*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 30. november 2011

Ideer og historie. Rune Slagstad: "De nasjonale strateger"

Leser meg opp til historieprøve.
Blir på nytt slått av hvor bra denne boka er.
Her er min anmeldelse fra da den kom:


Rune Slagstads historiske fremstilling krysser grensene mellom historie, filosofi, idehistorie og sosiologi, den er en egenartet blanding av innbyrdes forskjelligartet stoff. En god del har også vært publisert tidligere, men lest i sammenheng virker det hele forbausende sammenhengende.
Slagstads store verk om den norske styringselite fra 1814 og til i dag er på en egen, fruktbar måte seg bevisst at politikk også er uttrykk for verdinormer. Tråden i det utrolig vidtfavnende stoffet, er en undersøkelse av de styrendes ideer – sammenholdt med deres handlinger.


 Svært mye historie har vært skrevet innenfor "mistankens hermeneutikk". Et oppbrudd fra denne Marx & Machiavelli- tradisjonen formulerte Slagstad gjennom sin bok "Rett og politikk". Her knytter han seg til en naturrettslig tradisjon som via rettsstatens selvpålagte begrensninger vil innskrenke statsmaktens myndighetsområde, - en sikring av det sivile samfunn mot politikkens totalisering. Mange rettsfilosofer og historikere har avvist slike legalistiske påminnelser som idealistiske eventyr, eller som uttrykk for vikarierende motiv. Slagstad viser ikke bare politikernes opportunistiske omgang med rettsstats- og maktdelingsprinsipper. Han tar selv disse prinsippene på alvor, og han leverer historiske eksempler på hvor galt det kan gå hvis en – ut fra de beste hensikter - ikke gjør det.

Ideologiavsløringens ideologi kritiseres også: den reduserer politikk til materiell interessekamp pr. stedfortreder, rettsstat og legalitet til et rent underbruk av dette, og det sivile samfunns kultur og verdinormer til kamuflert egeninteresse. En slik marxistisk inspirert tradisjon har forfatteren av "Sosialisme på norsk" tatt et grundig oppgjør med. Slagstad refererer ikke naivt det aktørene sier om seg selv. Hans hovedkritikk ligger likevel ikke i å påvise spriket mellom teori og praksis, eller den strategiske bruken av argumenter. Hovedvekten av kritikken ligger i påvisningen av mangelfull, ikke-refleksiv teori, og derav følgende praksis.

Herretenkerne
Noen i Ap’s venstrefløy fra mellomkrigstiden hoppet nokså glatt over fra Lenin til en pragmatisk og "rasjonell" styrings-paternalisme. "Kompetente fagfolk" skulle med vitenskapelig autoritet og presisjon utforme det gode liv. Boka synliggjør også hvor ureflektert mange innenfor en politiserende administrasjon betraktet sin egenmektige inngripen som nøytral sakkunnskap i kamp mot subjektivisme, partistrid og fordommer. Det synes å være glemt at "fagstyre foran partikjegl" en gang var et NS-slagord.
Slagstad aktualiserer filosofisk lesning for å kunne beskrive en teknokratisk styringselite og dennes forsøk på å slippe en moralsk begrunnelse for sine verdivalg ved å redefinere dem som spørsmål om faglig innsikt. Slagstads ståsted er ikke strikt individualistisk; det er en deltagende tilskuer som fører ordet, uten behagelig ironisk avstand eller jomfrunalsk avvisning av politikk som sjanger. Men Arbeiderpartiet, som selv var "bærer av en dypt moralsk bevegelse", havnet i "et nærmest systematisk fravær av prinsipiell samfunnsmoralsk refleksjon", hevder Slagstad. Den autoritære praksisen bekrefter at 'i refleksjonens mangel har mannen med hoven den beste angel'.



Jens Arup Seips kritikk av "Ettpartistaten" under Gerhardsen ble en klassiker. Slagstad låner litt fra dette formfullendte og skarpe Machiavelli-perspektivet på Ap’s styringsmaskineri. Også Slagstads prosa glimter til med små sarkastiske perler som avviker noe fra Gerhardsen oppbyggelige memoarer. Vi kjenner så smått uttrykket "noen har snakket sammen", som beskriver hvordan beslutningene faktisk ble fattet i Ap, for senere å bli applaudert frem av et formal-demokratisk apparat. Slagstad skriver i en parentes at "i 1951 var Torp, som nevnt, blitt forfremmet etter at Gerhardsen hadde snakket med seg selv". Og Slagstad er nok fortrolig med Jesu ord om den hellige ånd, når han drar frem et sitat fra Th. Chr. Wyller : "der hvor to eller tre var samlet i de hektiske dager i mai og juni 1945, var Gerhardsen blant dem". Dette er ikke stilistiske bagateller. Stil er forøvrig under ingen omstendigheter en bagatell. For det meste er tonen i boka svært tilbakeholden, men den inneholder flere bidrag innen sjangeren subversiv latter.

Hans Skjervheim


Elitens forståelseshorisont
Arbeiderpartiet hadde Venstres meningers mot, skrev Seip. Slagstads utdyper både slektskap og ulikheter. Han skriver historie på en ny måte ved å anvende Hans Skjervheims positivismekritikk på "fagstyret"s ideologer. Det var ikke sosialismen som seiret i Gerhardsens glanstid, det var positivismen. En ambisjon om "korrekt" samfunnsstyring basert på vitenskapelig bearbeiding av innsamlede data fra de fleste av livets områder. Normative perspektiv ble avvist som metafysikk. Skjervheim sa det slik: "Funksjonalismen er ei form for totalitets-tenkning, men det er ei fortynna og dogmatisk form for slik tenkning som ikkje problematiserer seg sjølv. Fordi den er dogmatisk, stiller den seg fiendtleg til filosofien."
Slagstads ideologikritiske tilnærming til stoffet øker bokas aktualitet. For lesere uten parti-patriotiske lidenskaper er det mer interessant å reflektere over tenkemåter enn å lese politisk memoarlitteratur med moralistiske oppstillinger av hel- og halvglemte helter og skurker. Slagstad bidrar til en offentlig verdidebatt innefor felt som også i dag er preget av målrasjonell styringsteknologi – uten tanke på hva et samfunn er. Dette er historie som selvbesinnelse, påminnelser om delvis glemte perspektiv. Leserne har fått et redskap til å gå inn i sin tid som myndige medborgere, kravle ned fra elfenbenstårnet og opp på skolebenken, skaffe seg innsikt, delta, - ikke betrakte det hele på trygg, ironisk avstand. En tett, lojal kritikk fra en opplyst medborger. Ikke så trendy, kanskje, men viktig.
Begrepet "vikarierende motiv" ble skapt av Jens Arup Seip og har siden preget norsk offentlighet. Slagstad påberoper seg ikke en eksklusiv objektiv posisjon hvor han kan avsløre alle andres "egentlige" motiv. Kritikken er selvreflekterende; den tydeliggjør sitt ståsted, og er samtidig i stand til å gjengi, og ta på alvor andre forståelsesformer. Når handlinger blir forstått som konsekvenser av aktørenes virkelighetsforståelse, blir det plutselig relevant å diskutere "høytflyvende ideer" og å konfrontere dem med den gjenstridige erfaringen. Slagstad sitter ikke inne med historiens fasit, han vet at vi ofte havner dit vi ikke vil. Dette gjør da også hans moralsk funderte kritikk så lite moralistisk og privat. For det er naturligvis også en samtidskritikk som her skrives. Lesning av historie kan påvise sammenhenger mellom ideer og praksis. Vi har lett for å tro at øyeblikkets tenkemåter er de eneste mulige. Viktige erfaringer kan ha blitt glemt.
Slagstad vil gjenskape det sivile samfunns rolle som arena for en forpliktende samtale og et forpliktende, demokratisk fellesskap. Det er viktig å unngå at et levende demokrati forsvinner mellom to ekspanderende størrelser med samme instrumentelle logikk: Stat og Marked. Det er forskjell på å regne med mennesker, og å regne med mennesker. Ved å rette fokuset på en instrumentell, beherskende logikk anvendt på mennesker, får Slagstad oss også til å se visse linjer i Ap’s dreining fra leninisme, via pragmatisk ekspert-styre og videre hen til dagens omfavnelse mellom Høyre og Ap. "Det viktigste er at det fungerer", som Gro sa. "Nå må vi ikke begynne å tulle", supplerer Jagland. De styrende styrer stort sett i fred. 

I dag er det ukurante høyrefolk som Willoch og Sejersted som leverer den vektige kritikken av markedsfundamentalismen og av den politiske skjebnetro på at alt må fortsette slik "utviklingen" vil det. Arbeiderbevegelsen synes uttømt som moralsk korrektiv.
Er Slagstad bare en overvintret idépolitiker uten blikk for modernitetens realitet og velsignelser? Eier han ikke takknemlighet og respekt for alt det som ble oppnådd ? Slagstads kritikk er lojal, han ser mange kvaliteter i vår historie som han ønsker å ta vare på. For å gripe dem, må de settes på begrep. Så må de oversettes til politikk. At enkelte trendy ideologer har vist et uartikulert raseri overfor forfatteren, er et godt tegn.  
Slagstad har gjennom denne boka blitt en autoritet bare ignoranter kan ignorere. Så får vi se om noen senere makter virkelig å utfordre hans perspektiv med argumenter. Det kan bli en opplysende debatt av slikt. Det tar bare så fordømt lang tid før bokas langsomme tyngde slår gjennom, og mange nok gir seg til å lytte til dens velformulerte, men dempede tale.
 Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ingen kommentarer: