*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.
Viser innlegg med etiketten Egne låter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Egne låter. Vis alle innlegg

fredag 18. desember 2020

De umistelige

 



Til tross for at dagens mote sier at det er lov, ja nesten påbudt å gå med lue, så er ikke det et plagg jeg gjerne tar på meg. «Ta nu hua på deg», det var sånt som mødre maste om da jeg var liten gutt. Vi måtte jo ikke fryse når vi skulle ut og leke. Og vi skulle jo ut og leke. Eller når vi skulle på skolen. Det kunne jo gjerne være kaldt på vei til skolebussen om morgenen. Så da var det å tre lua nedover ørene. Jeg synes fortsatt det ser helt johan ut, sånn rent objektivt. Som liten gutt var man jo klipt en gang for alle, så selv om det satt langt inne å skulle innrømmet det, kunne nok mødre ha rett i at det gjorde godt å få ørene tildekket med en hjemmestrikket lue. Men i skolegårdens lek ble det fort varmt under topplokket, og da kunne ørene fungere som kjøleribber. Dessuten var det av grunner som jeg ikke helt kan gjøre rede for i dag mye kulere å skyve lua langt fram i panna, men altså ikke over ørene.

Forøvrig eksisterte ikke ordet «kul» på min dialekt før langt utpå 70-tallet, og til da hadde mange av oss fått langt hår som uansett dekket ørene. Med tiden spredte dette fjortis-ordet kul seg nordover, og det lange håret kom og gikk for de fleste av oss, akkurat som årene. And we are fortsatt very kul, and feiring Christmas every jul. Men det å være kul er en sportsgren som krever utholdenhet og aldri sviktende oppmerksomhet. 

Når jeg i dag ser folk i min egen svimlende alder som i uvitenhet eller ren trass vandrer rundt med en viltvoksende grå krattskog av hår rundt (og i) ørene, samt en voksende måne over der igjen, tenker at de heller burde lytte til det mødrene fra barndomslandet foreskrev uregjerlige gutter; klipp håret og ta på deg lue. Som Creedence sang det: I see a bad moon rising. Uff ja, men lets face it; det er bedre å velge luas komfort fremfor ungdommens stil og fart, nå som det toget likevel er gått. Og forresten går kule ungdommer omkring med lue nå, sommer som vinter, ute og inne. Til og med shorts og lue, samtidig. Litt som piggdekk på en åpen kabriolet om sommeren, hvis du skjønner.


På grunn av en rivende sivilisatorisk utvikling i vår del av verden har jeg kunnet utsette dette sannhetens øyeblikk. The moment of lue. Jeg går nemlig fortsatt uten, og jeg fryser ikke. Jeg har på meg headset ute, eller [h]øretelefoner som man sa i gamle dager. Og jeg hører på telefonen. Den virker smartere enn meg når jeg fomler med gammelmanshendene for å slå av musikken hvis jeg plutselig treffer noen som jeg vil si hei til. Faren min fortalte forresten at det ikke var uvanlig at voksne folk sang når de gikk etter veien i den bygda vi begge vokste opp i. I edru tilstand. Med barn tilstede. Det er vanskelig å forestille seg. I alle fall, jeg foretrekker å taust nyte medbragt musikk der jeg går. Uten lue.

Men hvor var jeg. Jo jeg var på vei hjem fra stampuben min. Ikke helt edru, det er så, men ettertenksomt lyttende til musikk. I øyeblikkets hint av sentimentalitet tenker jeg at denne låta her ble faktisk ikke så dum. At den skulle jeg jammen gitt mye for å kunne spille for foreldrene mine. 

 

Hør på denne trompeten, pappa. Helen Hillevi heter hun som spiller. Er det ikke fint?

Hør på trommene som guttungen spiller. Er han ikke flink? 

Jeg har lagt på ekko i starten av det. Det skal høres ut som hornmusikkens skarptrommehvirvler når de laget rikosjetter mellom husveggene i mai. 

Hodet mitt er fullt av minner som danser uberegnelige som rikosjetter. Et ras av assosiasjoner kan bli utløst av de forskjelligste ting. De har det til felles at de gjerne involverer mennesker som var viktige deler av min livsverden. De hørte så selvsagt til der, og til sammen dannet de verdenen slik man hadde lært den å kjenne, evige, umistelige. Og de er nesten alle sammen borte nå. «Men har'n bjeller, så får dom låte, og har'n viser, så få dom fram», skrev Prøysen. Så jeg har laget en sang til dem. De umistelige. «Og itte kæille je det å gråte om aua vassflyg når'n tæk en dram.»             


søndag 10. november 2019

To my loved ones



Foto: Alexander Solvang

Dette synes jeg var et passende bilde å se på mens du hører på denne sangen. Eller denne sangen synes jeg var passe å lytte til mens du ser på dette bildet. Noe sånt. Jeg spiller gitar og har lagt på noen samplede trommelyder. That's it. 

søndag 4. august 2019

I never was in Spain, actually.








2019 var det året jeg ble innehaver av et par gode mikrofoner. Så da det ut av det blå dukket opp noen sommerdager uten andre oppgaver enn å feriere fant jeg fram noen gamle innspillinger som jeg hadde liggende. På tide å erstatte plastikklyden fra den innebygde gitarmikrofonen med noe bedre. I sakens anledning gikk jeg til anskaffelse av  et plast-egg med riskorn i, en «egg-shaker». Hvis du lytter nøye hører du det sikkert. Forøvrig har realiteten bak tittelen på låta ikke endret seg på 15 år, uten at det plager meg:                                 

 I never was in Spain, actually

tirsdag 30. juli 2019

Trille gjennom gress






Å være et lite barn igjen, 
ligge på ryggen og se opp i den blå himmelen
mens noen triller deg gjennom høyt gress
og eikene i hjulet lager sommerlyder



torsdag 30. mai 2019

Song for Hogne



Noen ganger holder vi et lite barn opp foran oss og skjønner at det er selve håpet vi holder i våre hender, håpet som holder oss selv oppe, 
håpet for dem som skal arve jorden. 




 Hvis du vil laste ned denne og andre med bedre lydkvalitet kan du gå hit

Hvordan vil veien videre se ut, verdenen som de skal bebo når vi er borte? Hvordan vil de huske oss, og hva ga vi dem med på reisen? 



En får favne gleden i øyeblikket og håpe alt godt for det som kommer. Og ta vare på skjønnheten, varmen. Som om vi bar et lite barn på armen. 

fredag 29. mars 2019

Grøne enkers melodi



Min bror Kjell som lærte meg sanger og fikk meg til å spille gitar

Grøne Enkers Melodi risser noen få streker opp på et stort lerret og gjør det lett å fylle inn med egne minner og assosiasjoner. Teksten er konkret og håndfast, men er samtidig åpen for meddiktning og identifikasjon. Det er mye vemod her, vemod over avstanden mellom livet slik det ble, så langt fra drømmene om en felles framtid som man en gang bar på. 

Hun som fører ordet i diktet synes å være en kvinne som tross skuffelsen og avstanden til ham hun er glad i makter å se på sin mann med det blikket som forstår alt og tilgir alt, men som i grunnen har sluttet å håpe.

Jeg har aldri hørt denne sangen på plate eller sett teksten i en bok. Jeg lærte den som barn. Det var min 7 år eldre bror som sang den for oss, han kom hjem i helgene fra gymnaset og hadde med seg gitar og en bråte med nye sanger som han hadde lært seg. Kjell er fortsatt storebroren min, en slik storebror som er god å ha i denne verden. Og selv om ingen melodi i verden kan gjøre oss unge, kan noe av dem få oss til å tenke tilbake til den gang vi var det.

Tekst: Edvard Hoem
Melodi: Gustum/Brekke|

Du kan lytte til den her.  




torsdag 3. januar 2019

Trickle down


Det hadde seg sånn at jeg var uten jobb en hel torsdag. 

Det var den første torsdagen i 2019. Og mens det grydde av dag krympet nattens snø og regnet rislet mot ruten. Så da ble denne låta hetende "Trickle down". Den er ledsaget av noen bilder som skal minne oss på om at det finnes andre årstider og at det kommer flere dager vestafor. 













tirsdag 27. november 2018

Noen ganger



 I can not imagine my existence without him,
 but somehow I must.



Noen ganger rett før søvnen kommer kan en plutselig tanke rive meg ut av dens favn. Jeg må for all del beskytte min umistelige far. En urolig fornemmelse av at han kan komme til skade seg gjør meg lys våken.

Det er en ganske merkelig følelse å få kastet over seg. Nå av alle ting. Da min far levde tenkte jeg ikke slik. Å være bekymret var ikke en del av vårt pensum. Det var det andre som tok seg av. I ungdommen ga andres 
«vær nå forsiktig!» en slags søt kribling, en fallhøyde. Men vi var begge sterke i høyden. Din trygghet hadde smittet, den lå som en grunning under min eventyrlyst og mitt ungdommelige mot. I dag tenker jeg at vi mer enn én gang hadde en god slump flaks. Men det var en slags ubevisst del av vår kalkyle. Nå kan jeg se for meg dine ansiktstrekk og bli slått av hvor ubeskyttet og tillitsfullt du vendte deg mot verden. Se for meg den djerve unge mannen du en gang var. Som om jeg ville beskytte deg. Som om jeg kunne.

Kan ikke huske at jeg som ung var redd for at det skulle skje deg noe. Det er nå jeg stundom kan våkne til mitt gamle barnehjertes urolige hamring. Hva er det vel nå å passe seg for? Ingen kan gjøre deg noe lenger, verken godt eller vondt. Og selv er jeg milelangt fra brølende motorer, roterende stål, eller en bøs okse på frifot. 
Livets elv flyter langsommere på sin ferd mot havet. Jeg må ikke en gang ut i vinden og regnet. I høyden går jeg på kafé, sitter tørt, trygt og varmt og ser bilene gli lydløst forbi vinduet. Jeg lager meg ingen bekymringer. Det har blitt en vane å tilhøre de heldige. Selv når uhellet var ute var det alltid den mildeste utgaven som traff meg. 



Jeg kan stusse av gjenkjennelse når 
mine egne gester og fakter møter minnene jeg har av deg. Plutselig, som stod jeg foran et speil, kan jeg bli slått av hvordan vi ligner hverandre mer og mer. Det ville du også ha merket om du kunne sett meg. Og det er som om aldersforskjellen minsker for hvert år, at min egen livsetappe ligner mer og mer på der du var og slik jeg husker deg fra mitt voksne liv. Hvordan var dine siste år, dine dager alene med den store stillheten, omgitt av alle tingene som var besjelet av minner? Jeg var for opptatt av mitt eget til å virkelig ense deg og det du måtte stå i, ofte alene. Jeg ser deg klarere nå. Nå som alt er for sent. 

Det er et nytt og fremmed sted i livet, det å bli gammel. Her er jeg nyankommet og blant de yngste og mest uerfarne. Den som kunne rådført seg med deg. Ikke at jeg pleide å gjøre det. Skulle helst klare ting selv. Det var sånn din uslitelige tillit hadde lært meg å tenke. Likevel var det en taus trygghet i det å ha deg der som den erfarne kjentmann når jeg selv i så mangt skulle gjøre førstereis. Det er vel derfor jeg fører denne monologen og later som om det er en samtale. Som om du kunne høre eller svare. Det er absurd å prate slik, naturligvis. Men det virker enda merkeligere å skulle leve som om alt dette som vi en gang delte ikke fantes, bare fordi du nå er død og borte.  


Disse plutselige ilingene av savn. Jeg må lære meg å omgås dem nå. Som om de var en sjelens slitasjegikt, slikt som en må regne med i min alder. Hva skal de være til, alle disse tankene som klamrer seg til en tid som vi begge lagt bak oss? De klenger seg fast som en barnehånd til en arbeidsneve. Alt er jo såre vel, egentlig. Ingen grunn til å klage. Men noen av minnene har nå fått kvasse kanter, lik steiner en kan snuble i og skjære seg på. De er så vakre at det gjør vondt. Jeg beveger meg forsiktig mellom dem. Er ikke så stø på foten som før, er blitt redd for å falle.  

Vi smilte litt av de engstelige og bekymrede den gang, de som hadde hodet fullt av alt som kunne gå galt. Vi var på høyde med våre liv, ble ikke svimle, så ikke ned, vi så fremover. Det er sånn jeg husker det, det var sånn det skulle være. Bestandig.


                                                                 - * -

[Denne teksten har på en måte sin egen melodi. Du kan lytte til den her]

torsdag 15. november 2018

Playing for time




                                                       


I didn't see that coming

                       
Egentlig skulle man jo lest på lekser til torsdagsprøven på landbruksskolen. Men det ble ofte utsatt til fordel for musikk og spell. Skogbrukslære var sikkert nyttig det, men man kan ha varig glede av andre øvelser også. El-gitar hadde vært saker da, men den måtte vente helt til jeg ble 33. Og nå henger den der på veggen og stirrer på meg. Det er mangt en kan utsette. Og gjør en det lenge nok, blir mye for sent eller irrelevant. Playing for time, sier engelskmennene. Den ligger her. Tror jeg har gjort litt for lite av det i det siste. Playing altså. Det har blitt utsatt. 

Men her er er altså neste låt ut. En takk til min sønn og gode hjelper Aksel Bakke som har pushet meg til å ikke gi opp spillinga, og med urokkelig tålmodighet har forsøkt å bibringe  den gamle faren sin grunnleggende ferdigheter i miksing og innspilling. Denne trallen heter «I didn't see that coming» Og den kan du høre på her.                                                                                                               Og hvis du ikke har tatt skrekken, så ligger det et par til her.



mandag 17. september 2018

You wouldn't know



"You wouldn't know" er en låt som har ligget tålmodig og ventet på at jeg skulle gjøre meg ferdig. Nå har jeg lastet opp bildene jeg tok og lagt på litt mer lyd, kuttet ned og kuttet ut. Dette er det som ble igjen: 


onsdag 25. juli 2018

Den førstes førstefødte








Det er så høytidelig og stort å få et barn i hendene som du vil være en slik viktig person for, og som er fullstendig avhengig av din omsorg, gitt deg til låns i lange våkenetter og år som flyr av sted. Nå har hun som så entusiastisk holder dukken i armkroken selv blitt mor. Den lange kjeden av håp og drømmer har fått et nytt ledd. God bless the child. 

Jeg puslet sammen en trall i sakens anledning. 
Den heter First born, og det er bestefar som spiller. 

   

søndag 21. mai 2017

Catchy22 - Bodø




Bodø har sine øyeblikk. Vi blir værende fordi vi husker de mange vakre av dem, og vi blir like overrasket hver gang sommeren lar vente på seg. Men når den først kommer er alt tilgitt. Byen kan være ganske fengende til tider. 
Catchy22 er skrevet og spilt av meg, bildene har jeg tatt, og det hele tar bare 90 sekunder, så hold ut! 

lørdag 23. januar 2016

Horseback


Foto Rune Pettersen

 
En sommerkveld gikk jeg bort til en innhegning der noen hester lå og døste i kveldssola. Jeg var langt hjemmefra, ung og sulten på at livet skulle ta fart og begynne, og hadde dårlig fantasi til å tenke ut alt som kunne gå galt her i verden. Riktignok hadde jeg aldri sittet på en hest før, men en gang må jo være den første. Så jeg svingte meg opp på den minste hesten og satte hælene i svangen på den. 

Lyder ikke det som begynnelsen på en kiosknovelle? Noe sånt. Det er helt sant, men fortsettelsen er ganske døll. Den luntet av gårde i et bedagelig tempo til jeg ble lei og hoppet ned og takket for turen. Så musikken til dette minnet fra svunne tider ble bedre enn teksten. Og ikke stort lengre heller. Du kan lytte til den her. Det er forfattaren sjølv som spiller gitar. Jada, neida, så...     

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 8. mars 2014

It stroke my mind. Bodø.


Her, serru, Her er både lyd og bilder. Prøv da vel!

velg full skjerm og HD-kvalitet


          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

torsdag 18. oktober 2012

I never was in Spain, actually


Nå kommer den billedskjønne men kaldhjertede dronning Blå med sitt følge, kong vinter rider like bak henne.


 
 Trykk på firkanten nederst i høyre hjørne av bildet


Credit: Assembly of European Regions
Credit: Assembly of European Regions
Credit: Assembly of European Regions
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 25. august 2012

What we once had



 
Trykk på firkanten nederst i høyre hjørne av bildet
Det er et vakkert sted jeg kommer fra. Jeg tror kanskje jeg har vært inne på det før. Men det er altså det. Jeg har forsøkt å dokumentere det, opp gjennom årene. Og jeg har lagt musikk til. Men de vakreste bildene får du aldri se. De er inne i hodet mitt, sammen med den vakreste musikken. Og minnene.


mandag 13. august 2012

A summers funeral



A summers funeral
                                     
Denne tittelen er dobbel. Jeg skrev sangen som en reaksjon på en ung manns alt for tidlige bortgang. Det skjedde en sommer for mange år tilbake. Siden er det kommet flere til som kunne ha hatt mange gode år foran seg, men som i stedet ble låret ned i en kiste. Det er vanskelig å fatte og fåfengt å skape noen mening av.