*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 18. august 2014

Den intellektuelle som veiviser og forfører.


Finnes det noen sikker måte å unngå å bli ideologisk forført i retning barbariet? Jeg tror ikke det. Men vi må likevel forsøke. Dette er en kritisk gjennomgang av de intellektuelles rolle som folkeforførere, gjennomført av noen av våre beste.. intellektuelle. 

Første del av min presentasjon av boken finner du her.


Journalister og kommentatorer forstår gjerne sin rolle som ubestikkelige forsvarere av den lille manns sak, som uavhengige kritikere av maktmisbruk i alle dens former. Vet du om noen som fremhever fordelene ved rasisme, krig, diktatur, massakrer av sivile, sensur av uønsket informasjon, fengsling og tortur av opposisjonelle? Ikke jeg heller. Skal en dømme etter festtalene, hersker det en rørende enighet om at dette er noe vi alle er imot.

Men det er jo i praksis simpelthen ikke sant, snarere en selvforståelse som ikke står seg for den mildeste empiriske etterprøving. De som kommenterer aktuelle verdensbegivenheter har ofte anspent sine språklige ferdigheter til bristepunktet for å forsvare onde handlinger, hvis (og bare hvis, som det heter på akademisk) disse blir utført av aktører eller regimer en selv ser på som bærere av verdier en deler.

«Denne ideologiske oppfatning gjør egentlig land til objekter for politisk identifikasjon. Landet er bra, derfor er det meste bra og forsvarlig, i hvert fall positivt forklarlig, for den som betrakter landet utenfra. [..] Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det?»

Det er historikeren Hans Fredrik Dahl som skriver dette i antologien «Intellektuelle og det totalitære». Hans generelle observasjon fremsettes i en artikkel som omhandler Nordahl Grieg og Knut Hamsun, og deres forsvar for sine respektive lovede land.
Dette har ikke forandret seg stort. Fortsatt er det mange i offentligheten som ser det som sin oppgave å forklare oss andre at en «ensidig fordømmelse» er «misforstått» eller gjør oss til «nyttige idioter» som i praksis «løper fiendens ærend», eller at det tross alt ikke er så ille som det «hylekoret» vil ha det til.


Carl von Ossiezky i nazistisk fangenskap
«Det er kanskje ikke helt avveien å minne om at Hr.Ossietzky kunde ha forladt Tyskland både før og efter at nazismen hadde tatt makten. Men det vilde han ikke. Han regnet med at folk vilde skrike op når han blev satt fast. Og han regnet ikke feil. 
Hvad vil han? Er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blandt landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?» 
                                                  Knut Hamsun 

«Kanskje vil det være en av de tingene vi ikke glemmer - den store, mektige verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare»


                                                  Nordahl Grieg





«Det har visst været noget skrik og skravl i pressen» var Hamsuns sarkastiske oppsummering av bestyrtelsen over at den kjente forfatteren valgte å forsvare regimets tarv fremfor sin fengslede forfatterkollega, redaktøren Ossietzky. Den norske Ibsen-light tradisjonen gir pluss i boka hvis en trosser en majoritet – som nærmest pr definisjon er dum og hyklersk – selv når det en selv sier er ravgalt inntil kunst. En kan framstå som modig og selvstendig i egne øyne, selv når en forsvarer et diktatur. Motivene kan være ulike, men jeg tror de fleste handler ut fra egen overbevisning, først og fremst. 
    
Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det, spør Dahl. Det er sant, vi ser det daglig. Men denne forsvarsrefleksen for land en sympatiserer med er ingen klar ideologi, snarere en tankeløs refleks hos folk som er stolte av å være hevet over alt som smaker av ideologi. Det kunne kanskje være et innspill til en ny akademisk studie av oss ikke-ekstreme som bare speiler tidsånden, de tanker som «alle rettenkende mennesker» tenker (for å bruke en vending fra den kalde krigen), og som gjør samtidens innforståtte sannheter så pinlig fremmedgjørende bare det får gått noen år? For det er da ikke bare intellektuelle som kan havne på ville veier. Men det er de som etterlater flest skriftlige vitnesbyrd om det. I etterpåklokskapens lys – alternativet er glemsel – er det lett å se at de tok feil. Det kan virke billig, og noen ganger er det det. Men det kan også være lærerikt, å «tenke med historien».  

Mange av artiklene i denne antologien – den femte i denne rekken antologier om totalitarisme, ekstremisme og terrorisme – omhandler mellomkrigstidens form for kritikk av den bestående samfunnsorden, fra den tid hvor det var dristig, ungradikalt og friskt å sympatisere med Mussolini eller Hitler. Og hvor også mainstream borgerlig presse «tross alt» så med adskillig sympati på regimene «for at hindre noget verre». Er dette fenomenet spesielt for denne tiden?

Ikke prinsipielt, men det spesielle ligger i at Norge senere ble okkupert av det land og det styresett som var gjenstand for så mange sterke meninger. Vi ble med andre ord presentert for en kollektiv erfaring som dannet en slags fasit, en målestokk som stempler det som den gang kunne passere som en moderat borgerlighets forstående og forklarende dekning av begivenhetene i Tyskland, til noe som vi i dag vil beskrive som en nokså hodeløs forsvarstale, kanskje mest av alt gjennom hva man bevisst unnlater å si. Hadde vi blitt okkupert av Sovjet hadde dommen falt tilsvarende ufordelaktig ut for andre journalister og intellektuelle.

