*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 1. juli 2017

Den borgerlige presse og fascismen




Gjensyn med et knust glasshus. 

(Kronikk Nationen 10.november-1999)


Hvordan så den borgerlige presse på Hitler og nazismen ? Følgende sitat kan sies å være representativt for høyrepressen: "Han har slått kommunistene med deres egne midler - terror mot terror. Men i så måte har vi ingen medlidenhet med dem.(..)Nazismen er det logiske og naturnødvendige svar på marxismen. Og for så vidt kan Hitler ha rett i at Europa burde være ham taknemlig for hans kamp mot kommunismen - hvordan så dommen om han ellers måtte falle ut." (Aftenposten 9.3.1933)

I ettertid må en nok si at dommen falt strengt ut. Over Hitler, og over de som støttet ham. Det skyldes vel i første rekke at nordmenn senere ved selvsyn fikk erfare hva et fascistisk diktatur er. De mange liknende blamasjer i norsk presse etter krigen vekker langt fra samme reaksjon. (Hvor mange husker Morgenbladets støtte til Pinochet?) Historien legger mange føringer for vår samtid. I Sverige har rasistene det enklere enn sine norske kolleger; der går nasjonalisme og rasisme fortsatt hånd i hånd. Norske fremmedhatere strever med å unngå assosiasjonsrekken høyreradikalisme - rasisme - NS - landssvik. De tyr derfor til tåpeligheter av typen "vi slåss mot fremmedåk under krigen, nå er det muslimene som vil ta makten". Det lyder hjelpeløst gjennomskuelig.

Derimot har Aftenposten i forbløffende grad lyktes med sitt revisjonistiske prosjekt: Å framstille Høyre som et parti som i 30-åra "urokkelig holdt fast ved" demokratisk prinsippfasthet og hadde en forutseende utenrikspolitikk - i motsetning til Arbeiderpartiet, som leflet med Moskva og ødela forsvaret. Spaltene i Aftenposten har vært lukket for dem som ønsket å ta til motmæle mot denne formen for nytale.

Og etterkrigstidens sikkerhetspolitiske debatt er blitt forpøblet av beskyldninger om "München-politikk" - fra de samme aviser som den gang støttet Chamberlain og tok avstand fra Carl J. Hambro. I 30-åra var Høyre nemlig velsignet med en jødisk kosmopolitt som partileder. Hans uforsonlige antinazisme bragte ham på kant med sitt eget parti. Det var heldigvis ingen der som kunne gjøre ham rangen stridig, noe vi alle skal være glade for. Uten Hambro hadde høyrepressen neppe kunnet framføre sin maskerade etter krigen. "Hambro stod alene den gang" heter det gjerne der i gården, når jubileumsartiklene om München-forliket skal skrives. "Man må kunne lyve med sannheten" sa Goebbels. Hambro stod alene i sitt egen parti, tenker jeg vi sier, - og sammen med bl.a. hele Arbeiderpressen.

Nå har Tormod Valaker skrevet en bok som, hvis den hadde kommet for 15 år siden, ville skapt et visst oppstyr. Hans gjennomgang av de viktigste borgerlige avisene er bredere og mer samlende enn tidligere framstillinger. Sluttkapitlene gjør et fortjenstfullt forsøk på å forstå de holdninger som resten av boken dokumenterer. Angsten for kommunismen nevnes; den var reell og langt fra uforståelig, selv om den også ble misbrukt til å forsvare fascistiske kupp mot lovlig valgte regjeringer - gjerne omtalt som "de røde". Den eneste feil jeg i farten fant, var en manglende tilleggsopplysning om Ronald Fangen: Han ble ikke spurt om å delta i protesten mot Knut Hamsuns famøse angrep på KZ-fangen Carl von Ossietzky. Antinazisten Fangen får i boka en betimelig oppreisning fra tidligere framstillinger ( senest N.J.Ringdal i "Norsk Krigsleksikon") Det samme gjelder Fredrik Ramm. Boka viser konsolideringen av den tverrpolitiske folkefronten mot diktaturene som vi senere gjenfinner i holdningskampen under krigen - den hadde også mange borgerlige deltakere.

Hva blir så dommen over de ulike avisene ? Dagbladet så og advarte hele veien mot nazismens farer, den hadde et forpliktende demokratisk-humanistisk idégrunnlag som i dag setter en krevende standard å måle seg mot. Morgenbladet fant langsomt fram til en mer kritisk holdning til det tyske diktaturet, en nyanseforskjell fra Aftenposten som også viste seg under okkupasjonen. Høyre-avisene klarte dårlig å skjule sin begeistring for den tyske utgaven av nazismen, selv om de "socialistiske" delene av programmet stred mot deres liberalistiske politikk. Derimot ble NS, som angrep "borgerlig la-skure-politikk", bekjempet som en hjemlig splitter av den borgerlige "blokk mot socialismen". Bondepartiets avis, Nationen, gjorde ingen forsøk på å skule sin støtte til nazistene. Sammenliknet med høyrepressens subtile fortielse og fordreining av fakta, blir dens åpenhjertighet nesten forfriskende i sitt barbari. Nationen var aktivistisk pro-nazi, og Bondepartiet hadde ingen ledere til å mildne dette tvers gjennom reaksjonære inntrykket. (Hvis dagens Senterparti skal kunne avvise demagogiske sammenlikninger med 30-tallets parti, så bør fortiden åpent innrømmes. Det er ingen behagelig, men en nødvendig vei å gå.)

Boka har i første rekke konsentrert seg om de redaksjonelle kommentarene. Like fascinerende er det å se hvordan nyhetsstoffet ble presentert, for ikke å si regissert. Det hersket også streng sensur i debattspaltene, men litteraturanmelderne fikk visse friheter i å avvike fra den smale, redaksjonelle linje.

Forfatteren sveiper også overflatisk innom Chamberlains appeasement -politikk, uten å yte det kompliserte tema rettferdighet. Det var flere aktverdige grunner for å støtte Chamberlain, noe som i ettertid er blitt glemt. Et par andre tema synes jeg også blir ufullstendig belyst: De utbredte sosialdarwinistiske holdningene omkring "racespørsmålet". Det var langt fra bare et borgerlig domene. Selv om antisemittismen bare gjenfinnes i de borgerlige avisene, så er tanken om en statlig utluking av "dårlige arvebærere" fyldig representert i den sosialistiske leir - noe som også preget norsk etterkrigstid. Kontakten mellom ytterfløyene avspeiler seg også i kulturradikalernes fascinasjon for det "naturlige" menneske, løst fra alle sivilisatoriske hemninger. Det tangerer høyst ufrivillig fascismens amoralske "vitalisme".

Alt i alt er det et uhyggelig tiår som boka dokumenterer. Avisene, delvis med unntak av Dagbladet, er stort sett lukket for åpen debatt. Det hersket i langt større grad en konsekvent redaksjonell linje (a la Klassekampen), dagens pluralitet i innfallsvinkler og synspunkt er omtrent fraværende. Den polariserte situasjonen - som en vanskelig kunne stille seg nøytral overfor - forklarer noe av den voldsomme kampanjeprosaen som preger både nyheter og kommentarer. 

Målt mot journalistiske ideal om åpenhet og evne til å gjengi motparten korrekt, kommer avisene dårlig ut. Dette er forresten et bilde som til dels gjentok seg under den kalde krigen, om enn i mindre ekstrem grad. Helt fram til kommunismens sammenbrudd har det eksistert en viss kontinuitet i mellomkrigstidens fronter, selv om de fleste aktørene nærmet seg det politiske sentrum. Det er den historiske avslutningen av denne ensidige inndelingen mellom kommunistisk versus antikommunistisk som gjør at vi i dag kanskje kan omtale den borgerlige pressens knefall for nazismen uten å samtidig måtte "balansere" framstillingen ved å liste opp venstresidens skjelett i skapene. Høyrepressens skarpeste kritiker, Einar Woxen, sammenliknet tanken om å møte kommunistisk propaganda med Hitler-vennlig motpropaganda som et forsøk på å utdrive djevelen med Beelzebub - "det er efter sikker autoritet et utjenlig middel". Her ligger det, for å bruke Aftenpostens favorittuttrykk, en viktig historisk lærdom.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ingen kommentarer: