*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.
Viser innlegg med etiketten Bøker jeg har lest. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bøker jeg har lest. Vis alle innlegg

fredag 1. januar 2021

Rune Lykkeberg: Vesten mot Vesten.

Det er jammen ikke lett å skulle tolke samtidens medieflimmer, å skille ut det vesentligste og være på høyde med sin egen samtid. Å sette seg ned med Rune Lykkebergs bok er som å lukke vinduet mot et torg av skrikende gateselgere, den er et velsignet øyeblikk av ro til refleksjon og ettertanke, et asyl av langsom tid i en hverdag full av hektisk støy. Vår tilgang til faktakunnskap har aldri vært lettere. Men forståelse er noe annet og langt mer strevsomt å få taket på. Lykkeberg kommer oss til hjelp her. Han tilhører ikke ‘de grusomme forenklere’ som skaffer orden gjennom en altforklarende teori. Hans styrke er ikke originalitet, men en sjelden kombinasjon av dannelse og formidlingsevne, historisk bevissthet og sans for det aktuelle og tidstypiske. En allmennpraktiserende bildungsburger som ikke vender seg bort fra samtiden i vemmelse, men øser av sin enorme kunnskap og hjelper oss til empatisk forståelse.

Tidsånd er de tanker i tiden som tenker seg selv, det innforståtte som man ikke trenger å begrunne, det som først i ettertid framstår som synlige tankeformer, brokker av ideologi. Lykkeberg henter fram dypstrukturen i bøker og filmer, artikulerer budskapet i populærkulturens tidstypiske fortellinger om hvem vi er. Det er en intellektuell svir å se en slik lærd og usnobbet vilje til å forstå populærkulturelle uttrykk som preger oss i våre formative år, og som gjør oss alle til barn av tiden som vi vokser opp i.

Lykkeberg undersøker det faktum at Vesten har vendt seg mot seg selv. De reaksjonære strømningene som brer seg i Vesten, og som særlig kom til uttrykk i de to demokratiske valgene i 2016 som ga oss henholdsvis Trump og Brexit, er et selvoppgjør, skriver han. Den kulturelle elitens oppdragelse av folket til antiautoritær tenkning har gjennom historiens list båret uventede frukter i form av store velgergrupper som ikke lenger anerkjenner den nåværende liberale elitens autoritet. Og det var jo ikke meningen.

Nå som mange av oss puster lettet ut over at den surrealistiske perioden med Donald Trump synes å bli avløst av en tilbakevending til en slags normalitet av kompetanse og business as usual, er det klokt å gjøre et alvorlig forsøk på å forstå hva det er som gjør at tilliten til Vestens tradisjonelle ledersjikt fortsatt er så lav.

Det er i de senere år skrevet flere bøker som forsøker å forklare og oppsummere kritikken mot det politiske og økonomiske establishment som høyrepopulismen står for. Lykkeberg er i sin vilje til å forstå ikke en samtidsopportunistisk intellektuell, han deler ikke den utbredte fordom at folket i sin uutgrunnelige visdom alltid har rett. En slik falsk beskjedenhet, der man selv i all enkelhet bare er et talerør for de krenkede og oversette og med deres moralske patos angriper eliten, er det eldste trikset i folkedemagogens håndbok. Lykkeberg gjør intet forsøk på å skjule sitt eget ståsted. Han er en liberal, dannet borger som utøver en lojal kritikk – forandre for å bevare. Men hans evne til å sette egne reaksjoner i parentes og forsøke å forstå fenomen som ofte tar frastøtende og logisk forvirrende former, er forbilledlig.

Richard Rorty skrev en gang at vår estetiske smak og vår samvittighet er produkter av det miljø vi vokste opp i. «Vi anstendige, liberale humanister – representanter for det moralske fellesskap som både jeg og mine kritikere tilhører – er bare heldigere og ikke mer innsiktsfulle enn de bøllene som vi slåss mot. Dette synet blir ofte avvisende omtalt som kulturrelativisme. Men det er ikke relativistisk i den forstand at det impliserer at et hvert moralsyn er like bra. Vårt moralsyn er – det tror jeg bestemt – mye bedre enn noe konkurrerende syn, selv om det er veldig mange mennesker som vi aldri vil klare å omvende til det.» *

Slik jeg leser Lykkeberg står han langt fra en selvgratulerende urban sosial forakt overfor de udannede vulgære som ikke kan kodene. I stedet leter han etter de legitime grunnene til å være mistenksom overfor den rådende orden. Det var f.eks. det liberale demokratiets ledersjikt som tok USA inn i en krig på grunnlag av løgner. Store deler av den vestlige presse glemte sin kritiske rolle og ble etter 11. september til voktere av enigheten i en slags krigspsykose. Og det var det samme ledersjikt som møtte finanskrisen i 2008 med virkemidler som bare økte forskjellene og lot makten til de finansielle elitene for en stor del være urørt. Og vestlig presse har gjennom tiår solgt globaliseringen som en God Ting™. Globaliseringens dramatisk negative virkninger har i første omgang rammet en arbeiderklasse hvis erfaringer og kultur lå fjernt fra de informerte og velutdannedes. Vi som lever av å behandle det skrevne ord på vårt eget morsmål utgjør slik sett en slags skjermet sektor overfor globaliseringens konkurranse, så lenge det varer.

Lykkeberg er tross alt optimist, kanskje mer av plikt enn av legning. Han viser til at det som utfordrer det liberal-demokratiske hegemoni fortsatt kan tolkes som en demokratisk impuls: Nye grupper forlanger å bli sett og lyttet til, de vil at deres skjebne og erfaringer skal telle med i det nasjonale vi som man fortsatt forstår seg som en del av, til tross for at nesten alt av slike kollektive tankeformer er blitt møtt med en unyansert fordømmelse. Skal en nøytralisere de farlige sidene ved de populistiske og antidemokratiske bevegelsene, må en gjøre noe med de problemene som de springer ut av.

«Når vi en gang ser tilbake på det som utløste det politiske oppbruddet, de kulturelle omveltningene og de dramatiske endringene i det 21. århundre, må vi innrømme at det var berettigede reaksjoner på urimelige og urettferdige forhold»

Her er Lykkebergs kritikk velsignet informert, konkret, og samtidig sympatisk forstående for hvordan det oppleves å bli plassert i en av gruppene som av ulike grunner ikke synes å ha fremtiden for seg.

Det er sjelden en leser et slikt bredt og ambisiøst forsøk på samtidsdiagnose i sakprosaens form. Her kombineres statistisk nøkkelinformasjon og tolkninger av film, litteratur og kulturhistorie. Slike store lerret har gjerne vært reservert for det skjønnlitterære felt. Lykkebergs samtidsbeskrivelse er så rikholdig på fortolkende kunnskap at jeg vil beskrive det som storslagent i sitt perspektiv. Men han blir aldri ullent abstrakt eller ha-stemt. Dette er en praktisk humanisme som ikke bedriver ord, og som beveger seg uanstrengt og velinformert mellom ulike «store fortellinger» om hvem vi er og hva som styrer vår slette tid og verdens skjeve gang. Det er den syntetiserende oversikten som gir leseren en behagelig følelse av å skjønne mer av det uoversiktlige og kaotiske vi står midt oppi. Samtidig som forfatteren gjennom sin beskjedenhet unngår å framstå som en insisterende bløffmaker som skriver over ævne. For å lande et slikt ambisiøst prosjekt uten å forstrekke seg, kreves det helt spesielle evner. Rune Lykkeberg synes å ha det som trengs.

*
Richard Rorty. Philosophy and Social Hope (s. 15).



mandag 14. desember 2020

Lidenskapelig pragmatisk. Paul Collier: Kapitalismens fremtid – et manifest for sosialkapitalisme.



Paul Collier professor i økonomi tilknyttet London School of Economics. Han har i mange år forsket på sammenhengen mellom fattigdom og migrasjon. I likhet med økonomen Erik Reinert er han i opposisjon til noe av det han oppfatter som økonomifagets ubegrunnede aksiomer. Collier bestrider at vi primært er motivert av et ønsket om å maksimere det som er nyttig for oss selv. Collier hevder at vår følelse av forpliktende lojalitet overfor ulike grupper vi identifiserer oss med er en like reell faktor å regne med som vår jakt etter egennytte. «For de fleste av oss er det relasjoner som er grunnleggende for livet, og med disse relasjonene følger det forpliktelser.» Også tidsåndens kollektive moralske føringer, dens grenser for hva en kan gjøre uten å miste respekt og anseelse, betyr noe for hvordan f. eks. næringsliv opptrer og bedrifter bli ledet.


Følgelig er det relevant å gjøre skiftende moralske stemninger, tidsåndens does and dont’s, til gjenstand for åpen etisk refleksjon, gjøre dem til en del av den offentlige samtalen om politikk og samfunnsstyring. Boken er en samtidsdiagnose, grandios i sine ambisjoner. Den forsøker å formulere i et lett tilgjengelig språk en sammenfattende syntese av mentalitetshistorie, moralfilosofi, økonomi og praktiske forslag til utdannings- , skatte- og boligpolitikk. Forfatteren trekker veksler på sine samtaler med eksperter innen flere av disse feltene, og resultatet er blitt en vitaliserende idesprøyte som egger til fruktbar motsigelse og engasjement.


I følge de faste i troen vil et globalt marked, mest mulig uforstyrret av offentlige inngrep, automatisk komme et flertall til gode. Ja det er markedet som har levert oss den velstandsøkningen vesten har erfart etter krigen, så det er bare å gønne på i samme dur. Som Thatcher og Reagan så velsignet enkelt formulerte det: TINA – There Is No Alternative. Så kom den globale finanskrisen i 2008. Francis Fukuyama beskrev den som en konsekvens av «troen på at uregulerte eller lett regulerte finansmarkeder ville regulere seg selv. Det viste seg å være fullstendig feil. Hvis du ser noe slikt skje og du ikke endrer dine oppfatninger, så er du rett og slett ikke hederlig.»

Collier er naturligvis ikke alene om å problematisere markedsfundamentalismens idiotiske forenklinger, og mange innen økonomifaget vil sikkert minne oss om at fagøkonomer er langt mer nyansert enn som så. I stedet for å bare fordømme eller feire globaliseringen av handel, som alt i alt har bidratt til å løfte mange millioner ut av fattigdom, resonnerer Collier rundt hvordan vi kan takle dens ulemper og farer. Globalisering oppleves jo veldig ulikt, avhengig av om du profitterer på eller blir rammet av dens konsekvenser. For en arbeidsledig arbeider fra den forhenværende stålindustribyen Sheffield tar den seg annerledes ut enn fra de mer velbergede delene av London.

Det fine med kritikk som kommer innenfra – Collier er professor i økonomi – er at den er informert og interessert i hvordan prosesser påvirkes av ulike faktorer. Mye av kritikken av kapitalismen har kommet fra et sted der den moralske patos ikke blir tilsmusset med tyngende erfaringer eller teoretisk kunnskap om næringsliv. Man går til ondets rot og konkluderer med at de misforhold en lister opp kan forklares utfra måten vi organiserer varebyttet på, noe som gjør at Kapitalismen™ (bestemt form, entall) bør avskaffes og erstattes med kommunisme. Andre mener vi bør vende tilbake til selvberget agrar idyll som strengt tatt aldri har eksistert. Man diskuterer ikke hva slags kapitalisme vi bør ha, man er da konsekvent. Denne radikale kapitalismekritikken er egentlig apolitisk og har ingen innflytelse på eller interesse for dagsaktuell politikk, annet enn som leverandør av ferske anekdotiske bekreftelser på at verden har gått helt av sporet.

Colliers bok har et langt mer ambisiøst siktemål. Samtidsdiagnosen av hva som truer med å reversere det vi har oppnådd av kollektive fremskritt i tiårene etter andre verdenskrig blir i bokas siste del fulgt opp av en rekke forslag. De er naturligvis diskutable, men det er også noe av essensen ved Colliers tilnærming: Vi må mobilisere alle gode krefter innen samfunnsforskning til offentlig debatt om disse problemene, de må settes på dagsordenen og ikke glemmes av en snakkeklasse som ofte i liten grad selv er rammet av dem. Mange styrer unna sakprosa om aktuelle samfunnsproblemer. Ens moralske refleks om å gjøre noe i møte med andres nød kan fort bli overbelastet. Et bør må være ledsaget av et kan. Virker problemene uhåndterbare blir virkningen gjerne kynisme og apati. Colliers problembeskrivelser oppleves ikke som en mistrøstig opplisting av elendighet, de er lærerike utlegninger av hvilke prosesser som er i sving, og hvordan en kan forstå og gjøre noe ved årsakene til elendigheten.


Collier kan politisk plasseres i det pragmatiske sentrum. Det er et sted uten pretensjoner om å styre mot et jordisk himmelrike, mer opptatt av å unngå katastrofer og å bøte på samfunnsproblemer etter hvert som de dukker opp. Ingen radikal visjon om å ha avdekket alle samfunnsonders rot, bare en pragmatisk permanent leteaksjon innenfor ulike forskningsfelts beste kunnskap for å analysere dagens former for nød og urettferdighet, og hvilke botemidler som ut fra tilgjengelig empiri kan tenkes å funke. Historiske eksempler og ferske undersøkelser blir viktigere enn evige sannheter. En slags system av checks and balances der pluralitet, konkurranse og marked holdes i tømme gjennom juss og politiske inngrep, grunngitt av lojalitet og moralsk forpliktelse overfor et forestilt nasjonalt fellesskap. Det at det er forestilt gjør det ikke mindre reelt i sine konsekvenser. Nå som jeg har lest boka på nytt i norsk tapning, ble jeg slått av slektskapet til Ottar Brox’ tankestil. En lidenskapelig lojalitet og et nært øre til grupper som befinner seg langt unna de akademiske kretser forfatteren selv tilhører. 

Colliers kapitalismekritikk er lojal, dvs. han har skrevet en pamflett om hvordan vi kan utnytte den globale kapitalismens fordeler og begrense dens ulemper. Hans pragmatisme viser seg i tilnærmingen til ulike økonomiske virkemidler – f.eks. privat versus statlig eierskap – som nettopp virkemidler, og ikke en skadelig eller God Ting ™. Det avhenger av kontekst. Colliers kritikk av rådende praksis der selskap styres og vurderes ut fra aksjeeieres kortsiktige interesser er grundig og velinformert. En slik politikk står i motsetning til industriens langsiktige interesser. «I Storbritannia, som har den største finanssektoren i forhold til økonomien i noe større land, ligger selskapenes investering i forskning og utvikling langt under gjennomsnittet for industriland.» Jeg vil tro at mange innen norsk næringsliv vil si seg enige, hvis de har tid til å lese bøker innimellom sakspapirene.

For industribyer som ble bygget opp rundt nøkkelbedrifter som ikke lenger kan hevde seg i et globalt marked, er situasjonen virkelig dramatisk på mange plan. Colliers fremstilling av ulike negative dominoeffekter som inntrer er lærerik. Han har liten tålmodighet med de av globalismens gratispassasjerer som uttrykker sin sosiale forakt overfor dem som rammes. Arbeiderklassegutten Collier har ikke glemt hvor han kom fra, og han kan minne om Chris Hedges i den utidsmessige insisteringen på at dagens fordeling av økonomiske privilegier ikke nødvendigvis er en avspeiling av den enkeltes individuelle evner og innsats. De sjanser du fikk i livet henger nøye sammen med din familiebakgrunn, økonomisk og kulturelt. Daniel Markovits går i sin bok «The Meritocracy Trap» grundigere inn på dette tema som Collier referer til. Collier er opptatt av hva vi i dag kan gjøre for å gi folk en reell sjanse til å bidra med sine evner, utføre en meningsfull jobb de kan være stolte av og ikke bli passive mottakere og klienter.

Å utnytte et lands humankapital handler om å legge til rette for at alle borgere, uansett bakgrunn, skal kunne få realisert sine evner, og derigjennom bidra til fellesskapet. Det er på lang sikt i vår opplyste egeninteresse, spesielt hvis en regner med de som kommer etter oss, noe de fleste faktisk gjør. De fleste ønsker ikke å leve i et samfunn med ekstreme forskjeller, selv om de skulle tilhøre «the happy few». De fleste forstår seg selv som medlemmer av et nasjonalt kollektiv med gjensidig ansvar og moralske forpliktelser. De fleste ønsker ikke å vinne ved å knuse sine konkurrenter. Men disse solidariske holdninger som stod så sterkt etter 2. verdenskrig er i dag under press. Og slike handlingsmotiver fanges i liten grad opp av økonomifagets språklige kategorier, som for det meste opererer med nyttemaksimerende individ og marked. Og det flises opp av en polarisert offentlighet dominert av høyrøstede målbærere av ideologiske ytterpunkter som de færreste helt kjenner seg igjen i.

Collier vil trolig bli forsøkt stemplet som fiende av eiendomsrett og det frie marked og lignende ideologiske ryggmargsreflekser fra den libertarianske leir på grunn av hans forslag til eiendomsbeskatning. En tilsvarende bruk av den ideologiske stempelpute kan påregnes fra den ortodokse venstreside, som vil mislike hans oppfatninger om flyktningpolitikk. Men for alle oss andre er det oppløftende å se så mye intellektuell spenst folde seg ut over boksidene. Forfatterens åpne og eklektiske tilnærming gir lyst til å lære mer. Han taler til oss som ansvarlige medborgere, ikke som konsumenter.
















lørdag 5. desember 2020

Smittsom kunnskapstørst. Stig S. Frøland: Kampen mellom mennesket og mikrobene.

Ingen ting å si på timingen når det gjelder lanseringen av denne boka. Ettersom tiltakene mot pandemien Corona har gitt mange mer hjemmetid enn ønskelig, kan en jo gripe til noe så gammeldags som en bok, skrevet av en spesialist i infeksjonssykdommer. Den er et høyst leseverdig bidrag til å forstå litt mer av den tiden vi lever i.

Hva slags bok er så dette? Den er blitt sammenlignet med Jared Diamonds «Våpen, pest og stål», noe jeg oppfatter som en stor anerkjennelse: Et vell av historisk kunnskap, rikt illustrert og sveipende over voldsomme spenn i tid og geografi. Stoffet er presentert i en medrivende form som får leseren til å engasjere seg lidenskapelig i nerdete fagdebatter. Det er vanskelig å overvurdere i hvilken grad vitenskapelig innsikt i hvordan infeksjonssykdommer oppstår og sprer seg har forandret livsvilkårene for oss vanlige dødelige. Bare tenk på hvordan høy barnedødelighet preget livene for noen generasjoner siden. Med Frølands litterære klo og solide fagkunnskaper blir mange av disse frontavsnittene i kampen mot smittsomme sykdommer skildret i en medrivende form. Det å skulle behandle et så enormt spenn i tid og undertema er en litterært sett farefull ferd. Stoffmengden gjør det lett å havne i det overfladisk oppramsende, og dermed søvndyssende.

Jeg synes Frøland stort sett turnerer denne umulige oppgaven veldig bra, i alle fall overholder han det viktigste litterære bud: Unngå å kjede leseren. Boka er rikt illustrert og velutstyrt med kildereferanser. Skal en betegne et slag ærende hos forfatteren som amatørhistoriker, er det å aksentuere epidemienes betydning i historiske forløp der imperier går under, makt forvitrer og overtas av andre. Har han kontroll på det enorme feltet han beskriver? Min roskompetanse er dessverre beskjeden her. Noen studiepoeng i epidemienes historie er ikke nok. Men det er nok til å hevde at han turnerer disse delene av historien på en oversiktlig og interessevekkende måte, og uten å bli bombastisk eller lande på monokausale forklaringer på sammensatte fenomen. 

Frøland står også på rødlista over utrydningstruede dannelsesborgere. Han øser med rund hånd litterære referanser som viser til epidemienes avtrykk hos ulike forfattere. Visste du at en lege som slåss durabelig mot en kompakt majoritet av kolleger for tanken om at kolera smittet fra menneske til menneske, Ernst Ferdinand Lochmann, var Henrik Ibsens modell for dr. Stockmann i «En folkefiende»?

Et av ebolavirusets ofre. 
Personlig hadde jeg foretrukket litt mindre plass til de eldste epidemier som vi fortsatt vet veldig lite om, til fordel for en større vekt på sosialmedisinske drøftinger av hvordan de ulike konkurrerende kunnskapsregimene virket inn på vanlig dødeliges liv. Det vesle Frøland nevner om den rollen som frykt, sammensvergelsesteorier og fatalistiske religiøse forestillinger spilte og fortsatt spiller, er veldig interessant og kunne med hell vært utdypet. Frøland stod veldig sentralt plassert da AIDS-epidemien rammet landet. Epidemien hadde alle elementer av moralsk panikk og sosial utstøtning som vi kjenner til fra tidligere tiders epidemier. 35 millioner har så langt dødd av denne sykdommen, et tall som øker med nesten en million i året. Dette til tross for at man i dag har medisiner som gjør at HIV-positive kan trygt leve normale liv med denne sykdommen, som ikke lenger er livstruende. Men det er ikke nok å etablere kunnskap om årsaker til sykdom. En må også skaffe de nødvendige betingelsene for å anvende denne kunnskapen. Krig og folkemasser på flukt, og fravær av koordinert statlig innsats vanskeliggjør sykdomsbekjempelsen.

Det boka sier om vaksinens rolle er historisk interessant, og det peker samtidig fremover mot kommende slag i den permanente kampen mellom mennesket og mikrobene. Frøland peker på noen bekymringsvekkende faktorer; klimaforandringer og den raske globale utvekslingen mellom kontinentene. Og ikke minst antibiotikaresistens. Det er utrolig imponerende og vel verdt å minne om hva skolemedisinen har oppnådd. Men det er altså ingen grunn til å hvile på laurbærene. En kan benytte bokens kapitler som oppslagsverk over ulike epidemiers historie, eller en kan lese den i et stort, sultent jafs som etterlater leseren i en tilstand av økt intellektuell appetitt og fornyet kunnskapstørst.          




torsdag 19. november 2020

Paa gjengrodde sauestier.

