*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 2. januar 2018

Når gruppetilhørigheten blir din eneste identitet.


Kenneth Jowitt


Fra "Conversations with History" et utdrag av Harry Kreislers intervju med  UC Berkeley political scientist Kenneth Jowitt,    12. jun. 2008

Jeg vil sitere fra ditt essay i introduksjonen til Adam Michniks bok:

“Demokratiet forutsetter et av kulturens mest ekstraordinære oppfinnelser; individet. Formet av samvittighet, bevisst sin egen verdi – som er en uavhengig og ikke gitt størrelse – og med komplementære identiteter.”

Hjelp oss å forstå den setningen.

Vel grunnleggende sett betyr det at enhver gruppe du tilhører er sekundær. Jeg er irsk og engelsk og romersk-katolsk. Jeg er irsk den 17. mars, og hvis det passer meg er jeg det den 18. også. Og hvis jeg føler for det er jeg ikke irsk. Kort og godt: Identiteter er ikke noe gitt. Min bestemor – velsigne henne – da jeg gikk ut med en italiensk jente… jeg vil ikke fortelle deg hva hun sa, men det var ikke hyggelig. Da jeg gikk ut med en jødisk jente var hun så sjokkert at hun fikk ikke fram et ord. Men poenget er ganske enkelt at når du snakker om individualisme er det du snakker om ikke et fravær av gruppetilhørigheter. Jeg er glad for å være av irsk avstamming. Jeg er glad for at min kone er jødisk og protestant, at hun var fra middelklassen og jeg fra arbeiderklassen. Dette er komplementære deler av den jeg er. 
Men min identitet er ikke en gitt størrelse ut fra det faktum at jeg er min bestemors irsk-katolske barnebarn eller noe av det slaget. Og vi lever i en tid nå hvor den typen kategoriske identiteter er blitt svært fasjonabelt, spesielt i det området hvor vi har dette intervjuet. Og ærlig talt synes jeg det er en total katastrofe. 

En ting er å gjøre din identitet overordnet når du blir angrepet for den. Hvis jeg hadde vært en jøde i 30-åras Tyskland ville jeg ikke sagt at jeg har komplementære identiteter hvis noen hadde forsøkt å ta livet av meg fordi jeg var jøde. Jeg ville sannsynligvis vært en sionist. Men det er situasjonsavhengig. Spørsmålet dreier seg essensielt om hvordan du definerer deg selv. Og hvis du definerer deg selv som et individ vil en god del av ditt liv per definisjon være ensomt. Og det er derfor min største intellektuelle helt er Max Weber, som førte et ensomt liv. Jeg tror at litt fremmedgjøring er en fordømt god ting.

Du har vært innom truslene som felles identiteter utgjør. Og vi ser jo naturligvis trusselen fra ekstrem hyperetnisitet. Du skriver også i din bok New World Disorder: The Leninist Extinction:

         «liberal kapitalisme er ikke i stand til adekvat å forsørge gruppens behov og dimensjon i den menneskelige tilværelse.» og «Det liberale kapitalistiske demokratiets avvisning av den heroiske etikk, ærefrykt og mysterium, som gjennom store deler av vår historie er blitt sett på som noe som skilte mennesket fra dyrenes og nødvendighetens sfære, har skapt så ulike motbevegelser som engelske romantiske poeter og den romersk katolske kirke, og i pervers form nazisme og stalinisme.» Ken Jowitt. New World Disorder: The Leninist Extinction (Kindle Location 2730 og 2731). 

Så poenget i denne sammenhengen er at til tross for all sin teoretiske støtte til individet, så makter ikke det [liberale kapitalistiske demokratiet] å tilby elementet av karisma som du også har forsøkt å se på og analysere.     

Det stemmer. Det grunnleggende jeg sier er som følger: Hvis du spør meg hvem jeg er, svarer jeg en liberal, republikansk kapitalist – med små bokstaver. Men det er hva jeg er. Samtidig anerkjenner jeg at å være liberal i den varianten fra det 19. århundret, å være republikaner i klassisk betydning av ordet, å være kapitalist, å være demokrat, at alt dette er partiske erklæringer. Og selv om jeg er tilhenger av dem – jeg vil hevde at de har frembragt den beste sivilisasjonen vi kjenner til – så er de utilstrekkelige. Jeg tar det på alvor når den romersk-katolske kirke sier at familien betyr noe, ikke bare individet. Det er en spenning der vi må forholde oss til. 

Jeg ser det ikke som enten/eller. Men jeg anerkjenner at et liberalt kapitalistisk demokrati i seg selv, hvis det gjøres til noe absolutt, er ondt, det er dårlig, det er galt. Du kan bruke hvilken term du vil. Det må modifiseres, det må være noen viktige adjektiv rundt disse begrepene. Likevel sier jeg at kjernen av mine overbevisninger er disse republikansk-demokratisk-kapitalistiske verdiene. Men det er samtidig sant at de ikke er i stand til å ta hånd om visse sider ved den menneskelige eksistens: Behovet for trygghet, behovet for heroiske måloppnåelser – det er derfor vi ser på fotball og liker astronauter.

Behovet for å ha og vekke fram følelser, ikke bare være analytisk. Mitt poeng er ganske enkelt å stille spørsmålet: Hvilke sett av dyder og forpliktelser er det som setter betingelsene for de andre. I mitt liv er det de liberale, de individualistiske, de kapitalistiske, de demokratiske. Det er disse orienteringene som setter vilkårene for det heroiske, det emosjonelle osv. Så det er ikke et spørsmål om det ene eller det andre, eller om de bør komme sammen. Det er ikke rørt sammen og det er ikke absolutt. Det er en komplementaritet hvor et sett av verdier, forpliktelser og adferd setter betingelsene for de andre.   

Under hvilke omstendigheter utgjør gruppeidentiteter grunnlaget for sosial fragmentering, gjensidig hat og vold? Skyldes det en manglende evne til å formidle i spenningsfeltet mellom individ og gruppe?

La oss først presisere: Når vi sier gruppeidentitet [corporate identity], snakker vi ikke General Motors. Vi snakker om en form for identifikasjon hvor personer ikke har noen identitet utenfor gruppen. De simpelthen mangler den. Slik jeg ser det er gruppeidentiteter, i den grad de er absolutte, alltid av det onde. Hvorfor er de det? For det første: De gjør det lettere å begå voldshandlinger mot andre. Hvis jeg ikke kjenner deg som Harry Kreisler og du ikke kjenner meg som Kennet Jowitt – du vokste opp som jøde og jeg som katolikk – kunne jeg lett ta livet av deg. Du er bare en jøde, jeg er bare en katolikk. Så en kan gasse en jøde, lynsje en katolikk, la en protestant sulte, hva som helst. 

Det senker terskelen for vold når du ikke har en individuell verdi som blir anerkjent av den andre. For det andre: Det tillater volden å fortsette vilkårlig. Hvis det ikke er ‘du skadet meg, derfor vil jeg forsøke å skade deg’, men isteden du har som medlem av en gruppe skadet meg, så jeg kan slå sønnen din. Jeg kan si til Jeremy at jeg bryr meg ikke om at du ikke har gjort meg noe, for du er din fars sønn og jeg skal slå deg. Han kunne på sin side slå min kone. Så volden sprer seg på gruppenivå. Til sist sprer volden seg over tid. Fordi hvis du gjorde en urett overfor min bestefar må jeg gjøre ditt barnebarn urett. 
Gruppeidentiteter vil der de får dominere alltid føre til en større grad av vold. Og fordi jeg ikke liker vold, fordi jeg er en tilhenger av opplysning og tillegger intellekt og argumentasjon stor betydning, setter jeg individ og fornuft øverst.   

Du bruker ofte ordet relativisere. Er det korrekt å si at du sier at i et hensiktsmessig organisert offentlig rom og offentlige diskurs i et demokrati… jeg siterer deg, når di sier at for å «skape og opprettholde en sivilisert og demokratisk måte å leve på er en nødt til å relativisere absolutte etniske, religiøse og ideologiske identiteter». – å skape proporsjonalitet.

Ja det er helt korrekt. Jeg bruker uttrykket «etnisk light», som i lettøl. Jeg oppfatter ulike etnisiteter som en verdifull ting i det at det fører med seg – potensielt fører med seg, og det fører ikke bare med seg gode ting – men potensielt fører det med seg former av erfaringer som en ellers ikke ville ha hatt tilgang til. Hvis en absolutterer… fremfor alt gjør du ditt personlige liv knuslet og karrig. Du utelukker andre erfaringer, du utelukker den risiko som følger av modning, du utelukker behovet for å bedømme individuelt. Så når jeg sier relativisere mener jeg ikke relativisme. Jeg mener at noen ting er bedre enn andre. Jeg mener oppriktig at de ti bud er bedre enn mange andre forskrifter på hvordan vi bør oppføre oss. 

Så det handler ikke om at ‘alt er like bra så lenge det ikke skader deg’, hvilket er den banale filosofien i Nord-California i dag, et område som har større tetthet av terapeuter enn folk. Jeg er alltid redd for dogmatisme. Du kan si at det er jo litt odd med tanke på at jeg er katolikk – vel, jeg gir deg rett der, det er merkelig. Men jeg tenker på dogma i form av en absoluttering av en etnisk eller rasemessig identitet, med unntak for når du er i en situasjon hvor du blir truet med vold, jeg tenker at det er den største synd. Jeg tror det er den største etiske synd, den største synd i adferd, å absoluttere din identitet. 
Så når jeg bruker ordet relativisere mener jeg akkurat det jeg sa da jeg tok fram mitt ekteskap som eksempel. Jeg tror ikke at å kunne relativisere fortynner den du er. Det det gjør er å plassere individet der hvor det må foreta en vurdering og ta en risiko. Hvis jeg var oppdratt irsk-katolsk og giftet meg med en irsk-katolsk arbeiderklassejente, hvilken risiko ville det være? Ingen. Hvilken individuell vurdering ville det krevd? Ingen. Det kunne blitt et godt ekteskap. Jeg sier ikke at alle som gjør dette begår en feil. Kvintessensen av det jeg sier er at et samfunn basert på individer er et samfunn som beriker seg selv gjennom å ta sjanser og gå utenfor sin egen erfaringsramme.           

Harry Kreisler 


Implisitt antyder du – ved siden av en offentlighet hvor denne relativiseringen kan utspille seg – et behov for moralsk fantasi innen politikken.

Ja.

Og hvor erverver man seg erfaringer og trening for å opparbeide en slik fantasi i våre dager?

Det er veldig vanskelig i USA. Det er tungt. Og delvis er det ikke dette landets feil. Når ting går veldig bra [intervjuet ble gjort like før krakket i 2008] – og det går veldig bra… Selvfølgelig finnes det fattige og syke, det kunne ha vært en mer rettferdig distribusjon av rikdom. Ikke gjennom en krass redistribusjon, men det kan gjøres. Saken er at når tidene er gode er det veldig vanskelig å finne påvirkningen fra og kilden til det moralske motet. Og likevel vil det alltid være noen i vårt samfunn som demonstrerer det. Hvorfor er det slik? En grunn er temperament. Du kommer ikke utenom det. Jeg bryr meg ikke om natur eller miljø, alt disse tåpelige enten/eller greiene. Det er alltids noen som vil stå opp og være som Luther. De kommer simpelthen til å gjøre det. Mange av dem vet ikke om det før de møter en utfordring. Så noe av det er bare deres temperament, deres genetiske utrustning. Det andre er deres foreldre. Ser de beviser av noe mer enn fornuftig resonering, noe som er… middelklassen er overgått av det i dag. Ikke dets egen, de lærer det fra sin terapeut hva de skal si til sine barn. Men det avgjørende er om det finnes selvbevissthet nok til å demonstrere sivilt mot. 

For meg er mot livets største dyd. Det er ikke den eneste dyd. Jeg tenker godhet, å være sosial, bruke sitt intellekt, alt dette er verdifullt. Men uten mot erfarer du aldri fylden av noen ting. Så hvis du vokser opp i en setting der du ser en person – ikke en rollemodell men en inspirasjonskilde – du ser en Martin Luther King… Jeg så Marthin Luther King. Mannen inspirerte meg. Det skulle angivelig ikke skje, jeg er tross alt en hvit mann og han var ikke hvit. Men saken er at han var av de største inspirasjonskildene jeg opplevde i min oppvekst. 

Hvis du ser inspirerende skikkelser som er villige til å ofre noe for sitt mot – for meg er dette noe som påvirker mennesker for alltid, uansett deres kjønn, rase, etnisitet eller alder. Hvis det er mange nok av disse menneskene som blir erfart av tilstrekkelige mange mennesker av en befolkning, enten det er formidlet via stedfortreder eller direkte, uansett, jeg tror det utgjør den moralske basis for mot. Det å ha inspirerende skikkelser… jo nærmere de står deg, jo bedre. Du ser det i din mor og far, du ser det i din søster og bror, du ser det i din nære venn. Det gir det noe utrolig viktig som folk ikke vet å verdsette: forlegenhet. Du blir flau over å ikke selv være modig.     

Ønsker du å vinne deres respekt?

Det stemmer, helt riktig. Og det er god ting. Hvis du ønsker å se hen til andre, ikke gjør det for å få deres applaus eller penger eller forfremmelser eller den neste mulighet til å være i deres selskap. Se til dem som fortjener respekt. Det er det en bragd å oppnå.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !


2 kommentarer:

Anonym sa...

Howdy! I could have sworn I've been to this website before but after looking at many of the articles
I realized it's new to me. Nonetheless, I'm certainly happy I came across it and I'll be bookmarking it and checking back regularly!

Ivar Bakke sa...

How come you comment in english?