*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 30. juli 2011

Kvalme ved reisens slutt - en nattlig samtale i Bazarov-baren




Det er fascinerende med den nye digitale virkeligheten.En kan få komme til orde og diskutere direkte med folk en før bare leste om i avisen. Denne nattlige passiaren fant sted mellom forfatteren Kaj Skagen og undertegnede en sen kveldsstund. Foranledningen var Dag Solstad. Eller rettere, jeg brukte forfatterjubileet til å ta fram og lufte et par ideologiske kjepphester om å ta ideer og tankefigurer på alvor. Hvorfor poster jeg dette nå? Fordi essensen av det vi snakket om kom til å bli aktualisert noen få dager etterpå. Gjennom terrorhandlingen i Oslo og på Utøya ble den gamle innsikt at ideer kan drepe demonstrert på en uhyggelig måte. Hendelsen får meg til å poste dette, fordi jeg tror vi slumpet til å streife innom noe viktig: Jeg har kun gjengitt to av debatt-deltakerne og kun rettet opp tastefeil, ellers står det gjengitt slik ordene falt... 



Ivar Bakke: "En svermer og hans demon" Det måtte en krig til før man tok Hamsun alvorlig som politisk ideolog. Solstads høsting av unison jubel minner om måten man tilba Hamsun før krigen.
 
Kaj Skagen: Jubelen for Solstad er merkelig. Men slik er norsk offentlighet: den agerer på lukt. Der man luker et bestemt synspunkt, hiver man seg inn, for å være med. Dette er "lemensyndromet i norsk kultur", som Gunnar Skirbekk har beskrevet: Hos oss er bare ett synspunkt mulig ad gangen. Alle mener alltid det samme. Derfor blir det en overpopulasjon, som fører til kollektivt selvmord: alle vandrer mot havet og drukner. Så begynner det på nytt igjen.

Ivar Bakke: Hvis en er nødt til å mene det motsatte av folkemeningen for å gjøre seg interessant for parnasset, da har man virkelig gjort seg til slave av den kompakte majoritet. Som den amerikanske representanten tørt repliserte overfor Krustsjov når denne begynte å sitere Ibsen fra FN's talerstol: det har hendt at flertallet har hatt rett. Solstads angrep på Solsjenitsyn følger forøvrig nøyaktig samme logikk som Hamsuns sjikane av KZ-fangen Ossietzky. Solstad gir begrepet "ubehaget i kulturen" en ny betydning.
 
Kaj Skagen Her aner jeg forskjellige innfallsvinkler. Jeg har alltid hatt et hat-kjærlighetsforhold til Solstad, og kan rose meg av å være den første som så den metafysiske dimensjonen i forfatterskapet hans. Hans politiske synspunkter har egentlig aldri interessert meg. Angrepet på S. husker jeg ikke, finnes det en link til det?
16. juli kl. 23:28
 
Ivar Bakke (VG 5.2.1972):”I et sosialistisk land er det forfatternes plikt å hjelpe til med å bygge sosialismen. Å skrive ting som bryter med klare sosialistiske prinsipper er i strid med folkets interesser. Hvorfor skal folket trykke det som er i klar strid med deres interesser?”
 
Kaj Skagen Jeg er glad det ikke var meg.


Ivar Bakke Det er en særlig luksus vi har holdt oss med her i landet, at vi kan velge å blende ut et forfatterskap eller en annen talehandlings politiske implikasjoner. Det er som om hele vår kultur er pubertalt dekadent, og alt er like gyldig eller likegyldig - send in the clown, hovedsaken er at vi ikke kjeder oss i våre trygge liv. Solstads kommentar var til utgivelsen av Solsjenitsyn på norsk. Han har fastholdt sitt svermeri for stalinismen. Det synes mer motivert av kvalme ved reisens slutt over sine medpassasjerer enn noe politisk engasjement. Den politisk bevisste generasjonen. Yeah right. Jeg frambyr min huleste latter.
 
Kaj Skagen: Til Ivar: Du har nok rett i dette.
Men Solstad har ubestridelige kvaliteter som kronikør av vår tids elendighet. Og man kan lese Hamsuns samlede med stort eksistensielt utbytte.
 

Kaj Skagen: Har ikke Solstad underhånden levert den selvkritikken som her blir etterlyst ved å kalle hovedpersonen i sin oppgjørsroman for "Knud Pedersen"?



Ivar Bakke: I Bazarov-debatten gjorde du et poeng av at du delte den samme eksistensielle desperasjonen som de du angrep, i motsetning til folk som Slagstad som hadde funnet seg så alt for godt til rette i vårt sosialdemokratiske helvete. Det må være alderen, men jeg har stadig mindre sympati for politisk religionserstatning, det har liksom blitt prøvd før med dårlig resultat. Solstad (og Fløgstad) har aldri levert noen selvkritikk. Solstad uttalte at han ønsket å bli husket som en gammel kommunist. Men kommunisme er ingen historisk realitet i denne forfinede åndelige sammenhengen, det er legning med krav på respekt, der kritiske spørsmål er erstattet av dannet taushet.
 
Kaj Skagen: På en måte forstår jeg Solstad: Han vil ikke svikte sin egen ungdom, dvs. han vil ikke svikte nettopp den desperasjonen som lå under hans politiske stillingtagen, samtidig som han neppe har overskudd til å ta et idéhistorisk-filosofisk selvoppgjør, eller mener at dette er gjort underhånden i romanene. (?) Samtidig hadde et skikkelig oppgjør vært på sin plass - men har ikke Bernt Hagtvet tatt dette oppgjøret et par ganger?
 

Kaj Skagen Fløgstad har selvfølgelig ikke levert noen selvkritikk. Han var og er Moskva-kommunist.
 
Ivar Bakke: I take pride i å ha sviktet min ungdom. Det er en stor og slitesterk tankefigur som ligger under som premiss: Du skal være trofast mot din ungdoms idealer, ungdommen som kompromissløs sannhetssøker versus den slappe og sløve massen av A4-liv and all that. Vanlige folks alt for vanlige liv kjeder d'herrer poetokratene, man jager større vilt. FOLKET, ikke de folka du møter i butikken. Kjærligheten til abstraksjonene er omvendt proporsjonal med forakten for folk flest. Mye av desperasjonen handler om dette: Kvalmen over å være omgitt av vanlige folk i dette landet. Og utstøtelsen fra disse som nødvendig selvbekreftelse. Snart vrimler det av disse unntaksmenneskene. Men noen kan også være reflekterte. Solstad er det ikke. Og Fløgstad har aldri griset seg til med noe så vulgært som å kritisere sovjet-kommunismen, det vil jo være å mene det samme som folk i Bærum. Den historiske sosialismen er en stor elefant som ennå står der, men som ingen snakker om. Og han står i et glasshus.     17. juli kl. 00:17
 
Kaj Skagen: Jeg liker idéen om dannelsen som svik av forgangne faser. Jeg liker også tanken på at det må være mulig å finne et eget liv og følge et ideal uten å abonnere på folkemord. Men er ikke sosialismen død? Riktignok har "sosialistene" rykket inn som et nytt aristokrati i presse og statsadministrasjon, men er ikke trettheten deres synlig for alle? Den oppvoksende generasjonen vil finne på noe helt annet. Vi må bare håpe at det ikke blir i reaksjon på det som er.
 
Ivar Bakke: Tror land som har opplevd virkelig tabula rasa av den borgerlige verden vil være mindre tilbøyelige til å hause opp opprør som en slik forbilledlig egenskap pr se. Nettopp i begrensningen for (restrain of) livsynsberserkenes visjon om å gjøre alt nytt ligger det en besinnelse. Her kommer dannelsen inn som en påminnelse som er nødvendig. Vi trenger både sentrifugale og sentripetale krefter, og jeg tror i motsetning til Solstad og mange av hans guru-glupinger at vårt samfunn er historisk sett ett av de mer vellykkede verden har sett. Bl.a. gjennom sin evne til selvkorreksjon og kritikk. Solstad vil ha lojalitet fra forfattere til å sanere dette til fordel for en blodig utopi. Det er liksom mer swung over det enn reklamen på TV3. Jeg foretrekker det post-heroiske Europa.
17. juli kl. 00:37
 
Kaj Skagen: Problemet er at den freden vi nyter, er frukten av krig andre har ført, og at vår ferie roper opp ny krig.
17. juli kl. 01:22
 
Ivar Bakke: Jeg tror at den religiøse lengsel etter enhet med en større sammenheng er et menneskelig grunntema som fryktelig lett lar seg misbruke. Jeg tror rasjonalitet spiller en minimal rolle som historisk drivkraft. Men en slik forståelse må ikke med nødvendighet føre til at man oppgir kampen mot obskurantisme og eksistensielle prosjekt som oversatt til politikk viser seg å være storslagne feiltagelser. Det kan like gjerne føre til at man ikke lener seg tilbake i den tro at verden med nødvendighet går fremover. Men mye har vi oppnådd som er verd å kjempe for. Ingen grunn til å ta ferie. De som styrker angsten og hatet gjør det aldri. Vi slåss med andre våpen.

Kunsten å være morsom og kritisk - refleksjoner om det norske

Are Kalvø: ”Kunsten å være neger”  Samlaget 1996
En bokanmeldelse fra 96 om forskjellen mellom å være kritisk og moralsk poserende



 Å være neger i Norge uten å vekke forargelse er ikke lett. Det er en kunst.
"Derfor er det viktig at du ikkje er eksotisk og fargerik overalt og heile tida. Men når du først skal være eksotisk, er det viktig at du er skikkeleg eksotisk."

Det er Are Kalvøs tips. Han driver gjøn med norske fordommer på en delvis treffende, delvis fordomsfull måte. Han raljerer over «eksotiseringen» av det fremmede - at vi gjør det så fryktelig spesielt å ikke være norsk. Kalvø synes det er tåpelig å bli forbauset over at folk ser annerledes ut eller har andre vaner enn den lille promillen av norskinger her i verden. Det er jo greit, men det er samtidig et globalt fenomen en ikke behøver å moralisere så surmaget over heller. Spesielt ikke i en forsøksvis humoristisk bok. Det er vel det samme forhold som noen av de norske tekst-utdragene beskriver; at folk i en "negerlandsby" stimler sammen omkring den ubegripelig fremmede hvite. Hva som er normalt er vel et spørsmål om ståsted, der som her. Men Kalvø behandler dette fenomenet som om det var en særnorsk spesialitet, samtidig som hans sarkasmer virker noe overtydelige.

Boka skal forestille en slags bruksanvisning til det norske, til gjennomsnittsnordmannens oppfatninger, vaner og fordommer. Kan du dette, blir du akseptert, selv om du er neger. Kalvø er kritisk, samfunnskritisk, da vettu, og utleverer den norske væremåten til latter, slik brukelig skikk er. De som vil le av de andre, (de med fordommer) kan se naboen bli tatt på kornet. Joda, Kalvø er ofte morsom, ofte treffende. Men mest av alt synes jeg han slår seg selv på kjeften.
Kalvø selv lever av å spre generelle, nedsettende karakteristikker. Hans metier er å gi et nidbilde av det norske samfunnet. Og vi elsker det, ettersom karikaturen ofte forstørrer trekk som absolutt finnes, og som det er klokt å gjøre seg kjent med. Som han skriver:
"Dersom en nordmann gløymer å vaske trappa når det er hans tur, så er det fordi han er distré eller lat. Dersom ein neger gløymer å vaske trappa når det er hans tur, så er det fordi han er neger."
Moral: Vær obs på at individuelle særtrekk ikke blir til kulturelle artsegenskaper så snart de dukker opp hos innvandrere.
En slik moral ville, om den skulle gjelde alle, gjøre forfatteren arbeidsløs på dagen. Er det noen som lever av å spille på stereotypiske oppfatninger, så er det Kalvø. Denne boka er full av forsøksvis humoristiske karakteristikker av møringer, nordlendinger , nordmenn - sånn i største alminnelighet. Hele bokas konsept er å beskrive det typisk norske. For å gjøre dette har han valgt ut det mest outrerte innen bøker og slagertekster som skal dokumentere en generell fremmedfiendtlig holdning som "typisk norsk" .
Jeg tror det er både klokt og nyttig å anvende humor overfor fordommer mot innvandrere. Humor kombinerer ofte det gjenkjennelige og det uventede, og kan som sådan bidra til å snu opp ned på et "seriøst" tankemønster - hvor f.eks innvandreren med nødvendighet er et "problem" eller en "forpliktelse" - aldri en alminnelig medborger.
I Kalvøs bok er det nordmannen som er et problem, nordmannen med sin spesielle og sære kultur. Å antyde at folk fra Latin-amerika generelt sett har andre begreper om punktlighet i forhold til avtalt tid enn en nordmann eller tysker - det blir temmelig humørløst tabuisert som rasisme av Kalvø. Det er i så fall bare enkeltindividet som skal bedømmes. Samtidig utdeler Kalvø med raus hånd negative karakteristikker om den norske kulturen i største alminnelighet, eller han har (ofte ganske morsomme) visitter innenfor mindre del-kulturer i vårt land. Det virker jo veldig fromt av Kalvø - og det avspeiler vel kanskje hvor langt det er igjen før en kan behandle folk fra andre land som nordmenn flest.
I likhet med Odd Børretzens bok om "kunsten å forstå og bruke en nordmann" synes jeg denne boka savner mye av forfatterens vanlige kritiske potensial. Kritikken kommer utenfra, på vegne av den gode moral. Til tider blir den veldig utvendig og veldig humørløs i sine bitende sarkasmer. Og enda verre, hva humor angår: den blir forutsigbar. Etter hva jeg kan se, er forfatteren og jeg temmelig enig hva synspunkter og egne fordommer angår. Så det er, etter hva jeg kan se av boka, antakeligvis oss og et par tre andre tilbake. Mot bermen. Kringsatt av duster, gå inn i din tid. Det er ikke noe å le av, hvis en kjøper bokas beskrivelse. Jeg gjør det ikke.
Ivar Bakke