 

Nils-Fredrik Nielsen mente at ekte sekstiåttere har et rikt begrunnelsesliv. Som eks- melkebonde vil jeg si at småbrukere av min generasjon ikke er så borte de heller. Eller det vil si, de fleste av dem er jo det nå, borte fra statistikken over gårdbrukere som fortsatt driver. Men mange av oss hadde et rikt begrunnelsesliv for eksistensen av et norsk landbruk overfor et storsamfunn som sleit med å forstå verdien av det vi drev med. EU-striden i 1994 ble en mobilisering av alt som kunne mønstres av argumenter og støttespillere i noe vi oppfattet som en eksistenskamp for opprettholdelse av levende bygder og en fremtid for primærnæringene. Det ble nei, og bøndene slapp EUs sjokkterapi, selv om utviklingen fortsatte ufortrødent sin skjeve gang.   

Marie Aukrust har skrevet en bok som mange ville tatt imot med åpne armer den gang, og som er et sterkt defensorat for tapte saker. Familiejordbruk, utmarksbeite, seterdrift. Ingen skal beskylde henne for opportunisme. «Der villgraset gror» er en offensiv debattbok om «Livsgrunnlaget, matforsyninga og beredskap for nye tider». Men sant å si tror jeg mange bønder vil bli litt fjern og glassaktig i blikket av alle honnørord og djerve forslag. Aukrust skriver vakkert sin egen barndom og de mange bånd som bandt henne til det jordbrukssamfunnet hun vokste opp i på 50- og 60-tallet. Med bred pensel er hun også innom en rekke filosofer. Det blir mer kapitteloverskrifter enn en drøftende presentasjon. Et slags lynkurs i den norske fjellbuddhismens idehistorie. Biologen Aukrust skriver også om en rekke av dagens problemområder i moderne agro-industri, samt diverse tegn på kulturelt forfall. Min største innvending mot disse kapitler er at hun sveiper innom for mange tema, det minner om kaffedrøset på et Skjervheim-seminar. «Da e so gale! Då vi var ungar... osb.» Som hun selv skriver: «Boka her gjer berre plass til overfladisk handsaming av ulike tema, men kanskje kan ei spire såast for enkelte til å finn ut mer og engasjere seg.»

Det er litt utilfredsstillende, fordi bildet av EUs politikk i dag, med sitt enorme dokumentasjons- og standardkrav til dyrevelferd og matsikkerhet, er annerledes og mer miljøvennlig enn i 94. Med forfatterens fagbakgrunn kunne hun sikkert skrevet mer inngående kritisk og fokusert på færre aspekter ved moderne husdyrhold. Den overfladiske oppramsingen av likt og ulikt blir til en nokså unyansert modernismekritikk som jeg ikke helt kan stemme i på, selv etter mange års lesning av «Folkevett». En ting er sikkert; den måten man drev husdyrhold på i Norge for 60 år siden ville aldri passert dagens standardkrav til dyrevelferd fra Mattilsynet. Mye har blitt bedre. Men agro-industriens bruk av antibiotika er fortsatt et ankepunkt, eller sårbarhet for sykdommer i store monokulturer av planter eller dyr. Alt dette er kjente områder hvor norsk landbruk scorer godt i sammenligning med resten av verden. Og spiren er forhåpentlig sådd for at lesere vil finne ut mer og ikke bare engasjere seg.

Det jeg savner er en analyse hos forfatteren av hvorfor det blir færre bønder. Mener hun virkelig at statens tilskudd til modernisering og utbygging er den store synderen her, og at flere hadde fortsatt som bønder hvis de bare ble nødt til å fortsette uten kapital til å fornye driftsapparatet? Før jamnstillingsvedtaket i 1975 var det nesten null nyrekruttering, gjennomsnittsalderen hos bøndene steg med nesten ett år i året. Så fikk bøndene bli med på velstandsøkningen. Da investerer man i driftsutstyr, ikke silkesjal. Arbeidskraft er dyrt i Norge, og vi har lav arbeidsløshet. Det stimulerer til å ta i bruk teknisk innovasjon. 


Foto: Julie Lunde Lillesæter

Hva skjer når det gjøres tekniske kvantesprang i kapasitet og dagens bonde høster like mye på en dag som det en hel familie strevde med i ukevis, eller når en melkerobot greit kan betjene 60 kyr med lavere kostnader pr liter enn 3 familiebruk, og med bedre jurhelse som bonus? Jo da går prisen pr produsert enhet ned. Når dette skjer i et lukket norsk marked der kjøttforbruket av lyse kjøttslag går opp og melkeforbruket ned, må en bremse på produktiviteten for å ikke få priskrakk. Statlige tilskudd tilsvarer ca. hele arbeidsinntekten til et familiebruk, men hver arbeidsplass har hatt en enorm produktivitetsøkning. Samme mengde produsert av færre hender. Denne utviklingen ønsker Marie Aukrust å reversere.

Norsk landbruk har stor reservekapasitet. Av distriktspolitiske grunner subsidieres melkeproduksjon i strøk som ikke kan produsere korn. Nettopp fordi man ikke tenker lokal sjølberging ut fra lokale ressurser, men har en nasjonal arbeidsdeling som totalt sett «tar hele landet i bruk» lar vi Trøndelag og Østlandets brede bygder – som lett kunne forsynt hele landet med melk og kjøtt – produsere matkorn og forkorn til sine kolleger i mindre gjestmilde strøk. Det synes jeg er fornuftig. Men vi vi kan ikke ignorere fenomenet marked og etterspørsel heller. 

Sauekjøtt har lenge blitt eksportert med tap eller oppmalt til hundefór. Det blir for en stor del produsert av folk som henter hovedinntekten utenfor gården. Det er årsaken til at de var mindre utsatt for konjunktursvingninger enn dansk agro-industri. Om 10 år vil en veldig stor andel av disse sauebøndene være pensjonister. De som i dag driver med sau eller kyr, kjører ofte langt etter rundballer som de henter hos sine tidligere yrkeskolleger. Bønder og fiskere utgjør en stadig mindre andel av dem som bor på bygda, og de genererer stadig færre arbeidsplasser. Hvis en fortsatt insisterer på at det er primærnæringene som skal sørge for at bygdene overlever, ser det virkelig mørkt ut. Så for å bruke Lenins vending; hva må gjøres?  

Bokas opplisting av «beredskap for nye tider» foreslår å skrote det avlsarbeid som har vært drevet siden 1935 på NRF-kua, og velge gamle ‘norske’ raser som melker mindre og har lavere kjøttproduksjon. Vi må tilpasse dyreholdet til lokale ressurser som eng i omløp og utmarksbeite. Geita kan sørge for åpne landskap igjen, noe som gjør at vi kan ta i bruk fjellbeiter og seterdrift igjen. For å nevne noe.

Når det gjelder global strategi for matforsyning, mener hun at modernisering av jordbruket, motivert av ønsket om å avhjelpe sulten i verden, er forfeilet. «Det blir ikkje færre fattige om fleire mistar høve til å dyrke maten dei treng, sjølv om satsinga i beste fall aukar totalproduksjonen»

Nei? Men hvordan har det seg da at i forfatterens levetid så har verdens befolkning mer enn fordoblet seg, samtidig som antallet folk som sulter har gått drastisk ned? Hvor mange som ble reddet fra sultedøden av den grønne revolusjonen er vanskelig å sette tall på. India doblet hveteproduksjonen fra 1961 til 1970. Fra 1966 til 2005 økte hvetearealene i verden med 1,6 prosent, men avlingene økte med 112%. Til tross for et nesten doblet folketall (+ 93 prosent) var det 10 prosent mer til hver. (Dag og Tid, 16. okt.2020) Moderne gensløyd gir robuste arter med mindre behov for bruk av sprøytemiddel. Det samme gjelder punktsprøyting av ugras utført av selvgående maskiner i åkerkulturer. For meg er dette ganske tungtveiende argumenter for moderne landbruk, spesialisering og arbeidsdeling. Det er nettopp i de landene der en stor del av befolkningen fortsatt driver tradisjonelt småskala selbergings-jordbruk basert på lokale ressurser at man fortsatt opplever sult. Det var nettopp den globale handelen med mat som sørget for at det ble slutt på uår og sult i Norge, og som tvang kornbønder i randsonene til å gå over til å produsere melkeprodukter for salg til byene. Dette er ikke tusenårige norske mattradisjoner, men et historisk sett moderne fenomen, bl.a. takket være u-hjelp fra sveitsere (derav uttrykket "sveiser" om en som steller kyr) som lærte oss moderne husdyrhold og meieridrift. 

Det er jo ingen tvil om at det landbruk Marie Aukrust ser for seg vil være langt mer arbeidsintensivt, kreve flere dyr og større grasareal for å produsere samme mengde melk og kjøtt. Bruken av fossilt brennstoff til produksjon, lagring og transport av en fôrenhet gras er ikke nødvendigvis mindre enn en fôrenhet soya eller mais produsert i Brasil. I 1949 hadde vi 750 000 melkekyr i Norge. I 2020 er tallet 208 000. Produksjon av vinterfôr til flere dyr vil gi større CO2-avtrykk. Hvis vi skal finne norsk arbeidskraft som er villig til å gjøre dette arbeidet må deres arbeidsvederlag enten tas gjennom dramatiske prisøkninger i markedet eller en massiv økning i statlige overføringer. Dessuten må en gjenta den politikk som preget Norge for 200 år siden, med avskoging og desimering av rovviltstammene. Jeg ser ikke helt for meg at man finner en politisk plattform for slike tiltak.

Nå er det godt mulig at man en gang i en mørk framtid opplever et sammenbrudd i global handel, og at man blir tvunget til å overleve på de naturressursene som hvert enkelt land har. På slike kalamiteter er vi dårlig forberedt. Den malthuske logikk som gjennom århundrer tilpasset folketallet i tråd med naturens lokale ressurser var mangelen på mat, i tillegg til pest og krig. Slik var tingenes orden i tusenvis av år. I dag kan vi med Nordal Grieg si at «finnes her nød og sult skyldes det svik» - ikke global mangel på mat. Og om 50 år er verdens befolkning trolig i sterk tilbakegang. Imens må vi spise mindre kjøtt. Noen av grunnene til det kan du lese om i Marie Aukrusts bok.  

 


torsdag 12. november 2020

Så feil kan man ta.


Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen 



«Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»

Slik beskriver Marte Michelet oppvåkningen fra sin filosofiske slummer. Det fantes nemlig en konsensuspreget offisiell historie om hjemmefronten og deportasjonen av de norske jødene. Opp mot en slik offisiell versjon av historien satte Michelet sin egen versjon i boka «Hva visste hjemmefronten?» Dens hovedteser lar seg stikkordsmessig sammenfatte slik:

Hjemmefronten fikk utvetydige advarsler om jødedeportasjonene på forhånd.

Men disse varslene ble ignorert, og arbeidet med å redde de norske jødene ble gitt «svært lav prioritet for operativ ledelse og de andre sentrale aktørene i den norske motstanden».

Dette forklarer Michelet som en funksjon av utbredte jødefiendtlige forestillinger. Hun påstår at flyktningeruter ble stengt for jødene fordi de var jøder. Og at flere av jødene som ble reddet ble presset for penger av grenselosene. Dette fremsettes både som en generell påstand og en spesifikk rettet mot Alf T. Pettersen i firmaet Carl Fredriksens Transport, som hjalp 340-350 norske jøder over til Sverige.

Hvorfor har ikke denne versjonen av historien – som Michelet kaller å «se hendelsene fra jødisk perspektiv» - fått større plass i fremstillingen når historikere så langt har behandlet emnet? Det er fordi flere av de historikerne som har beskrevet hendelsene selv hadde vært en del av hjemmefronten, og de ønsket å fortie og skjule visse sider av en fortid som i ettertankens lys var lite flatterende. Derfor har flere dokumenter forsvunnet, lydopptak stanset m.m. Michelet utfordrer et lukket historikermiljø utenfra, og det at flere av dem protesterte da hun publiserte sin bok blir i hennes fortelling bare en illustrasjon på hvilken verkebyll hun har satt hull på.

Michelets suksess er ganske godt tilpasset den mistankens hermeneutikk som omtrent alle som forstår seg selv som kritiske anvender mot folk som man er uenige med: Det er en grunn til at du sier dette. Det er nemlig ikke i din interesse at min sannhet blir kjent. Som Michelet sier til Morgenbladet:

Hvis man er det minste kritisk til hjemmefrontens prioriteringer «skjønner man ikke krigen». Det er en utslitt hersketeknikk som blokkerer for å se hendelsene fra jødisk perspektiv.

Jeg tipper at en god del av de som leste Michelets bok med sympatisk interesse allerede i utgangspunktet var klar over at det i mellomkrigstiden fantes utbredte negative stereotypier om jøder. Jeg er ingen historiker men har selv lest tilstrekkelig av det som stod på trykk i Aftenposten og Nationen i denne tiden til å vite dette. Og flere historikere har bekreftet at det også hos aktive motstandere av det norske okkupasjonsstyret fantes negative fordommer mot jøder.

Nestor innen norsk okkupasjonsforskning, Magne Skodvin, sa en gang til meg at det var mange på ytterkantene av høyresiden som på 30-tallet hadde stor sans for Mussolini og Hitler, lov og orden, streng barneoppdragelse etc. Noen av disse løp den autoritære linjen helt ut, mens andre syntes NS etter hvert ble en vulgarisering av deres ideer, de slo kontra og ble anti, ja sågar medlemmer av den illegale motstanden under okkupasjonen. «Ofte med en minimal forskjell i det ideologiske utgangspunktet».

Men leser en Michelets bok, som er breddfull av sitater, tar man seg til hodet. At det var ille visste man ikke. Og peker hun på en viktig årsakssammenheng mellom holdninger og handlinger? Hvorfor han ingen fortalt oss dette? Boka ble en slags toårig tour de force for en uredd kritiker av the establishment. Den fikk en stor leserskare, ble flittig debattert og endog belønnet med Kritikerprisen, hvor det i begrunnelsen for nominasjonen heter:

Marte Michelets bok har som få andre skapt debatt ved grundig kildearbeid og kritisk drøfting.

Det er jo bra å skape debatt. Revisjonisme, forstått som å gjøre etablerte sannheter til gjenstand for kritisk granskning, er jo en dyd innen historiefaget. Men hva skjer hvis man gjør det samme med Michelets historieframstilling? Hva skjer hvis man foretar grundig kildearbeid og kritisk drøfting av hennes teser og personportretter – slik de tre historikerne gjør i den foreliggende boka – hva blir tilbake? For å bruke hennes egne vendinger: «Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»

Den sentrale påstanden om at tre tyskere ga tidlige, konkrete varsel om arrestasjonen av flere hundre norskjødiske menn 26. oktober 1942 blir grundig belyst ut fra kildene - og tilbakevist. Det utgjør hovedpremisset i hennes narrativ, og det kan ikke sies å finne støtte i kildene. Min oppfordring er å la forfatternes drøfting av kildene inngå i et kompendium til bruk for undervisning av studenter i kildekritikk. Den er forbilledlig i sin grundige avveining.  

Høres dette kjedelig ut? Wait for it, som det heter i dagens kakofoni av stemmer i media som vil holde din oppmerksomhet i noen sekunder til. Michelet gjorde mer enn å fremme en generell påstand om holdninger som influerte hjemmefrontens valg og prioriteringer. For å sannsynliggjøre sin tese, leverte hun en rekke mini-portretter av sentrale figurer i motstandskampen mot nazistene. I hennes bok framstår den ene etter den andre som i beste fall likegyldige overfor sine jødiske landsmenns skjebne. Og noen av dem som etter krigen ble hedret som helter av de få gjenværende i det norske jødiske miljøet opptrer i Michelets bok som kyniske menneskesmuglere som presset penger av folk i en desperat situasjon.

For å gjøre mitt utgangspunkt tydelig: Krig får fram det beste og verste i folk. Motivasjonen for motstandskamp mot nazismen var veldig ulik. Brødre kunne havne på hver sin side av frontene, «ofte med en minimal forskjell i det ideologiske utgangspunktet», for å bruke Skodvins formulering. Men det er et men her: Skal man gå fra det generelle og over til en drøfting av konkrete menneskers holdninger og delaktighet i den største forbrytelsen som er blitt gjort på norsk jord i moderne tid, så skal en være fordømt presis og edruelig i omgang med kildene. 

Hvordan står Marte Michelets fremstilling seg i møte med en gjennomgang av de kildene hun refererer til? Den foreliggende bok dokumenterer ikke bare manglende kjennskap til lett tilgjengelige dokumenter hun påstår har blitt stukket vekk. Eller lydbåndopptak som hun påstår er blitt stanset midt i intervjuet, men som ikke er det. Den dokumenterer ikke bare feil tidsangivelse for hendelser hvis rekkefølge er avgjørende for å støtte hennes teser. Det er verre enn som så. I gjennomgangen av hennes karakterdrap av ulike personer, der Michelets sammenfatninger er belagt med en rekke sitater, dokumenterer de tre historikerne gang på gang en fullstendig villedende sitatbruk, der utsagn i neste linje som sier det stikk motsatte av det meningsinnhold Michelet sammenfatter bare har blitt utelatt. Man minnes Thomas Manns ord om at i noens munn kan også brokker av sannhet bli til løgn og gjøres til et middel for å bedra, og at man ikke kan lyve mer motbydelig enn med sannheten.[1] 

Det er altså ikke bare snakk om ulike tolkninger av et empirisk grunnlag. Det står en hver fritt. Men det Michelet gjør er å innby leseren til å felle moralske dommer over enkeltpersoner, basert på misvisende utdrag av hva de sa og stod for.[se eksempel nedenfor] Hun gjør det mot folk som ikke kan forsvare seg. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor.

Nå er det jo ikke korrekt at Michelet er den første til å tematisere problematiske trekk ved holdninger overfor den jødiske-norske minoriteten i Norge, at hun har åpnet en dør som har vært holdt lukket. Det har kommet en rekke arbeider fra faghistorikere i de siste tiårene som har kartlagt disse sidene. Men også fra miljø utenfor faghistorikernes krets har det kommet viktige innspill. «Det hendte også her» og «Oss selv nærmest» fra henholdsvis Jahn Otto og Per Ole Johansen fikk mange lesere og vakte debatt.

Michelets prosjekt med å dokumentere og popularisere denne siden av historien for et bredt publikum har min sympati og velvilje. Hun skriver en medrivende og lett tilgjengelig prosa. Og hun har spadd fram mye interessant stoff til en ny generasjon med idealister som i likhet med denne leser mener at fortiden kan romme erfaringer som har overføringsverdi til dagen i dag. For den aktivistiske ildsjel er Michelets prosa oppildnende og flere av hennes formuleringer er riktig så juicy og velegnet til verbale gateslagsmål. Men er det et rimelig og balansert bilde hun tegner av situasjonen under de kaotiske ukene før og etter deportasjonen av de norske jødene? Er de dommer og vurderinger hun feller over navngitte mennesker rimelig ut fra tilgjengelige fakta, og gjengir hun disse etterrettelig? I think not. 

Den foreliggende gjennomgangen av Michelets fremstilling gjør det vanskelig å konkludere annerledes. Og den gir samtidig et annet og mer komplekst bilde av situasjonen som den militære og sivile motstanden opererte innenfor. En situasjon full av uvisshet og etiske dilemma. Noen ganger er det den intellektuelles plikt å nettopp komplisere. Der «de grusomme forenklere» ønsker å peke ut helter og skurker og entydige svar, så kan den intellektuelle forsøke å gjengi virkeligheten så komplisert og motsetningsfull som den faktisk er.  Det er å være kritisk i min bok.       

[En bok av året som drøfter flere av Michelets teser  er antologie«Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten» av Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (RED.) - den kan du lese om her ]


Et eksempel på omgangen med kildene: 







 

 

 



[1] In gewissem Munde , wird nämlich auch die Wahrheit zur Lüge , zu einem Mittel des Betruges, – und widerwärtiger kann man freilich nicht lügen als mit der Wahrheit.   T.Mann, Politische Schriften und Reden, Band 3, s.246

  



torsdag 11. juni 2020

Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten




Øystein Sørensen
Kjetil Braut Simonsen (RED.)

Den populærkulturelle og journalistiske formidlingen av 2. verdenskrig i Norge har gjerne vært benyttet pedagogisk som en eksempelsamling i moralske lærestykker. Lenge var viktigheten av å styrke forsvaret («aldri mer 9.april») og å ha atomvåpen klare til innsats en av de viktigste av «historiens lærdommer» som ble forsøkt formidlet i den borgerlige presse. (I Vest-Tyskland ble det ut fra samme historiske epoke konkludert med viktigheten av å bekjempe militarisme og dehumaniserende fiendebilder). 

Også i kunnskapsformidlingen av nazismens «krig i krigen» - drapet på 6 millioner jøder – kan en merke seg visse konjunkturer både innen populærkultur og i historieverk. 

Den amerikanske historikeren Peter Novick hevder at
«Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede de lærdommer de måtte ønske fra Holocaust. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test.» *

Uttrykket trade off betyr et oppnådd kompromiss mellom to egenskaper eller mål som begge hver for seg kan være ønskelige, men som står i et gjensidig motsetningsforhold til hverandre. Jeg vil hevde at det eksisterer en slik motsetning mellom to tilnærminger til historien om Holocaust: 

Den ene tradisjonen kan vi kalle tradering, der historie blir et viktig arsenal for formidling av aktuelle moralske eksempler og lærdommer fra fortiden – spissformulert i mottoet «de som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den» – og en historiefaglig tradisjon som, for å sitere Øystein Sørensen, har som sin primære oppgave «å rekonstruere hva som skjedde (i et avgrenset historisk forløp) og å forklare og forstå hvordan og hvorfor det skjedde.» Ifølge Sørensen kan det i høyden være en sekundær oppgave å gi historiske aktører karakterer etter moralske eller ideologiske kriterier. Likevel mener han at «et sterkt moralsk engasjement i bunn for en historisk fremstilling må være fullt ut akseptabelt, og ikke minst i forbindelse med et tema som Holocaust – så sant det ikke går på bekostning av elementære historiefaglige prinsipper



Noen av artiklene i «Historie og moral – nazismen, jødene og hjemmefronten» blir til en viss grad et tilsvar til flere av de påstander og argumenter som Marte Michelet lanserte i 2018 gjennom boka «Hva visste hjemmefronten? - Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet».

Michelet skrev selv (Aftenposten 2.desember 2018) at «Dersom temaet ikke var så alvorlig, ville den pågående, intense jakten etter feil nesten vært komisk.» Hun forklarte den faglige kritikken fra historikerhold psykologisk, som et ømskinnet forsvar av hjemmefrontens prestisje mot kritiske blikk utenfra.   
«Svært mye av uenigheten mellom meg og de historikerne jeg kritiserer, handler om hvilket blikk man bruker på kildene. Velger man hjemmefrontens blikk? Eller de forfulgtes blikk? Det får avgjørende konsekvenser for hvordan man ser på materialet man undersøker og hva man finner interessant å løfte frem. Jeg tror at vi, endelig, kan bli ferdige med fasen der kildene automatisk leses ut fra hjemmefrontens perspektiv og kritiske røster ender opp med avbikt og nervøse beklagelser.»

Nå vil neppe boka «Historie og moral» utløse «nervøse beklagelser» fra Michelet. Men den befester inntrykket av at hennes bok brøt med elementære historiefaglige prinsipper, og at hun for å kunne nå sine djerve konklusjoner om hva hjemmefronten og NS-ledelsen visste var nødt til å anvende en svært selektiv og til dels manipulerende omgang med kildene. Se også den kritiske gjennomgangen som Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen har gjort av hennes bok.
«Historie og moral» har en annen tone og siktemål enn Michelets bok, og mangler de «juicy» elementene av skandale og avsløring som genererer medieoppmerksomhet. Den argumenterer ikke først og fremst for én hypotese, men er en antologi der 7 bidragsytere gjennom 9 artikler drøfter flere ulike aspekter ved Holocaust i norsk utgave og utbredte holdninger overfor den jødiske minoriteten.  
Peter Novick peker på noen forskjeller mellom minnekultur og seriøs historieskrivning som i særdeleshet treffer minnekulturen om Holocaust:

«Å forstå noe historisk er å være seg bevisst dets kompleksitet, å ha tilstrekkelig upartiskhet til å kunne se det fra ulike perspektiv, å akseptere dets flertydighet, inklusive den moralske flertydighet ved hovedpersonenes motiver og handlinger.

Det kollektive minnet forenkler, ser hendelser ut fra et bestemt engasjert perspektiv. Det er utålmodig overfor flertydigheter og reduserer hendelser til mytiske arketyper. Historisk bevissthet vil ut fra sin natur fokusere på hendelsenes historiske korrekthet – at de fant sted den gang og ikke nå, at de vokste ut av omstendigheter som var annerledes enn de som nå er rådende.

Minnekulturen vil til forskjell ikke ha noen følelse av tidens gang, den fornekter det forgangne ved sitt objekt og insisterer på dets vedvarende nærvær. Typisk vil et kollektivt minne, i alle fall et som tilskrives noen betydning, forståes som å uttrykke en eller annen evig eller essensiell sannhet om en gruppe, vanligvis en tragisk sådan.»                                              Peter Novick: The Holocaust in American Life

Øystein Sørensens innledende bidrag om Holocaust, historieskrivning og moral er interessant som refleksjon over historiefagets oppgave og yrkesetikk. Han advarer mot å la en forståelig moralsk forargelse føre til at en lemper på kravene til faglig metodisk tilnærming, og gir noen eksempler på dette fra nyere populærhistorisk og faghistorisk litteratur. Også overfor dem som forsøker å renvaske nazistenes ugjerninger gjennom selektiv og tendensiøs omgang med kildene vil «den beste måten å motvirke slikt på være at man holder fast ved grunnleggende historiefaglige normer   

Det ene av Kjetil Braut Simonsens to bidrag er en drøfting av antisemittismens ulike former i mellomkrigstidens Norge, og hvorvidt disse påvirket jødenes skjebne da vi ble okkupert.

«Et vesentlig poeng her å differensiere mellom ulike former for antisemittisme: fremfor alt mellom antisemittismen som en helhetlig «verdensanskuelse» og kulturelt forankrede – til dels latente og til dels uttrykte – antijødiske forestillinger og holdninger. Mens den første varianten var relativ marginal i Norge før krigsutbruddet, var en underskog av negative forestillinger og stereotypier om jødene og det jødiske utbredt i det norske samfunnet s. 22

«Selv innad i NS-bevegelsen eksisterte det i grunnleggingsfasen frem til midten av 1930-tallet ifølge Christian Hoffmann to former for antisemittisme: på den ene siden en radikal, «metafysisk» variant, som gjorde kampen mot «jøden» til et overordnet politisk mål, på den andre en konservativ-kulturell antisemittisme som oppfattet jødene som representanter for det uønskede moderne, men som anså det som mulig for jødiske enkeltpersoner å bli en del av majoritetssamfunnet gjennom assimilering.» s.26

Denne skalaen fra rabiat fiendtlighet til passiv skepsis og fordommer hadde en fatal fellesnevner: den lammet den aktive motstand mot ulike former for diskriminering og negativ forskjellsbehandling. Og da denne rasetenkningen først hadde et statsapparat (og en okkupasjonsmakt) bak seg, ble vilkårene for motstand dramatisk forverret, ja livsfarlige. 

Som historikeren Timothy Snyder har poengtert, er de fleste av oss ikke helter, og viktigere enn å spekulere på om hvorvidt en selv ville skjult forfulgte jøder er å kjempe for at vi aldri igjen havner i et regime hvor vi må foreta heltemodige valg for ikke å bli passive bystanders.  

Også hos okkupasjonsmaktens norske hjelpere fantes det ulike nyanser i holdningene, beskrevet av Sørensens artikkel om NS-regimet og jødene:  

I mars 1941 mente Quisling at ettersom «jødespørsmålet ikke kan løses ved ganske enkelt å utrydde jødene eller sterilisere dem» var det «ikke noe bedre og mildere middel til å løse jødeproblemet enn å skaffe dem et annet forjettet land og å sende dem dit alle sammen.» s.54

Haldis Neegård Østbye skriver i et brev til Quisling at det var «uarisk» å pine jødene på østfronten til døde, selv om hun godt skjønte at man kunne få lyst til det når man så «ofrene for den jødiske sadisme». Hennes syn var at man ikke skal mishandle en slått fiende men at han «om nødvendig skal skytes raskt og nådeløst.»  
Det var også slik, ved hjelp av masseskytinger av sivile, at majoriteten av de jødene som døde under holocaust ble myrdet.

«Kunnskap om den industrielle masseutryddelsen i dødsleirene, derimot, var noe som den tyske nazi-ledelsen forsøkte å holde innenfor en svært begrenset krets

Dette er kanskje for mange en uvesentlig detalj. Skal en vurdere det moralske ansvar går ikke skillelinjen mellom måten man tok livet av jøder på, naturligvis. Men når temaet er hvorvidt og i hvilken grad folk visste om drapet på jødene mens det skjedde, så er dette en viktig skillelinje. Svært mange, et overveldende flertall vil jeg tro, hadde ikke hørt noe om utryddelsesleirene og gasskamrene. Det som derimot var kjent og ble både skrevet og snakket om, var massehenrettelsene på østfronten av jøder. 

Den riktignok upresise men utbredte kunnskapen om dette bidro også til at man i Tyskland mye heller ville bli okkupert fra vest enn fra en fiende som kom fra øst. Ikke bare hadde propagandaen hamret inn en forestilling om slaviske undermennesker som befant seg på et lavere sivilisasjonsnivå. Men like viktig var vissheten om at disse menneskene hadde ufattelige ugjerninger å hevne.  

Hvis jeg har forstått forfatternes tolkning av de norske kildene korrekt, tyder disse i retning av at ledende kretser i det norske kollaborasjonsregimet verken var informert om eller arbeidet for deportasjonen og tilintetgjørelsen av sine jødiske medborgere da den fant sted, men at de på det tidspunkt da jødene ble sendt ut av landet arbeidet for å gjennomføre en norsk versjon av de tyske «raselovene» fra Nürnberg. Det norske utkastet gikk enda videre i definisjonen av hvem som var å regne som jøde og hvordan disse skulle diskrimineres på ulikt vis – dette beskrives i detalj i Håvard Hauge Thorsens bidrag.  
Men da deportasjonen først var et fullbyrdet faktum ble den knapt beklaget og i stor grad forsøkt rettferdiggjort. Quisling sa i en tale bl.a. følgende:

«Når jeg taler om jødene, tror jeg ingen behøver å bebreide meg for noen inhumanitet i den retning. Jeg har i Russland under hungersnøden reddet livet til hundretusenvis av jøder. [..] men vi som deltok i dette redningsarbeid, vi lærte jødene å kjenne. Også deres komplette likegyldighet overfor andres lidelse.»


Det er i sannhet et interessant ordvalg, fremført like etter at norske medborgere som kveg var blitt fanget og transportert til sin sikre død. 

Hva visste NS’ ledelse på forhånd om aksjonen?
«Analysen av regimets lovgivningsarbeid styrker en oppfatning som er gjennomgående i akademisk litteratur, nemlig at aksjonen for å deportere jødene 25. og 26. november 1942 var initiert fra tysk hold, beordret og ledet av tyskere. Det er lite eller ingen ting som tyder på at aksjonen direkte involverte noe norsk NS-politisk nivå. Mer konkret kan man si at aksjonen rent praktisk ble håndtert (til dels svært så villig) av Karl Marthinsens statspoliti, etter tysk ordre.»  
[..]
«Det viktigste kildebelegget for at deportasjonen var en tyskstyrt aksjon, er en bevart teleks fra RSHA i Berlin til Gestapo-sjefen i Norge, Hellmuth Reinhard, avsendt kl 17:45 den 25. november 1942.» Gestapo i Norge skal benytte en plutselig mulighet til deportasjon av landets jøder via troppetransportskipet Donau på retur til Tyskland. «Flere hundre norske statsborgere ble uten videre fratatt sitt norske statsborgerskap og brutalt deportert fra norsk territorium, uten at det var noe tema en gang hva den norske regjeringen måtte mene om saken. Heller ikke var det noe tema at norske myndigheter skulle eller burde informeres på forhånd. Det ser ut til å ha gått en direkte kommandolinje fra det tyske Sipo til statspolitisjef Karl Marthinsen

Dette sier ikke noe om hva Quisling på det tidspunktet visste eller eventuelt var innforstått med. Men det viser fram «det reelle maktforholdet mellom den tyske okkupasjonsmakten og den norske ministerpresidenten.» s.78-79
                                                    
                                                                             ***
Ole Kolsrud har en grundig artikkel om de norske eksilmyndighetene. Den tilføyer nyanser i grått til det bilde Marte Michelet tegnet i sin bok.

Frode Færøy skriver om de flyktningeruter som NKP opprettet. Arbeidet med å skjule eller ledsage utenlandske partifeller utgjorde «en prolog til senere motstandsarbeid. Gjennom solidaritetsarbeidet på 1930-tallet ble det også etablert kontakter til aktører utenfor kommunistenes egne rekker som skulle komme til å spille en sentral rolle i å bistå jøder på flukt under krigen   

Ingebjørg Aasta Erikstein-Midtbø har en interessant gjennomgang av hvordan den mest militante antisemittismen ytret seg i bladet Hirdmannen. Her er det snakk om den mest radikale form for antisemittisme; en komplett sammensvergelsesteori der jøden inntar rollen som sivilisasjonstrussel og hvor den pågående angrepskrigen tolkes som en global skjebnekamp mot jødenes ødeleggende makt og en påtvungen og nødvendig måte å forsvare alt en holder kjært mot en farlig ødelegger. Tittelen på hennes artikkel er et sitat: 
«Antisemittisme er selvforsvar – Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur».



Ingjerd Veiden Brakstad skriver om de illegale avisenes dekning av Holocaust. I motsetning det som er fokus i brede historieverk og mye av den patriotiske minnekulturen i den første tiden etter krigen, så var ikke dette et neglisjert tema. 

«Både okkupasjonstidens illegale presse og etterkrigstidens presse skrev om hva norske jøder hadde vært offer for under den tyske okkupasjonen.» Men hvordan skrev de? «Å akseptere gjerningspersonenes forklaringer av voldens årsaker, samtidig som man tar avstand fra den samme volden, er en utbredt tendens blant tilskuere til folkemord, og vi finner den altså også i den illegale pressen, om enn kun unntaksvis.» 
Men for det meste fordømmes jødehatet utvetydig og beskrives som vesensfremmed for gode nordmenn og norsk kultur. Litt slik man i USA i dag bruker et begrep som «un-american» for å brennmerke illiberale og rasistiske strømninger som alltid har vært en del av amerikansk kultur.

Kjetil Braut Simonsens avsluttende artikkel om diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945 får fram at dette er en form for nasjonal hegemonistrid. Antisemittisme gikk fra å være et oppheng hos mellomkrigstidens supernasjonalistiske knallpatrioter til å bli inkompatibelt med det nye nasjonale vi, noe som tyskere og norske landssvikere drev med. Man foretok en selektiv tradisjonsutvelgelse i den lange definisjonskampen om hva det vil si å være ‘gode nordmenn’. Det stod ikke i motsetning til å konfrontere antisemittiske fordommer i samtiden. Ved å knytte seg an til Wergeland-tradisjonen kunne en våken anti-nazisme ta eierskap i det nasjonale domenet igjen. 

Spesielt kan dette observeres i avisen VG, som ble etablert som et forsøk på en ny start for en høyrepresse hvis rykte overfor nazismen var en smule anstrengt. Arbeiderbladet og Dagbladet – som NS i sin tid kalte «jødenes gråtekone i Akersgata» - fortsatte der de slapp. Følgen var at antisemittiske holdninger ble forvist vekk fra det offentlige rom, selv om de ikke dermed straks ble borte fra folks tenkemåte. Tidlig i 50-årene viste en studie fra Institutt for samfunnsforsking at 44% av et utvalg Oslo-borgere erklærte seg helt eller delvis enig i påstanden om at det i høy grad var jødenes egen skyld at de var blitt forfulgt.

                                                           ***

Hva kan historikere bidra med i kampen mot rasistiske stereotypier? Jeg tror deres rolle er beskjeden. En langt viktigere faktor er nok populærkulturens formidling av historiske eksempler, «mennesker som deg og meg» som gjennom film og litteratur makter å krysse den mentale grensen mellom de fremmede og sånne som oss, og trer fram som individuelle skjebner vi makter å identifisere oss med. Men den dypere interesse for historie som en slik identifikasjon skaper gjør at også en bok som denne har en viktig rolle å spille. Den bidrar til kontekst, nyanser og forståelse. 

Tilgangen til fakta er nærmest uendelig i våre dager, og mange sitter på en enorm leksikalsk kunnskap om 2. verdenskrig. Forståelse er noe annet og mer. Det krever en vilje til refleksjon over ulike perspektiv. Vår moralske stillingtagen skjer i lys av rolig ettertanke, veldig forskjellig fra slik aktørene i datidens hendelser var nødt til å velge, ad hoc og ut fra svært mangelfull informasjon. Forhåpentligvis gjør en bok som denne oss bedre i stand til å forstå både disse fjerne år og vår egen tid. Vår tid er en annen, men også den er forvirrende, full av raske moralske valg, uklare gjerningspersoner og tafatte bystanders.    

Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life