Gratulasjonstelegrammet Aftenposten stolt satte på forsiden da avisen jubilerte i 1935


Nicola Kristin Karcher har skrevet et interessant essay om Victor Mogens, en av mellomkrigstidens mest iherdige og virkningsfulle forsvarere av Nazi-Tyskland i norsk offentlighet. Mogens var ingen randfigur, hans utenrikskronikker nådde en bred offentlighet, og i 10 år var han utenrikspolitisk kommentator i NRK. I 1937 mistet han stillingen sin av politiske årsaker. Det førte til rabalder blant mange lyttere, og avisene Tidens Tegn og Aftenposten protesterte høylytt. Jeg vet ikke om begrepet «ARK» ble benyttet i sakens anledning. Bruddet i riksrådsforhandlingene førte til at Mogens aldri fikk stillingen som leder for et informasjonsdepartement under krigen. Det er å frykte at en mann som Mogens hadde gjort langt større skade enn de mer klumsete og 100% overbeviste ministrene som senere ble formidlerne av okkupantens propaganda. Men Mogens oppfattet NS som en konkurrent og Quisling som en katastrofe, og da okkupanten forlangte at alt politisk samarbeid skulle skje via NS valgte Mogens det indre eksil. Det gjorde at han senere ble frifunnet for tiltalen om landssvik. 

Kristian Schjelderup

Terje Emberlands essay om Kristian Schjelderup – en kjent humanist og liberal teolog av det slaget Dagblad-agnostikere støtter – er forbilledlig på mange måter. Jeg vil fremheve presentasjonen av Völkisch-bevegelsens ideer og skissen av noen av de mange forsøk på å finne filosofisk fotfeste i mellomkrigstidens oppbruddstid, hvor ulike former for ny-religiøse bevegelser erstatter tradisjonell kristendom. Drivkraften bak Schjelderups religionsfilosofiske prosjekt «var å redde en religiøs sannhetskjerne fra historisering og relativisering». Og denne universelle kjernen, løsrevet fra plagsom religiøs dogmatikk, gjør at religionens «ytre form» angivelig kan forenes med moderne kunnskap og virkelighetsforståelse. 



Dette er, som Emberland påpeker, også typisk for dagens nyåndelighet. Men Schjelderups legering av «fordomsfri» religiøs søken og interesse for samtidens nyåndelighet førte i hans tilfelle til en stor grad av identifikasjon med «Deutsche Glaubensbewegung».
«Var den nazistiske ideologi som Trosbevegelsen hyllet en konsekvens av det religionssyn den forfektet? Og, dypest sett, er det en forbindelse mellom en irrasjonalistisk religionsoppfatning og totalitær tenkning?»
Schjelderup så ingen slik nødvendig forbindelse, og Emberland spør:
«Hvis nyhedenskapet var så humanistisk i sin grunninnstilling, hvordan kunne det så tilsynelatende friksjonsfritt alliere seg med og legitimere nazismen?» 
Til tross for at Schjelderup var en dedisert anti-nazist, har Emberland «en mistanke om at det kan eksistere en affinitet mellom irrasjonalisme og totalitær tenkning».

Dette sneier innom en debatt mellom «humanistiske lausånder»som har pågått i mange år om de ulike måter å utmynte hva man egentlig kan lære av de historiske fenomenene nazisme og kommunisme. Fra geistlig hold heter det gjerne at der kan dere se, «når mennesket ikke lenger tror på Gud, tror det på hva som helst». Kaj Skagens «Bazarovs barn» var en markskrikersk utgave av denne sivilisasjonspessimismen. Det fikk sitt tilsvar fra Hans Fredrik Dahl, som la sin prestisje som historiker i å hevde at Skagen selv var en formidler av «kulturfascisme», bl.a. på grunn av sin antirasjonalistiske holdning.

Debatten er som sagt ikke over, og jeg vet ikke hvordan katolikken Dahl i dag bedømmer disse ting. Kanskje ville han påpeke de store forskjellene mellom katolsk dogmatikk og den etter hvert nokså steinfrie Jesus-kompotten for religiøst interesserte agnostikere som moderne luthersk høykirkelighet prediker. Når det gjelder kirkens historiske rolle overfor nazismen, så innbyr den i alle fall ikke til tabloide generaliseringer om medløperi. Den jødiske flyktningen Albert Einstein ble gjengitt slik i Time Magazine: 

«Only the Church stood squarely across the path of Hitler’s campaign for suppressing the truth. I had never any special interest in the Church before, but now I feel a great admiration because the Church alone has had the courage and persistence to stand for intellectual truth and moral freedom. I am forced thus to confess, that what I once despised, I now praise unreservedly.»
Burleigh, Michael (2009-03-17). Sacred Causes (p. 213).

Karl Popper


Emberland nøyer seg med å påpeke at den dogmefrie religiøse irrasjonalismen er «i stand til å inngå allianse med hvilken forestilling som helst», og han slutter seg til en kjent passasje fra Karl Popper:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet.»                  

Det er en ettertenksom, lavmælt påminnelse Emberland fremfører, uegnet til å lage halloi og «kulturdebatt» der to representanter væpnet med tabloide spissformuleringer kan barke løs på hverandre. Men den er vel verd å lese. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !