grundige undersøkelser. Hadde Ossietzky blitt betalt eller latt seg bruke av fremmede interesser? Og hadde han nå blitt regimetilhenger, som en dansk avis hadde hevdet? En grundig undersøkelse konkluderte negativt.

Ossietzky hadde som redaktør av Die Weltbühne offentliggjort en artikkel som fra åpne kilder dokumenterte den traktatstridige oppbygningen av et tysk flyvåpen. Det var et eklatant brudd på Versailles-traktaten, en slags offisiell hemmelighet som var kjent av mange, men som man av lojalitetsgrunner tidde om. Saboteringen av traktaten ble av tyskere flest oppfattet som uttrykk for legitime nasjonale interesser, ettersom Versaillestraktaten ble betraktet som et urettferdig diktat.

Ossietzky-saken eksemplifiserer et kryssende lojalitetskrav mellom internasjonal rett og nasjonal statsraison. Ossietzky skrev selv i Die Weltbühne, 15. mars 1927: «Det finnes ingen internasjonal rett som beskytter de politiske grupper som vil se til at man overholder de fredsavtaler som er blitt undertegnet og ratifisert av ens egne parlament. Mens landets ministre bedyrer regjeringens gode vilje, kan rettsvesenet trygt dømme de politikere som forrædere som insisterer på at ministrenes forsikringer skal bli omsatt i handling. Personer med integritet må finne seg i å bli behandlet som betalte spioner eller agenter når verdensfreden veier tyngre for dem enn de nasjonale interesser. De er fritt vilt. Her ligger en uhyre stor trussel mot vårt åndsliv og det politiske miljøs uavhengighet.»

Ossietzky fikk aldri anledning til å tale til et stort internasjonalt publikum. Ei heller fikk han se sin datter Rosalinda igjen. Hun fikk snakke med ham en gang per telefon, på sin 18års-bursdag i desember 1937. Hun ringte fra Sverige, dit venner av Ossietzky hadde hjulpet henne til å reise mens det ennå var tid. Ossietzky forble i Berlin, hvor han døde den 4. mai 1938.

 


Ingen kommentarer: