Jeg vil gjerne slå et slag for en bok jeg har lest. Den er
en dialog mellom to forfattere, hvorav den ene nok vil være ukjent for de fleste
norske lesere. Jeg har enkelte venner som ikke kommer lengre enn til begynnelsen på denne
bloggposten. For dem er navnet Sam Harris nok til å få det mentale rullegardinet til å gå ned. Harris trigger sterke
forestillinger hos et stort publikum, inklusive mange som ikke har lest et ord
av hans bøker. Harris er imidlertid ikke tema her, men hans
medforfatter Maajid Nawaz.
Maajid Nawaz |
Det at disse to har skrevet en
bok sammen, er i seg selv er nok til at flere har avskrevet Nawaz som
en ‘uncle Tom’, en slags nyttig idiot for en muslim-hatende forfatter. Dessverre er det
innledningsvis nødvendig å bruke en litt plass på å overkomme noen ideologiske ryggmargsreflekser som hindrer folk i å lytte til hva en person
sier som de har redusert til en slags tegneseriefigur, en illustrasjon og et truende
eksempel på en farlig tankeretning. Denne bloggposten er transkriberte utdrag av en presentasjon av boken som skjedde den 17. september 2015, der jeg etter fattig evne har oversatt noen av Nawaz mest poengterte uttalelser. Utenom innledningen er mine egne kommentarer satt i kursiv.
Nawaz begynner med å ta tyren ved hornene, ved å angripe
forestillingen om at enhver muslim som inngår i en dialog som vil implisere kritikk av Islam med folk som Sam Harris eller Ayaan Hirsi Ali enten må være «a sell-out, an Uncle Tom, a native
informant or any of the above». Han ble til og med beskyldt for å være
«islamofob» av en hvit, privilegert kritiker på venstresiden. Det blir en
ganske grotesk beskyldning mot en tidligere islamist som på grunn av sine
tidligere oppfatninger er blitt torturert av Egyptisk politi, utsatt for
fysiske angrep fra nynazister, arrestert og profilert av politiet og sikkerhetspersonale etc. :
«Den dagen du er født av muslimske foreldre, selv er muslim
og har et barn som er muslim, den dagen kan du begynne å snakke til meg om
antimuslimske fordommer. Fram til den tid finner jeg at når en hvit mann gir meg
tilsnakk og forsøker å dirigere min samtale om min egen religion og dens
fremtid i verden, og begynner å peke ut hvem jeg er tillatt å snakke med, så er det en form for kolonialistisk patronisering som jeg godt klarer meg uten. Det er
en reversert rasisme, en dirigering av samtalen som springer ut av de lave
forventningers rasisme, fordi den går ut fra at den eneste gode muslim er en
rasende muslim. [..] Følgelig, fordi jeg ikke er rasende er jeg ingen god
muslim. Det er ekstremt patroniserende.»
Ja vel, tenker du kanskje, men hvordan kan Nawaz bare se
bort fra at kritikk av Islam blir utnyttet for alt det er verdt av folk som
hater alle muslimer? Under presentasjonen av boken svarer han dette på et
spørsmål om hva han tenker om den økende hetsen mot religiøse minoriteter og
muslimer i særdeleshet:
«...det er et stort, stort spørsmål over hele Europa, også i
Frankrike, hvor jøder i særdeleshet ikke kan føle seg trygge. Og på samme måte
det jeg nevnte om London, hvor anti-muslimske overfall har gått opp med 70 %
Kvinner som ser ut som deg føler seg utrygge når de går på gata fordi de er
redde for å bli angrepet. Og det kan også gjelde min mormor, som også bærer
hodesjal. Så jeg kan forsikre deg om at jeg er urolig og bekymret. Og som jeg
sa til de ikke-muslimer som forsøkte å dirigere mine samtaler: hør, jeg har et
muslimsk barn, jeg har muslimske foreldre, jeg har en muslimsk mormor som
dekker til sitt hode med et hodesjal. Jeg er direkte truffet av oppblomstringen
av anti-muslimske fordommer, og jeg er selv muslim. Og jeg er blitt angrepet og
jeg er blitt profilert. Det er en stor bekymring. Mitt eneste anliggende her
vil være at måten å angripe dette på er å åpne for denne dialogen.»
Hvorfor er Nawaz da så opptatt av at troende muslimer ikke
kan ignorere, men selv bør engasjere seg i den opphissede debatten om islamisme
og den trussel det utgjør mot vår vestlige liberale
samfunnsorden? Vi gjør jo ikke annet enn å diskutere dette, og følgen har så
langt blitt en voksende og generell skepsis mot muslimer? Kan ikke muslimer få
litt fred nå, så lenge de lar oss andre i fred? Og hvorfor er det så viktig å
diskutere jihadistisk teologi når de fleste muslimer jo bare ønsker å leve i
fred? Og har terroren egentlig noe med islam å gjøre?
Først til hvorfor ‘vi må
våge å ta debatten’ om islam, terror og teokrati midt i en tid hvor luften er mettet
med generell angst for muslimer. Nawaz snakker om det han kaller
Voldemort-effekten; når frykten for å gi en truende fiende enda større makt ved
å nevne dens navn gjør at man ender opp med å late som om den ikke finnes.
Harry Potter-figuren Voldemort - "He-who-must-not-be-named" |
«Hva er problemet ved å ikke være i stand til å sette navn
på problemet? Det er to problemer her; eksternt mot muslimer, og innenfor
muslimske samfunn. Hvis vi ikke kan snakke om islamistisk ekstremisme, men bare
kaller det ekstremistisk ideologi, vil svært mange ikke-muslimer utenfor de muslimske samfunn anta at vi egentlig snakker om religionen islam og alle
muslimer. Det er det første problemet. Fordi ved å ikke kalle det islamisme
visker en ut disse skillelinjene og bidrar til å øke forvirringen. Og tro meg,
det er en hel gjeng der ute som med fryd og glede vil stigmatisere hver eneste
muslim. Noe verken Sam [Harris] og Ayaan [Hirsi Ali] gjør. De gjør ikke det.
Jeg har snakket med begge av dem om dette og jeg har ofte sett deres taler. Men
det er rikelig med folk der ute som gjerne vil gjøre det. Så det er den første
faren ved å ikke kalle fenomenet ved sitt rette navn og isolere det fra religionen.
Du visker ut disse skillelinjene og gjør det lettere for folk å bebreide hver
eneste muslim.
Faren innenfor muslimske samfunn består i at ved å ikke snakke
om problemet gir vi mindre makt til de reformistiske muslimer som kjemper og
strever, som er sårbare innenfor sine egne lokalsamfunn, og som kjemper for å oppnå
denne reformdialogen innenfor de muslimske gruppene. Vi gjør deres stemmer
svakere, vi tillater dem ikke å argumentere innenfor et muslimsk univers og si:
Problemet er ikke islam, greit nok, men det er noe her vi må ta tak i. Og dette
noe er den islamistiske ideologien som har kidnappet vår stemme. Men hvis vi
tar fra dem ordene for dette, hva gjenstår for dem å si, hvordan kan de føre
denne debatten? Det som skjer isteden er at hver eneste homofile muslim,
hver eneste feministiske muslim, hver eneste liberale muslim, enhver avvikende
stemme, blir stigmatisert og hysjet ned. Og de som skriker høyest er de som
dominerer debatten. Og så klager vi når majoritets-samfunnet spør seg om hvor
de moderate stemmene er blitt av. Vi gir dem ikke en gang en ordbok for å kunne
føre denne samtalen. [..]
Hvis du ikke kan sette ord på hva det er du frykter ender du
med å generalisere mot alle. Og det er grunnen til at jeg ønsker at vi skal
bruke termen islamisme. Du kan gå online og se
en høflig og sivilisert debatt med Fareed Zakaria på CNNs Anderson Cooper Show
om hvorvidt vi bør bruke ordet islamisme eller ikke. Jeg liker å tro at jeg
gjorde en ganske god jobb – Fareed Zakaria er kanskje uenig – der jeg begrunnet
dette standpunktet: Vi muslimer må makte å isolere islamisme fra islam og
definere hva vi mener med islamisme, og si at islam pr definisjon ikke lar seg
definere fordi den er en religion som alle andre. Den har sine trosretninger og
fortolkninger og disputter som alle andre religioner. Men islamisme er
fenomenet her, og vi definerer det som ønsket om å påtvinge et samfunn en eller
annen form for islam. Og det er dette vi er bekymret over og det er dette vi
utfordrer. Hvis denne samtalen blir ført mellom muslimer vil du til sist se at en
økt forståelse brer seg, slik den har gjort i vårt tilfelle. Jeg liker å tro at
Sams måte å snakke om dette er blitt mer nyansert siden vi startet vår dialog.
På samme måte har jeg utviklet meg gjennom å ha diskutert med Ayaan og Sam om
disse tingene. Det er det fine med dialog. [..]
Hvis vårt forsett er å ha denne dialogen og kommer gjennom
den sammen, vil vi gjøre framskritt. Alternativet er å bringe denne dialogen
til taushet, å sette munnkurv på folk og hindre dem i å snakke. Og alt det gjør – og det har jeg observert gjennom
egen erfaring – er å øke hysteriet og adskillelsen og fiendskapet. Og da
begynner folk å generalisere, fordi de ikke blir tillatt å snakke om det.»
Ok. Så la oss snakke om noen av de engstelige spørsmålene
som mange ikke-muslimer stiller seg. Er islam uforenlig med et fredelig,
liberalt samfunn? Betyr islam krig?
«Til spørsmålet om hvorvidt islam er en fredens eller
krigens religion: for noen muslimer er det en krigens religion. For det store
flertall er det en fredens religion. På samme måte som for noen amerikanere støtter
den amerikanske grunnloven retten til fri abort, mens den for andre ikke gjør
det. Det samme dokumentet, den samme teksten er gjenstand for en heftig disputt
i dette tilfellet. Og noe av det vi diskuterer i vår dialog er at islam faktisk
er det muslimer gjør den til gjennom fortolkning eller ijtihad.
Når det store flertall av dagens muslimer ikke er jihadister, er det fordi
islam er det muslimer tolker det til å være, og at denne religionen i kraft av sitt
flertall er en fredens religion.
Men det forhindrer ikke at det finnes en
utrolig høyrøstet og markant minoritet blant oss som ikke bare støtter det syn
at islam er en religion av Jihad
og krig, men som selv deltar og kjemper i denne krigen. Og det er denne høyrøstede
og godt organiserte minoriteten, eksempelvis representert ved ISIS – i noen tilfeller
kontrollerer de land – som vi må angripe direkte. Vi må innse det faktum at de
eksisterer og ikke snakke det bort og stikke hodet i sanden og late som om det
ikke er noe problem.»
Ja vel, islamistisk terrorisme finnes. Men er det ikke
veldig på siden å gi islam en slik prominent rolle som årsaksforklaring for at
unge marginaliserte menn griper til vold og terror. Bør vi ikke se på dette som
en pågående asymmetrisk krig mellom Vesten og den islamske kulturkretsen, en
kamp om ressurser og innflytelse, der koranvers og teologi bare er kakepynt og ornamentikk?
«Spørsmålet er om hvorvidt radikalisering skyldes
utenrikspolitiske konflikter, og om vi følgelig trenger å forandre vår
utenrikspolitikk, eller om det skyldes noe helt annet, nemlig ideologi, og at
vi følgelig må håndtere denne ideologien. Det jeg sier er at vi mennesker
reagerer ulikt på omstendighetene. Vi er ikke like. Vi er sosiale dyr, vi er
ikke som vann. Vi koker ikke alle sammen på 100 grader og blir ikke til is ved
null grader. Så følgelig blir den beste forklaringen at radikalisering skyldes
en kombinasjon av faktorer. Jeg nevner fire faktorer i dialogen med Sam. Jeg
snakker om at opplevd urett spiller en rolle. Så sinne er et element her, den
opplevde uretten spiller en rolle. Så er det en identitetskrise som oppstår. Så
er det rekrutteringen gjennom den karismatiske lederskikkelsen. Og det fjerde
elementet er den rollen ideologien spiller.
Bush Jr. og Saudi Arabias Abdulazis |
Men det er en utilbørlig overforenkling å hevde at fordi jeg
er sint på USAs utenrikspolitikk så impliserer det at jeg kommer til å sprenge
noen i lufta. Det er en fryktelig rasisme gjennom de lave forventningene den retter til muslimer.
Det forutsetter at en brun ung muslimsk mann kommer til å sprenge noe i lufta
fordi han ikke håndtere sitt sinne. Det er en forferdelig forklaring på det som
foregår, og islamister kjører fram denne forklaringen hele tiden fordi de
ønsker at USA skal forandre sin midtøsten-politikk. Bin Ladens taler handlet
alle om å forandre politikken overfor Midtøsten, fordi han ønsket å stanse
støtten til de arabiske regimene slik at han kunne styrte dem fra makten, noe
som til sist skjedde gjennom den ‘arabiske våren’. Så det er ingen overraskelse
at islamister selger denne myten. Men det er faktisk ekstra bekymringsfullt når
folk som deler mine egne politiske sympatier, det politiske sentrum-venstre,
selger denne myten.
Mitt problem med denne forestillingen er som følger: jeg opponerte
mot invasjonen av Irak fra en fengselscelle i Egypt. Jeg har alltid vært en motstander
av den Bush-ledede invasjonen av Irak. Men jeg kan ikke godt hevde at den er årsaken til at ISIS eksisterer. Selvsagt
har den vært en bidragende faktor, vi kan ikke si at den ikke har noe med den å
gjøre. Men det vi ikke kan si er at det er årsaken og grunnen til ISIS. For
hvis du tenker til endes logikken i dette, hvorfor i all verden voldtar og
slavebinder Jezidi-kvinner en masse? Hva har disse stakkars Jezidiene gjort mot
noen som helst hvor som helst? Hvilket land invaderte de? Eller hvis du går til
Afghanistan og ser på Taliban: Hva er det som tvinger menn under trussel om
piskeslag å måtte la skjegget vokse, eller tvinger kvinner til å tildekke hele
ansiktet og hele hodet, eller steiner henne til døde fordi hun har holdt hender
med feil person – hva har hva som helst av dette å gjøre med invasjonen av
hvilket som helst land? Så det er noe mer som foregår her, og det er utilbørlig
forenklende å bare legge skylden på utenrikspolitiske feilgrep. Og naturligvis,
da USA intervenerte i Kosovo for å berge muslimers liv fikk de ingen kred for
det. Så det er et veldig forenklende verdensbilde som bør utfordres.»
Greit nok, sier du kanskje. Dette er utenrikspolitikk og
terrorbekjempelse. De færreste makter å opprettholde en varig interesse for noe
en likevel har så minimal innflytelse over. Men vi lever i et samfunn her av til dels
parallelle univers, av grupper som lever mer på siden av hverandre enn de
opplever seg å dele en felles norsk erfaring. Det har vel strengt tatt alltid
vært tilfellet, men for mange oppleves det som om de ulike gruppene langt på
vei har sluttet å møtes på de kulturelle veikryss, at skrikhalsene på begge
sier har overtatt, og innkapslingen og tilbaketrekningen forsterkes. Det
bekymrer langt flere. Skal vi midt i dette nå gi oss til å drive religionskritikk
for full hals? Dialog er vel og bra. Men det fordrer jo at det er to parter som
er villige til å lytte til hverandre.
«Det er en grunnregel vi benytter i vår dialog. Det er at
ingen ide er hevet over kritisk granskning, og ingen mennesker er uten
verdighet. Kritisk granskning, satire, kritikk av enhver ide må med
nødvendighet ikke bare være tillatt, men er noe som bør oppmuntres til. Det betyr
ikke at vi hakker på muslimske enkeltmennesker. Det er anti-muslimsk bigotteri.
La oss legge til side begrepet islamofobi. Det er ikke formålstjenlig. Fordi
begrepet islamofobi blir brukt til å kvele debatten, slik det også pussig nok er
blitt brukt mot meg av ikke-muslimer. Men i realiteten blir det brukt til å
stanse debatten.
For det det faktisk gjør, er å blande sammen religionskritikk,
i dette tilfellet av religionen Islam, og å mobbe enkeltmennesker som er
troende muslimer. For det fenomenet bruker jeg uttrykket anti-muslimsk
bigotteri, et fenomen som er reelt, spesielt gjennom fremveksten av
høyreradikale parti over hele Europa. Det er et reelt eksisterende problem. Men
det er ikke det samme som religionskritikk, i dette tilfellet av islam. Så ingen
idé er hevet over kritisk granskning, og ingen mennesker er uten verdighet.
Hvis du ønsker å kunne dra linjen mellom disse to tingene er det ikke så vanskelig
å forestille seg. Det er en forskjell mellom at Sam tegner en strek-mann og
holder opp denne tegningen og kaller ham profeten Mohammed. Ved en anledning
re-tweetet jeg en slik strek-tegning av Jesus & Mo [Mohammad] der Jesus
sier hallo og Mo sier hvordan står det til. Og den var ikke krenkende for meg
på noen måte. Og jeg sa Allah o akbar, hvilket betyr gud er større enn at han skulle
bli krenket av denne strek-figuren. Ok? Og jeg fikk en mengde med dødstrusler
på grunn av det.
Men det er en forskjell på dette – å dra fokus mot stifteren
av en av verdensreligionene, min religion – og å faktisk si at alle muslimer er
å ligne med spredere av en sykdom på linje med rabies som åler seg gjennom hele
vårt kontinent, og at vi må rense Europa for denne pest – det er et ganske
annet utsagn. Og noen ganger blir vi så irrasjonelle i vår vrede over dette at
vi blander disse to tingene sammen. [..]
En av de gode sidene ved denne dialogen har vært at jeg
synes å merke at vekten i mindre grad blir lagt på den metafysiske debatten om
hvorvidt gud eksisterer og mer på de politiske og sosiale verdier som vi
trenger for å opprettholde rettferdige og stabile samfunn. Og det er den
retningen jeg helst ser at debatten tar. For jeg synes en metafysisk debatt om
hvorvidt gud eksisterer er mindre interessant for meg. Det som er interessant
er at du kan ha The Church of England i Storbritannia, men de kommer ikke til å
kappe hodene av folk og de kommer ikke til å piske folk slik man gjorde med Raif
Badawi bare fordi han hadde skrevet en blogg i Saudi Arabia. Hvis vi kan nå et
slikt stadium, da kan vi føre denne dialogen uten frykt for angrep og lynsj-mobber
som kommer på døra.
Så jeg ønsker en slik vektlegging, og jeg tror denne boken
leder i en slik retning. Jeg vet ikke om du er enig Sam. Denne dialogen munner
ut i en klar og tydelig understrekning av at det er nødvendig med en gjentatt
lojalitetserklæring overfor de liberale og frihetlige menneskerettighetene som
går begge veier. Ikke bare i favør av minoritetssamfunnene, men også i noen
tilfeller der minoritetssamfunnene har et ansvar overfor de andre, overfor majoritetssamfunnet, for å bidra til en opprettholdelse av disse
borgerrettighetene gjennom gjensidig samhandling. Og jeg tror dette er det fokus jeg ønsker
å fortsette med i dialogen med andre, å fokusere på liberalt frisinn, verdier
og ideer fremfor om hvorvidt gud eksisterer eller ikke. [..]
Jeg hevder ikke å være spesielt gudfryktig eller religiøs.
Jeg er en muslim som ikke er en inderlig troende. Dessuten; jeg snakker ikke på
vegne av alle muslimer. Jeg er ingen muslimsk leder, jeg er ingen religiøs
leder, jeg representerer ingen gruppe. Faktisk, jeg finner hele konseptet med
representanter for etniske grupper problematisk. Det pleier gjerne å være
aldrende menn som er sosialt konservative som våger å snakke på vegne av alle
andre. Så jeg er ingen tilhenger av den modellen i utgangspunktet. Så jeg
ønsker ikke at noen skal tro at fordi jeg sier det må alle muslimer tenke slik.
Men det er jo nettopp det fine ved det, det er akkurat dette jeg tar til orde
for, å åpne opp debatten for pluralisme.»
Transkribert og oversatt av Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig - trykk her og se hva som skjer!
Og nå som du trodde du var ferdig - trykk her og se hva som skjer!