Arthur Schopenhauer: Om det gode og det slette.
Oversatt av Sverre Dahl. Pax forlag, 1997
Aldri er diktere og tenkere mer konvensjonelle og uoriginale enn når de gir seg til å beklage sin samtids slette smak. Schopenhauers bok Parerga und Paralipomena, som «Om det gode og slette» er utdrag fra, kom ut i 1851. Blant mye klokt og sant, finnes også en temmelig udestillert forakt for massen. En lett komisk visshet om at når jeg selv ikke høster den ære og berømmelse som min storhet fortjener, så er det fordi tiden bare langsomt anerkjenner de nyskapende og store, men øyeblikkelig omfavner det slette og platte.
«For en forfatters virkeevne er først og fremst betinget av at han oppnår det ry at man må lese ham. Men dette ry vil hundrevis av uverdige raskt oppnå ved hjelp av kunststykker, tilfeldigheter og valgt slektskap, mens derimot en verdig bare langsomt og sent vil oppnå det. De førstnevnte har nemlig venner - for pakk forekommer alltid i mengder og holder tett sammen. Men de verdige har bare fiender, for åndelig overlegenhet er det mest forhatte i verden.. »
Schopenhauer oppnådde omsider et visst ry, innenfor gruppen av forfattere o.a. kunstnere fant slike tanker nesten øyeblikkelig resonans. For å sitere H.M.Enzensberger: «Elevene hengte seg på han, etteraperne, fans, og alle benektet at de tilhørte det profane folk, de betraktet det som en fornærmelse om noe sa dem rett opp i ansiktet at de var helt normale mennesker.»
Kort sagt, det vrimlet ganske snart av miskjente geni som kunne sin Schopenhauer, og som i likhet med denne oppfattet anerkjennelse fra «den jevne mann» som et sikkert tegn på lav kvalitet. En av de paradoksale følger av mangelen på originalitet og innhold, er den desperate jakten etter å sjokkere og være ukonvensjonell. Det har ofte virket som et varemerke på samtidens mest døgnflueaktige kunst.
Også i politikkens verden løp slike elitiske forestillinger parallelt med bestrebelser på alfabetisering og opplysning. Det dannede borgerskap var ofte i tvil om det var noen vits i å plage « de ukyndige masser» med stemmerett og politisk ansvar. Og Lenin var på sin side alltid klar over at «sosialismens idé bare kan bibringes massene ovenfra» Bildet av folk flest som manipulerte offer for reklame og kitsch er ingen nyhet i bøker fra Pax Forlags side, men her har man altså valgt å utgi en av klassikerne, en som ikke er begrenset av falsk eller ekte beskjedenhet.
Blir så forfatterens eget verk stående for sin strenge standard ? I følge rentenisten Schopenhauer, er jeg pr definisjon uegnet for å bedømme slikt, ettersom jeg skriver for honorar fra avisen. En anerkjennelse blir følgelig et tvetydig stempel, skal en tro forfatteren. Men det skal en jo ikke alltid. Jeg vil fremheve de mange krasse, men ofte treffende utfall mot dårlig og uklar stil. For Schopenhauers blikk nytter det ikke å innhylle det uklart tenkte i vage formuleringer. Han kritiserer også - en uvane jeg herved eksemplifiserer - skikken med å bryte opp tankerekker med innskutte bisetninger. Dessuten klager han over det tyske skriftspråkets hang til lange setninger hvor en ikke får begrep om hva det dreier seg om før i siste del. En må bruke hukommelsen før en kan anvende forstanden. En kan kanskje si at Schopenhauers kritikk er blitt tatt mer alvorlig innenfor journalistikken enn hos den akademiske litteratur, hvor nesten alle de lyter han kritiserer kan påtreffes daglig.
Det er mye vanskeligere å formulere seg knapt og klart enn innviklet og langdrygt. Det burde under ingen omstendigheter gi noen slags prestisje å formulere seg kronglete. Schopenhauers stilistiske idealer burde jeg og mange andre ta ad notam. Hans hudfletting av språklig slurv er ikke bare grettent pedanteri, det er omsorg for det presise, klare språk. Hva kritikken av forholdene innenfor akademia angår, så er det jo fristende for en lekmann å si seg enig:
Det virker unektelig som om det er langt mellom de selvstendig kritisk vurderende, og ganske tett med etterplaprere. Kritikken av de intellektuelle, som er så vanlig her i landet, kan ikke bare avfeies som en forakt for alt som ikke er umiddelbart, praktisk nyttig. Det er nettopp mote-tenkningen innenfor den snakkende klasse både Schopenhauer og folk flest (uffda) reagerer på, mangelen på selvstendighet og ubestikkelighet.
Schopenhauer, som altså ikke skriver for «skreddere og skomakere», må finne seg i en anerkjennelse fra en bonde uten gymnas. Naturligvis har han mye rett i sin dystre beskrivelse. Mye forandrer seg lite, her i verden. Det er virkelig forskjell mellom ulike nivå, det er mye vanegjengeri, feighet og klikkvesen som enhver stor fornyer vil støte mot, før anerkjennelsen omsider ikke er til å unngå. Men jeg vil bare understreke at en tenker eller forfatters storhet og originalitet ikke på noen måte er proporsjonal med den forakt han måtte øse ut over sin samtid. «Snarere tvert imot», som det het i Dusteforbundet.
Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar