Keep it as a memory.

      
                                                   

Foto: Elisabeth Devik

  Akterspeilet på hurtigruteskipet «Finnmarken» er buet. Skipet har ikke den strykejernaktige fasongen som de andre båtene har. Det gir en flott panorama-virkning som gjør at den bakerste delen av spisesalen alltid er ekstra ettertraktet hos gjestene. Ofte er det vanskelig å få ryddet mellom første og andre bordsetning. Eller å få de siste ut.  Folk hadde ikke lyst til å gå. Når solen bader i havflaten utenfor, kaster gjenskinnet et magisk flakkende lys over spisesalen. Shimmering, warm and bright. Man har tid til å snakke over et godt måltid med godt drikke til. De tørste skal bli de siste. Jeg skjønner godt at de gjerne ble sittende.

Her jeg nå sitter og skriver, glitrer solen i strågul hvitvin, og på havna speiler nordlandssommerens evige dag seg i vannet. Travle servitører svinser frem og tilbake mellom folk som prater og ler. Noen er ferske i faget, en servitør mister en kniv like foran føttene mine, den var vel ikke stukket forskriftsmessig inn på skrå under gaffelen som holdes fast av venstre tommelfinger. Jeg smiler avvæpnende mot henne i det en kollega plukker opp kniven og legger den på plass så hun kan løpe videre med sin last. Been there. Det var ikke helt enkelt å gå fra å servere kyr på et fórbrett til å skulle servere bereiste og verdensvante turister på hurtigruta. Selv om enkelte koldtbuffet-seanser kunne gi assosiasjoner til stripebeiting med NRF-kyr, var det lite av yrkeserfaring for en ex-bonde å falle tilbake på. Knigges rettledning i etikette hørte ikke med til min grunnutdanndannelse, for å si det sånn. 

Etter hvert skjønte jeg jo at mange av passasjerene heller ikke var så verdensvante. Ganske mange av dem var pensjonister med voksne barn som hadde spandert på dem en reise som foreldrene nok ofte hadde snakket om, men aldri hadde hatt råd eller anledning til. Nach Norwegen. Vårt (svin)dyre fedreland. «Er det ikke rart å tenke på at vi så å si utgjør deres siste ønske?», kommenterte en svensk kollega. En får ikke færre, men flere fordommer av å jobbe på hurtigruten.Det er de en navigerer etter for å bedømme publikum raskt og korrekt via blikkdiagnose, slik at en kan velge riktig språk og samtaleemne. 

Ja jeg beklager så meget,  kunne en passasjer si i et forpint tonefall i det man ryddet bordet klar for desserten, men jeg klarte ikke å spise opp alt. Es tut mir leid. Det var en ytring jeg ofte hørte på tysk, men aldri på engelsk. I Tyskland var det i følge engelske rapporter 80 % av befolkningen som var direkte underernærte i 1946. Den generasjonen fikk et forhold til mat som gjorde lunsjbordene visuelt gjenkjennelige som tyske for en norsk kelner, 60 år senere. Hos deres jevnaldrende som kom fra «the land of plenty» så det gjerne annerledes ut. Jeg lurer på om det oppfattes som pinlig kjipt i USA å spise opp alt en har på tallerkenen, selv om maten visstnok smakte awesome, lovely & delicious? Slike lunsjbord var gjerne katastrofeområder. De skjeve Pisa-tårnene bestående av tallerkener med halve porsjoner og bestikk som pekte i alle retninger... det var nok sikkert godt ment alt sammen. Men en kan ikke bære slikt to meter uten å miste noe på gulvet. Når en begynner som kelner er jo det meste flaut, og å demontere et slikt tårn tar både tid og plass. Så i begynnelsen forsøkte en kanskje å ta med seg hele tjofaderuttan mellom sjimpansearmene. Med vekslende hell, kan man si.

Merker at jeg sitter og smiler mens jeg skriver. Med det samme fårete smilet som moren min i sin tid irriterte vettet av meg med å sette opp. Med øynene ufokusert.  Off guard. En tenåring må jo passe på foreldrene sine så de ikke dummer seg ut. Jeg sitter her og smiler til servitørene, som om vi var medsammensvorne. De er så vakre og unge, og jeg er blitt en gammel mann. Men jeg smiler til dem, reassuringly. 

   

                  

Jeg minnes en amerikansk pensjonist som så på meg med vennlige, kloke øyne. Hun så at jeg var  fersk i faget og at jeg var fortvilelsen nær over min egen opptreden på denne merkelige scenen hvor jeg liksom skulle agere servitør, og hvor jo alle måtte se at det hele var en bløff fra min side, gjennomført med fortvilelsens mot. Det var første reis og jeg måtte klare det, det var leideren ut av det yrkes-hjørnet jeg hadde malt meg inn i. Hun vinket meg til seg og sa omentrent som følger: Listen up my friend.. Joda, jeg ser at du er fersk i faget. Men du må ikke miste motet. Jeg har selv skiftet karriere tre ganger i mitt liv. Det er ikke lett, men det går. Dette her det fikser du. Du kommer til å bli en flink servitør, det kan jeg se. Du liker folk. Se her, nå vil jeg gjerne gi deg denne som en oppmuntring. Det er kanskje den første driksen du mottar. Keep it as a memory. Så trykket hun et pengestykke i hånden min. Jeg takket og bukket og fortet meg ut i «stashen» med tallerkenene. Det var ingen kolleger der, og jeg kunne i ro og mak tørke bort en tåre som ingen måtte se. Jeg er et sentimentalt, gammelt fjolls. Caught off guard. 

Jeg ser de travle servitørene og smiler til dem. De er så unge og vakre, uten å vite om det selv, uten å kynisk bruke det. Og jeg ønsker dem av hjertet alle gode ting. Jeg vil bli en slik pensjonist før jeg dør, en sånn som servitørene pleide å snakke om på hurtigruta. «Han er så søt», kunne de vakre unge jentene si, og mente den gamle pensjonisten på lugar 318 med pipestemme og kulemage. Fordi han så dem og spurte av oppriktig interesse hvordan de hadde det. Om de fikk tid til pauser innimellom all springingen. Han var søt fordi han ikke var en gammel «snusk-gubbe», men en vennlig mann som betrodde dem at de minnet ham om hans døtre slik de så ut for noen år tilbake. Jeg trykker herved alle servitører min virtuelle mynt i handa og ønsker dem lykke til. Keep it as a memory.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !