*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 30. november 2013

Hvordan skape mindre forskjeller mellom fattig og rik?







Gjør rede for begrepet fordelingskonflikter, slik dette brukes på pensum. Drøft, i lys av minimum to ulike teoretiske perspektiver innenfor fagfeltet internasjonal politikk, hvordan fordelingskonflikter kan løses. Bruk eksempler når du drøfter.

Fordelingskonflikter kan defineres som gapet mellom er og bør. Det er fortsatt et enormt gap mellom levekår og livsbetingelser i verdens fattige land og den rike, vestlige del av verden. Skal en ta programformuleringer og festtaler på alvor, hersker det en tilnærmet global konsensus om at slik bør det ikke være. Men det hersker ingen tilsvarende konsensus om hvordan en best skal kunne minske gapet mellom dagens realiteter og en ideell verden der godene er jevnere fordelt.


Min grovskisse over problemer og løsningsforslag vil legge hovedvekten på økonomisk liberalisme og moderne merkantilisme, og følgelig knapt berøre marxistiske og postmoderne perspektiv. Det ny-liberale «Washington konsensus» som i ulike fasonger strakk seg fra 80-tallet og fram til ca. 2008 legger fortsatt mange av premissene for debatten om hvordan en best skal skape en ønsket utvikling i fattige land. Jeg vil i det følgende redegjøre for noen av innvendingene som i de senere år har fremkommet mot denne posisjonen. Det er en kritikk som synliggjør at den globale frihandel vi i dag foreskriver land i den 3. verden nettopp ikke var den ruten vesten selv valgte for å komme dit vi er i dag, og at denne løsningen snarere blir en del av problemet. Men både i den moderne liberalismen og hos dens argeste kritiker, ny-merkantilismen, finnes det noen viktige felles oppfatninger:

1. at den spesialisering og differensiering som vesten har gjennomgått under kapitalismen i hovedsak er en ønskelig utvikling som i langt større grad enn realsosialismen har maktet å realisere Karl Marx’ visjon om å erstatte “the domination of circumstances and chance over individuals» med «the domination of individuals over chance and circumstances»[1].

2. Til tross for moderniseringens kostnader som alltid har fulgt fragmenteringen av tidligere lukkede enhetskulturer i form av oppbrudds- og identitetskriser, så er dette en utvikling som er ønsket av et overveldende flertall, i alle deler av verden.

Begge leire avviser altså en kulturrelativistisk tilnærming (ikke som forskningsmetode), som, oversatt til politisk doktrine, blir til et forsvar for status quo der rike I-land ikke ønsker «å prakke på dem våre vestlige verdier» i form av ressurser og valgmuligheter vi selv griper med begge hender.[2] Begge leire ser på selvhjelp i form av handel og modernisering som den viktigste metode (fremfor redistribusjon av lands overskudd), og mener U-hjelp er symptombehandling med fare for kontraproduktive konsekvenser i form av klientifisering og korrupsjon. Men hvordan komme dit, hvordan gå fra fattigdom og avhengighet til velstand og frihet? I det følgende vil jeg forsøke å beskrive disse to ulike rutene til vekst og velstand, deres muligheter og problemer hovedsakelig gjennom den ene posisjons kritikk av den andre. 




Økonomisk liberalisme – teori og virkningshistorie.


«...the general reader will have to make up his mind, whether he wants simple answers to his questions or useful ones - in this as in other economic matters he cannot have both.» [3] Joseph A. Schumpeter, Østerisk-amerikansk økonom, 1932


Adam Smith blir ofte beskrevet som økonomifagets grunnlegger. I hans verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776) er en sentral problemstilling hvordan et land kan øke sin velstand. Ved siden av en fri markedsøkonomi legger han vekt på betydningen av spesialisering, arbeidsdeling og kapitaloppbygging i industrivirksomhet. I siste del av verket polemiserer Smith sterkt mot merkantilismen. Han gikk inn for å la markedskreftene fungere med minst mulig statlig inngripen i det økonomiske liv.


Omentrent slik lyder den leksikalske kortversjonen av den ideologien som på 80-tallet fikk en politisk renessanse, og som på 90-tallet nådde en tilnærmet monopolstilling etter kommunismens sammenbrudd. Samtidig fulgte fagfeltet økonomisk teori de ideologiske konjunkturer i retning av en stadig mer abstrakt modell-tenkning innhyllet i en sky av kompliserte matematiske «derivater», faget ble stadig mer rensket for «eksternaliteter» i form av forstyrrende empiri og historiekunnskaper om under hvilke betingelser frihandel har vist seg å fungere til alles fordel[4]




Adam Smiths elev Ricardo mente at når alle land utnyttet sine naturlige komparative fortrinn ville en mest mulig uhindret handel automatisk knytte sammen («allokere») produksjonsfaktorer som råstoff, arbeid og kapital på den måte som ga best mulig resultat for alle. Teorien reduserer verdiskapning i produksjon og handel til en universell minsteenhet, «labour hours». Den ser bort fra historisk kontekst, og den skiller ikke prinsipielt mellom ulike former for «labour hours». Derved bryter den på et avgjørende punkt med den tyske tradisjonen innen økonomisk teori, som vektlegger kunnskap, innovasjon og teknologi som viktige drivkrefter for økonomisk vekst.

Under Thatcherismens slagord «there is no alternative» (TINA) ble viktige deler av denne frihandels- og deregulerings-ideologien omsatt til praktisk politikk. Sosialdemokratiene hadde i flere land opplevd «stagflasjon» hvor velprøvd keynes-inspirert motkonjunktur-politikk ikke syntes å virke. 





I USA gjennomførte man «reaganomics» nasjonalt, og overfor land i den 3. verden stilte Det Internasjonale Pengefondet krav om en hårdhendt dereguleringspolitikk og avvikling av alle former for statlig subsidiering og/eller beskyttelse av nasjonal industri som vilkår for lån.

Etter kommunismens sammenbrudd ble i særdeleshet russerne utsatt for nok et ideologidrevet sjokkterapi-eksperiment utført på levende mennesker som ga katastrofale virkninger. I den triumfialistiske stemning som rådde grunnen var det få kritiske røster, og disse ble gjerne bragt til taushet med beskyldninger om at man ikke hadde tatt inn over seg hvor dysfunksjonell den kommunistiske økonomien hadde vært, en epoke som nå alle gledet seg over var forbi. Følgene ble en ganske omfattende regresjon, en re-primitivisering i retning mindre differensiering og dramatisk fall av BNP, til tross for at kommunismens kommandoøkonomi på ingen måte var noe vellykket utgangspunkt til sammenligning. Den gjennomsnittlige levealder er nå ca. 62 år for menn, en reduksjon med nesten 10 år fra 1989. Russland har etter murens fall gått i feil retning målt etter de fleste parametere som verdensbanken benytter for å sammenligne utviklingsgrad og levekår med, til tross for stigende råvareinntekter på olje og gass. Og tross en utbredt desillusjonert holdning både til egen fremtid og hjemlige eliter, er det lite marked for politisk nostalgi hos de generasjoner som fortsatt husker realsosialismen. 





Tilstandene i USA har også, målt etter de samme parametere, gått i feil retning. Reallønningene for middelklassen har stått stille siden midten av 70-tallet, mens andelen av fattige har økt dramatisk. Samtidig har den ene prosenten av de rikeste økt sine rikdommer eventyrlig, uten at dette medførte den for alle gunstige «trickle down»-effekt som Ronald Reagan hevdet ville oppstå hvis de rikeste betalte mindre skatt. Joseph Stiglitz beskriver og dokumenterer denne utviklingen i «The price of Inequality».[5] Det er for øvrig verd å merke seg at USA fra 1945 og fram til 70-tallet hadde mindre sosiale forskjeller enn f.eks. Frankrike. Hvorfor virket ikke den medisinen lenger som så lenge hadde sørget for at USA hadde vært lønnsledende og ligget foran sine europeiske kolleger gjennom en uavbrutt velstandsøkning (for den majoritet som hadde arbeid) gjennom nesten 200 år?



Merkantilismen – det fortrengtes gjenkomst.


Hvordan hadde egentlig den tidligere britiske kolonien USA blitt så rik?

Det er riktig som læreboken hevder, at Adam Smith prinsipielt gikk inn for frihandel. Men den samme Smith roste den proteksjonistiske navigasjonsakten av 1651 som vingeklippet den brysomme konkurrenten Nederland og ga England monopol på fraktmarkedet. I hans «Wealth of Nations» som kom ut under den amerikanske revolusjonen, hevdet Smith at USA ville gjøre en alvorlig feil hvis de forsøkte å beskytte sin industri. Nå fulgte jo USA som kjent ikke dette rådet. En viktig årsak til landets frihetskamp var at England – slik koloniherrer alltid hadde gjort – forbød industri i de amerikanske koloniene (med unntak av tjære og skips-mastre som engelskmennene trengte). Hva slags økonomisk politikk førte de landene som hadde fulgt etter og nå til dels gikk forbi industripioneren Storbritannia? Erik Reinert skriver: 

Erik Reinert
                                                           

«Continental Europe was not fooled by English attempts to remain the only industrialized nation in the world in the nineteenth century - by their vision of a global economic harmony where the rest of the world produced raw materials to exchange for English industrial goods. The rest of Europe, and overseas countries with large populations of European emigrants - the USA, Canada, Australia, New Zealand, South Africa - followed the same policy England itself had followed since the end of the fifteenth century: a relatively high tariff protection to encourage industrialization. In spite of its natural protection through high transportation costs, the USA chose to build its enormous steel industry behind tariff walls of up to 100 per cent[6]


Nå er det viktig å understreke at flere av dem som har artikulert kritikk av frihandel-ideologi og er blitt kategorisert som merkantilister (og mye annet rart) ikke nødvendigvis er motstandere av frihandel per se, og de er absolutt i stand til å anerkjenne det gjensidig fordelaktige ved nedbygging av tollbarrierer mellom likeverdige handelspartnere. Poenget deres er at det ikke er mulig å gå fra agrar-samfunn til industrikapitalisme direkte, bare ved å innføre frihandel, uten først å ha vært gjennom en periode av beskyttelse av egen industri[7]. I den økonomiske teorien kalles dette virkemiddelet «oppfostringstoll» (Erzieungszoll- infant industry protection), og det har vært standard lærebokkunnskap i den kontinentale skolen av økonomisk teori gjennom lange tider. Det var også rasjonalet bak USAs Marshall-plan for gjenoppbyggingen av industrien i Europa etter krigen. «Konkurransen om å øke velferden er et nullsumspill der én stats vinst er den annens tap», dette hevder læreboka[8] er proteksjonistenes posisjon. Det er en vel summarisk gjengivelse som treffer dårlig for flere av dem som i dag blir assosiert med denne retningen. Men ja, merkantilismen erkjenner at handel ofte representerer interessekonflikt, at «economical interdependence» ikke nødvendigvis medfører at begge parter har en likeverdig gjensidighet og avhengighet i relasjonen.


Kontrollspørsmålet en kan stille frihandelsentusiastene er ganske enkelt, og det kan samtidig stilles opp som en falsifiserbar og følgelig vitenskapelig tese om økonomi: Finnes det noen eksempler på land som i dag opplever en blomstrende økonomi gjennom internasjonal handel som ikke har vært gjennom en periode av «infant industry protection»? En sterk tolkning av en slik empirisk undersøkelse vil kunne være at «infant industry protection» er en nødvendig men utilstrekkelig betingelse for rask økonomisk vekst. 





Men kritikken av «The Washington Consensus» - dvs. den ideologi som Det Internasjonale Pengefondet, Verdensbanken o.a. neoliberalister promoterer som redningsstrategi for fattige land - går dypere enn spørsmålet om beskyttelsestoll. Et av de viktigste poengene er en annen, og jeg vil hevde, mer differensiert forståelse av hva som skaper økonomisk vekst.


Her er noen av de teoretiske momentene hentet fra kritisk teori og tesen om importsubstituerende industrialisering: De land som har lykkes i å gå fra føydal fattigdom til relativ velstand har jo nettopp ikke fulgt Ricardos oppskrift om global frihandel med eksport på de felt hvor landene hadde komparative fortrinn, som i de fleste tilfeller var billig arbeidskraft og råvarer levert til uslåelig lave priser på verdensmarkedet. I stedet satset de på å bygge opp en egen nasjonal industri på de områder hvor den teknologiske nyskapningen skjedde. Dette skapte i sin tur en merverdi og økt gevinst på innskutt kapital og høyere lønninger. Disse produksjonene krevde «skilled labour», noe som i sin tur ga større grunnlag for høyere lønn enn i primærnæringene og skatteinntekter for myndighetene som i sin tur kunne brukes til nødvendig infrastruktur i form av institusjoner for forskning og utdannelse. Denne gode sirkelen bidrar til en stadig mer differensiert økonomi som makter å gjøre slutt på den store graden av permanent undersysselsetting som preger rurale strøk i fattige land, benytte stadig større deler av «humankaptialen» i form av kreativitet og talent som finnes alle lag av folket, åpne dører for folk som tidligere hadde vært stengt på grunn av fattigdom og de skjebnens vilkårligheter Marx nevnte.


For så vidt er norsk historie et illustrerende eksempel på en slik gradvis åpning mot en åpen verdensøkonomi, et lavkostland som etterapte industrinasjoners teknologi og bygget opp egen kompetanse og industrier som langsomt kunne absorbere stadig større deler av en jordbruksbefolkning som lenge hadde stanget i det Malthuske tak for befolkningsvekst. Norge insisterte i sin tid på å beholde egne tollsatser til beskyttelse mot den mer etablerte svenske industriens produkter. De innførte konsesjonslovene og hjemfallsretten i 1905 nettopp for å beholde nasjonal styring med den verdiskapningen som den nye teknologien elektrisitet åpnet opp for. Et senere eksempel er oppbyggingen av norsk kompetanse innen og oljesektoren, noe som ga langt større andel av utbyttet og større innflytelse over politikken.

                                       


Et sentralt punkt innen «the other canon» innen økonomisk teori er at det er forskjell på produksjoner. Noen gir avtagende grenseutbytte pr produsert enhet ved økt bruk av innsatsfaktorer – internasjonal handel med mat er et godt eksempel på det (i de tilfeller der produksjonen er markedsstyrt). Her fungerer faktisk verdensmarkedets «allokering av ressurser der produksjonsforholdene er optimale» etter Ricardos oppskrift, noe som vil si «a race against the bottom» hva lønninger angår. Der hvor en ikke kan ta ut merverdi gjennom produktspesialisering og økt foredlingsgrad (vanskelig med korn eller kjøtt), eller via statlig markedsskjerming, vil globaliseringen med hård hånd henlegge produksjonen der produksjonskostnadene (og lønningene) er lavest. Jeg kjenner ikke til noe eksempel på land som har gjennomgått modernisering og velstandsøkning basert på naturlige fortrinn i form av billige og lite bearbeidede råvarer. Derimot er eksemplene mange på at nasjonal industrialisering og lønnsvekst også drar opp levestandarden til primærprodusentene som kan ta ut større verdier fra det nasjonale markedet.

Moderne industrinasjoner har gjerne kompensert følgene av konkurranse fra lavkostland gjennom at de lenge lå foran på feltet arbeidsbesparende teknologi og stordrift. England førte proteksjonistisk toll mot billige indiskproduserte tekstiler, helt til de på grunn av den engelske industriens teknologiske forsprang kunne slå India på produksjonskostnader. Det varte bare en kort periode. De produksjoner som representerer et ikke reduserbart element av uskolert manuelt arbeid har i tur og orden blitt en del av den globale arbeidsdelingen og flyttet over til de land som har spesialisert seg på konkurransedyktige lave lønninger, og tekstilindustrien er et godt eksempel. Av samme grunn er det at det i dagens USA – som etter krigen hadde en stor eksportindustri av sko - knapt lages fabrikkproduserte sko lenger.
                                     


Så finnes det produksjoner med økende utbytte pr produsert enhet. Produksjonskostnadene til å utvikle f.eks. en bestemt ny medisin eller softwaren jeg bruker på min pc er enorme, men de er teknisk sett faste kostnader. De variable (mengdeavhengige) produksjons- og distribusjonskostnadene er derimot minimale på slike produkt, så utbyttet øker for hvert solgte eksemplar. Det er gjerne i slike produksjoner som krever spesialisert kunnskap og hi-tech for produktutvikling at de ledende vestlige industrinasjoner fortsatt hevder seg internasjonalt og tar ut merverdi. Her har vi hatt et forsprang i form av høyt utdanningsnivå, etablerte clustere for innovasjon og god tilgang på kapital. Dessuten har den internasjonale konkurransen vært et konstant incitament for arbeidssparende tekniske nyvinninger på grunn av vårt høye lønnsnivå.


I land som nå opplever lønnsreduksjon og arbeidsledighet reverseres disse utviklingstrekkene; teknisk avanserte produksjonsmåter med «skilled labour» som har langsiktige ansettelser under en permanent videreopplæring byttes ut med mindre avanserte produksjonsformer som kompenserer for lavere produktivitet gjennom bruk av billig arbeidskraft med kortsiktige ansettelser. Dette reduserer samtidig verdien av kostbar utdanning som er subsidiert av fellesskapet, og det gir mindre skatteinntekter for å opprettholde infrastrukturen av utdanning. Ingeniøren kjører taxi. Dette er noen av de negative mekanismene som følger av nedgangstider. Mange land i den 3. verden som fikk generøse lån men ikke fikk bruke dem til oppbygging av egen industri sliter nå med konsekvensene av denne politikken, kombinasjonen av stor gjeld og krav om innsparinger.


Vestens historisk betingede forsprang er ikke hugget i stein, det kan godt være at Kina om noen år igjen tar den ledertrøya de hadde før den industrielle revolusjonen.(selv om jeg i likhet med Francis Fukuyama vil fremheve demokratiets overlegenhet med tanke på evnen til kritikk og selvkorrigering, innovasjon og eksperiment) Jeg er ikke sikker på at det nødvendigvis vil være noen ulykke for oss at asiatiske land rykker i teten for utviklingen, ettersom jeg ikke ser på internasjonal handel som et nullsum-spill der den enes vinning nødvendigvis er den andres tap.


Avslutningsvis vil jeg stikkordsmessig nevne noe av det økonomifaget under samlebetegnelsen «eksterne faktorer» stuer bort som mindre betydningsfullt, men som jeg vil hevde er uomgjengelige betingelser for økonomisk vekst. Der disse er blitt neglisjert har vi sett at økonomisk utvikling har gått i feil retning til tross for rikelig tilgang på kapital, råvarer og ledig arbeidskraft. Fungerende markeder og kapitalistisk produksjon av varer og tjenester er i seg selv institusjoner som baserer seg på tillit, forutsigbarhet og et sett av felles normer som blir håndhevet. Land med en høy grad av uformell tillit mellom borgere sparer enorme ressurser som ellers ville gå til å sikre egen tarv. En fungerende rettsstat er nødvendig og mer avgjørende for økonomisk vekst enn demokrati. Det er ikke tilfeldig at en stor del av Norges Lover regulerer ulike former for økonomiske transaksjoner. Land som ikke har et fungerende voldsmonopol eller rettssikkerhet mangler en grunnleggende betingelse for utvikling. 



Korrupsjon er også en kritisk faktor som effektivt saboterer mange nyttige bestrebelser slik at de blir verdiløse. Et fungerende ukorrupt byråkrati og utdanningssystem er essensielt for å sikre at merittering skjer på bakgrunn av talent, og ikke bekjentskap eller bestikkelser. Og endelig er det nødvendig å poengtere at helsetjenester og et statlig sosialt sikkerhetsnett også – i tillegg til å være en heving av livskvaliteten og gi færre bekymringer – frigjør mange ressurser og sørger for deltakelse i produktivt arbeid for en større del av befolkningen. Mange innen den markedsfundamentalistiske ytterkant har beskrevet basistjenester innen helse og utdanning som en slags luksus som kan komme etter hvert som den økonomiske utvikling gir rom for det. Dette er etter min mening å ta feil av rekkefølgen, stille vogna foran hesten. I fattige land med store ulikheter er det svært store gevinster å hente, noe eksempelet fra følgene av rasjoneringen i England under siste krig kan illustrere[9]. Og sist, men ikke minst; utdannelse. I boka «Development as freedom» reflekterer Amartya Sen over noen av nøkkelfaktorene til forskjellene mellom Kina og India hva angår økonomisk utvikling etter Maos død.:


“Pre-reform China was deeply skeptical of markets, it was not skeptical of basic education and widely shared health care. When China turned to marketization in 1979, it already had a highly literate people, especially the young, with good schooling facilities across the bulk of the country. In this respect, China was not very far from the basic educational situation in South Korea or Taiwan, where too an educated population had played a major role in seizing the economic opportunities offered by a supportive market system. In contrast, India had a half-illiterate adult population when it turned to marketization in 1991, and the situation is not much improved today. The health conditions in China were also much better than in India because of the social commitment of the pre-reform regime to health care as well as education. Oddly enough, that commitment, while totally unrelated to its helpful role in market-oriented economic growth, created social opportunities that could be brought into dynamic use after the country moved toward marketization. The social backwardness of India, with its elitist concentration on higher education and massive negligence of school education, and its substantial neglect of basic health care, left that country poorly prepared for a widely shared economic expansion.[10]



Oppsummering.

Hva er det som skaper økonomisk vekst og minsker fordelingskonflikter? Det er kanskje et beskjedent mål for et akademisk arbeid, men jeg håper å bidra til at et slikt spørsmål ikke gis et enkelt, generelt svar, men i stedet ansporer til å lete videre langs noen av de tema som besvarelsen har vært innom. Betingelsene for en vellykket utvikling er mange, kompliserte og kontekstavhengige, og jeg har bare stikkordsmessig skissert noe av dem. Problemene med skjev fordeling innbyr til en tverrfaglig og eklektisk tilnærming. Og til forsiktig optimisme, til tross for de enorme utfordringene. Svært mye gledelig er oppnådd de siste 50 år.



Noter:



[1] The German Ideology, sammen med Friedrich Engels (1846); English translation in D. McLellan, Karl Marx: Selected Writings (Oxford: Oxford University Press, 1977), s. 190.


[2] While arguments are often presented to suggest that people who are very poor do not value freedom in general and reproductive freedom in particular, the evidence, insofar as it exists, is certainly to the contrary. People do, of course, value—and have reason to value—other things as well, including well-being and security, but that does not make them indifferent to their political, civil or reproductive rights.


Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 4239-4242). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


[3] Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 461- 463). Kindle Edition.


[4] Some social scientists argue that the assumptions that underpin a theory need not conform to reality. Indeed, the economist Milton Friedman maintains that the best theories “will be found to have assumptions that are wildly inaccurate descriptive representations of reality, and, in general, the more significant the theory, the more unrealistic the assumptions.” 2 Milton Friedman, Essays in Positive Economics (Chicago: University of Chicago Press, 1953), p. 14.


Mearsheimer, John J. (2003-01-17). The Tragedy of Great Power Politics (Kindle Locations 628-631). W. W. Norton & Company. Kindle Edition.


[5] The “poverty gap ,” which is the percentage by which the mean income of a country’s poor falls below the official poverty line, is another telling statistic. At 37 percent, the United States is one of the worst-ranking countries in the Organization for Economic Cooperation and Development (OECD), the “club” of the more developed countries, in the same league as Mexico (38.5 percent). The extent of poverty is illustrated by the fraction of Americans depending on government to meet their basic food needs (one in seven); and even then , large numbers of Americans go to bed at least once a month hungry, not because they are on a diet but because they can’t afford food Stiglitz, Joseph E. (2012-06-11). The Price of Inequality: How Today's Divided Society Endangers Our Future (p. 16). W. W. Norton & Company. Kindle Edition.


[6] Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 881-886). Kindle Edition.


[7] The standard argument these days is to show that wealth is strongly correlated with the `openness' of economies. This is akin to measuring the income of people still attending university with those who have graduated and are already on the labour market, and later concluding that education does not pay because university students have lower incomes. In the past, a period of protecting a manufacturing sector has been mandatory for all presently rich nations.


Erik Reinert. How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor (Kindle Locations 501-503). Kindle Edition.


[8] Jon Hovi og Raino Malnes(red.): Anarki, makt og normer. Innføring i internasjonal politikk. s.186


[9] It is, in fact, confirmed by detailed nutritional studies that during the Second World War, even though the per capita availability of food fell significantly in Britain, cases of undernourishment also declined sharply, and extreme undernourishment almost entirely disappeared.19 Mortality rates also went down sharply (except of course for war mortality itself). A similar thing had happened during the First World War.20


Footnote: 19. On this see R. J. Hammond, History of the Second World War: Food (London: HMSO, 1951). See also Titmuss, History of the Second World War: Problems of Social Policy (1950). 20. See Winter, Great War and the British People (1986).


Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 990-994). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


[10] Sen, Amartya (2011-05-25). Development as Freedom (Kindle Locations 843-860). Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition.


Litteratur:


Hovi Jon og Raino Malnes(red.): Anarki, makt og normer. Innføring i internasjonal politikk.

Abastrakt Forlag, Oslo 2006

Marx Karl:

The German Ideology, sammen med Friedrich Engels (1846); English translation in D. McLellan, Karl Marx: Selected Writings (Oxford: Oxford University Press, 1977)


Mearsheimer, John J. The Tragedy of Great Power Politics. W. W. Norton & Company. Kindle Edition 2003

Reinert Erik: How Rich Countries Got Rich . . . and Why Poor Countries Stay Poor Kindle Edition. 2007

Sen Amartya: Development as Freedom (Knopf Doubleday Publishing Group. Kindle Edition. 2011


Stiglitz, Joseph E. The Price of Inequality: How Today's Divided Society Endangers Our Future . W. W. Norton & Company. Kindle Edition. 2012

Ingen kommentarer: