*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.
Viser innlegg med etiketten Økonomisk teori og politikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Økonomisk teori og politikk. Vis alle innlegg

tirsdag 2. januar 2018

Når gruppetilhørigheten blir din eneste identitet.


Kenneth Jowitt


Fra "Conversations with History" et utdrag av Harry Kreislers intervju med  UC Berkeley political scientist Kenneth Jowitt,    12. jun. 2008

Jeg vil sitere fra ditt essay i introduksjonen til Adam Michniks bok:

“Demokratiet forutsetter et av kulturens mest ekstraordinære oppfinnelser; individet. Formet av samvittighet, bevisst sin egen verdi – som er en uavhengig og ikke gitt størrelse – og med komplementære identiteter.”

Hjelp oss å forstå den setningen.

Vel grunnleggende sett betyr det at enhver gruppe du tilhører er sekundær. Jeg er irsk og engelsk og romersk-katolsk. Jeg er irsk den 17. mars, og hvis det passer meg er jeg det den 18. også. Og hvis jeg føler for det er jeg ikke irsk. Kort og godt: Identiteter er ikke noe gitt. Min bestemor – velsigne henne – da jeg gikk ut med en italiensk jente… jeg vil ikke fortelle deg hva hun sa, men det var ikke hyggelig. Da jeg gikk ut med en jødisk jente var hun så sjokkert at hun fikk ikke fram et ord. Men poenget er ganske enkelt at når du snakker om individualisme er det du snakker om ikke et fravær av gruppetilhørigheter. Jeg er glad for å være av irsk avstamming. Jeg er glad for at min kone er jødisk og protestant, at hun var fra middelklassen og jeg fra arbeiderklassen. Dette er komplementære deler av den jeg er. 
Men min identitet er ikke en gitt størrelse ut fra det faktum at jeg er min bestemors irsk-katolske barnebarn eller noe av det slaget. Og vi lever i en tid nå hvor den typen kategoriske identiteter er blitt svært fasjonabelt, spesielt i det området hvor vi har dette intervjuet. Og ærlig talt synes jeg det er en total katastrofe. 

En ting er å gjøre din identitet overordnet når du blir angrepet for den. Hvis jeg hadde vært en jøde i 30-åras Tyskland ville jeg ikke sagt at jeg har komplementære identiteter hvis noen hadde forsøkt å ta livet av meg fordi jeg var jøde. Jeg ville sannsynligvis vært en sionist. Men det er situasjonsavhengig. Spørsmålet dreier seg essensielt om hvordan du definerer deg selv. Og hvis du definerer deg selv som et individ vil en god del av ditt liv per definisjon være ensomt. Og det er derfor min største intellektuelle helt er Max Weber, som førte et ensomt liv. Jeg tror at litt fremmedgjøring er en fordømt god ting.

Du har vært innom truslene som felles identiteter utgjør. Og vi ser jo naturligvis trusselen fra ekstrem hyperetnisitet. Du skriver også i din bok New World Disorder: The Leninist Extinction:

         «liberal kapitalisme er ikke i stand til adekvat å forsørge gruppens behov og dimensjon i den menneskelige tilværelse.» og «Det liberale kapitalistiske demokratiets avvisning av den heroiske etikk, ærefrykt og mysterium, som gjennom store deler av vår historie er blitt sett på som noe som skilte mennesket fra dyrenes og nødvendighetens sfære, har skapt så ulike motbevegelser som engelske romantiske poeter og den romersk katolske kirke, og i pervers form nazisme og stalinisme.» Ken Jowitt. New World Disorder: The Leninist Extinction (Kindle Location 2730 og 2731). 

Så poenget i denne sammenhengen er at til tross for all sin teoretiske støtte til individet, så makter ikke det [liberale kapitalistiske demokratiet] å tilby elementet av karisma som du også har forsøkt å se på og analysere.     

Det stemmer. Det grunnleggende jeg sier er som følger: Hvis du spør meg hvem jeg er, svarer jeg en liberal, republikansk kapitalist – med små bokstaver. Men det er hva jeg er. Samtidig anerkjenner jeg at å være liberal i den varianten fra det 19. århundret, å være republikaner i klassisk betydning av ordet, å være kapitalist, å være demokrat, at alt dette er partiske erklæringer. Og selv om jeg er tilhenger av dem – jeg vil hevde at de har frembragt den beste sivilisasjonen vi kjenner til – så er de utilstrekkelige. Jeg tar det på alvor når den romersk-katolske kirke sier at familien betyr noe, ikke bare individet. Det er en spenning der vi må forholde oss til. 

Jeg ser det ikke som enten/eller. Men jeg anerkjenner at et liberalt kapitalistisk demokrati i seg selv, hvis det gjøres til noe absolutt, er ondt, det er dårlig, det er galt. Du kan bruke hvilken term du vil. Det må modifiseres, det må være noen viktige adjektiv rundt disse begrepene. Likevel sier jeg at kjernen av mine overbevisninger er disse republikansk-demokratisk-kapitalistiske verdiene. Men det er samtidig sant at de ikke er i stand til å ta hånd om visse sider ved den menneskelige eksistens: Behovet for trygghet, behovet for heroiske måloppnåelser – det er derfor vi ser på fotball og liker astronauter.

Behovet for å ha og vekke fram følelser, ikke bare være analytisk. Mitt poeng er ganske enkelt å stille spørsmålet: Hvilke sett av dyder og forpliktelser er det som setter betingelsene for de andre. I mitt liv er det de liberale, de individualistiske, de kapitalistiske, de demokratiske. Det er disse orienteringene som setter vilkårene for det heroiske, det emosjonelle osv. Så det er ikke et spørsmål om det ene eller det andre, eller om de bør komme sammen. Det er ikke rørt sammen og det er ikke absolutt. Det er en komplementaritet hvor et sett av verdier, forpliktelser og adferd setter betingelsene for de andre.   

Under hvilke omstendigheter utgjør gruppeidentiteter grunnlaget for sosial fragmentering, gjensidig hat og vold? Skyldes det en manglende evne til å formidle i spenningsfeltet mellom individ og gruppe?

La oss først presisere: Når vi sier gruppeidentitet [corporate identity], snakker vi ikke General Motors. Vi snakker om en form for identifikasjon hvor personer ikke har noen identitet utenfor gruppen. De simpelthen mangler den. Slik jeg ser det er gruppeidentiteter, i den grad de er absolutte, alltid av det onde. Hvorfor er de det? For det første: De gjør det lettere å begå voldshandlinger mot andre. Hvis jeg ikke kjenner deg som Harry Kreisler og du ikke kjenner meg som Kennet Jowitt – du vokste opp som jøde og jeg som katolikk – kunne jeg lett ta livet av deg. Du er bare en jøde, jeg er bare en katolikk. Så en kan gasse en jøde, lynsje en katolikk, la en protestant sulte, hva som helst. 

Det senker terskelen for vold når du ikke har en individuell verdi som blir anerkjent av den andre. For det andre: Det tillater volden å fortsette vilkårlig. Hvis det ikke er ‘du skadet meg, derfor vil jeg forsøke å skade deg’, men isteden du har som medlem av en gruppe skadet meg, så jeg kan slå sønnen din. Jeg kan si til Jeremy at jeg bryr meg ikke om at du ikke har gjort meg noe, for du er din fars sønn og jeg skal slå deg. Han kunne på sin side slå min kone. Så volden sprer seg på gruppenivå. Til sist sprer volden seg over tid. Fordi hvis du gjorde en urett overfor min bestefar må jeg gjøre ditt barnebarn urett. 
Gruppeidentiteter vil der de får dominere alltid føre til en større grad av vold. Og fordi jeg ikke liker vold, fordi jeg er en tilhenger av opplysning og tillegger intellekt og argumentasjon stor betydning, setter jeg individ og fornuft øverst.   

Du bruker ofte ordet relativisere. Er det korrekt å si at du sier at i et hensiktsmessig organisert offentlig rom og offentlige diskurs i et demokrati… jeg siterer deg, når di sier at for å «skape og opprettholde en sivilisert og demokratisk måte å leve på er en nødt til å relativisere absolutte etniske, religiøse og ideologiske identiteter». – å skape proporsjonalitet.

Ja det er helt korrekt. Jeg bruker uttrykket «etnisk light», som i lettøl. Jeg oppfatter ulike etnisiteter som en verdifull ting i det at det fører med seg – potensielt fører med seg, og det fører ikke bare med seg gode ting – men potensielt fører det med seg former av erfaringer som en ellers ikke ville ha hatt tilgang til. Hvis en absolutterer… fremfor alt gjør du ditt personlige liv knuslet og karrig. Du utelukker andre erfaringer, du utelukker den risiko som følger av modning, du utelukker behovet for å bedømme individuelt. Så når jeg sier relativisere mener jeg ikke relativisme. Jeg mener at noen ting er bedre enn andre. Jeg mener oppriktig at de ti bud er bedre enn mange andre forskrifter på hvordan vi bør oppføre oss. 

Så det handler ikke om at ‘alt er like bra så lenge det ikke skader deg’, hvilket er den banale filosofien i Nord-California i dag, et område som har større tetthet av terapeuter enn folk. Jeg er alltid redd for dogmatisme. Du kan si at det er jo litt odd med tanke på at jeg er katolikk – vel, jeg gir deg rett der, det er merkelig. Men jeg tenker på dogma i form av en absoluttering av en etnisk eller rasemessig identitet, med unntak for når du er i en situasjon hvor du blir truet med vold, jeg tenker at det er den største synd. Jeg tror det er den største etiske synd, den største synd i adferd, å absoluttere din identitet. 
Så når jeg bruker ordet relativisere mener jeg akkurat det jeg sa da jeg tok fram mitt ekteskap som eksempel. Jeg tror ikke at å kunne relativisere fortynner den du er. Det det gjør er å plassere individet der hvor det må foreta en vurdering og ta en risiko. Hvis jeg var oppdratt irsk-katolsk og giftet meg med en irsk-katolsk arbeiderklassejente, hvilken risiko ville det være? Ingen. Hvilken individuell vurdering ville det krevd? Ingen. Det kunne blitt et godt ekteskap. Jeg sier ikke at alle som gjør dette begår en feil. Kvintessensen av det jeg sier er at et samfunn basert på individer er et samfunn som beriker seg selv gjennom å ta sjanser og gå utenfor sin egen erfaringsramme.           

Harry Kreisler 


Implisitt antyder du – ved siden av en offentlighet hvor denne relativiseringen kan utspille seg – et behov for moralsk fantasi innen politikken.

Ja.

Og hvor erverver man seg erfaringer og trening for å opparbeide en slik fantasi i våre dager?

Det er veldig vanskelig i USA. Det er tungt. Og delvis er det ikke dette landets feil. Når ting går veldig bra [intervjuet ble gjort like før krakket i 2008] – og det går veldig bra… Selvfølgelig finnes det fattige og syke, det kunne ha vært en mer rettferdig distribusjon av rikdom. Ikke gjennom en krass redistribusjon, men det kan gjøres. Saken er at når tidene er gode er det veldig vanskelig å finne påvirkningen fra og kilden til det moralske motet. Og likevel vil det alltid være noen i vårt samfunn som demonstrerer det. Hvorfor er det slik? En grunn er temperament. Du kommer ikke utenom det. Jeg bryr meg ikke om natur eller miljø, alt disse tåpelige enten/eller greiene. Det er alltids noen som vil stå opp og være som Luther. De kommer simpelthen til å gjøre det. Mange av dem vet ikke om det før de møter en utfordring. Så noe av det er bare deres temperament, deres genetiske utrustning. Det andre er deres foreldre. Ser de beviser av noe mer enn fornuftig resonering, noe som er… middelklassen er overgått av det i dag. Ikke dets egen, de lærer det fra sin terapeut hva de skal si til sine barn. Men det avgjørende er om det finnes selvbevissthet nok til å demonstrere sivilt mot. 

For meg er mot livets største dyd. Det er ikke den eneste dyd. Jeg tenker godhet, å være sosial, bruke sitt intellekt, alt dette er verdifullt. Men uten mot erfarer du aldri fylden av noen ting. Så hvis du vokser opp i en setting der du ser en person – ikke en rollemodell men en inspirasjonskilde – du ser en Martin Luther King… Jeg så Marthin Luther King. Mannen inspirerte meg. Det skulle angivelig ikke skje, jeg er tross alt en hvit mann og han var ikke hvit. Men saken er at han var av de største inspirasjonskildene jeg opplevde i min oppvekst. 

Hvis du ser inspirerende skikkelser som er villige til å ofre noe for sitt mot – for meg er dette noe som påvirker mennesker for alltid, uansett deres kjønn, rase, etnisitet eller alder. Hvis det er mange nok av disse menneskene som blir erfart av tilstrekkelige mange mennesker av en befolkning, enten det er formidlet via stedfortreder eller direkte, uansett, jeg tror det utgjør den moralske basis for mot. Det å ha inspirerende skikkelser… jo nærmere de står deg, jo bedre. Du ser det i din mor og far, du ser det i din søster og bror, du ser det i din nære venn. Det gir det noe utrolig viktig som folk ikke vet å verdsette: forlegenhet. Du blir flau over å ikke selv være modig.     

Ønsker du å vinne deres respekt?

Det stemmer, helt riktig. Og det er god ting. Hvis du ønsker å se hen til andre, ikke gjør det for å få deres applaus eller penger eller forfremmelser eller den neste mulighet til å være i deres selskap. Se til dem som fortjener respekt. Det er det en bragd å oppnå.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !


lørdag 1. juli 2017

Den borgerlige presse og fascismen




Gjensyn med et knust glasshus. 

(Kronikk Nationen 10.november-1999)


Hvordan så den borgerlige presse på Hitler og nazismen ? Følgende sitat kan sies å være representativt for høyrepressen: "Han har slått kommunistene med deres egne midler - terror mot terror. Men i så måte har vi ingen medlidenhet med dem.(..)Nazismen er det logiske og naturnødvendige svar på marxismen. Og for så vidt kan Hitler ha rett i at Europa burde være ham taknemlig for hans kamp mot kommunismen - hvordan så dommen om han ellers måtte falle ut." (Aftenposten 9.3.1933)

I ettertid må en nok si at dommen falt strengt ut. Over Hitler, og over de som støttet ham. Det skyldes vel i første rekke at nordmenn senere ved selvsyn fikk erfare hva et fascistisk diktatur er. De mange liknende blamasjer i norsk presse etter krigen vekker langt fra samme reaksjon. (Hvor mange husker Morgenbladets støtte til Pinochet?) Historien legger mange føringer for vår samtid. I Sverige har rasistene det enklere enn sine norske kolleger; der går nasjonalisme og rasisme fortsatt hånd i hånd. Norske fremmedhatere strever med å unngå assosiasjonsrekken høyreradikalisme - rasisme - NS - landssvik. De tyr derfor til tåpeligheter av typen "vi slåss mot fremmedåk under krigen, nå er det muslimene som vil ta makten". Det lyder hjelpeløst gjennomskuelig.

Derimot har Aftenposten i forbløffende grad lyktes med sitt revisjonistiske prosjekt: Å framstille Høyre som et parti som i 30-åra "urokkelig holdt fast ved" demokratisk prinsippfasthet og hadde en forutseende utenrikspolitikk - i motsetning til Arbeiderpartiet, som leflet med Moskva og ødela forsvaret. Spaltene i Aftenposten har vært lukket for dem som ønsket å ta til motmæle mot denne formen for nytale.

Og etterkrigstidens sikkerhetspolitiske debatt er blitt forpøblet av beskyldninger om "München-politikk" - fra de samme aviser som den gang støttet Chamberlain og tok avstand fra Carl J. Hambro. I 30-åra var Høyre nemlig velsignet med en jødisk kosmopolitt som partileder. Hans uforsonlige antinazisme bragte ham på kant med sitt eget parti. Det var heldigvis ingen der som kunne gjøre ham rangen stridig, noe vi alle skal være glade for. Uten Hambro hadde høyrepressen neppe kunnet framføre sin maskerade etter krigen. "Hambro stod alene den gang" heter det gjerne der i gården, når jubileumsartiklene om München-forliket skal skrives. "Man må kunne lyve med sannheten" sa Goebbels. Hambro stod alene i sitt egen parti, tenker jeg vi sier, - og sammen med bl.a. hele Arbeiderpressen.

Nå har Tormod Valaker skrevet en bok som, hvis den hadde kommet for 15 år siden, ville skapt et visst oppstyr. Hans gjennomgang av de viktigste borgerlige avisene er bredere og mer samlende enn tidligere framstillinger. Sluttkapitlene gjør et fortjenstfullt forsøk på å forstå de holdninger som resten av boken dokumenterer. Angsten for kommunismen nevnes; den var reell og langt fra uforståelig, selv om den også ble misbrukt til å forsvare fascistiske kupp mot lovlig valgte regjeringer - gjerne omtalt som "de røde". Den eneste feil jeg i farten fant, var en manglende tilleggsopplysning om Ronald Fangen: Han ble ikke spurt om å delta i protesten mot Knut Hamsuns famøse angrep på KZ-fangen Carl von Ossietzky. Antinazisten Fangen får i boka en betimelig oppreisning fra tidligere framstillinger ( senest N.J.Ringdal i "Norsk Krigsleksikon") Det samme gjelder Fredrik Ramm. Boka viser konsolideringen av den tverrpolitiske folkefronten mot diktaturene som vi senere gjenfinner i holdningskampen under krigen - den hadde også mange borgerlige deltakere.

Hva blir så dommen over de ulike avisene ? Dagbladet så og advarte hele veien mot nazismens farer, den hadde et forpliktende demokratisk-humanistisk idégrunnlag som i dag setter en krevende standard å måle seg mot. Morgenbladet fant langsomt fram til en mer kritisk holdning til det tyske diktaturet, en nyanseforskjell fra Aftenposten som også viste seg under okkupasjonen. Høyre-avisene klarte dårlig å skjule sin begeistring for den tyske utgaven av nazismen, selv om de "socialistiske" delene av programmet stred mot deres liberalistiske politikk. Derimot ble NS, som angrep "borgerlig la-skure-politikk", bekjempet som en hjemlig splitter av den borgerlige "blokk mot socialismen". Bondepartiets avis, Nationen, gjorde ingen forsøk på å skjule sin støtte til nazistene. Sammenliknet med høyrepressens subtile fortielse og fordreining av fakta, blir dens åpenhjertighet nesten forfriskende i sitt barbari. Nationen var aktivistisk pro-nazi, og Bondepartiet hadde ingen ledere til å mildne dette tvers gjennom reaksjonære inntrykket. (Hvis dagens Senterparti skal kunne avvise demagogiske sammenlikninger med 30-tallets parti, så bør fortiden åpent innrømmes. Det er ingen behagelig, men en nødvendig vei å gå.)

Boka har i første rekke konsentrert seg om de redaksjonelle kommentarene. Like fascinerende er det å se hvordan nyhetsstoffet ble presentert, for ikke å si regissert. Det hersket også streng sensur i debattspaltene, men litteraturanmelderne fikk visse friheter i å avvike fra den smale, redaksjonelle linje.

Forfatteren sveiper også overflatisk innom Chamberlains appeasement -politikk, uten å yte det kompliserte tema rettferdighet. Det var flere aktverdige grunner for å støtte Chamberlain, noe som i ettertid er blitt glemt. Et par andre tema synes jeg også blir ufullstendig belyst: De utbredte sosialdarwinistiske holdningene omkring "racespørsmålet". Det var langt fra bare et borgerlig domene. Selv om antisemittismen bare gjenfinnes i de borgerlige avisene, så er tanken om en statlig utluking av "dårlige arvebærere" fyldig representert i den sosialistiske leir - noe som også preget norsk etterkrigstid. Kontakten mellom ytterfløyene avspeiler seg også i kulturradikalernes fascinasjon for det "naturlige" menneske, løst fra alle sivilisatoriske hemninger. Det tangerer høyst ufrivillig fascismens amoralske "vitalisme".

Alt i alt er det et uhyggelig tiår som boka dokumenterer. Avisene, delvis med unntak av Dagbladet, er stort sett lukket for åpen debatt. Det hersket i langt større grad en konsekvent redaksjonell linje (a la Klassekampen), dagens pluralitet i innfallsvinkler og synspunkt er omtrent fraværende. Den polariserte situasjonen - som en vanskelig kunne stille seg nøytral overfor - forklarer noe av den voldsomme kampanjeprosaen som preger både nyheter og kommentarer. 

Målt mot journalistiske ideal om åpenhet og evne til å gjengi motparten korrekt, kommer avisene dårlig ut. Dette er forresten et bilde som til dels gjentok seg under den kalde krigen, om enn i mindre ekstrem grad. Helt fram til kommunismens sammenbrudd har det eksistert en viss kontinuitet i mellomkrigstidens fronter, selv om de fleste aktørene nærmet seg det politiske sentrum. Det er den historiske avslutningen av denne ensidige inndelingen mellom kommunistisk versus antikommunistisk som gjør at vi i dag kanskje kan omtale den borgerlige pressens knefall for nazismen uten å samtidig måtte "balansere" framstillingen ved å liste opp venstresidens skjelett i skapene. Høyrepressens skarpeste kritiker, Einar Woxen, sammenliknet tanken om å møte kommunistisk propaganda med Hitler-vennlig motpropaganda som et forsøk på å utdrive djevelen med Beelzebub - "det er efter sikker autoritet et utjenlig middel". Her ligger det, for å bruke Aftenpostens favorittuttrykk, en viktig historisk lærdom.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 4. februar 2017

Historietime med Ottar Brox





Ottar Brox gir en middelaldrende leser håp for alderdommen. Det er oppmuntrende å lese en slik vital og relevant deltaker i den offentlige samtalen som har bikket 84 år. Ulikt mange av sine tidligere partifeller i SV har Brox alltid hatt stor sans for gründervirksomhet, privat initiativ og eierskap i næringsutvikling. Og han har hatt en vedvarende interesse for å beskrive og forstå hvorfor utviklingen i vårt land i så mange henseender har vært en suksess, selv om den i mangt og meget ble det som skjedde mens Arbeiderpartiets økonomer var ‘busy making other plans’. 

Som overordnet syn på politikkens oppgave er Brox i likhet med Karl Popper mer opptatt av å bekjempe onder vi kan unngå enn å foreskrive hvordan samfunnet bør se ut, hva folk bør leve av og hvor de bør bo. Et av disse ondene identifiserer Brox som økende ulikheter i levestandard og fremveksten av en ny gruppe fattige. Og han forklarer valg av bosted og yrke mer ut fra et økonomisk rasjonale enn hva slags kulturelle smakspreferanser folk har.

Brox uortodokse posisjon kommer i klem mellom flere ulike skoleretninger innen makroøkonomi og samfunnsplanlegging. Det har innbragt ham hugg og stikk fra mange hold, men også sørget for at Brox fortsatt leses med interesse av leg og lærd. Noen har avfeid ham som en håpløs romantisk og reaksjonær apologet for fortidens levemåter og næringsveier, en slags makro-økonomiens Karl Erik Harr. Vi skal komme tilbake til det aspektet med tanke på bokens siste del. Men først noen stikkord omkring fortiden og hva Brox mener vi kan lære av den.     

Hvorfor fikk vi en slik rask modernisering uten at det oppstod et permanent filleproletariat i byene? Hvorfor ble velstanden såvidt jevnt fordelt, sammenlignet med f.eks. Storbritannia og Frankrike?
En god del av veksten i folketallet i Norge som truet bondebefolkningens livsgrunnlag ble absorbert gjennom emigrasjon til USA. Eller man emigrerte nordover. Ettersom det meste av den udyrkede jorden var tungdyrket og uegnet for store kornavlinger og det manglet infrastruktur for salg av jordbruksprodukter, var tilgangen på dyrkingsjord billig. Vi fikk enda flere selveiende småbønder som hovedsakelig produserte for selvforsyning av mat og klær, og som søkte kontantinntekter gjennom sesongarbeid av ulikt slag. Mange gårder ble oppdelt i enda mindre enheter, en trend som varte helt til etter krigen. Likevel hadde disse bøndene det stort sett bedre enn sine kolleger som var landarbeidere i land med langt bedre naturlige betingelser for jordbruk. 

Dette ‘mangesysleriet’ var også fleksibelt overfor makro-økonomiske svingninger. Da krisen satte inn på 30-tallet fant mange det mer hensiktsmessig å bli værende i eller reise tilbake til distriktene. Der var bo- og levekostnadene lavere og selvforsyningsgraden høyere enn som arbeidsledig i byen. Ifra 1935 til 1945 hadde mange i de store ungdomskullene etablert seg og stiftet familie i distriktene. Og etter krigen sørget tregheten i bosetningsmønsteret for at det ble en varig knapphet på arbeidskraft i byene. Det drenerte også armoden der, fordi arbeidskjøperne måtte konkurrere om lønn og arbeidsforhold; det var intet hav av arbeidsløse en kunne øse av som var villig til å ta hva som helst av jobber. Derfor fikk fagbevegelsen gjennomslag for sine krav om en fornuftig andel av produktivitetsveksten gjennom økt reallønn. 30-tallets ungdomsarbeidsledighet fikk ikke ‘satt seg’ i form av et filleproletariat som ble gjort permanent ubrukbare for arbeidslivet. 

I alt jeg har lest av Brox historieskrivning legges det liten vekt på de små skritt i retning av dagens velferdsstat i denne perioden. Det stramme arbeidsmarkedet, og derav høyere pris på arbeidskraft, beskrives som et langt viktigere bidrag til reduksjon i forskjeller enn velferdsstatens omfordelingsmekanismer. Velferdsstaten er nyttig og viktig nok, særlig gjennom muligheten den gir for utdanning og at samfunnet nyttiggjør seg befolkningens ulike talenter, uansett deres klassebakgrunn. Men den forutsetter tilnærmet full sysselsetting. Uten det kan velferdsstaten ikke finansieres.

Brox' utgangspunkt er oftest logikken bak familiers valg av strategier for å sikre eget utkomme. Og om hvorvidt den politikk som ble ført var til hjelp eller til hinder for folk som ville skape seg et utkomme basert på egne lokale ressurser og ferdigheter. Brox får fram det moderne og fleksible ved mangesysleriet, sammenlignet med sentrale økonomers 'master plan'-tenkning, som fort ble foreldet. Og at distriktenes overlevelsesstrategier i sum faktisk styrket industriarbeidernes sak i byer og tettsteder. Jeg tror mye av dette er riktig sett, og ofte oversett i øvrig historieskrivning om samme periode. 


Og jeg tror også Brox har rett i mange av sine advarsler når han ser fremover. Han argumenterer ikke for distriktspolitikk ut fra en idé om det gode liv på landet, men ut fra opplyst egeninteresse. Det eksisterer en infrastruktur og en boligmasse i distriktene som er fryktelig kostbar for fellesskapet å erstatte. Det er ikke i oslofolks interesse med en rask avfolkning og en voldsom tilstrømning til hovedstaden. Det bidrar til horrible boligpriser, noe som øker forskjellene og ekskluderer dem som ikke kan stå tidlig opp om morgenen for å arve. Bokostnadene gjør det omtrent umulig å drive konkurransedyktig eksportindustri fra slike sentra, og det ‘etnifiserer’ de billigste/mest shabby boligstrøkene i byene, der de fattige og arbeidsledige bor. Det er oppskrift på trøbbel.

Brox argumenterer også for å satse på en permanent videreutdanning på arbeidsplassene istedenfor å la høyere akademisk utdanning bli en slags obligatorisk grunnskole som lar mange bli 30 før de får befatning med yrkeslivet. Han anfører gode grunner for denne tanke, som han også har gjort tidligere.

Men hva med dagens distriktspolitikk og måten familier velger mellom ulike alternativer for å søke utkomme og et sted å bo. Hva angår jordbruk, så synes Brox å ha tatt inn over seg det irreversible ved de tekniske kvantesprangene som har gjort småskala husdyrbruk uaktuell som viktig kilde til fremtidig sysselsetting: 
«Små, arbeidskrevende husdyrbruk kan – med hensyn til arbeidsinntekter for brukerfamilien – ikke konkurrere med heltids- eller til og med deltidsarbeid med norsk lønnsnivå. Det er bare de kontante inntektene fra alt annet enn jordbruk som kan ta vare på en vesentlig del av Småbruks-Norge.»   

Brox’ nedsabling den fiskeripolitikken som er blitt ført er som vanlig både krass og presis. Men det er litt mer uklart hvordan han tenker seg muligheten av å reversere kapitalkreftenes kolonisering av havets ressurser og privatiseringen av felles-allmenningen som gjorde fiskeryrket til en åpen bygdenæring. Jeg tror det toget er gått, og det kan beskrives som forskjellen mellom å ha rett og å få rett. Og dessuten: Også kystflåten produserer nå mye frossen fisk, det mottaksapparatet og de vantmanns-kunnskapene som en gang eksisterte for bearbeiding av fersk fisk er jo ofte ikke lenger der lenger.  

«..muligheter må være et langt nyttigere begrep enn preferanser  om en vil sette seg inn i forholdet mellom by- og bygdeliv», skriver Brox. 

Det er nok så. Men en faktor når det gjelder preferanser tror jeg er undervurdert: Nordmenn er ikke lenger villige til å leve den type liv som kreves for å skape en sosial økologi av ferdigheter og skikker som følger naturens svingninger og har fisk som første premissleverandør for hvordan man innretter seg. Kvinnene er ikke en fleksibel arbeidskraftreserve av hjemmeværende husmødre som når det kreves skjærer filet og egner line. Familiehusholdningens arbeidsdeling og økonomi er profesjonalisert og gjort om til lønnsarbeid. Og ja, det bør helst være over en viss kritisk mengde av mennesker i en bygd slik at det er mange nok til å etterspørre en viss variasjon av vare- og kulturtilbud. Vi er blitt storforlangende fordi vi har erfart og vet om noe annet. Kun bitter nød kan reversere den utviklingen.

Så den økonomiske logikken bak bosetningen av distriktene på kysten – fiske og jordbruk – har på mange måter forvitret. Hvis noen vet om et probat middel for å motvirke disse tunge trendene så bør de melde seg til idé-dugnad. For mange ønsker fortsatt å bo i distriktene. Men de må ha muligheter til det.    

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

mandag 16. januar 2017

Frihet og avhengighet.



Kowtow



John Fabian Witt skrev «The accidental republic», som skildrer hvordan fremveksten av obligatorisk ulykkesforsikring og arbeidsmiljølover møtte motstand hos tilhengerne av det som historikerne har kalt «the ideology of free labor». Etter borgerkrigen i USA, som gjorde slutt på slaveriet, ble et fritt samfunn av mange definert som retten til å søke alt mulig slags arbeid hvor man måtte ønske. (Og til å ansette og gi sparken etter forgodtbefinnende – 'hire and fire'.) De første forsøk på å gi arbeidere et minimum av rettslig beskyttelse i form av krav til sikkerhet og økonomisk kompensasjon ved ulykker ble motarbeidet med henvisning til at dette var en innskrenkning av amerikanske borgeres frihet.
Et par idehistoriske streker kan kanskje kaste litt lys over dette stridstemaet. All snakk om frihet er knyttet opp til forholdet til makten. Thomas Hobbes avviste den retningen innen politisk filosofi som trekker fram makten til å realisere egen frihet som relevant for forståelsen av hva frihet består i. Han hevdet at i slike tilfeller hvor andre alternativer er stengt for deg er du ikke fri, men du er heller ikke ufri, du er bare ute av stand til noe. Den klassiske liberalistiske tradisjonen, fra Hobbes via Hume og Mill og fram til Isaiah Berlin, forstår frihet i første rekke som fravær av ytre tvang. I denne tradisjonen vil kampen for økt frihet fremfor alt bestå i å «rolling back the frontiers of the state» (M.Thatcher).

Ufrihet forstått som en relasjon av avhengighet der den ene part er gjenstand for den andres vilkårlige makt.
Men det finnes en republikansk tradisjon som betoner en annen dimensjon ved frihetsbegrepet. Allerede i 1656 repliserte James Harrington i sitt verk «Oceana» overfor Hobbes at alle undersåtter under en eneveldig monark lever som en slave i visse områder av sitt liv fordi kongen har diskresjonær makt. Og i den grad kongen har diskresjonær makt forblir undersåtten avhengig av og utlevert til kongens luner, altså ufri. Også når monarken er en velmenende og mild hersker. Dette gjelder naturligvis også i dag, under «progressive» ‘benign dictators’ og i en rekke andre samfunn og relasjoner der frykten for mulige konsekvenser ved å fremføre vår uenighet kan gjøre oss servile og passive. Den som forholder seg servilt underdanig på grunn av sin avhengighet av den andre, er ifølge denne forståelsen ikke fri. Og fravær av frihet er ikke bare noe som skjer i et diktatur.  


La meg anskueliggjøre dette poenget. En venn av meg var daglig leder på et kollektivbruk (LPG) i DDR. Han fikk ofte nedlatende spørsmål fra vest-tyskere om hvorfor han den gang fant seg i å leve under et diktatur, hvorfor han ikke hadde protestert. Han svarte som følger: «Jeg måtte vekke de arbeiderne som ville sove ut rusen om morgenen. De kunne kalle meg hva de ville uten å frykte noe som helst. Og det gjorde de. Det eneste de ikke kunne, og som kunne fått alvorlige konsekvenser, var å si noe stygt om Honecker og kommunistpartiet. Så det lot de være hvis det var noen andre enn meg som hørte på. Men du vesttysker som kritiserer meg i dag, du har en arbeidsgiver som kan gi deg sparken. Har du noen gang sagt et kritisk ord om sjefens måte å gjøre tingene på? Ikke det, nei. Hvorfor ikke?»




Det handler altså om avhengighet, frykten for å miste levebrødet. Om å leve på andres nåde.  Quentin Skinner skriver om en som var en velkjent figur under eneveldet, fremstilt i viser og skuespill: smigreren - «the flatterer». Og den historiske konteksten fra den gang var knekten som ikke kunne si sin mening til fyrsten fordi han levde «at his mercy», han som visste at en ærlig kritikk ville kunne gjøre ham arbeidsløs på dagen og uten eksistensmidler. 
«Alle kvinner som mangler egne midler lever som slaver», hevdet Mary Wollstonecraft i 1792 i pamfletten «The windication of the Rights of Woman». På denne tiden var nesten alle kvinner økonomisk avhengige av menn. 

«Virkningen av dette er at for å overleve må kvinner lære hvordan man blir den typen menneske som menn liker. Og i den grad at dette tvinger dem til å forme sin karakter, kan de ikke opptre som selvstendige. I en rekke livsområder er disse menneskene ufrie.»    





Philip Pettit uttalte i et intervju at ufrihet forstått på denne strukturelle måten er en funksjon av ikke bare de andres handlinger, men av den makt de besitter over deg, enten de benytter seg av den eller ikke. En republikansk forståelse av begrepet frihet vil implisere at du er beskyttet mot denne formen for dominans, også på et kollektivt nivå. For eksempel da de amerikanske grunnlovsfedre gjorde opprør mot den britiske påberopelsen av overhøyhet over sin koloni i Amerika: Uansett hvor lite England rent faktisk måtte skattlegge sin koloni i USA, alene det faktum at det britiske parlament mente seg å ha rett til å skattelegge amerikanske borgere gjorde amerikanerne til ufrie subjekter. 

Men tilbake til feltet arbeidsliv. 
Pettit introduserer noe han kaller «the eyeball-test» på om hvorvidt vi er frie: Vi er frie når vi kan stå som likeverdige, fryktløse partnere overfor vår motpart og «snakke i øyenhøyde», som tyskerne sier, om våre uoverensstemmelser. Hvis vi forestiller oss en arbeidsgiver som har rett til å uten videre gi deg sparken uten noen slags legale hindringer eller betingelser, og at dette skjer i et samfunn med høy arbeidsledighet og uten et fullgodt økonomisk sikkerhetsnett for arbeidsledige, så er dette en relasjon som ikke passerer «the eyeball-test». Da har du som arbeidstaker all grunn til å innta smigrerens rolle, «to kowtow and tip the cap». Det er viktig at det innen alle disse områdene – i arbeidslivet, i det offentlige liv, i privatsfæren – finnes beskyttelsesmekanismer som forhindrer en slik asymmetrisk avhengighet, enten dette tar form av lovverk, kulturelle moralske føringer eller organisert motmakt i form av fagforeninger.     

Pettit sier det er viktig at en form for velferdsstat er på plass slik at folk ikke blir satt i en situasjon hvor de er avhengige av de rikes veldedighet. Libertarianerne vil derimot oppfatte det å motta sosial støtte av noe slag som en farlig underkastelse av staten og uforenlig med deres konsept om frihet og uavhengighet. Deres oppskrift er å minimalisere statens rolle og gjøre fattiges velferd avhengig av privat filantropi. 

Pettit hevder derimot at på samme måte som eiendomsrett og marked blir beskyttet av fellesskapets lovverk og voldsmonopol, er det nødvendig å beskytte borgerne i samfunnet slik at de kan sikres medisinsk hjelp, juridisk bistand og trygghet mot materiell nød. Og det må være frihet til å organisere seg i fagforeninger og andre interesseforeninger uten å risikere å bli straffet i form av å miste jobben. Alt dette er en nødvendig infrastruktur for å gjøre frihetsbegrepet reelt og konkret og å sikre borgerne frihet fra den form for dominans som libertarianerne har levd komfortabelt med gjennom århundrer.    

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 25. september 2016

"...det er simpelthen et galt resonnement å tro at den helt åpne økonomien er den beste. Det er adskillig å lære av historien.”

Ok, litt lesefrukter igjen. Muligens fra et felt som du verken har særlig interesse eller sympati for; samfunnsøkonomi. Jeg skjønner din aversjon. Livet er jo så mye mer. Men samfunnsøkonomien har en lei tendens til å interessere seg for deg. I følge mange er det økonomi som er det egentlige, resten er kakepynt. Men det er ikke sant. Og som John Stuard Mill sa det:

"Tanken på et samfunn som kun blir holdt sammen av de relasjoner og følelser som økonomiske interesser skaper, er grunnleggende motbydelig."

Men det betyr ikke at økonomi er en ignorerbar størrelse. Men var ikke Mill en klassisk liberalistisk økonom? Det også, med et par reservasjoner i retning sosiale reformer. Men her kommer Quentin Skinners poeng inn: Skal en forstå en filosof eller ideolog, så må en vite noe om den samtid de henvendte seg til, hvilke utbredte forestillinger de forsøkte å bekjempe. De er ikke tidløse filosofer som diskuterer hverandres 'evige ideer', løsrevet fra samtidens aktuelle forestillinger. 

Ta f.eks. tanken om at frihandel er en god ting, en evig forutsetning for vekst og velstand. Punktum. Dette var nokså uanfektede konsensusforestillinger blant lek og lærd i perioden 1990-2008 som hadde fortrengt den kontinentale tradisjonen innen økonomifaget. Og i mine Don Quijote-bestrebelser for å bekjempe dette 'avsindige misforhold' griper jeg til høyremannen og historikeren Francis Sejersted, som sa bl.a. dette i et intervju:

"Feilresonnementet er å si at fordi de lukkede har et dårlig potensial for utvikling så vil potensialet for utvikling være bedre jo mer åpen økonomien er. Men det er ikke de åpne økonomier, men de relativt åpne økonomier, som har gjort det best – det vil si de økonomier der ”åpningsmekanismen” er blitt styrt med skjønnsomhet av politikere.
Det ser vi tydelig når vi går tilbake i vår egen historie, der man kan observere en behendig bruk av diskriminerende tiltak, proteksjonisme, uten å lukke helt. Det er denne politikken som har brakt Norge dit det er. Se på Sverige som innførte proteksjonismen i 1880-årene: det ble naturligvis pushet på av agrarene, men det beskyttet også den unge industrien og gav startskuddet til Sveriges vellykkede industrialisering.
Se på fornorskningen av oljepolitikken, som etter EØS-avtalen kanskje ikke hadde vært mulig. Før vi inngikk EØS-avtalen fikk vi anledning til å beskytte og diskriminere positivt norsk leverandørindustri. Det er derfor vi har den – på sine premisser – vellykkede oljeindustri. Dette er diskriminerende tiltak, ikke frihandel eller åpenhet. Vi har altså helt ferske eksempler på at det er simpelthen et galt resonnement å tro at den helt åpne økonomien er den beste. Det er adskillig å lære av historien.”

Poenget er at det ikke er mulig å gå fra agrar-samfunn til industrikapitalisme direkte, bare ved å innføre frihandel, uten først å ha vært gjennom en periode av beskyttelse av egen industri. I den økonomiske teorien kalles dette virkemiddelet «oppfostringstoll» (Erzieungszoll- infant industry protection) Ingen av de landene som har opplevd rask økonomisk vekst og industrialisering har hoppet over denne perioden av beskyttelse av egen industri. Ingen.
Til sist litt et sitat fra Jonas Gahr Støre, et godt eksempel på at historiefaget er en fortolkende og forstående disiplin, og hvor Støre i en bokanmeldelse legger om kursen et par grader der Willoch i sin retthaverske stahet styrer rakt mot det partipatriotiske retthavari.


"Det er ikke bare galt, det er direkte feilaktig"


"Hans forklaring på Arbeiderpartiets sterke posisjon siden 1935 er pussig. En økonomisk oppgang startet i 1934, forklarer Willoch, men noen klarte å skape den alminnelige mening at fremgangen skyldtes at Johan Nygaardsvold ble statsminister i mars 1935. «Det la et solid grunnlag for Arbeiderpartiets dominans i norsk politikk i 30 år», skriver han. Det blir for lettvint, og Willoch underkjenner her betydningen av avgjørende beslutninger som ble fattet i 1935, som inngåelse av arbeidslivets grunnlov, Hovedavtalen. Han underkjenner også hvordan Arbeiderpartiet ble både talerør og representant for store grupper som ikke rår over penger, posisjoner eller andre maktmidler.

At arbeiderbevegelsens aksept for markedet er blitt større med tiden, henger nettopp sammen med at denne maktesløsheten er blitt erstattet med motmakt og sikkerhetsmekanismer, og at vi har lykkes med å gjøre markedet til mer av en tjener fremfor en herre. Slike perspektiver er fraværende i Willochs fremstilling, der høyresiden representerer en slags tidløs, rasjonell og rettmessig markeds- og samfunnslogikk. Det skurrer i møte med en sammensatt virkelighet."

søndag 8. mars 2015

Den stundesløse etat





Departementet – opptegnelser fra et byråkratkontor
Eivind Tesaker
Dreyers forlag, 2015

Eivind Tesaker har skrevet en nødvendig bok. Det er å håpe at mange tar seg tid til å lese den, innimellom alle nye retningslinjer, regelverk og risikovurderinger som en alminnelig ansatt må krysse av på å ha lest og forstått.

Tesaker dokumenterer at i samme periode som det offentlige apparat har est kraftig ut, har produktivitet og gjennomføringsevne gått ned. En av årsakene er det nye kontroll- og dokumentasjonsregimet som har blitt en gjøkunge som stjeler ressurser og oppmerksomhet fra det offentliges kjerneoppgaver. Da Anders Behring Breivik slo til 22. juli 2011 var det syv år siden man hadde vedtatt å stenge Grubbegata, noe som ville ha hindret ham i å plassere bilen med eksplosiver utenfor Statsministerens kontor. Og det er fortsatt ikke bygget noen bybane til Fornebu, 19 år etter et politisk vedtak og en rekke kostbare utredninger. Det skyldes neppe ond vilje, snarere summen av gode viljer og målsetninger og instanser som drar i hver sin retning. En kan kanskje kalle det bredt fokus-syndromet.

Tesaker skildrer fremveksten av en rekke nye oppgaver som offentlig forvaltning er blitt pålagt i løpet av de siste 20 åra. Mangt kjenner en også fra private organisasjoner. Noe av dette er så absurd at jeg fremkaster en personlig spådom: Hvis boka om ti år finner en ung leser, vil følgende spørsmål trenge seg på: All denne luftige retorikken av «visjoner» og «verdier», den liturgiske bruken av varmluft-mantraer som voksne folk var kurset i og som de gjentok som papegøyer: Trodde dere virkelig på dette babbelet? Var det ingen som sa ifra?

Statsadministrasjonens vekst
La meg straks foregripe en mulig mistanke hos lojale sosialdemokrater (jeg vet dere fortsatt finnes): Dette er ikke en sammenrasket bukett av tilfeldig kantinepreik og anekdotisk bevisførsel som skal underbygge følelsen av at alt var mye bedre den gang forfatteren var ung og kjente seg hjemme i sin egen samtid. Den påstår ikke at alt blir bra bare man lar det private næringsliv få styre med sitt i fred med en minst mulig offentlig forvaltning. Dette er en lojal kritikk fra en statsansatt, båret av et yrkesetos som forstår sin egen rolle som en som skal forvalte felles knapphetsgoder mest mulig effektivt og rettferdig til beste for det felleskapet som betaler hans lønn.

Det er mulig noe av dette virker gammeldags for de siste dagers reisende i nettverksbygging og begeistret nytale. Men som Heinrich Böll påpekte; fordelen ved å ikke være så moderne er at man ikke så fort blir umoderne. Det er når en bestemt retning er på høyden av sin utbredelse, når dens retorikk tilsynelatende oversvømmer alle gamle skranker for sin innflytelse, at frøene for dens egen undergang såes. Det får være grenser, også for de mange gode hensikter og karismatiske visjoners herredømme over tid og penger.

Forfatteren dokumenterer veksten i norsk statsadministrasjon, som i motsetning til Sverige og Danmark har fortsatt ufortrødent etter årtusenskiftet. Fra 1991 til 2012 har antall departementsansatte økt med 40%. I samme periode gikk antall stortingsmeldinger og regjeringsforslag ned. For å få plass til alle nyansatte og spare penger har man nå besluttet å bygge åpne kontorlandskap. Tesaker viser til forskning på hvordan det påvirker konsentrasjon og effektivitet.



Kverulant eller whistleblower?

Noe av boken omhandler Tesakers egne erfaringer fra Kulturdepartementet, hvor han har vært ansatt siden 2001. Det er alltid med en viss skepsis jeg lytter til aktørers fortellinger fra institusjoners indre liv. I min jobb som transkribent blir jeg ofte slått av hvor utrolig sprikende ulike parters beskrivelse av samme institusjon kan være. I hvilken grad makter Tesaker å gi en rimelig og balansert beskrivelse av forhold og konflikter der han selv er en aktør med sterke synspunkt? Er han en polemisk kverulant eller en rakrygget og modig «whistleblower»? Er det lojaliteten til hans embetsforståelse som gjør at han tar ubehaget ved å tale der andre tier? Som leser heller jeg mot å anta det siste. Det skyldes at de øvrige beskrivelser og slutninger i boka virker rimelige, at de støtter opp om talerens troverdighet.

Han avstår fra bastante konklusjoner ut fra det materialet som presenteres. Tesaker holder seg til Hambros råd om at man skal ikke skrive fy fanden, man skal få leseren til å tenke fy fanden. Så lenge en sammenligner historiske veivalg med kontrafaktiske spekulasjoner (hva ville skjedd hvis), er det vanskelig å være skråsikker. Men henvisningen til ferske erfaringer fra Sverige og Danmark sannsynliggjør påstanden om at en trimming av offentlig administrasjon kan være forenlig med økt produktivitet. Og økt produktivitet – å få mer igjen av felles knapphetsgoder – må da være et omforent mål for alle som ønsker at det offentlige skal ha en viktig rolle som yter av public service til alle borgere.

Forfatterens kritiske blikk faller på mange ulike fenomen fra de siste tiår som til sammen forklarer den dalende evnen til å levere resultater på en rekke kjerneområder. Han er innom skole, helsevesen, politi, offentlig administrasjon. Det trekkes veksler på erfaringer fra andre land og det legges fram talldokumentasjon som understøtter påstandene i boken. Ta fenomenet risikovurdering – som virkelig skjøt fart etter 9/11 2001 – og all den tid som brukes på å registrere feil, gjennomføre tiltak, prosedyrebeskrivelser, «lukking» av feil etc. & atter etc. Dette har ført til et rapporteringsregime og en ressursbruk hinsides alle rimelige proporsjoner. Pendelen har beveget seg svært langt i retning av å vektlegge formelle prosedyrer. Det outrerte rapporterings- og måleregimet har ofte gått på bekostning av muligheten til å være til stede og ta selvstendige avgjørelser basert på faglig skjønn når konkrete problemer oppstår.

Floskler og varm luft.

Den kanskje mest interessante kritikken retter seg mot dreiningen i retning av det sosiologen Weber kalte karismatisk makt, der makt gis til den som evner å lede gjennom begeistring og trosvisshet. Dette har til dels erstattet den formelle og faglige autoriteten som tradisjonelt har legitimert og definert byråkratiets maktutøvelse. Les for eksempel «Ona Fyr» av Ingebrigt Steen Jensen, som Tine kjøpte inn 19 000 eksemplarer av, og forsøk så å sammenfatte meningsinnholdet i denne begeistrede ordgrøten. En minnes Helmut Schmidts svar da han ble spurt hvilke visjoner han hadde i politikken: Den som har visjoner burde oppsøke lege. Mye av disse verdibaserte ledelse-flosklene er jo ganske overpriset svada de fleste håndterer på samme måte som DDRs offisielle retorikk. Noen få begeistrede tror på det, resten mimer interesse for å unngå trøbbel. Men det er ikke bare problematisk bruk av ressurser når hver etat skal formulere og implementere egne «kjerneverdier» og «visjoner» for sin virksomhet. I tillegg blir ofte begeistring obligatorisk og kritiske spørsmål oppfattes som sabotasje av lagånd og gruppesamhold. Ta for eksempel trylleformularet «raushet», som skal få den siste kritiske surpomp til å ta bølgen:

«Raushet som en verdi gjør det vanskeligere å trekke fram hensynet til effektivitet og faglighet, fordi effektive og faglig baserte beslutninger alltid vil ga på bekostning av noen. En effektiv og faglig basert beslutning vil derfor alltid oppfattes av noen som lite raus. Raushet som en hovedverdi kan være en effektiv stopper for intern kritikk. Særlig når det samtidig sies at det å etterleve departementets verdier vil kunne få betydning for lønnsutviklingen for den enkelte medarbeider.»

Quentin Skinner nevner i et foredrag om begrepet frihet at under føydalismen var the flatterer (smigreren) en vanlig karikatur som folk lett kjente igjen. Smigreren lever av sin velgjørers gunst, han har ingen formelle legale rettigheter som sikrer hans posisjon om han skulle falle i unåde hos sin herre. Så han er i praksis ikke fri til å si sin mening. Tesaker beskriver lignende mekanismer i en organisasjonskultur som verdsetter korpsånd og begeistring fremfor faglig kompetanse og kritisk fornuft. Det vil gå ut over kvalitetssikringen av beslutninger fordi de ansatte holder tilbake relevante innvendinger og kritikk av frykt for konsekvensene.

En lojal kritikk

Tesaker leverer en tematisk omfattende kritikk, og peker blant annet på sammenhengen mellom økonomisk motiverte aktører og ulike trender innen alt fra «ledelsesfilosofi» og coaching til leveranser av dyre, halvferdige software-system der brukeren må tilpasses softwaren i stedet for omvendt. Han er lojalt kritisk og ingen svartmaler, og trekker også fram vellykkede satsninger som for eksempel den digitale selvangivelsen som har gitt en klar rasjonaliseringsgevinst. Det som skildres er ikke ukjente fenomen i det private næringsliv. Men fordi feilinvesteringer der vil kunne true firmaets fortsatte eksistens, vil en i større grad foreta en kritisk vurdering av forholdet mellom kostnad og nytte.

Eivind Tesakers positive motsvar til de misforhold han drøfter er å la det offentlige konsentrere seg om sine kjerneoppgaver og ikke la et overdrevet tverrfaglig samarbeid og sprikende målsetninger pulverisere beslutningsansvar og lamme gjennomføringsevne. Og å pleie en kultur som verdsetter saklig kritikk og motforestillinger der beslutninger bygger på faglig skjønn og åpen debatt. Aksepter at feil vil skje, lær av dem, men ikke skjul dem. Bruk færre ressurser på tomme prosedyrer hvis fremste formål er å vise at en har fulgt forskriftene og følgelig ikke kan stilles til ansvar for noe.

Skulle det være noe å innvende – og det skal det jo – så burde forfatteren ha vært innom færre problemområder i løpet av de drøyt 200 sidene. Noen tema blir for overfladisk og unyansert behandlet. I sin form er dette traus sakprosa uten mange lysglimt i form av stilistiske lykketreff og malisiøse perler. Men innholdet i kritikken er viktig og budskapet kommer tydelig nok fram. Så det burde være et godt grunnlag for en debatt vi blir klokere av å ta.

[Opprinnelig publisert i Minerva nett 3.mars]


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 30. november 2013

Hvordan skape mindre forskjeller mellom fattig og rik?







Gjør rede for begrepet fordelingskonflikter, slik dette brukes på pensum. Drøft, i lys av minimum to ulike teoretiske perspektiver innenfor fagfeltet internasjonal politikk, hvordan fordelingskonflikter kan løses. Bruk eksempler når du drøfter.

Fordelingskonflikter kan defineres som gapet mellom er og bør. Det er fortsatt et enormt gap mellom levekår og livsbetingelser i verdens fattige land og den rike, vestlige del av verden. Skal en ta programformuleringer og festtaler på alvor, hersker det en tilnærmet global konsensus om at slik bør det ikke være. Men det hersker ingen tilsvarende konsensus om hvordan en best skal kunne minske gapet mellom dagens realiteter og en ideell verden der godene er jevnere fordelt.


Min grovskisse over problemer og løsningsforslag vil legge hovedvekten på økonomisk liberalisme og moderne merkantilisme, og følgelig knapt berøre marxistiske og postmoderne perspektiv. Det ny-liberale «Washington konsensus» som i ulike fasonger strakk seg fra 80-tallet og fram til ca. 2008 legger fortsatt mange av premissene for debatten om hvordan en best skal skape en ønsket utvikling i fattige land. Jeg vil i det følgende redegjøre for noen av innvendingene som i de senere år har fremkommet mot denne posisjonen. Det er en kritikk som synliggjør at den globale frihandel vi i dag foreskriver land i den 3. verden nettopp ikke var den ruten vesten selv valgte for å komme dit vi er i dag, og at denne løsningen snarere blir en del av problemet. Men både i den moderne liberalismen og hos dens argeste kritiker, ny-merkantilismen, finnes det noen viktige felles oppfatninger:

1. at den spesialisering og differensiering som vesten har gjennomgått under kapitalismen i hovedsak er en ønskelig utvikling som i langt større grad enn realsosialismen har maktet å realisere Karl Marx’ visjon om å erstatte “the domination of circumstances and chance over individuals» med «the domination of individuals over chance and circumstances»[1].

2. Til tross for moderniseringens kostnader som alltid har fulgt fragmenteringen av tidligere lukkede enhetskulturer i form av oppbrudds- og identitetskriser, så er dette en utvikling som er ønsket av et overveldende flertall, i alle deler av verden.

Begge leire avviser altså en kulturrelativistisk tilnærming (ikke som forskningsmetode), som, oversatt til politisk doktrine, blir til et forsvar for status quo der rike I-land ikke ønsker «å prakke på dem våre vestlige verdier» i form av ressurser og valgmuligheter vi selv griper med begge hender.[2] Begge leire ser på selvhjelp i form av handel og modernisering som den viktigste metode (fremfor redistribusjon av lands overskudd), og mener U-hjelp er symptombehandling med fare for kontraproduktive konsekvenser i form av klientifisering og korrupsjon. Men hvordan komme dit, hvordan gå fra fattigdom og avhengighet til velstand og frihet? I det følgende vil jeg forsøke å beskrive disse to ulike rutene til vekst og velstand, deres muligheter og problemer hovedsakelig gjennom den ene posisjons kritikk av den andre. 




Økonomisk liberalisme – teori og virkningshistorie.


«...the general reader will have to make up his mind, whether he wants simple answers to his questions or useful ones - in this as in other economic matters he cannot have both.» [3] Joseph A. Schumpeter, Østerisk-amerikansk økonom, 1932


Adam Smith blir ofte beskrevet som økonomifagets grunnlegger. I hans verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776) er en sentral problemstilling hvordan et land kan øke sin velstand. Ved siden av en fri markedsøkonomi legger han vekt på betydningen av spesialisering, arbeidsdeling og kapitaloppbygging i industrivirksomhet. I siste del av verket polemiserer Smith sterkt mot merkantilismen. Han gikk inn for å la markedskreftene fungere med minst mulig statlig inngripen i det økonomiske liv.


Omentrent slik lyder den leksikalske kortversjonen av den ideologien som på 80-tallet fikk en politisk renessanse, og som på 90-tallet nådde en tilnærmet monopolstilling etter kommunismens sammenbrudd. Samtidig fulgte fagfeltet økonomisk teori de ideologiske konjunkturer i retning av en stadig mer abstrakt modell-tenkning innhyllet i en sky av kompliserte matematiske «derivater», faget ble stadig mer rensket for «eksternaliteter» i form av forstyrrende empiri og historiekunnskaper om under hvilke betingelser frihandel har vist seg å fungere til alles fordel[4]




Adam Smiths elev Ricardo mente at når alle land utnyttet sine naturlige komparative fortrinn ville en mest mulig uhindret handel automatisk knytte sammen («allokere») produksjonsfaktorer som råstoff, arbeid og kapital på den måte som ga best mulig resultat for alle. Teorien reduserer verdiskapning i produksjon og handel til en universell minsteenhet, «labour hours». Den ser bort fra historisk kontekst, og den skiller ikke prinsipielt mellom ulike former for «labour hours». Derved bryter den på et avgjørende punkt med den tyske tradisjonen innen økonomisk teori, som vektlegger kunnskap, innovasjon og teknologi som viktige drivkrefter for økonomisk vekst.

Under Thatcherismens slagord «there is no alternative» (TINA) ble viktige deler av denne frihandels- og deregulerings-ideologien omsatt til praktisk politikk. Sosialdemokratiene hadde i flere land opplevd «stagflasjon» hvor velprøvd keynes-inspirert motkonjunktur-politikk ikke syntes å virke. 





I USA gjennomførte man «reaganomics» nasjonalt, og overfor land i den 3. verden stilte Det Internasjonale Pengefondet krav om en hårdhendt dereguleringspolitikk og avvikling av alle former for statlig subsidiering og/eller beskyttelse av nasjonal industri som vilkår for lån.

Etter kommunismens sammenbrudd ble i særdeleshet russerne utsatt for nok et ideologidrevet sjokkterapi-eksperiment utført på levende mennesker som ga katastrofale virkninger. I den triumfialistiske stemning som rådde grunnen var det få kritiske røster, og disse ble gjerne bragt til taushet med beskyldninger om at man ikke hadde tatt inn over seg hvor dysfunksjonell den kommunistiske økonomien hadde vært, en epoke som nå alle gledet seg over var forbi. Følgene ble en ganske omfattende regresjon, en re-primitivisering i retning mindre differensiering og dramatisk fall av BNP, til tross for at kommunismens kommandoøkonomi på ingen måte var noe vellykket utgangspunkt til sammenligning. Den gjennomsnittlige levealder er nå ca. 62 år for menn, en reduksjon med nesten 10 år fra 1989. Russland har etter murens fall gått i feil retning målt etter de fleste parametere som verdensbanken benytter for å sammenligne utviklingsgrad og levekår med, til tross for stigende råvareinntekter på olje og gass. Og tross en utbredt desillusjonert holdning både til egen fremtid og hjemlige eliter, er det lite marked for politisk nostalgi hos de generasjoner som fortsatt husker realsosialismen. 





Tilstandene i USA har også, målt etter de samme parametere, gått i feil retning. Reallønningene for middelklassen har stått stille siden midten av 70-tallet, mens andelen av fattige har økt dramatisk. Samtidig har den ene prosenten av de rikeste økt sine rikdommer eventyrlig, uten at dette medførte den for alle gunstige «trickle down»-effekt som Ronald Reagan hevdet ville oppstå hvis de rikeste betalte mindre skatt. Joseph Stiglitz beskriver og dokumenterer denne utviklingen i «The price of Inequality».[5] Det er for øvrig verd å merke seg at USA fra 1945 og fram til 70-tallet hadde mindre sosiale forskjeller enn f.eks. Frankrike. Hvorfor virket ikke den medisinen lenger som så lenge hadde sørget for at USA hadde vært lønnsledende og ligget foran sine europeiske kolleger gjennom en uavbrutt velstandsøkning (for den majoritet som hadde arbeid) gjennom nesten 200 år?



Merkantilismen – det fortrengtes gjenkomst.


Hvordan hadde egentlig den tidligere britiske kolonien USA blitt så rik?

Det er riktig som læreboken hevder, at Adam Smith prinsipielt gikk inn for frihandel. Men den samme Smith roste den proteksjonistiske navigasjonsakten av 1651 som vingeklippet den brysomme konkurrenten Nederland og ga England monopol på fraktmarkedet. I hans «Wealth of Nations» som kom ut under den amerikanske revolusjonen, hevdet Smith at USA ville gjøre en alvorlig feil hvis de forsøkte å beskytte sin industri. Nå fulgte jo USA som kjent ikke dette rådet. En viktig årsak til landets frihetskamp var at England – slik koloniherrer alltid hadde gjort – forbød industri i de amerikanske koloniene (med unntak av tjære og skips-mastre som engelskmennene trengte). Hva slags økonomisk politikk førte de landene som hadde fulgt etter og nå til dels gikk forbi industripioneren Storbritannia? Erik Reinert skriver: 

Erik Reinert
                                                           

«Continental Europe was not fooled by English attempts to remain the only industrialized nation in the world in the nineteenth century - by their vision of a global economic harmony where the rest of the world produced raw materials to exchange for English industrial goods. The rest of Europe, and overseas countries with large populations of European emigrants - the USA, Canada, Australia, New Zealand, South Africa - followed the same policy England itself had followed since the end of the fifteenth century: a relatively high tariff protection to encourage industrialization. In spite of its natural protection through high transportation costs, the USA chose to build its enormous steel industry behind tariff walls of up to 100 per cent[6]


Nå er det viktig å understreke at flere av dem som har artikulert kritikk av frihandel-ideologi og er blitt kategorisert som merkantilister (og mye annet rart) ikke nødvendigvis er motstandere av frihandel per se, og de er absolutt i stand til å anerkjenne det gjensidig fordelaktige ved nedbygging av tollbarrierer mellom likeverdige handelspartnere. Poenget deres er at det ikke er mulig å gå fra agrar-samfunn til industrikapitalisme direkte, bare ved å innføre frihandel, uten først å ha vært gjennom en periode av beskyttelse av egen industri[7]. I den økonomiske teorien kalles dette virkemiddelet «oppfostringstoll» (Erzieungszoll- infant industry protection), og det har vært standard lærebokkunnskap i den kontinentale skolen av økonomisk teori gjennom lange tider. Det var også rasjonalet bak USAs Marshall-plan for gjenoppbyggingen av industrien i Europa etter krigen. «Konkurransen om å øke velferden er et nullsumspill der én stats vinst er den annens tap», dette hevder læreboka[8] er proteksjonistenes posisjon. Det er en vel summarisk gjengivelse som treffer dårlig for flere av dem som i dag blir assosiert med denne retningen. Men ja, merkantilismen erkjenner at handel ofte representerer interessekonflikt, at «economical interdependence» ikke nødvendigvis medfører at begge parter har en likeverdig gjensidighet og avhengighet i relasjonen.


Kontrollspørsmålet en kan stille frihandelsentusiastene er ganske enkelt, og det kan samtidig stilles opp som en falsifiserbar og følgelig vitenskapelig tese om økonomi: Finnes det noen eksempler på land som i dag opplever en blomstrende økonomi gjennom internasjonal handel som ikke har vært gjennom en periode av «infant industry protection»? En sterk tolkning av en slik empirisk undersøkelse vil kunne være at «infant industry protection» er en nødvendig men utilstrekkelig betingelse for rask økonomisk vekst. 





Men kritikken av «The Washington Consensus» - dvs. den ideologi som Det Internasjonale Pengefondet, Verdensbanken o.a. neoliberalister promoterer som redningsstrategi for fattige land - går dypere enn spørsmålet om beskyttelsestoll. Et av de viktigste poengene er en annen, og jeg vil hevde, mer differensiert forståelse av hva som skaper økonomisk vekst.


Her er noen av de teoretiske momentene hentet fra kritisk teori og tesen om importsubstituerende industrialisering: De land som har lykkes i å gå fra føydal fattigdom til relativ velstand har jo nettopp ikke fulgt Ricardos oppskrift om global frihandel med eksport på de felt hvor landene hadde komparative fortrinn, som i de fleste tilfeller var billig arbeidskraft og råvarer levert til uslåelig lave priser på verdensmarkedet. I stedet satset de på å bygge opp en egen nasjonal industri på de områder hvor den teknologiske nyskapningen skjedde. Dette skapte i sin tur en merverdi og økt gevinst på innskutt kapital og høyere lønninger. Disse produksjonene krevde «skilled labour», noe som i sin tur ga større grunnlag for høyere lønn enn i primærnæringene og skatteinntekter for myndighetene som i sin tur kunne brukes til nødvendig infrastruktur i form av institusjoner for forskning og utdannelse. Denne gode sirkelen bidrar til en stadig mer differensiert økonomi som makter å gjøre slutt på den store graden av permanent undersysselsetting som preger rurale strøk i fattige land, benytte stadig større deler av «humankaptialen» i form av kreativitet og talent som finnes alle lag av folket, åpne dører for folk som tidligere hadde vært stengt på grunn av fattigdom og de skjebnens vilkårligheter Marx nevnte.


For så vidt er norsk historie et illustrerende eksempel på en slik gradvis åpning mot en åpen verdensøkonomi, et lavkostland som etterapte industrinasjoners teknologi og bygget opp egen kompetanse og industrier som langsomt kunne absorbere stadig større deler av en jordbruksbefolkning som lenge hadde stanget i det Malthuske tak for befolkningsvekst. Norge insisterte i sin tid på å beholde egne tollsatser til beskyttelse mot den mer etablerte svenske industriens produkter. De innførte konsesjonslovene og hjemfallsretten i 1905 nettopp for å beholde nasjonal styring med den verdiskapningen som den nye teknologien elektrisitet åpnet opp for. Et senere eksempel er oppbyggingen av norsk kompetanse innen og oljesektoren, noe som ga langt større andel av utbyttet og større innflytelse over politikken.

                                       


Et sentralt punkt innen «the other canon» innen økonomisk teori er at det er forskjell på produksjoner. Noen gir avtagende grenseutbytte pr produsert enhet ved økt bruk av innsatsfaktorer – internasjonal handel med mat er et godt eksempel på det (i de tilfeller der produksjonen er markedsstyrt). Her fungerer faktisk verdensmarkedets «allokering av ressurser der produksjonsforholdene er optimale» etter Ricardos oppskrift, noe som vil si «a race against the bottom» hva lønninger angår. Der hvor en ikke kan ta ut merverdi gjennom produktspesialisering og økt foredlingsgrad (vanskelig med korn eller kjøtt), eller via statlig markedsskjerming, vil globaliseringen med hård hånd henlegge produksjonen der produksjonskostnadene (og lønningene) er lavest. Jeg kjenner ikke til noe eksempel på land som har gjennomgått modernisering og velstandsøkning basert på naturlige fortrinn i form av billige og lite bearbeidede råvarer. Derimot er eksemplene mange på at nasjonal industrialisering og lønnsvekst også drar opp levestandarden til primærprodusentene som kan ta ut større verdier fra det nasjonale markedet.

Moderne industrinasjoner har gjerne kompensert følgene av konkurranse fra lavkostland gjennom at de lenge lå foran på feltet arbeidsbesparende teknologi og stordrift. England førte proteksjonistisk toll mot billige indiskproduserte tekstiler, helt til de på grunn av den engelske industriens teknologiske forsprang kunne slå India på produksjonskostnader. Det varte bare en kort periode. De produksjoner som representerer et ikke reduserbart element av uskolert manuelt arbeid har i tur og orden blitt en del av den globale arbeidsdelingen og flyttet over til de land som har spesialisert seg på konkurransedyktige lave lønninger, og tekstilindustrien er et godt eksempel. Av samme grunn er det at det i dagens USA – som etter krigen hadde en stor eksportindustri av sko - knapt lages fabrikkproduserte sko lenger.
                                     


Så finnes det produksjoner med økende utbytte pr produsert enhet. Produksjonskostnadene til å utvikle f.eks. en bestemt ny medisin eller softwaren jeg bruker på min pc er enorme, men de er teknisk sett faste kostnader. De variable (mengdeavhengige) produksjons- og distribusjonskostnadene er derimot minimale på slike produkt, så utbyttet øker for hvert solgte eksemplar. Det er gjerne i slike produksjoner som krever spesialisert kunnskap og hi-tech for produktutvikling at de ledende vestlige industrinasjoner fortsatt hevder seg internasjonalt og tar ut merverdi. Her har vi hatt et forsprang i form av høyt utdanningsnivå, etablerte clustere for innovasjon og god tilgang på kapital. Dessuten har den internasjonale konkurransen vært et konstant incitament for arbeidssparende tekniske nyvinninger på grunn av vårt høye lønnsnivå.


I land som nå opplever lønnsreduksjon og arbeidsledighet reverseres disse utviklingstrekkene; teknisk avanserte produksjonsmåter med «skilled labour» som har langsiktige ansettelser under en permanent videreopplæring byttes ut med mindre avanserte produksjonsformer som kompenserer for lavere produktivitet gjennom bruk av billig arbeidskraft med kortsiktige ansettelser. Dette reduserer samtidig verdien av kostbar utdanning som er subsidiert av fellesskapet, og det gir mindre skatteinntekter for å opprettholde infrastrukturen av utdanning. Ingeniøren kjører taxi. Dette er noen av de negative mekanismene som følger av nedgangstider. Mange land i den 3. verden som fikk generøse lån men ikke fikk bruke dem til oppbygging av egen industri sliter nå med konsekvensene av denne politikken, kombinasjonen av stor gjeld og krav om innsparinger.


Vestens historisk betingede forsprang er ikke hugget i stein, det kan godt være at Kina om noen år igjen tar den ledertrøya de hadde før den industrielle revolusjonen.(selv om jeg i likhet med Francis Fukuyama vil fremheve demokratiets overlegenhet med tanke på evnen til kritikk og selvkorrigering, innovasjon og eksperiment) Jeg er ikke sikker på at det nødvendigvis vil være noen ulykke for oss at asiatiske land rykker i teten for utviklingen, ettersom jeg ikke ser på internasjonal handel som et nullsum-spill der den enes vinning nødvendigvis er den andres tap.


Avslutningsvis vil jeg stikkordsmessig nevne noe av det økonomifaget under samlebetegnelsen «eksterne faktorer» stuer bort som mindre betydningsfullt, men som jeg vil hevde er uomgjengelige betingelser for økonomisk vekst. Der disse er blitt neglisjert har vi sett at økonomisk utvikling har gått i feil retning til tross for rikelig tilgang på kapital, råvarer og ledig arbeidskraft. Fungerende markeder og kapitalistisk produksjon av varer og tjenester er i seg selv institusjoner som baserer seg på tillit, forutsigbarhet og et sett av felles normer som blir håndhevet. Land med en høy grad av uformell tillit mellom borgere sparer enorme ressurser som ellers ville gå til å sikre egen tarv. En fungerende rettsstat er nødvendig og mer avgjørende for økonomisk vekst enn demokrati. Det er ikke tilfeldig at en stor del av Norges Lover regulerer ulike former for økonomiske transaksjoner. Land som ikke har et fungerende voldsmonopol eller rettssikkerhet mangler en grunnleggende betingelse for utvikling. 



Korrupsjon er også en kritisk faktor som effektivt saboterer mange nyttige bestrebelser slik at de blir verdiløse. Et fungerende ukorrupt byråkrati og utdanningssystem er essensielt for å sikre at merittering skjer på bakgrunn av talent, og ikke bekjentskap eller bestikkelser. Og endelig er det nødvendig å poengtere at helsetjenester og et statlig sosialt sikkerhetsnett også – i tillegg til å være en heving av livskvaliteten og gi færre bekymringer – frigjør mange ressurser og sørger for deltakelse i produktivt arbeid for en større del av befolkningen. Mange innen den markedsfundamentalistiske ytterkant har beskrevet basistjenester innen helse og utdanning som en slags luksus som kan komme etter hvert som den økonomiske utvikling gir rom for det. Dette er etter min mening å ta feil av rekkefølgen, stille vogna foran hesten. I fattige land med store ulikheter er det svært store gevinster å hente, noe eksempelet fra følgene av rasjoneringen i England under siste krig kan illustrere[9]. Og sist, men ikke minst; utdannelse. I boka «Development as freedom» reflekterer Amartya Sen over noen av nøkkelfaktorene til forskjellene mellom Kina og India hva angår økonomisk utvikling etter Maos død.:


“Pre-reform China was deeply skeptical of markets, it was not skeptical of basic education and widely shared health care. When China turned to marketization in 1979, it already had a highly literate people, especially the young, with good schooling facilities across the bulk of the country. In this respect, China was not very far from the basic educational situation in South Korea or Taiwan, where too an educated population had played a major role in seizing the economic opportunities offered by a supportive market system. In contrast, India had a half-illiterate adult population when it turned to marketization in 1991, and the situation is not much improved today. The health conditions in China were also much better than in India because of the social commitment of the pre-reform regime to health care as well as education. Oddly enough, that commitment, while totally unrelated to its helpful role in market-oriented economic growth, created social opportunities that could be brought into dynamic use after the country moved toward marketization. The social backwardness of India, with its elitist concentration on higher education and massive negligence of school education, and its substantial neglect of basic health care, left that country poorly prepared for a widely shared economic expansion.[10]



Oppsummering.

Hva er det som skaper økonomisk vekst og minsker fordelingskonflikter? Det er kanskje et beskjedent mål for et akademisk arbeid, men jeg håper å bidra til at et slikt spørsmål ikke gis et enkelt, generelt svar, men i stedet ansporer til å lete videre langs noen av de tema som besvarelsen har vært innom. Betingelsene for en vellykket utvikling er mange, kompliserte og kontekstavhengige, og jeg har bare stikkordsmessig skissert noe av dem. Problemene med skjev fordeling innbyr til en tverrfaglig og eklektisk tilnærming. Og til forsiktig optimisme, til tross for de enorme utfordringene. Svært mye gledelig er oppnådd de siste 50 år.



Noter:



[1] The German Ideology, sammen med Friedrich Engels (1846); English translation in D. McLellan, Karl Marx: Selected Writings (Oxford: Oxford University Press, 1977), s. 190.


[2] While arguments are often presented to suggest that people who are very poor do not value freedom in general and reproductive freedom in particular, the evidence, insofar as it exists, is certainly to the contrary. People do, of course, value—and have reason to value—other things as well, including well-being and security, but that does not make them indifferent to their political, civil or reproductive rights.


Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 4239-4242). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


[3] Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 461- 463). Kindle Edition.


[4] Some social scientists argue that the assumptions that underpin a theory need not conform to reality. Indeed, the economist Milton Friedman maintains that the best theories “will be found to have assumptions that are wildly inaccurate descriptive representations of reality, and, in general, the more significant the theory, the more unrealistic the assumptions.” 2 Milton Friedman, Essays in Positive Economics (Chicago: University of Chicago Press, 1953), p. 14.


Mearsheimer, John J. (2003-01-17). The Tragedy of Great Power Politics (Kindle Locations 628-631). W. W. Norton & Company. Kindle Edition.


[5] The “poverty gap ,” which is the percentage by which the mean income of a country’s poor falls below the official poverty line, is another telling statistic. At 37 percent, the United States is one of the worst-ranking countries in the Organization for Economic Cooperation and Development (OECD), the “club” of the more developed countries, in the same league as Mexico (38.5 percent). The extent of poverty is illustrated by the fraction of Americans depending on government to meet their basic food needs (one in seven); and even then , large numbers of Americans go to bed at least once a month hungry, not because they are on a diet but because they can’t afford food Stiglitz, Joseph E. (2012-06-11). The Price of Inequality: How Today's Divided Society Endangers Our Future (p. 16). W. W. Norton & Company. Kindle Edition.


[6] Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 881-886). Kindle Edition.


[7] The standard argument these days is to show that wealth is strongly correlated with the `openness' of economies. This is akin to measuring the income of people still attending university with those who have graduated and are already on the labour market, and later concluding that education does not pay because university students have lower incomes. In the past, a period of protecting a manufacturing sector has been mandatory for all presently rich nations.


Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 501-503). Kindle Edition.


[8] Jon Hovi og Raino Malnes(red.): Anarki, makt og normer. Innføring i internasjonal politikk. s.186


[9] It is, in fact, confirmed by detailed nutritional studies that during the Second World War, even though the per capita availability of food fell significantly in Britain, cases of undernourishment also declined sharply, and extreme undernourishment almost entirely disappeared.19 Mortality rates also went down sharply (except of course for war mortality itself). A similar thing had happened during the First World War.20


Footnote: 19. On this see R. J. Hammond, History of the Second World War: Food (London: HMSO, 1951). See also Titmuss, History of the Second World War: Problems of Social Policy (1950). 20. See Winter, Great War and the British People (1986).


Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 990-994). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


[10] Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 843-860). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


Litteratur:


Hovi Jon og Raino Malnes(red.): Anarki, makt og normer. Innføring i internasjonal politikk.

Abastrakt Forlag, Oslo 2006

Marx Karl:

The German Ideology, sammen med Friedrich Engels (1846); English translation in D. McLellan, Karl Marx: Selected Writings (Oxford: Oxford University Press, 1977)


Mearsheimer, John J. The Tragedy of Great Power Politics. W. W. Norton & Company. Kindle Edition 2003

Reinert Erik: How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor Kindle Edition. 2007

Sen Amartya: Development as Freedom (Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition. 2011


Stiglitz, Joseph E. The Price of Inequality: How Today's Divided Society Endangers Our Future . W. W. Norton & Company. Kindle Edition. 2012