*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 2. september 2019

Ekko fra Spania: Borgerkrigen i norsk offentlighet




Madrid bombet. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. 

Ekko fra Spania:  Borgerkrigen i norsk offentlighet
Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet og Rolf Werenskjold        Dreyer forlag 2019

Det et rart å tenke på hvilket rabalder denne boka ville ha avstedkommet om den hadde kommet på 50-tallet, mens mange av aktørene fortsatt levde. Eller på 70-tallet, da mange på venstresiden syntes den norske konsensus-idyllen ble for kjedelig og man tok opp tråden til mellomkrigstidens dramatiske motsetninger. Krigen i Spania hadde mobilisert et dypt engasjement og skapt bitre motsetninger hos en hel generasjon. Og en ny generasjon skapte en slags minnekultur om den på 70-tallet, befolket av ‘klartskuende anti-fascister’ og deres motspillere, høyrefolk med tidløse, dystre tilbøyeligheter. Og Francos diktatur var fortsatt der, helt til 1975. En slik pedagogisk tilskåret gjenfortelling av fortidens skurke- og heltegalleri har alltid vært anvendt som retoriske slagvåpen i samtidens aktuelle konflikter, også av høyresiden. I dag er kanskje avstanden i tid blitt stor nok til at det er mulig å lese en bok om borgerkrigen i Spania slik man leser en historiebok om 30-årskrigen, og ikke som et innlegg i en pågående politisk nabokrangel. 

«Ekko fra Spania» er en gave til både lek og nerd. Den gir en kortfattet og begripelig framstilling av bakgrunnen for borgerkrigen og dens videre forløp. Denne delen er et lærestykke i journalistisk formidlingsevne som takket være presisjonen i ordvalget ikke kommer på kant med akademiske krav til en nyansert og edruelig fremstilling. Den drøfter motiv og strategiske målsettinger til de ulike internasjonale aktørene, ofte med utgangspunkt i informasjon som datidens avislesere ikke hadde tilgang til. Hvorfor bøyde den franske regjering av for Storbritannias krav om ikke-intervensjon? Fordi London truet med å la Frankrike bli stående alene hvis en fransk innblanding i Spania skulle føre til krig med Tyskland. Hvorfor søkte Stalin å støtte den spanske regjering og bekjempet anarkister og revolusjonære sosialister i Spania? For å berolige britene og bygge en vestlig allianse mot Tyskland. Både maktpolitiske vurderinger og ideologisk motivasjon gis plass. 

Det er ingen lett oppgave å skulle forstå eller forklare motivasjonen til dem som støttet Franco i Norge. Men jeg tror det er klokt å forsøke. Hvorfor var det så mange innen partiet Høyre som gjorde felles sak med en kuppmaker som hadde innrømmet at hvis kampen for å «redde Spania fra marxismen» gjorde det nødvendig å «skyte halve Spania», så fikk det stå sin prøve. Det er da en ganske ekstrem posisjon? Var det fordi de mente den var den eneste realistiske? 

Aftenposten informerer sine lesere.

Hvorfor tenkte Franco-sympatisørene som de gjorde, hva var deres rasjonale? Hva var det de fryktet? De fryktet anarki, selvtekt og lovløshet. Under «anarkiets korte sommer» mistet Spanias lovlig valgte regjering mange steder sitt voldsmonopol til fordel for arbeidermilitser og anarkister som slåss mot Franco-opprørene og de man mente støttet dem. Ragnar Vold, Dagbladets utenrikskommentator og en av den borgerlige presses få konsekvente kritikere av alle diktatur, holdt en kritisk distanse voldsromantikk. På lederplass het det: 


«Den dystre skjebnetragedien som utspilles i Spania burde få alle nordmenn til å tenke over vår stilling. Vi burde fylles av takknemlighet over at forholdene her hjemme ikke ligger an for slike redselsfulle eksplosjoner … fordi vi har utjevnet de sosiale misforhold som er årsaken til Spanias tragedie» (Dagbladet 1.8.1936). 

Forfatterne skriver: 
«Dette bildet fra juli 1936 blir Dagbladets posisjon gjennom nesten hele borgerkrigen. Regjeringen står i sentrum, mot ytterfløyene av generaler og kommunister. På slutten får dette et talende uttrykk i Ragnar Volds heftige angrep på Lise Lindbæks bok, som utilslørt hyller de frivillige, også kommunistene, for deres militære innsats. Et dikt som gjengis i denne boken, taler begeistret om et slag i februar 1937 som en blodig renselse. «Det er vel ikke slike drømmerier den spanske borgerkrigen skulde skape hos oss», innvender Vold. «Utviklingen i Spania skal lære oss hvordan slike blodige februardager kan undgås».

Borgerkrigens eskalerende dynamikk beskriver forfatterne slik: 


«Begynnelsen denne gangen, sommeren 1936, var ellers lik nok på begge sider; nasjonalistenes tribunaler og republikanernes checkaer arbeidet med å dømme og henrette sine lokale motstandere på en nokså lik måte. Tusenvis falt for straffepelotongene på begge sider. Etter hvert økte forståelsen av at dette ville bli en langvarig krig, der nye områder, nye byer stadig ble trukket inn. Volden gjentok seg på nytt. Skillet mellom organiserte soldater og sivile enkeltpersoner syntes utvisket; dette ble en borgerkrig der nettopp borgerne sto mot hverandre som fiender, og der hele byer og landområder gradvis ble renset for motstandere uansett side. Og der volden – det vil si innbyggernes nedslaktinger av hverandre – fortsatte til siste stund.»

Francos menn drepte flere, og man fortsatte massakrene etter at borgerkrigen var vunnet. Men samtidens politisk interesserte ble også tidlig informert om massehenrettelser av prester og munker på «de rødes» side. Det skapte forståelig nok frykt. 


«Da hovedorganet Arbeiderbladet trykte en begeistret tilslutning til den spanske antiklerikalismen i 1936, der det ble sagt ««ja, la klostrene gå opp i luer, bruk prester og munker til å fyre op med! Det er fet ved – og noget andet er de ikke verd», da ble avisen imøtegått av sine egne. Den slags tilslutning til det spanske venstres antikristelighet var ikke smakfullt.»

Kanskje sier det noe om min generasjons beskyttede oppvekst at mange betrakter frykt for anarki som en latterlig borgerlig fordom, en slags autoritær frykt for friheten. I land hvor man har opplevd anarkiet vet man av bitter erfaring hva slags eksplosjon av brutalitet og vilkårlig råskap som følger i dets fotspor inntil vaktvakuumet er fylt og en ny, og oftest brutalere orden er etablert. Men forfatterne gjør ikke som jeg her, de fortaper seg ikke i statsvitenskapens lovoppstillende abstraksjoner, eller en moralistisk bruk av historien som lærestykke. De forteller ‘fair and balanced’ om hvordan de motsetningsfulle og tragiske begivenhetene utfoldet seg i Spania, og hvordan reaksjonene var her hjemme. Det er en historie full av bitter ironi. 

«Da det så ut til at republikken ville vinne, utbrøt Hemingway at dette var for ham og hans venner «den lykkeligste perioden i livet». Spania ga en flukt bort fra den ofte trivielle hverdagen og fra perspektivløsheten som den «normale» politikk tilbød, i en tid som ellers ble kalt «a low and dishonest decade» av W.H. Auden»

Men det gikk jo ikke slik. Forfatterne siterer Albert Camus: 

«Min generasjon hadde Spania i sine hjerter og brakte det med seg som et vondt sår. Det var i Spania menneskene lærte at en kan ha rett og likevel bli slått; at makt kan knuse ånd, og at det er tider da mot ikke er nok. Uten tvil er det dette som forklarer at så mange mennesker verden over føler det spanske dramaet som en personlig tragedie»

De unge og utålmodige delene av sosialdemokratiet var på full fart bort fra den pasifistiske nøytralitetspolitikken som hadde fått sitt preg under inntrykket fra 1. verdenskrig. De norske spaniakjemperne som kunne vende hjem ble tatt imot med halvoffisiell respekt fra sine egne. Men folkefrontens dager ble snart avløst av ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin. Mange av gårsdagens våpenbrødre ble bitre fiender. Og de Spania-kjemperne som vendte hjem til Stalin ble i mange tilfeller skutt. 

«Her ligger en av det 20. århundrets doble tragedier: Flyktninger som kjempet mot Hitler og Mussolini og tapte, dro så til Spania for å kjempe mot fascismen der og tapte; vendte hjem til Sovjet og ble så i Moskva betraktet som forrædere av Stalin.» 

Det gis flere eksempler på norske forfatteres engasjement, og av de mest utførlige er viet Nordahl Grieg. Grieg skrev til Nils Lie om sin ulyst ved å skrive i noen avis. «Dagblads-radikalismen er jo den mest avlægs av alt.» Så han laget sitt eget tidsskrift, Veien Frem, og skrev to bøker om Spania-konflikten. Dagbladet holdt fast ved sin utidsmessige støtte til det liberale demokratiet, som mange ungdommer betraktet som håpløst avleggs, mens Grieg konkluderte med nødvendigheten av å støtte opp om Stalin. Grieg skrev godt om fascistene og enda bedre om de frivillige som kjempet mot dem. Men han var som Hamsun blind på det ene øyet. 

I bokens appendix er Bernt Hagtvets far,  Johs. Hagtvet, gjengitt utførlig fra intervju og egne opptegnelser fra Spania. Han deltok som Spania-frivillig lege ved det svensk-norske sykehuset i fjellbyen Alcoy. En merker også hos ham en skriveklo og formidlingsevne som gjør at disse inntrykkene han deler virker nære og duggfriske.    

Krigens sorg.

Det er vanskelig å forestille seg hvor mørkt og skremmende dette tiåret måtte fortone seg for dem som orket å holde seg informert om begivenhetene, og som hadde næret et håp om at opplysning og fremskritt skulle skape fred. Og selv for denne leser, med godt over gjennomsnittlig interesse for mellomkrigstiden, blir det vanskelig å begrunne hva kunnskapen om denne perioden egentlig skal tjene til i dag. Forfatterne formidler til oss amatører et gløtt inn i en periode de har studert gjennom lange forskerkarrierer. Men leseren betrakter uvegerlig begivenhetene gjennom sin personlige og samtidspregede optikk. For å vri litt på Peter Novicks uttalelse om Holocaust: Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede hvilke lærdommer de måtte ønske fra den spanske borgerkrigen. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test. 

Som tidligere bemerket i en bloggpost: Det er en forskjell mellom tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg. Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens farlige fascinasjon. 
Det kan være dikter inn mine egne projeksjoner. Men selv om det aldri kommer eksplisitt til uttrykk i bokas nøkterne og tilbakeholdte stil, er det dette tragiske perspektivet jeg fornemmer mellom linjene. 

  

Ingen kommentarer: