*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

fredag 22. mai 2020

Vi flyktninger. Bjørn Hatterud: Mjøsa rundt med mor.






Refleksjoner om å reise og å bli værende, høre til og å komme ut i verden.


Bygda man vokste opp i er stadig tilbakevendende topos i litteraturen. Topos er et felt man henter sine eksempler fra. En kan referere til det i ordets opprinnelige betydning, som stedet en kommer fra, men også i overført betydning, som en innforstått referanse til noe allment; bygdedyret... dessa bønna... små forhold... de som aldri kom seg ut og vekk... 'ja dere kjenner jo typen'.



Det er ingen lett oppgave å skulle 
skrive noe nytt om et så fortersket tema, et tema der både rituelle klagesanger og nostalgiske hulk legger seg som en hinne over betrakterens sanseapparat. 
«Og det som en gang var skapt for å åpne øyne og ører på den som er mottakelig for kunst, det som skulle gjøre ham eller henne enda varere for livets nyanser, det blir liggende som et slør mellom tilskueren og verden.»         skrev Magne Lindholm om mottakelsen av Alf Prøysens forfatterskap. Bygda og dens innbyggere blir til mytiske skikkelser med essensielle egenskaper, en får ikke øye på menneskene der.

Det er i dette myteomspunne bygdelandskapet at Bjørn Hatterud foretar sin sentimental journey.  En bilreise rundt Mjøsa danner rammen i fortellingen, og vi som får bli med i dette litterære baksetet får servert en interessant blanding av bygdesosiologi, barndomsminner og refleksjoner om hvilke mekanismer som har skapt den dramatiske forandringen en observerer. Perspektivet tar utgangspunkt i det personlig opplevde, lokale og selvbiografiske. Fortelleren er situert, han kommer fra en bestemt tid og et lokalt sted. Men det er nettopp denne reflekterte bevisstheten om at ens eget perspektiv med nødvendighet er farget, ufullstendig og begrenset, som styrker forfatterstemmens autoritet. Her gjøres ingen forsøk på å etablere seg selv som en nøytral og objektiv tilskuer. «En livsreise», lyder undertittelen, og boka er full av anekdoter fra levd liv. Men den blir ingen privat mimrebok. 

For samtidig baler forfatteren med å forstå strukturer og mekanismer som er allmenne og pregende for hele generasjoner i mange land: Det store globale oppbruddet fra livet på landsbygda, dette forunderlige sted som ingen forlater før han har fått merker av det. 

Men også det kulturelle oppbruddet fra strengt håndhevede regler for akseptabel oppførsel. Folk på min alder husker gjerne slikt med et slags vantro grøss. Tenk at slik var det den gangen. Dette mentale oppbruddet fra en tett og konform kultur har i stort monn også skjedd på bygdene, selv om det er mange i byen som ikke har fått det med seg. Men Bjørn Hatterud unngår den ahistoriske essensialiseringen: 
     
«Eg innser at bygda eg en gang budde i, ikkje er der lenger. Landskapet er som det var, mange av husa er der, ein god del av folka til og med. Men likevel er ikkje plassen den same, for tida er ei anna. Funksjonar har blitt borte, levemåtar i bygda ber preg av at område i verda glir over i kvarandre. Folk reiser, dei pratar på Facebook, folk flyttar meir på seg, plassen sit mindre hardt i folk.»

Dette blir de tema forfatteren angriper fra ulike innfallsvinkler: Hvorfor var det å dra vekk slik et eksistensielt viktig valg for så mange?  Forfatterens egne erfaringer – mer utdypet i debutboken – gir enda en mosaikk til det store bildet som så mange har gitt sitt besyv med i. Av plasshensyn lar jeg det temaet i forfatterskapet ligge her. Jeg har skrevet om det tidligere

Men like maktpåliggende blir det for Hatterud å forklare sine urbane lesere følgende mysterium: hvorfor valgte noen å bli? Hvordan forklare det som noe annet enn en konsekvens av at bygda har gjort en til en sjelelig krøpling med et dalsøkks klaustrofobisk smale horisont, eller som en følge av dine manglende intellektuelle evner som gjorde at du ikke hadde noe valg.



Hatterud kan minne litt om Ottar Brox når han forklarer rasjonalet bak hvordan livet på bygda framstår som et alternativ for dugelige arbeidsfolk med praktisk intelligens. Folk på mjøsbygdene kunne etter krigen jobbe seg opp og fram på de mange industriarbeidsplassene.

«Det låg ei synleg og mogleg framtid i kroppsarbeid. Gradvis vart løn, status og arbeidsoppgåver betre for kvart år, om ein stod på. Samstundes lokka kompisar og kollegaer, pengar og opplevingar, nær der ein voks opp. Alt dette utan å flytte nokon plass, utan studielån eller anna styr. Då freista denne pakka meir enn utdanning i årevis, borte frå venner og langt heimanfrå, berre for å klatre til eit liv ein visste lite om.» 

Hvis prisen for den sosiale mobiliteten må betales i form av et kulturelt utenforskap – å bli en fremmed for både dem du forlot og det nye sosiale lag du aldri riktig ble en del av – da er det hele kanskje ikke møyen verd, selv om det ellers ikke skulle stå på interesse eller evner og anlegg? Kanskje er det en delforklaring på hvorfor vi fortsatt ser et slikt sammenfall mellom foreldres sosiale bakgrunn og deres barns valg av utdanningsløp og yrke.

«Så forsvann det meste av industrien frå 1980-åra og utover, og med det rakna heile dette systemet med arbeid, sosial klatring, påskjønning, status og gradvis betring av sjølvbildet. Etablerte tenkjemåtar om kva som var fornuftig og trygt, vart angripne, verdiar som hadde gått i arv om hardt arbeid og sosial betring, vart verdilause. Framtidshåp og vegar til sosial klatring vart borte. Det er på denne bakgrunnen av arbeidsløyse, avmakt, tapt ære og usikker framtid ein må sjå framveksten av rasisme i Brumunddal i slutten av 1980-åra. Dei åra då Brumunddal vart samanlikna med Twin Peaks.»

Men Bjørn nøyer seg ikkje med å forklare leseren at en ikke nødvendigvis er teit selv om en ble boende i bygda en vokste opp i. Han gjør seg også flid med å vise hvor teit og preget av sin vesle sosiale boble de tilreisende fra områder vest for Akerselva kan ta seg ut, sett med blikket til lokalbefolkningen på Sjusjøen. 

Det er en velopplagt rant, ensidig, usaklig, og så full av indignasjon at den truer med å sprenge blodkar. Den viser et lett karikert bilde av en tankeløs oppvisning av materiell og symbolsk makt, og hvor konformt, monokulturelt og uvitende også dette sjiktet kan framstå. Nesten som om det var deres tur å bli til pappfigurer i en roman fra livet på bygda.

Jeg ser for meg et møte mellom forfatteren og en smilende og veltrent skiturist som pludrer vennlig til det hun tror er en totning og forteller at «det er et deilig sted dere har her». Og noen linjer fra Jørgen Norheims roman «Liten svein i bærskog ut» beskriver dette forestilte kulturkrasjet:     

«Det er eit slitsamt arbeid både for kjensler og intellekt å måtte finne seg sjølv i stadig kamp mot ei overmakt, til og med mot ei overmakt som ofte ikkje erkjenner at ho er ei makt. Den som må gå ein så tungvint veg for å finne seg sjølv, vil alltid få brodd mot dei mange og dei mektige.(..)Majoriteten manglar dette drivet til å orientere seg utover sitt eige, ettersom dei får stetta alle sine behov innanfor gruppa. Er det kanskje difor målfolk millom sine bakkar og berg, med sitt lass av kunnskapar, er så sære og vanskelege å vera i lag med, alltid klare med hoven, medan fruene i hovudstaden er joviale, verdsvante og kunnskapslause?»

Hatterud er i støtet. Han vil ikke bare ha rettferd for tapere og andre bygdefolk, han går til motangrep så det synger. En humoristisk, men alvorlig ment vri på det sosiologiske begrepet klassemarkør:
«Spør du meg, er det å like Ole Ivars eit teikn på klasse.»
Og han siterer utførlig fra en av tekstene deres som handler om bedrevitere, kulturelle smaksdommere, rikmenn og mørkemenn. Og til «alle som stikk nasan i været» lyder beskjeden: «du er et menneske du som je».

Og det er jo så. Arroganse er ikke bare ubehagelig, den er farlig. Men det kan fort bli ganske selvgratulerende den andre veien også, men på et aggressivt insisterende vis. Fordi en selv aldri fikk taket på den avslappede selvsikkerheten som virker så provoserende. Den krenkede indignasjonen til folk som reagerer allergisk overfor det de opplever som sosial forakt fra ‘dom fine’ (eller de hvite middelaldrende menn - fyll inn din yndlingsaversjon); mye av dette framstår som ganske angstbitersk og sørgelig uinteressert i de menneskene som man er overbevist om at betrakter en som deplorable. 

Det kan fort tippe over i en gruppetenkning som tillegger folk kollektive egenskaper fordi man er hvit og født i Bærum. Og som samler på keitete uttrykk for interesse som om de med nødvendighet var uttrykk for nedlatenhet eller forakt. Eller som tolker 'smale' kulturelle interesser som uttrykk for at man tror man er bedre enn andre. Og som mener at fordi en selv tilhører ‘vanlige folk’, så er det ens gode rett å tillegge de som man har definert ut av denne gruppa noen generelle negative egenskaper og hensikter. Mange snakker om folk fra Bærum på samme måte som man snakket om tyskersvina etter krigen. Alle hersketeknikker er tillatt i den gode strid mot de herskende. En nekter å se at slike sosiale maktrelasjoner kan skifte avhengig av kontekst. Og at en selv i noen sammenhenger tilhører majoriteten og er den som utøver definisjonsmakt og gir sterke normative føringer.  

Forstå meg rett. Jeg har vært bonde store deler av mitt liv og har svart belte i kulturkrasj. Det er aldri vanskelig å finne erfaringer som bekrefter ens fordommer. Snobbethet og sosial forakt finnes. Poenget er ikke at det ikke er sant. Men det er en halv sannhet, lett anvendbar for de grusomme forenklere. 

Dette får være min rant og avsporing fra boka som jeg fikk lyst å skrive om. Lysten den gir til å kommentere og gå i dialog med forfatteren er et kvalitetsstempel ved en bok. Hatterud framstår som en intelligent samtalepartner. For boka har mange gode observasjoner og betraktninger som egger til refleksjon og det som kanskje framstår som motsigelser. Jeg vil heller si supplerende perspektiv. 

For å forstå en bygd og en tidsepoke er ikke gjort i en håndvending, det er en oppgave som krever mange. En bygd er et helt univers, den har alle dyrene i arken. Men Bjørn Hatteruds «Mjøsa rundt med mor – en livsreise» er et godt sted å begynne.