*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 11. september 2014

Er nasjonalstatens betydning blitt mindre i globaliseringens tidsalder?

Siste del av Richard Betts forelesning om realisme


Realister tror at krig er naturlig. Naturlig betyr det som forekommer i naturen. Det betyr ikke godt, bare naturlig. Og stater er også gjenstand for naturlig seleksjon. Det er sant at i de senere år er det ikke mange stater som har forsvunnet fullstendig, selv om en del har gjort det opp gjennom historien. Men flere av dem har lidt en hel del skade. Tyskland mistet en tredjedel av sitt territorium i det 20. århundre som et resultat av forsøket på å bli større. I det siste århundret mistet Mexico nesten halvparten av sitt territorium til gjett hvem. Og det er andre eksempler. Så stater trenger militærmakt til å om mulig forhindre krig, og hvis de ikke kan forhindre den, å vinne krigen. 

Militærmakt kan altså forhåpentligvis forhindre krig via avskrekking. Det vil si, gjøre det klart overfor en motpart at hvis denne angriper vil enten ditt vellykkede forsvar eller ditt ødeleggende motangrep få ham til å ønsket at han ikke hadde gjort det. Det betyr at kostnadene overstiger gevinsten, og derved forhindrer at man griper til krig. I en slik forstand behøver militærmakt ikke å bli brukt for å være nyttig. Faktisk er den mest nyttige bruken av militærmakt den som forblir i bakgrunnen og aldri trenger å bli satt inn i krigshandlinger. Den er alltid i bakgrunnen for diplomati om viktige internasjonale tvister, selv når det å bruke militærmakt ikke synes å være en opsjon som er på forhandlingsbordet. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle ved alle forhandlinger. Ikke ved handelsforhandlinger eller tvister av mange slag, men det gjelder når det er snakk om å avslutte tvister om hvem som skal ta den endelige politiske avgjørelsen og i spørsmål av vital politisk interesse.   
Clausewitz sa: “Krigen er som kontant betaling i handel. Det er en masse samhandling og avtaler som oppstår uten at noen penger faktisk har skiftet hender. Men alltid i bakgrunnen for alle disse avtalene er det som til syvende og sist ville skje når pengene faktisk skifter hender.”

På lignende vis skjer det mange avtaler og mange handlinger blir fremtvunget i internasjonal politikk ut fra vurderinger av hva som ville skje hvis det kom til krigshandlinger. Militærmakt kan forhindre noen klagemål fra å bli ført, siden det er klart at den svakere part ikke kan gjøre noe for å fremtvinge en rektifikasjon av uretten. Hvorfor har Mexico sluttet å klage over det store landområdet som USA stjal fra det på 1840-tallet? Vel, jeg antar at en grunn er at de vet at de kan ikke gjøre noe med det. Realisme fokuserer på militærmakt fordi det er avgjørende fordi hvem sine fordringer som vinner fram når tvister ikke kan løses gjennom forhandlinger.   

Så krig handler om hvem som hersker, hvem som kontrollerer hvordan man råder over de stater det måtte strides om. Hvem bestemmer i fredstid, etter at skytingen har opphørt? For realister betyr dette spørsmålet vanligvis hvilke land vil – eller enda viktigere, vil ikke – kontrollere det internasjonale systemet. Eller hvilke grupper vil kontrollere regjeringen i et land i en borgerkrig. For liberalere betyr dette vanligvis hva slags type regime vil styre innenfor land. Følgelig foretrekker realister vanligvis å ikke intervenere i borgerkriger med mindre resultatet av dem med stor sannsynlighet vil påvirke maktbalansen mellom stater – mens liberale tror at stabiliteten i det internasjonale system til syvende og sist avhenger av hva slags regjeringer det består av, og følgelig er mer interessert i å hjelpe fram demokratisering og forbedringer av styresett, noen ganger ved bruk av makt.




Tenk på Bosnia. Hvorfor var noen mot vestlig intervensjon og noen for det? Liberalere helte mot å se på serberne som forbrytere som var skyldig i aggresjon og krigsforbrytelser, realister helte mot å se de moralske inndelingene som mindre åpenlyse, eller mer blandet, og mente saken bestod av nyanser i grått snarere enn svart-hvitt. Liberalere i vest i begynnelsen av 90-tallet ønsket intervensjon for å stanse blodsutgytelsene og for å stanse den serbiske erobringen, men få ønsket å betale en betydelig pris for å oppnå dette. 

Liberalere ønsker en tvangshåndhevning, men viker ofte tilbake hvis prisen er mye blodsutgytelse. Til sist, i 1995, foretok NATO bombing av en viss målestokk, noe som i kombinasjon med den flernasjonale kroatiske offensiven på bakken i Krajina tvang serberne på defensiven, og vi fikk Dayton-avtalen som syntes å avslutte krigen fredelig.  
Men hvordan? Ved å inkorporere gjensidig motstridende klausuler som i prinsippet tok sikte på å gjenskape en integrert enhetlig bosnisk stat, men samtidig anerkjente de facto delingen av landet etter tre etniske grupper. Avtalen avgjorde følgelig ikke det politiske spørsmålet, spørsmålet om hvem som hersker, og baserte seg på et fortsatt militært nærvær og politiarbeid av fremmede okkupanter. Så en kan bare undres over hvordan Irak og vi vil unngå en slik skjebne.

Kan USA virkelig skape og kontrollere en vanskelig vei i retning demokrati på en måte som ikke fører til at Shia-muslimer forsøker å påtvinge majoriteten et tyranni og fører til at kurderne setter seg fore å bli kvitt Bagdads overautoritet, noe som gjør Sunni-muslimer desperate etter å forhindre sin egen marginalisering. Kan en slik situasjon frambringes uten at man går fra en nåværende lavintensiv borgerkrig til en fullskala borgerkrig? Realister vil være skeptiske til at det er mulig å gjøre det uten en langt større krig. Liberalere vil ha større forhåpninger til at prosessen med regjeringsutvidelser og forsoning kan forhindre en slik utvikling.    

Og alt dette indikerer også at krig vanligvis handler om stater: Relasjonene mellom dem i den internasjonale sfære, krig i form av borgerkriger eller revolusjoner eller frigjøringskriger, om hvordan stater vil blir dannet og organisert og kontroller, hvem sin stat det vil bli og under hvilke betingelser. Er realismens vekt på stater passé? Stemningen gikk mye mer i den retning like etter den kalde krigen, før en rekke ting begynte å i feil retning igjen. Men også konfliktene i verden etter 9/11 er ikke så entydig om stater. De som gjennomførte dette angrepet var en over internasjonal gruppe som var hovedsakelig beskjeftiget med å slåss mot følgene av amerikansk makt og kanskje også vestlig kultur i en rekke samfunn.




Dette fremkaller spørsmålet om nye konfliktlinjer i verdenspolitikken, slik de argumenteres for i Samuel Huntingtons bok “The clash of civilisations and the remaking of world order”, som jeg anser som en sosialkonstruktivistisk drøftelse av internasjonal orden og konflikter. Men stater er så avgjort en kritisk ingrediens i all politisk vold. For eksempel er formasjonen av en anti-terror-koalisjon avhengig av stater. USAs militære aksjon mot Taliban og Al Qaida i Midtøsten avhenger av relasjonene til regjeringer som tilbyr baser og samarbeider i anti-terror-kampanjer, Pakistan, Usbekistan, Saudi-Arabia og andre.

Det blir ofte hevdet at stater har mistet mye av sin betydning i verdenspolitikken, at globalisering reduserer staters mulighet til å kontrollere ting. Betyr dette da at krig blir av mindre betydning, kanskje at det til sist blir fullstendig overflødig? Vel, det er mindre av statens tilbakegang enn det en får inntrykk av ved første øyekast. I noen henseender har statene nå mindre kontroll over enkelte viktige aspekter, spesielt økonomi, enn det de før hadde. Likevel synes staten fortsatt å være ved god helse, og det er interessant hvordan så mange mennesker så mange steder i verden siden slutten på den kalde krigen slåss som besatte for å få og forme sine egne stater. Og noen som ser globalisering som en enestående fremtidsbølge har kanskje overdrevet hvor mye kontroll stater tradisjonelt hadde. Og sant og si, staten inntar en større rolle i borgernes liv enn den gjorde tidligere tider.

Kenneth Waltz liker å poengtere at vestlige stater nå disponerer en langt større andel av BNP enn noensinne. Og av en eller annen grunn er det flere organiserte mennesker og grupper som, som nevnt, slåss innbitt for å etablere sine egne stater eller ta kontroll over dem enn noensinne før i det forrige århundret, enten det gjelder Bosnia, Tadsjikistan, Aserbajdsjan, Rwanda, Kosovo, Sudan, Øst-Timor, Tsjetsjenia… og listen fortsetter. Noen pågående kriger finner sted i svake, kollapsende eller ikke-eksisterende stater, for eksempel Somalia eller Kongo. Men de handler om stater. Forsøk på å skape stater, ta kontroll over dem, omdanne dem eller utvikle dem til fungerende myndigheter, eller om enn ikke i betydningen av en forseggjort moderne nasjonalstat, så i hvert fall en politisk enhet som i det minste gir muligheter for kleptokrati.     

Er realismen en rettesnor for politikk? Jeg sa at den ikke gir noe formular for politikk, og det har også hele tiden pågått en debatt om hvorvidt realismen er en empirisk eller normativ teori. Og jeg vil si at svaret er begge deler. I sin essens argumenterer den for at sjansene over tid er store for at hvis stater eller grupper ikke handler på en bestemt måte for å vokte sin maktposisjon vil de være sårbare og lide for det. Så derfor, ettersom dette skjer i virkelighetens verden, må stater handle i samsvar med disse prinsippene for å overleve, og derfor burde de gjøre det. Dette er i noen grad et forvirrende sirkelargument, men jeg tror det er essensen av hva de fleste realister vil si når de blir beskyldt for å argumentere for hvordan verden fungerer, samtidig som de kritiserer myndigheter for ikke å handle slik realismens tilsier.  

Noen ganger er realister og liberale og konstruktivister enige om hvilke politiske valg som bør tas, men av ulike grunner. Og noen ganger er realister uenige seg imellom om hva som bør gjøres i et spesifikt tilfelle, på samme måte som tilfellet er innen andre skoleretninger. Hovedpunktet som særpreger realister er deres fokus på hvordan politiske valg avhenger av og vil påvirke maktbalansen i det internasjonale system – i motsetning til hva de legale eller moralske prinsippene i en konflikt gjelder, som er det idealistene prioriterer. Noen eksempler på situasjoner hvor realisme og idealisme skiller lag: Jeg nevnte vinterkrigen i Finland 1939-40, eller Nixons tilnærming til Kina i 1972.



Nixon var konservativ og Kina var på den tiden midt i sin kulturrevolusjon. Maoismen var den ultimate anti-liberale ideologi, og på den tiden i alles øyne ansett for å være like vill og gal som Nord-Korea eller Iran eller Saddam Husseins Irak er blir ansett i våre dager. Men den realist-argumentasjonen Nixon/Kissinger benyttet var hovedsakelig å skaffe motvekt til et stadig mektigere Sovjetunionen – ja, den gang ble Sovjet oppfattet slik – og at de ideologiske forskjellene og dype ulikhetene i verdioppfatninger mellom USA og Kina måtte ignoreres for å bygge et tillitsfullt arbeidsfellesskap i kampen mot Sovjetunionen.

Etter den første Gulfkrigen i Irak, 1991, hadde en det realistiske synspunkt som var dominant i Bush seniors administrasjon: Folk som Brent Snowcroft, eller den gamle Dick Cheiney før hans hjerteoperasjoner, argumenterte for at det ikke var noen god idé å forsøke å kaste Saddam Hussein fordi det ville true med å oppløse Irak og gjøre Iran mektigere.     

Opposisjonens synspunkt, kanskje best artikulert av Paul Wolfowitz, hevdet at vi har oppmuntret irakerne til å gjøre opprør, etterlatt dem til å klare seg selv, spesielt det som skjedde med sjia-muslimene i sør og kurderne i nord, og at vi var moralsk forpliktet til å støtte dem og til å gjøre alt vi kunne for å styrte Saddam Hussein fordi hans regime var så fryktelig. Jeg nevnte også Srebrenica i 1995, FN legalisme uten militær oppbakking som endte i en massakre.   
Hva med fremtiden, hva vil realisme og liberalisme foreslå om hvordan vi skal håndtere amerikansk-kinesiske relasjoner hvis Kina fortsetter å vokse økonomisk? Bør USA ønske at Kina utvikler seg økonomisk og bli rik og velstående, slik det har gjort de siste 25 årene?

Vel, liberalere vil i hovedsak si ja visst, gjensidig økonomisk avhengighet skaper fred. Dette i motsetning til argumentet i Waltz’ bok, om at avhengighet skaper konflikt. Men i liberal ideologi vil internasjonal handel basert på komparative fortrinn gjøre både USA og Kina rikere og bedre stilt. Så et rikt Kina vil utgjøre et større marked for USAs eksport, større kinesisk militærmakt vil ikke spille noen rolle fordi gjensidig samarbeid for økonomiske formål – å profittere gjensidig på fredelig varebytte i stedet for en destruktiv konflikt – vil forhindre militær konflikt, som bare vil framstå som irrasjonell.
Realister vil likevel trolig være mer tilbøyelig til å si sannsynligvis ikke – USA bør ikke være fornøyd ved tanken på et økonomisk voksende Kina.  Argumentet for det er at et rikt Kina vil være mektig og mer i stand til å gjøre sin innflytelse gjeldende og true USA og dets alliertes interesser, at økt makt skaper økte ambisjoner, at det ikke er noe ondt eller galt ved dette, det er helt naturlig. Robert Gilpins argument er at en voksende utfordring av en hegemonisk makt ofte skaper en krig og en veksling av hegemoni.  

Er realismen en veiledning i hvordan vi skal håndtere krigen mot terror? Det er ikke et perfekt rammeverk for å forstå det radikale islams reaksjon mot vesten, Al Qaidas kamplyst eller andre aspekter ved problemet. Al Qaida er en internasjonal samling av ikke-statlige aktører. Al Qaida og mange andre terrorgrupper er idealister mer enn realister, og konflikten med vesten er for en stor del en kamp om idealer. Så kanskje konstruktivisme og realisme i en eller annen kombinasjon vil være bedre enn liberalisme til å diagnostisere den islamistiske terrortrusselen. Liberalismen vil understreke viktigheten av å spre vestlig demokrati og verdier som en måte å nå fram til hovedårsakene til terrorisme.  




Jeg forsøker ikke å assosiere alle liberalere til dette, gitt hvor upopulær den nåværende president er, men jeg sier at dette for en stor del er argumentasjonen til Bush Jr.-administrasjonen etter 9/11. Deres argument er at amerikanske verdier er virkelig universelle verdier, og at utfordringen består i å gjøre kål på «the evil-doers» for å løse problemet. Naturligvis – motargumentet er da at vestlige verdier er en del av det som framprovoserer problemet og styrker motstanden fra radikale islamister.  

Hva med konstruktivismen? De fleste konstruktivister vi leser innen akademia tenderer mot å være – i alle fall med tanke på de normer de setter høyt – liberalere i en eller annen form. Huntington-varianten er noe annerledes. Huntington argumenterer til fordel for ikke-intervensjon i andre kulturelle områder som en nødvendighet. Dette for å unngå at den «clash of civilizations» – som han tror er reell – utvikler seg til å bli en «war of civilizations», som han ønsker å unngå. Og forresten, hvis dere i likhet med mange har fått deres inntrykk av Huntington ut fra det som fremkom i den originale artikkelen i Foreign Affairs for 15 år siden, husk da på at folk ofte trekker ting ut fra den som ikke er hva han argumenterer for hvis en leser hele boken, spesielt det siste kapitlet. Noen ganger konvergerer realisme og idealisme, og noen ganger er realister splittet.  

Konvergens – for eksempel i den gigantiske kampen mot tysk fascisme og japansk militarisme på 1940-tallet, og mot Sovjet-kommunismen under den kalde krigen – forente realister og liberalere fordi alle disse fiendene kombinerte stor militærmakt og fremmede ideologier og verdier. Realister var opptatt med makt, og liberalere var opptatt med rett, begge deler trakk i retning av en militant vestlig politikk bestående av krig mot aksemaktene og oppdemmingspolitikk mot Sovjetunionen. Dette var ikke tilfellet etter den kalde krigen. En av grunnene til realismens svinnende oppslutning – det har en tendens til å følge hendelser i den virkelige verden – var at etter krigen var det ingen stor militær trussel mot vesten, ingen verdensomspennende ideologi som utfordret vestlig liberalisme i samme grad som marxisme-leninismen gjorde.  




Spørsmålet er om mektige stater bør tre til siden og forbli årvåkne men tilbakeholdne med å intervenere i utlandet, eller bør de benytte anledningen til å bruke makt for å kjøre fram vestlige verdier og omforme andre land i vårt eget bilde?
Realister heller mot det første, non-intervensjonist- synet, slik jeg argumenterte for, men de er ikke samlet i dette. Og liberalere heller mot det siste, den Wilsonske bruk av makt for å reformere illiberale regimer eller skape en tryggere liberal verdensorden. Det er uenighet mellom realister, noen intervensjonister tror at dårlige regimer vil kunne komme til å true vestlig sikkerhet i fremtiden. Så for eksempel i 2003 var de fleste realister trolig imot invasjonen av Irak. Men noen realister som mente at Saddam Hussein var gal og kanskje ville bruke masseødeleggelsesvåpen så snart han hadde nok av dem, gikk inn for krig.

Dette ble symbolisert på New York Times gjestekommentar-side den 22. september 2002. Og det var også en kvart sides antikrigs-annonse signert av 33 akademikere innen sikkerhetsstudier, hovedsakelig realister, like under en lang gjestekommentar av Ken Polack, en disippel av Barry Posen, som var en av underskriverne i annonsen, men som anbefaler invasjon.

Og noen ganger feilbedømmer anti-intervensjonister trusler. E.H. Carr støttet appeasement. Det var faktisk et av hovedmotivet for hans bok. Og Chamberlain var trolig mer av en realist enn Churchill. Churchill var om noe en idealist. Så var jeg og 32 andre som signerte den anti-invasjon-annonsen i september 2002 Chamberlainere og Polack en Churchill? Jeg tror ikke det, men du vet aldri helt sikkert før du får historiens dom.    


Jeg mener, vi tenker alle på Churchill som den vestlige sivilisasjons redningsmann nå. Men i juni 1940 så ikke det ut som et særlig trygt veddemål. Storbritannia var alene, Tyskland hersket på det europeiske kontinent. Hva slags mening var det i å fortsette kampen når de kanskje kunne ha kommet til en avtale med Tyskland. Og det er bevis for at Hitler var villig til å la britene beholde sitt imperium så lenge Hitler kunne beholde kontinentet. Men Churchill sa som dere vet nei, «vi vil kjempe på strendene, vi vil slåss i hekkene, vi vil aldri overgi oss.» Og det er en berømt replikk fra ham som er virkelig fryktelig, han sier: «Hvis denne vår øys historie må ta slutt, la det være mens vi alle ligger på jorden, kvalt i vårt eget blod.»
Intet realist-rasjonale som setter materielle interesser først. 

Nei det grunnleggende problemet var at E.H.Carr og Chamberlain – og det fleste andre – mente om München-forliket i 1938 at det var en stor triumf fordi man unngikk enda en katastrofe a la 1. verdenskrig, og at Hitler… vel, han var en slem, opportunistisk statsmann, men ikke gal, så derfor kunne en gjøre en avtale med ham. Det de ikke begrep, var at han ikke var en normal opportunistisk realist-statsmann, de skjønte ikke at Hitler var en idealist som satte sine prinsipper om det tyske folk og ekspansjonen østover og andre ting tyskerne hadde rett til over alle ting. [..]

De eneste politiske debattene i USA er mellom stridende skoleretninger innen liberalisme. Så realisme er ikke svaret på positive ting du ønsker å gjennomføre for å gjøre verden til et bedre sted. Men realismen tror jeg hjelper til å minne om hva som er nødvendig for å hindre negative utviklinger som truer med å ødelegge din evne til å gjøre godt.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !