*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 14. desember 2020

Lidenskapelig pragmatisk. Paul Collier: Kapitalismens fremtid – et manifest for sosialkapitalisme.



Paul Collier professor i økonomi tilknyttet London School of Economics. Han har i mange år forsket på sammenhengen mellom fattigdom og migrasjon. I likhet med økonomen Erik Reinert er han i opposisjon til noe av det han oppfatter som økonomifagets ubegrunnede aksiomer. Collier bestrider at vi primært er motivert av et ønsket om å maksimere det som er nyttig for oss selv. Collier hevder at vår følelse av forpliktende lojalitet overfor ulike grupper vi identifiserer oss med er en like reell faktor å regne med som vår jakt etter egennytte. «For de fleste av oss er det relasjoner som er grunnleggende for livet, og med disse relasjonene følger det forpliktelser.» Også tidsåndens kollektive moralske føringer, dens grenser for hva en kan gjøre uten å miste respekt og anseelse, betyr noe for hvordan f. eks. næringsliv opptrer og bedrifter bli ledet.


Følgelig er det relevant å gjøre skiftende moralske stemninger, tidsåndens does and dont’s, til gjenstand for åpen etisk refleksjon, gjøre dem til en del av den offentlige samtalen om politikk og samfunnsstyring. Boken er en samtidsdiagnose, grandios i sine ambisjoner. Den forsøker å formulere i et lett tilgjengelig språk en sammenfattende syntese av mentalitetshistorie, moralfilosofi, økonomi og praktiske forslag til utdannings- , skatte- og boligpolitikk. Forfatteren trekker veksler på sine samtaler med eksperter innen flere av disse feltene, og resultatet er blitt en vitaliserende idesprøyte som egger til fruktbar motsigelse og engasjement.


I følge de faste i troen vil et globalt marked, mest mulig uforstyrret av offentlige inngrep, automatisk komme et flertall til gode. Ja det er markedet som har levert oss den velstandsøkningen vesten har erfart etter krigen, så det er bare å gønne på i samme dur. Som Thatcher og Reagan så velsignet enkelt formulerte det: TINA – There Is No Alternative. Så kom den globale finanskrisen i 2008. Francis Fukuyama beskrev den som en konsekvens av «troen på at uregulerte eller lett regulerte finansmarkeder ville regulere seg selv. Det viste seg å være fullstendig feil. Hvis du ser noe slikt skje og du ikke endrer dine oppfatninger, så er du rett og slett ikke hederlig.»

Collier er naturligvis ikke alene om å problematisere markedsfundamentalismens idiotiske forenklinger, og mange innen økonomifaget vil sikkert minne oss om at fagøkonomer er langt mer nyansert enn som så. I stedet for å bare fordømme eller feire globaliseringen av handel, som alt i alt har bidratt til å løfte mange millioner ut av fattigdom, resonnerer Collier rundt hvordan vi kan takle dens ulemper og farer. Globalisering oppleves jo veldig ulikt, avhengig av om du profitterer på eller blir rammet av dens konsekvenser. For en arbeidsledig arbeider fra den forhenværende stålindustribyen Sheffield tar den seg annerledes ut enn fra de mer velbergede delene av London.

Det fine med kritikk som kommer innenfra – Collier er professor i økonomi – er at den er informert og interessert i hvordan prosesser påvirkes av ulike faktorer. Mye av kritikken av kapitalismen har kommet fra et sted der den moralske patos ikke blir tilsmusset med tyngende erfaringer eller teoretisk kunnskap om næringsliv. Man går til ondets rot og konkluderer med at de misforhold en lister opp kan forklares utfra måten vi organiserer varebyttet på, noe som gjør at Kapitalismen™ (bestemt form, entall) bør avskaffes og erstattes med kommunisme. Andre mener vi bør vende tilbake til selvberget agrar idyll som strengt tatt aldri har eksistert. Man diskuterer ikke hva slags kapitalisme vi bør ha, man er da konsekvent. Denne radikale kapitalismekritikken er egentlig apolitisk og har ingen innflytelse på eller interesse for dagsaktuell politikk, annet enn som leverandør av ferske anekdotiske bekreftelser på at verden har gått helt av sporet.

Colliers bok har et langt mer ambisiøst siktemål. Samtidsdiagnosen av hva som truer med å reversere det vi har oppnådd av kollektive fremskritt i tiårene etter andre verdenskrig blir i bokas siste del fulgt opp av en rekke forslag. De er naturligvis diskutable, men det er også noe av essensen ved Colliers tilnærming: Vi må mobilisere alle gode krefter innen samfunnsforskning til offentlig debatt om disse problemene, de må settes på dagsordenen og ikke glemmes av en snakkeklasse som ofte i liten grad selv er rammet av dem. Mange styrer unna sakprosa om aktuelle samfunnsproblemer. Ens moralske refleks om å gjøre noe i møte med andres nød kan fort bli overbelastet. Et bør må være ledsaget av et kan. Virker problemene uhåndterbare blir virkningen gjerne kynisme og apati. Colliers problembeskrivelser oppleves ikke som en mistrøstig opplisting av elendighet, de er lærerike utlegninger av hvilke prosesser som er i sving, og hvordan en kan forstå og gjøre noe ved årsakene til elendigheten.


Collier kan politisk plasseres i det pragmatiske sentrum. Det er et sted uten pretensjoner om å styre mot et jordisk himmelrike, mer opptatt av å unngå katastrofer og å bøte på samfunnsproblemer etter hvert som de dukker opp. Ingen radikal visjon om å ha avdekket alle samfunnsonders rot, bare en pragmatisk permanent leteaksjon innenfor ulike forskningsfelts beste kunnskap for å analysere dagens former for nød og urettferdighet, og hvilke botemidler som ut fra tilgjengelig empiri kan tenkes å funke. Historiske eksempler og ferske undersøkelser blir viktigere enn evige sannheter. En slags system av checks and balances der pluralitet, konkurranse og marked holdes i tømme gjennom juss og politiske inngrep, grunngitt av lojalitet og moralsk forpliktelse overfor et forestilt nasjonalt fellesskap. Det at det er forestilt gjør det ikke mindre reelt i sine konsekvenser. Nå som jeg har lest boka på nytt i norsk tapning, ble jeg slått av slektskapet til Ottar Brox’ tankestil. En lidenskapelig lojalitet og et nært øre til grupper som befinner seg langt unna de akademiske kretser forfatteren selv tilhører. 

Colliers kapitalismekritikk er lojal, dvs. han har skrevet en pamflett om hvordan vi kan utnytte den globale kapitalismens fordeler og begrense dens ulemper. Hans pragmatisme viser seg i tilnærmingen til ulike økonomiske virkemidler – f.eks. privat versus statlig eierskap – som nettopp virkemidler, og ikke en skadelig eller God Ting ™. Det avhenger av kontekst. Colliers kritikk av rådende praksis der selskap styres og vurderes ut fra aksjeeieres kortsiktige interesser er grundig og velinformert. En slik politikk står i motsetning til industriens langsiktige interesser. «I Storbritannia, som har den største finanssektoren i forhold til økonomien i noe større land, ligger selskapenes investering i forskning og utvikling langt under gjennomsnittet for industriland.» Jeg vil tro at mange innen norsk næringsliv vil si seg enige, hvis de har tid til å lese bøker innimellom sakspapirene.

For industribyer som ble bygget opp rundt nøkkelbedrifter som ikke lenger kan hevde seg i et globalt marked, er situasjonen virkelig dramatisk på mange plan. Colliers fremstilling av ulike negative dominoeffekter som inntrer er lærerik. Han har liten tålmodighet med de av globalismens gratispassasjerer som uttrykker sin sosiale forakt overfor dem som rammes. Arbeiderklassegutten Collier har ikke glemt hvor han kom fra, og han kan minne om Chris Hedges i den utidsmessige insisteringen på at dagens fordeling av økonomiske privilegier ikke nødvendigvis er en avspeiling av den enkeltes individuelle evner og innsats. De sjanser du fikk i livet henger nøye sammen med din familiebakgrunn, økonomisk og kulturelt. Daniel Markovits går i sin bok «The Meritocracy Trap» grundigere inn på dette tema som Collier referer til. Collier er opptatt av hva vi i dag kan gjøre for å gi folk en reell sjanse til å bidra med sine evner, utføre en meningsfull jobb de kan være stolte av og ikke bli passive mottakere og klienter.

Å utnytte et lands humankapital handler om å legge til rette for at alle borgere, uansett bakgrunn, skal kunne få realisert sine evner, og derigjennom bidra til fellesskapet. Det er på lang sikt i vår opplyste egeninteresse, spesielt hvis en regner med de som kommer etter oss, noe de fleste faktisk gjør. De fleste ønsker ikke å leve i et samfunn med ekstreme forskjeller, selv om de skulle tilhøre «the happy few». De fleste forstår seg selv som medlemmer av et nasjonalt kollektiv med gjensidig ansvar og moralske forpliktelser. De fleste ønsker ikke å vinne ved å knuse sine konkurrenter. Men disse solidariske holdninger som stod så sterkt etter 2. verdenskrig er i dag under press. Og slike handlingsmotiver fanges i liten grad opp av økonomifagets språklige kategorier, som for det meste opererer med nyttemaksimerende individ og marked. Og det flises opp av en polarisert offentlighet dominert av høyrøstede målbærere av ideologiske ytterpunkter som de færreste helt kjenner seg igjen i.

Collier vil trolig bli forsøkt stemplet som fiende av eiendomsrett og det frie marked og lignende ideologiske ryggmargsreflekser fra den libertarianske leir på grunn av hans forslag til eiendomsbeskatning. En tilsvarende bruk av den ideologiske stempelpute kan påregnes fra den ortodokse venstreside, som vil mislike hans oppfatninger om flyktningpolitikk. Men for alle oss andre er det oppløftende å se så mye intellektuell spenst folde seg ut over boksidene. Forfatterens åpne og eklektiske tilnærming gir lyst til å lære mer. Han taler til oss som ansvarlige medborgere, ikke som konsumenter.