Jeg blir et øyeblikk stående å stirre ut gjennom natten. På gaten under meg glir en enslig bil lydløst forbi. Tenk at en by kan være så stille. Det har snødd igjen. Stillheten der ute, nesen min mot den kalde vindusruta. Og et minne jeg ikke ante eksistensen av før nå. Et blikk ut gjennom en annen rute, en annen sovende by. Et tog setter seg langsomt i bevegelse. Uvirkelig stille, bare et lite rykk. Vi var på vei.
Den gang kunne et ungt par bruke NSB som flyttebyrå. Kvelden før hadde vi kjørt ned til Østbanen som det het og avlevert det meste av det vi hadde av jordisk gods. Folkevognbussen var full. Knuselige bryllupspresanger lå omsorgsfullt innpakket mellom klær og bøker. Utrolig mange kollier som man kunne kartere for en latterlig liten sum. Mannen som tok imot ristet på hodet. Har dere tenkt å flytte eller? sa han. Ja det hadde vi tenkt.
Neste morgen hadde vi bare to kofferter og en stålampe med oss inn i kupeen. I Trondheim må man skifte tog. Det var en benk på perrongen og noen få minutter å vente. Vi satte oss med koffertene stilt opp som et lite bord. Stålampen stod pent ved enden av benken, og et og annet tørt snøfnugg danset i det kalde lyset. Vi satt der trøtte og tause og må ha vært et underlig skue, en spotsk sofa-idyll fra en interiørkatalog for hjemløse. Uvirkelig, som i en ettertenksom filmscene. Så bar det videre. Det var en helt ny etappe. Det var oss to, og dette var helt på ordentlig.
Da vi ankom Fauske stod pappa der med en lånt varebil. Vi proppet den opp til under taket og fikk plass til alt. Alt vi trengte. Det hadde kommet vel fram, like helt. Så krabbet vi inn i dobbeltsetet foran, tok på oss bilbeltene og rullet av gårde. Dåkker får vær velkommen nordover sa pappa i en litt uvanlig deklamatorisk stil til ham å være. Men det er kanskje derfor jeg ennå husker hvordan ordene falt. Motoren summet blidt mens vi nesten lydløst gled forbi hus og gårder som viste seg fra sin beste side. Sola falt skrått over gyllen snø. Det må være mer enn 30 år siden nå, men stillheten er jo den samme. Det er som begynnelsen på en film der kamera langsomt zoomer inn et hvitt landskap fra en stor høyde. Menneskene har knapt satt spor etter seg. Snøen hviler taus og uberørt av våre steg. Ennå er alt stille. Ennå kan alt skje. Ingen ting er knust. Alt ligger ennå foran oss.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar