*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 15. september 2019

Frihetskampen i Islam






Frihetskampen i Islam er ikke over, den har knapt begynt. Men Sylo Tarakus bok om den gir både en opplysende gjennomgang av dens ulike stridstema og møter med noen av dem som står midt i striden. Den behandler også et tilbakevendende dilemma for all religionskritikk som ikke ønsker å demonisere, men å integrere: 

«Noen ganger ville det jo være nødvendig med konfrontasjon. Hvordan kan venstresiden kombinere respekt og omsorg for muslimer med hard kritikk av illiberale verdier og praksiser? Hvordan kan vi konfrontere problemene på en ærlig måte, uten å bygge opp under en identitetspolitikk som får muslimer til å føle at de er under angrep fra alle kanter?»

Fordi dette handler om mennesker vi ønsker skal føle tilhørighet til et nasjonalt fellesskap. Det er et av flere vanskelige dilemma som Sylo utforsker i sin bok, som består av fire deler. Først en lettlest og i beste forstand journalistisk formidling av islams historie – et felt de fleste av oss trygt kan lese oss litt opp på, nå som såpass mange av våre landsmenn kommer fra denne kulturkretsen.

Andre del, som omhandler noen av de ulike utgavene av islam, går rett inn i minefeltet av aktuelle tema hvor de [skrift] lærde strides. Sylo har gjort et stort research-arbeid og gjengir mange ulike stemmer som kaster lys over ansatser til en tekstkritisk og historiserende formidling av koranens hellige tekster. En lignende teologisk prosess som den kristendommen har gjennomgått i vårt land, hvor «de liberale er på generell basis i førersetet. Det interessante er å finne ut hvordan dette har skjedd.»

Stilen er personlig og muntlig i formen, ofte får vi et gløtt av de ulike menneskeskjebnene som skjuler seg bak et modig engasjement for teologiske posisjoner som forsøker å gjøre islam kompatibel med ideen om universelle menneskerettigheter. Møtene med disse menneskeskjebnene fra mange land er ofte ganske rystende lesning, da det å avvike fra den islamske ortodoksien mange steder i regelen er forbundet med fare for liv og helse. Men det finnes altså ansatser til mangfold, selv om slikt ofte fremkaller eksistensiell panikk hos religiøse ledere og devote troende som frykter for at deres moralske univers dermed kan falle fra hverandre. 

Sylo tar oss også med i det norske moske-landskapet. Det er en kritisk gjennomgang som virker presis, informert og ikke-polemisk. Jeg har ikke kunnskaper til å bedømme om mitt inntrykk er riktig, og noen har sikkert allerede blåst i dommerfløyta og bebreidet meg for å i det hel tatt ha skrive om feltet. Teologer og akademikere hegner gjerne om sine merkesteiner. Men er det noen vits for ikke-troende å blande seg inn i hva teologene sysler med? 

«Mange sekulære muslimer ser ikke noe behov for å gi de gamle teologiske maktsentrene for stor autoritet. De ønsker å løfte blikket, identifisere problemet og si høyt og tydelig at noen ting bare må fikses. I dag har jeg kommet på bedre tanker, og ser mer nyansert på det. Vi må ha de lærde med på laget, som pådrivere for åpnere diskusjoner og gode løsninger. Det kan riktignok ikke være alt, men det er et viktig bidrag i kampen for mer frihet og kritisk tenkning i muslimske miljøer. [..] - den teologiske islam-diskusjonen her hjemme kan bli bedre uavhengig av hva som skjer i den muslimske verden. Det er en diskusjon som må stimuleres og understøttes av forskning og utdanning. Skal muslimer og islam bli en mer naturlig del av vestlige samfunn, må vi ha en institusjonalisering av islam i Europa.»

Veldig mange eks-troende mister helt interessen for det de i ettertid ser på som en eksistensiell blindgate. De er ikke interesserte i en light-utgave eller kultur-versjon av det religiøse angstgrepet de kanskje har brukt år på å vikle seg ut av. Men religion er for de troende også en viktig sosial størrelse som skaper identitet og tilhørighet. For mange er prisen å betale for å avvike fra lydighetens vei rett og slett for høy. Sosial utstøtelse, ensomhet, lojalitet overfor mennesker en er glad i (og som en bringer vanære over) er fenomen som varer lenge etter at lojaliteten overfor trossetninger er fordunstet. Hvordan skape et rom hvor også slike mennesker kan føle seg hjemme?

Shahram Shaygani, som stiftet organisasjonen Senter for Sekulær Integrering tok tvilen med seg, men beholdt den sterke muslimske identiteten. 

«Islam er mye større enn Koranen og troen. For meg er islam kultur, kunst, identitet, folk, lidelse, historie og mennesker jeg er glad i». [..] «Jeg meldte meg ut av troen i 1990, men jeg har aldri meldt meg ut av kulturen». «Jeg kaller meg fortsatt muslim og mener det må være rom for å være ateistisk muslim. Freud var en erkeateist. En prest spurte han om han var jøde, han sa at han var en gudløs jøde.»

Mange kristne og ateister har gjort seg lystige over Dagbladets posisjon, hvor man er mot prester men for kvinnelige prester. Men det er kanskje ikke så selvmotsigende ved nærmere ettertanke. En gjør klokt i skjønne at religion i ulike former neppe er noe som forsvinner etter et par generasjoner med utdanning og opplysning. Men det gjør en enorm forskjell for hele samfunnet og de troende selv hvilke former religionen tar.

Forfatterens fortellerstemme inngir troverdighet og vitner om dømmekraft, det virker plausibelt og nyansert der han geleider oss gjennom det ene minefeltet etter det andre. Formen kan minne litt om Jahn Otto Johansens formidling av russisk politikk og historie under den kalde krigen. Men en sjelden gang glimter Sylo til med litt lidenskap, og det skjer når han kommenterer en venstreside som ofte har møtt minoritets-dissidenters ensomme kamp med stor berøringsangst og frykt for å si noe som kan bidra til hat mot muslimer:   

«Enkelte aktivister kunne med fordel vært litt mer presise og nyanserte i sine kommentarer rundt islamrelaterte temaer, men stigmatiserende og mistenkeliggjørende retorikk fra akademisk hold, og fra andre som man kunne forventet å ha som støttespillere, er samtidig urimelig og svært demotiverende. Det mest absurde er å bli satt i bås med muslimhatere når man selv har muslimsk bakgrunn og muslimsk familie. Dissidenter fra muslimske land som har sett homofile bli hengt i Iran, kvinner bli steinet i Afghanistan eller selv har blitt fengslet for en karikatur i Bangladesh, vil ha seg frabedt at vestlige liberalere, som har tilnærmet null kunnskap om islam og den muslimske verden, skal fortelle dem hva som er rasjonell og irrasjonell frykt for islam.»

For et ungt, troende menneske på jakt etter et holdepunkt i tilværelsen er det avgjørende hvordan en blir møtt. Blir ens egne forsøk på å finne fotfeste tatt på alvor kan en i sin tur lytte til dem som viser denne grunnleggende anerkjennelsen, selv om deres posisjon i lengden kan underminere det en selv tror på. I know for a fact.   



Sylo viser denne respekten overfor troende muslimer, selv om han nå etter sin avsluttede vandring på lydighetens vei selv tilhører de frafalne – en gruppe som mange troende muslimer mener ikke har livets rett, bokstavelig talt. Islams forhold til apostasi, de som «faller fra» og mister sin tro, er bedrøvelig.

«I 2013-rapporten The World’s Muslims: Religion, Politics and Society fremgår det at hele 88 prosent av egyptere og 62 prosent av pakistanere mener at riktig reaksjon for apostasi, er dødsstraff. Flertallet av muslimer i Malaysia, Jordan og palestinske områder mener det samme.
[..] 
«Motstanden mot å tillate apostasi ble dokumentert blant ledere også i norske moskeer i Olav Elgvins masteroppgave fra 2011. Elgvin intervjuet 14 ledere og imamer i 8 av de 10 største moskeene i Norge. Mange av dem mente at apostater – i et islamsk land – burde drepes, fengsles eller bli tvunget til å forlate landet. Dette til tross for at Islamsk Råd Norge, som disse moskeene var medlem av, allerede i 2007 underskrev en erklæring som la vekt på retten til å fritt forkaste eller velge sin tro.»

Dette er et av temaene i den tredje delen av boka, som tar for seg ulike frontavsnitt i den pågående kampen for å bringe islam i harmoni med menneskerettighetene. Den tar for seg forholdet til ytringsfrihet, likestilling, hijabtvang og retten til å være homofil.
Her har det tross alt skjedd mye oppløftende i Norge. Men det er en tornefull og ensom vei de har gått, de modige pionerne som Sylo presenterer oss for. 

Det hører til bokens kvaliteter at den gjør disse menneskenes vanskelige valg og personlige offer til noe som påkaller vår umiddelbare solidaritet og støtte. Jeg vet ikke hva de skulle være laget av som forblir uberørt av deres kamp etter å ha lest denne boken. Dette er ord som beveger, og en grunn er at forfatteren avstår fra å kjøre egne reaksjoner i forgrunnen, men stoler på leserens egen dømmekraft.  «En skal ikke skrive ‘fy fanden’ men få leseren til å tenke fy fanden», for å sitere Carl J. Hambro.

Bokas fjerde og siste del, «Veien fremover», drøfter hvordan vi kan lykkes i å integrere troende muslimer i et sekulært samfunn som det norske. Selve problemstillingen er aldeles haram for enkelte av de mest forutsigbare kommissærene venstresiden, ettersom man dermed har signalisert at innvandring fra land der religionen har en ganske annen maktposisjon enn i det norske sekulariserte samfunnet faktisk er et problem vi bør håndtere og debattere, og ikke fortie av frykt for å bli omfavnet av ideologiske lommetyver. 

Den kampen Sylo skildrer og selv er en viktig stemme i, er ikke motivert ut fra noe ønske om å demonisere troende muslimer, men er båret opp av en større lojalitet til enkeltmennesker enn til kultur og religion i de tilfellene der en må velge.   
Til sist et litt lengre sitat som både gir et godt bilde på Sylos prosastil, som jeg synes er reflektert og nøktern, og som gir en presis oppsummering av vilkårene for en opplyst offentlig samtale om de tema boken behandler.:    

«Det å ta radikal islam på alvor kan oppfattes som at man gir ytre høyre rett når det gjelder bekymringer knyttet til utviklingen i flerkulturelle samfunn. Når interne kritikere i muslimske miljøer påpeker negative forhold, kan det oppfattes som et bidrag til å bekrefte ytre høyres narrativ om integreringsproblemer. Slik blir det naturlig at sekulære muslimer møter mer forståelse fra – og i noen sammenhenger sågar blir omfavnet av – ytre høyre. Når konservative muslimer kritiserer storsamfunnet for rasisme eller «islamofobi» og Vesten for en imperialistisk utenrikspolitikk, så er de med på å bekrefte venstresidens narrativ.

Dermed blir det naturlig at de omfavnes av venstresiden, til tross for at de står svært langt unna hverandre i verdispørsmål om likestilling, homofili, ytringsfrihet, ateisme og så videre. Den viktigste grunnen til at både sekulære og konservative muslimer føler seg mest hjemme på venstresiden, tror jeg er minoritetsidentiteten. Man ser på venstresidepartier som mest minoritetsvennlige og føler seg trygge på dem - og det ofte med god grunn. Selv om sekulære muslimer kan få applaus fra ytre høyre når de kritiserer islam, kan de fortsatt kjenne hvordan skepsisen mot minoriteter som sådan rammer også dem. 

De forstår at det ikke alltid er omsorgen for de enkeltstående, frihetssøkende muslimene som ligger bak solidariteten, og at det ofte også handler om å vinne kampen om fortellingen om innvandring og integrasjon mer enn om å kjempe for liberale verdiposisjoner. For de mest ytterliggående på høyresiden er ikke progressive muslimer gode nok, heller. De vil si at islam aldri kan reformeres, og de vil se på alle muslimer som fremmede. Denne situasjonen utgjør et dilemma for sekulære muslimer. Skal de tone ned sin kritikk og sine frihetskamper for å ta hensyn til kulturkrigen mellom venstresiden og høyresiden? Eller skal de bare konsentrere seg om sine kamper uten å bry seg om hvilken politisk fløy som vil tjene mest på det? 

Da jeg snakket med lederen for Ex-Muslims of Norway, Cemal Yucel Knudsen, sa han at man måtte si sannheten hele tiden og ikke bry seg om hva som til enhver tid var politisk korrekt. Det å ikke bry seg om politisk korrekthet er jeg enig i, men jeg mener man må velge sine allierte med omhu.

Jeg har i flere sammenhenger advart sekulære muslimer mot å stole for mye på sine «venner» på ytterste høyre. Jeg har ment at de som kanskje kan fremstå som støttespillere neppe ville nølt ett sekund med å deportere oss og våre familier ut av Norge fordi vi har muslimsk bakgrunn. Dessuten gjør den alarmistiske og til dels konspiratoriske islamkritikken deres det vanskeligere for oss andre å drive frihetskamp. Når muslimer utsettes for mistenkeliggjøring hele tiden og må forsvare seg, så har de ikke lenger overskudd til å drive med selvkritikk. Det blir enklere å bare søke tilflukt i offerrollen og ignorere all kritikk, også den saklige og seriøse.»

mandag 2. september 2019

Ekko fra Spania: Borgerkrigen i norsk offentlighet




Madrid bombet. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. 

Ekko fra Spania:  Borgerkrigen i norsk offentlighet
Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet og Rolf Werenskjold        Dreyer forlag 2019

Det et rart å tenke på hvilket rabalder denne boka ville ha avstedkommet om den hadde kommet på 50-tallet, mens mange av aktørene fortsatt levde. Eller på 70-tallet, da mange på venstresiden syntes den norske konsensus-idyllen ble for kjedelig og man tok opp tråden til mellomkrigstidens dramatiske motsetninger. Krigen i Spania hadde mobilisert et dypt engasjement og skapt bitre motsetninger hos en hel generasjon. Og en ny generasjon skapte en slags minnekultur om den på 70-tallet, befolket av ‘klartskuende anti-fascister’ og deres motspillere, høyrefolk med tidløse, dystre tilbøyeligheter. Og Francos diktatur var fortsatt der, helt til 1975. En slik pedagogisk tilskåret gjenfortelling av fortidens skurke- og heltegalleri har alltid vært anvendt som retoriske slagvåpen i samtidens aktuelle konflikter, også av høyresiden. I dag er kanskje avstanden i tid blitt stor nok til at det er mulig å lese en bok om borgerkrigen i Spania slik man leser en historiebok om 30-årskrigen, og ikke som et innlegg i en pågående politisk nabokrangel. 

«Ekko fra Spania» er en gave til både lek og nerd. Den gir en kortfattet og begripelig framstilling av bakgrunnen for borgerkrigen og dens videre forløp. Denne delen er et lærestykke i journalistisk formidlingsevne som takket være presisjonen i ordvalget ikke kommer på kant med akademiske krav til en nyansert og edruelig fremstilling. Den drøfter motiv og strategiske målsettinger til de ulike internasjonale aktørene, ofte med utgangspunkt i informasjon som datidens avislesere ikke hadde tilgang til. Hvorfor bøyde den franske regjering av for Storbritannias krav om ikke-intervensjon? Fordi London truet med å la Frankrike bli stående alene hvis en fransk innblanding i Spania skulle føre til krig med Tyskland. Hvorfor søkte Stalin å støtte den spanske regjering og bekjempet anarkister og revolusjonære sosialister i Spania? For å berolige britene og bygge en vestlig allianse mot Tyskland. Både maktpolitiske vurderinger og ideologisk motivasjon gis plass. 

Det er ingen lett oppgave å skulle forstå eller forklare motivasjonen til dem som støttet Franco i Norge. Men jeg tror det er klokt å forsøke. Hvorfor var det så mange innen partiet Høyre som gjorde felles sak med en kuppmaker som hadde innrømmet at hvis kampen for å «redde Spania fra marxismen» gjorde det nødvendig å «skyte halve Spania», så fikk det stå sin prøve. Det er da en ganske ekstrem posisjon? Var det fordi de mente den var den eneste realistiske? 

Aftenposten informerer sine lesere.

Hvorfor tenkte Franco-sympatisørene som de gjorde, hva var deres rasjonale? Hva var det de fryktet? De fryktet anarki, selvtekt og lovløshet. Under «anarkiets korte sommer» mistet Spanias lovlig valgte regjering mange steder sitt voldsmonopol til fordel for arbeidermilitser og anarkister som slåss mot Franco-opprørene og de man mente støttet dem. Ragnar Vold, Dagbladets utenrikskommentator og en av den borgerlige presses få konsekvente kritikere av alle diktatur, holdt en kritisk distanse voldsromantikk. På lederplass het det: 


«Den dystre skjebnetragedien som utspilles i Spania burde få alle nordmenn til å tenke over vår stilling. Vi burde fylles av takknemlighet over at forholdene her hjemme ikke ligger an for slike redselsfulle eksplosjoner … fordi vi har utjevnet de sosiale misforhold som er årsaken til Spanias tragedie» (Dagbladet 1.8.1936). 

Forfatterne skriver: 
«Dette bildet fra juli 1936 blir Dagbladets posisjon gjennom nesten hele borgerkrigen. Regjeringen står i sentrum, mot ytterfløyene av generaler og kommunister. På slutten får dette et talende uttrykk i Ragnar Volds heftige angrep på Lise Lindbæks bok, som utilslørt hyller de frivillige, også kommunistene, for deres militære innsats. Et dikt som gjengis i denne boken, taler begeistret om et slag i februar 1937 som en blodig renselse. «Det er vel ikke slike drømmerier den spanske borgerkrigen skulde skape hos oss», innvender Vold. «Utviklingen i Spania skal lære oss hvordan slike blodige februardager kan undgås».

Borgerkrigens eskalerende dynamikk beskriver forfatterne slik: 


«Begynnelsen denne gangen, sommeren 1936, var ellers lik nok på begge sider; nasjonalistenes tribunaler og republikanernes checkaer arbeidet med å dømme og henrette sine lokale motstandere på en nokså lik måte. Tusenvis falt for straffepelotongene på begge sider. Etter hvert økte forståelsen av at dette ville bli en langvarig krig, der nye områder, nye byer stadig ble trukket inn. Volden gjentok seg på nytt. Skillet mellom organiserte soldater og sivile enkeltpersoner syntes utvisket; dette ble en borgerkrig der nettopp borgerne sto mot hverandre som fiender, og der hele byer og landområder gradvis ble renset for motstandere uansett side. Og der volden – det vil si innbyggernes nedslaktinger av hverandre – fortsatte til siste stund.»

Francos menn drepte flere, og man fortsatte massakrene etter at borgerkrigen var vunnet. Men samtidens politisk interesserte ble også tidlig informert om massehenrettelser av prester og munker på «de rødes» side. Det skapte forståelig nok frykt. 


«Da hovedorganet Arbeiderbladet trykte en begeistret tilslutning til den spanske antiklerikalismen i 1936, der det ble sagt ««ja, la klostrene gå opp i luer, bruk prester og munker til å fyre op med! Det er fet ved – og noget andet er de ikke verd», da ble avisen imøtegått av sine egne. Den slags tilslutning til det spanske venstres antikristelighet var ikke smakfullt.»

Kanskje sier det noe om min generasjons beskyttede oppvekst at mange betrakter frykt for anarki som en latterlig borgerlig fordom, en slags autoritær frykt for friheten. I land hvor man har opplevd anarkiet vet man av bitter erfaring hva slags eksplosjon av brutalitet og vilkårlig råskap som følger i dets fotspor inntil vaktvakuumet er fylt og en ny, og oftest brutalere orden er etablert. Men forfatterne gjør ikke som jeg her, de fortaper seg ikke i statsvitenskapens lovoppstillende abstraksjoner, eller en moralistisk bruk av historien som lærestykke. De forteller ‘fair and balanced’ om hvordan de motsetningsfulle og tragiske begivenhetene utfoldet seg i Spania, og hvordan reaksjonene var her hjemme. Det er en historie full av bitter ironi. 

«Da det så ut til at republikken ville vinne, utbrøt Hemingway at dette var for ham og hans venner «den lykkeligste perioden i livet». Spania ga en flukt bort fra den ofte trivielle hverdagen og fra perspektivløsheten som den «normale» politikk tilbød, i en tid som ellers ble kalt «a low and dishonest decade» av W.H. Auden»

Men det gikk jo ikke slik. Forfatterne siterer Albert Camus: 

«Min generasjon hadde Spania i sine hjerter og brakte det med seg som et vondt sår. Det var i Spania menneskene lærte at en kan ha rett og likevel bli slått; at makt kan knuse ånd, og at det er tider da mot ikke er nok. Uten tvil er det dette som forklarer at så mange mennesker verden over føler det spanske dramaet som en personlig tragedie»

De unge og utålmodige delene av sosialdemokratiet var på full fart bort fra den pasifistiske nøytralitetspolitikken som hadde fått sitt preg under inntrykket fra 1. verdenskrig. De norske spaniakjemperne som kunne vende hjem ble tatt imot med halvoffisiell respekt fra sine egne. Men folkefrontens dager ble snart avløst av ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin. Mange av gårsdagens våpenbrødre ble bitre fiender. Og de Spania-kjemperne som vendte hjem til Stalin ble i mange tilfeller skutt. 

«Her ligger en av det 20. århundrets doble tragedier: Flyktninger som kjempet mot Hitler og Mussolini og tapte, dro så til Spania for å kjempe mot fascismen der og tapte; vendte hjem til Sovjet og ble så i Moskva betraktet som forrædere av Stalin.» 

Det gis flere eksempler på norske forfatteres engasjement, og av de mest utførlige er viet Nordahl Grieg. Grieg skrev til Nils Lie om sin ulyst ved å skrive i noen avis. «Dagblads-radikalismen er jo den mest avlægs av alt.» Så han laget sitt eget tidsskrift, Veien Frem, og skrev to bøker om Spania-konflikten. Dagbladet holdt fast ved sin utidsmessige støtte til det liberale demokratiet, som mange ungdommer betraktet som håpløst avleggs, mens Grieg konkluderte med nødvendigheten av å støtte opp om Stalin. Grieg skrev godt om fascistene og enda bedre om de frivillige som kjempet mot dem. Men han var som Hamsun blind på det ene øyet. 

I bokens appendix er Bernt Hagtvets far,  Johs. Hagtvet, gjengitt utførlig fra intervju og egne opptegnelser fra Spania. Han deltok som Spania-frivillig lege ved det svensk-norske sykehuset i fjellbyen Alcoy. En merker også hos ham en skriveklo og formidlingsevne som gjør at disse inntrykkene han deler virker nære og duggfriske.    

Krigens sorg.

Det er vanskelig å forestille seg hvor mørkt og skremmende dette tiåret måtte fortone seg for dem som orket å holde seg informert om begivenhetene, og som hadde næret et håp om at opplysning og fremskritt skulle skape fred. Og selv for denne leser, med godt over gjennomsnittlig interesse for mellomkrigstiden, blir det vanskelig å begrunne hva kunnskapen om denne perioden egentlig skal tjene til i dag. Forfatterne formidler til oss amatører et gløtt inn i en periode de har studert gjennom lange forskerkarrierer. Men leseren betrakter uvegerlig begivenhetene gjennom sin personlige og samtidspregede optikk. For å vri litt på Peter Novicks uttalelse om Holocaust: Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede hvilke lærdommer de måtte ønske fra den spanske borgerkrigen. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test. 

Som tidligere bemerket i en bloggpost: Det er en forskjell mellom tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg. Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens farlige fascinasjon. 
Det kan være dikter inn mine egne projeksjoner. Men selv om det aldri kommer eksplisitt til uttrykk i bokas nøkterne og tilbakeholdte stil, er det dette tragiske perspektivet jeg fornemmer mellom linjene.