*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

fredag 15. april 2016

Bursdag for en gammel gutt.



Kanskje jeg kom skjevt ut på hoppkanten, at det er derfor? I alle fall:  Jeg var fullstendig uforberedt og kliss naken da jeg kom ramlende inn i mitt første og hittil eneste surprise-party. Og det bestod for sikkerhets skyld av bare vilt fremmede mennesker. Dette skjedde i siste halvdel av forrige årtusen, nærmere bestemt den 15 april 1961. Jeg skal ha remjet høylytt, sølt på [stelle]bordet og i det hele tatt oppført meg som en umoden drittunge. Nå husker jeg sant å si ikke noe av dette selv, og øvrige vitner til denne i en viss forstand enestående hendelsen er ikke lenger blant oss. Men det årvisse ritual rundt datoen for min fødsel vekker fortsatt blandede følelser hos meg.



Nå har jeg i prinsippet ingenting imot bursdagsfeiring altså. Andres bursdager er som regel hyggelige og ukompliserte affærer som jeg synes det er stas å få være med på. Og egne bursdager – og dem har det blitt utrolig mange av – har jo strengt tatt gått over all forventning, så langt. Hittil har Herren hjulpet, sa man i gamle dager. Eller Fruen, for å være mer presis. Men altså: til tross for en enorm mengdetrening har jeg aldri klart å opparbeide noen rutine som skulle kunne ta meg over i en ideell verden hvor det å feire egen bursdag utelukkende er noe harmløst hyggelig som man bare gleder seg til.  

Barnebursdager for gutter fulgte et ganske forutsigbart script i den bygda jeg vokste opp i. (jente-galaksen hadde trolig utviklet mer kompliserte livsformer allerede den gang) Mødrene var hjemme og de hadde bakt sjokoladekake og/eller bløtkake og laget gelé, i tillegg til et hav av påsmurte brødskiver. Gjestene hadde fra sine foresatte blitt utstyrt med en konvolutt med 20 til 50 kroner i. Det dypt personlige ved denne gesten fremgikk av at man selv hadde skrevet navnet til bursdagsbarnet utenpå konvolutten (gjerne etter et par mislykkede forsøk). Etter at presangen var avlevert, ledsaget av en kort & klein høytidelighet der man presset fram et ‘gratulerer med dagen’ som den unaturligste ting av verden, var den mer formelle delen av samværet over. Etter å ha betraktet bursdagsbarnet som med skjelvende fingre røsket fram pengene, kunne man når alle gjester var på plass kaste seg over maten. 

Mødrenes beregninger av mat holdt med god margin til 2 mann og hesten pr bursdagsgjest, så vi måtte nå for all del bare spise det vi maktet og vel så det. Første bordsetting inkluderte gjerne ukontrollert utblåsning av kakelys, en pistrete framføring av 'Hurra for deg', ledsaget av oppmuntrende tilrop og brusrap. Snart kunne vi gå ut og leke. Dermed var vi tilbake i en slags flyt-sone av velkjente mønstre og tema. Ubehaget i kulturen var ikke lenger påtrengende. Nesten alt var som vanlig, bortsett fra at bursdagsbarnet måtte skånes for harde taklinger og ufine kommentarer. 

Rent arrangementsteknisk tror jeg det hele var ganske overkommelig for normale voksne mennesker. Dette var før barnebursdager utartet til et prestisjetungt rustningskappløp mellom frustrerte fruer. Ingen lastet opp bilder til Facebook-juryen underveis, fenomenet hadde ikke antatt nevrosefremkallende proporsjoner som krevde profesjonell assistanse fra bursdagsarrangører. Og kompliserende forhold i form av skilsmisser og fraktal-familier og hvem gjør hva hvor var ukjente fenomen. Jeg kommer fra en annen tid.

Men hvis verden var så enkel den gang, hva var det som kunne være så flaut da? Det meste, i grunnen. Storesøsken til bursdagsbarn for eksempel. Særlig hvis de var storesøstre som uten noen slags diskresjon sa at vi var søte eller i vitners nærvær spurte om vi hadde fått oss kjæreste. *Blush*. Eller mor di. Mødrene i de andres bursdager var helt ok. Min mor var jo også ok, vil jeg tro. Men helt sikker på de andres dom kunne jo ingen være. Var det noe de andre syntes var teit, annerledes og rart ved måten vi gjorde tingene på hjemme hos oss? Spørsmålet fulgte meg gjennom mine egne barns bursdager også. Og hva sier man som voksen mann til x-åringer man strengt tatt ikke kjenner hvis man må si noe, og det må man jo? Cornelis Vreeswijk, som var en av Sveriges beste og mest korpulente visesangere, opplyste ved en anledning offentligheten om at han hadde fått beskjed fra sin lege om å mosjonere litt – «men jag vet inte hur man gör». Just det. Jeg hater når det skjer.

Og siden? Siden er jeg blitt loset trygt gjennom egne bursdager av kyndige kvinner og barn, og dét omtrent uten noen form for motytelser fra min side. Påfallende, ja skammelig lite fra min side, faktisk. Jeg vet. Er sørgelig klar over det. Jeg er nok best på hverdager, i den grad jeg i det hele tatt duger til noe som helst. Kanskje vi bare skulle sløyfe feiringen i år? Det passer kanskje dårlig for de andre. Og de har sikkert mer lyst å gjøre noe annet, men tenker kanskje at de må komme av plikt. [kontrollspørsmål fra frontallapp-delen av hjernen]: Synes du det virket det sånn forrige gang? Nei da, det var ikke sånn ment altså, men…  

Ta deg sammen mann. Bare spør sånn forsøksvis lett henslengt om de kunne ha lyst til å stikke innom. De biter ikke. Nei da. Og det går nok bra i år også, bare jeg kommer over den første kneika av keitete kaving, før jeg finner rytmen og tonen. Så er det plutselig ganske så hyggelig, ja litt stas rett og slett. Så heldig jeg er. Enda en gang. Så snille dere er. Nei nå begynner jeg visst å rødme her jeg sitter. Tror vi stopper nå, før jeg blir sentimental. Men takk skal dere ha altså. Det var i grunnen bare det jeg ville si.      
  
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !