Essay - Cappelen Akademisk Forlag 2000 Oversatt av Kari Marie Thorbjørnsen
Det er en slags strevsom vellyst i det å tilegne seg forståelse der en tidligere bare hadde uklare begreper. En som visste å gi sin tanke en klar og pregnant form, var den den gang 75 år gamle Zygmunt Baumann. Hans beskrivelse har en forbløffende språklig billedskarphet. Analytisk klarhet forbindes ofte med kjølig distanse, men det må ikke nødvendigvis være slik. Baumann tar kunnskapen om verden inn over seg, analysen er rammet inn av en etisk forpliktelse.
Fokus i hans essay er rettet mot viktige trekk ved dagens vestlige samfunn. De fleste fellesskap er i større grad blitt midlertidige, og deres forvitring etterlater savn. Samtidig er forståelsen av moderniteten som et felles prosjekt, der alle er medborgere med både forpliktelser og krav til sosial trygghet, havnet under press. Mobilitet og personlig tilpasningsevne er blitt viktigere enn lojalitet og gruppetilhørighet. Færre tror på muligheten eller verdien av langsiktige, kollektive strategier. Og parallelt med at kollektivet har fått redusert sin rett til å stille krav overfor individet, har individet mistet tilliten til at fellesskapet vil ta ansvar for dets fremtid. I en verden der de sterkes personlige frihet er økende, blir trygghet et knapphetsgode.
Er Baumann en nostalgiker med politiske allmaktsfantasier? Slett ikke, Baumann tror ikke på modernismens ”venstre-versjon”, der historien er en oppadstigende linje mot den lyse fremtid. Tvert imot har han påvist at modernitetens instrumentelle, ”saklige” logikk var en forutsetning for drap i industriell målestokk (Moderniteten og Holocaust,1997) Og det er ikke drømmen om morgendagens utopia som skaper fremskrittet.
” ..historiske forandringer inntreffer fordi menneskene krenkes og provoseres av det de opplever som smertefullt og ubehagelig ved sin egen situasjon, fordi de ikke ønsker at denne situasjonen skal vedvare, og fordi de søker en måte å mildne eller avhjelpe sine plager på.”
I dag synes det likevel betimelig å minne om at det i vårt århundre faktisk ble gjort eventyrlige framskritt for å mildne plagene til millioner av fattige og hjelpeløse. Det ble oppnådd fordi man så på fattigdom som et kollektivt ansvar, spørsmålet ble politisert, ikke individualisert, som i dag. De fattige var av materielle årsaker avskåret fra å realisere sin formelle frihet (hvilket ikke er et argument mot frihet, slik mange marxister i praksis har latt som). Den materielle utjevningen økte ”sjanselikheten”, og dermed muligheten til fritt å kunne velge sitt liv, noe fattigfolk aldri har kunnet. Men denne prosessen blir i dag reversert, ledsaget av propaganda om at friheten seirer på alle fronter.
Baumann blir krass når han beskriver den nye klasse av kosmopolitter som båret på skuldrene av forrige generasjons kollektive innsats trekker stigen opp etter seg. De reiser jorda rundt i en sosial boble, i en fellesskapsfri sone av likemenn som ubekymret inngår og avslutter sine uforpliktende sosiale relasjoner. Denne globale elitens ”krysskulturelle” kultur utsettes nesten aldri for utfordringen av å møte det fremmede; av tette, forpliktende relasjoner til mennesker med en annen kultur.
Denne elitekulturen – der hjemsted er irrelevant - er ikke beregnet for de store masser av innfødte. De savner jo de materielle forutsetninger for å kunne delta, de mangler den sosiale mobilitet som kjennetegner meritokratiet. Hæren av flyktninger og arbeidssøkende, med sine ulike lokale kulturer, blir i høyden spennende lokale kulisser for de eksklusive surferne på globaliseringsbølgen.
”Tanken om at evner og talenter, og utelukkende det, skal belønnes, blir lett omgjort til et selvforherligende privilegium som de mektige og vellykkete skal bruke til å bevilge sjenerøse goder til seg selv fra samfunnets felles ressurser.”
Den merittokratiske ideologiens logiske konklusjon er ”nedbygging av sosiale velferdsordninger som skulle være en kollektiv forsikring mot individuell ulykke”.
Ordninger som ble
”betraktet som allmenne broderlige forpliktelser og universelle rettigheter, omformes til veldedighet”.
Baumann fører samtidig en grundig kritikk av kommunitarismens idé om tette lokale kulturelle fellesskap, med ”lokale” sannheter og verdier. Den er en forfeilet reaksjon på globaliseringens herjinger. Den angivelig ”ekte” og ”eldgamle” identiteten blir skapt som en følge av at grenselinjen mot utenverdenen er dratt. Fellesskapet skapes under kampen mot inntrengere og egne overløpere.
”Når ”identitet”, dette ordet som i dag er på alles lepper og som alle er så opptatt av, tiltrekker så mye oppmerksomhet og vekker så sterke lidenskaper, skyldes det at identitet er et surrogat for fellesskap, for stedet der vi angivelig ”naturlig hører hjemme”. [..] ”Identitet” betyr å skille seg ut, å være forskjellig og gjennom denne forskjelligheten å være unik – og jakten på identitet kan derfor bare splitte og atskille. [..]De to kvalitetene som den menneskelige tilværelsen vanskelig kan utholdes uten, nemlig frihet og trygghet, begge like uomgjengelig nødvendige og uunnværlige, er vanskelige å forene uten friksjon. Disse to kvalitetene er på samme tid komplementære og uforenlige; sannsynligheten for at de vil komme i konflikt med hverandre, har alltid vært og vil alltid være like stor som behovet for å forene dem.”
Baumann har ingen colombiegg-løsning på dette dilemma. Den viktigste innsikten er advarselen mot å kamuflere sosial urett som alles rett til å tilhøre sin egen kultur. Når fattigdommen gettoiseres etter etniske mønstre, blir ”multikulturistenes” begeistrede utrop om hvor spennende storbyene er blitt, nokså ulidelig. De som i praksis er tvunget til å bo i etniske gettoer, vet godt at ”å dele stigma og offentlig fornedrelse gjør ikke de lidende til brødre” – å være som ”dem” føles ikke naturlig, men uverdig, og høyst ufrivillig. Jeg tror dette essayet kan være nyttig lesning for en høyreside som for tiden innehar det retoriske hegemoni, samt deres noe mer frustrerte opponenter på venstre fløy. Baumanns tale krysser gamle frontlinjer til høyre og venstre, men hjertet banker fortsatt der det skal.
