Eric Hobsbawn: «Ekstremismens tidsalder - det 20. Århundrets historie »

Det er mye godt å si om denne boka, både hva intensjoner og gjennomføring angår. I et verk som dette, hvor historikeren vil favne et knapt århundre, må han gi de fleste fenomen en svært kortfattet, oppsummerende behandling. Spesielt hvis en tar mål av seg til å skrive den globale historien om økonomi, kultur, dagligliv og teknologisk utvikling. En vil lett kunne havne i det oppramsende og overfladiske. Stort sett går bokas analyser og informasjon bak overflaten av tingene. Den er tankevekkende, med et personlig engasjement som holdes i tømme av en vilje til nøktern analyse.

Spesielt synes framveksten av fascismen å ha fått en brukbar presentasjon. Hobsbawm var «bolsjevik-jøde» i følge tidens språk, og emigrerte til England. Han vier jøde-utryddelsen minimal oppmerksomhet, nevner såvidt Auschwitz, og opptrer kritisk overfor sionismen. Hans sondring mellom fascisme og andre former for høyreradikalisme er forbilledlig, langt mer presis enn de mer grovskårne marxistiske versjoner. Spesielt er aktørenes ulike vurderinger av situasjonen fram til angrepet på Polen dyktig og tankevekkende presentert.

Av ting å stusse over er hans beskrivelse av Stalins politikk i denne perioden. Her speilvender han historikeren Ernst Nolte, som ga kommunismen ansvaret for hitlerismen. Hobsbawm forklarer langt på vei realsosialismens fallitt som avledet av sekundære forhold. Tross den kommunistiske tvangs-kollektiviseringen av jorden, - som medførte det til da største folkemord i historien, tross den vanvittig feilslåtte slave-økonomien som tok livet av millioner: Det var ofrene som var uopplyste, tilbakestående og primitive. Det var ofrene som utgjorde de «omstendigheter» som «drev partiet i en stadig mer autoritær form for styring». Den «statlig-private religion» som Stalin stod for - den

«grunnla han kanskje ikke bevisst. Han fulgte kanskje bare hovedstrømmen i et tilbakeliggende bonde-Russland og dets autokratiske og ortodokse tradisjon. Men det er usannsynlig at det ville utviklet seg uten ham, og sikkert at det ikke ville ha blitt påtvunget eller kopiert av andre sosialistregimer».

Ville noen ha akseptert en tese om at Hitler kanskje ubevisst lot seg drive med en kulturell hovedstrøm hos sine autoritetstro motstandere og kommende ofre. At uten individet Hitlers slette egenskaper, ville førerstaten «sikkert ikke» ha dannet skole for senere fascistiske regimer? Det er én eneste grunn til at Hobsbawms latterlige unnskyldninger for Stalins forbryterske regime ikke blir noen skandale: Kommunismens ofre er abstrakt statistikk for de fleste leserne. Deres vanskjebne er blitt politisert bort, de er ikke blitt vår neste gjennom bøker og film.

Påfallende er også hans beskrivelse av en «relativt vellykket» sosialistisk økonomi, sammenliknet med krisen i vesten. Her nevnes ikke bruken av flere millioner slaver som produksjonsfaktor, ikke et ord om kollapset av matproduksjon til under 1914-nivå, etc. Hvis denne økonomien var «vellykket», må vi spørre; vellykket for hvem?

I følge Hobsbawm visste Stalin hele tiden at fredsavtalen med Hitler måtte bli kortvarig. Dette stemmer dårlig med andre funn og forfatterens egen henvisning til at Stalin nektet å tro at Hitler ville gjøre noe så selvmorderisk som å angripe Sovjet. De to diktatorenes planer om å dele verden mellom seg - som Molotov heldigvis snakket Stalin bort fra - er ikke nevnt. Heller ikke Komminterns tese om å « la fascismen komme til makten for å brekke nakken» .

Hovedinntrykket er likevel en nyansert og engasjert historiker. Spesielt likte jeg presentasjonen av den økonomiske historien. Tross vår mangel på gode økonomiske løsninger, slår forfatteren fast at det er grenser for hva vi ikke vet. Det katastrofalt feilslåtte ved markedsiberalisme uten politisk styring blir meget overbevisende klargjort. Det samme gjelder sammenhengen mellom økonomisk krise og gode konjunkturer for politikere med desperate løsninger. Dessuten påvises sammenhengen mellom statlig styring/ fordeling - og vellykket kapitalistisk økonomi i perioden 1945-80.

Men alt er ikke bare økonomi. Fremstillingen av 70-tallets revolt mot moralnormer framhever de på lang sikt fatale følgene av en ekstrem individualisme. Tonen er til dels mildt ironisk overfor studentopprøret, men forfatteren argumenterer samtidig grundig for sitt syn. Den farlige oppløsningen av alle forpliktende fellesskap og sosiale avhengighetsforhold er hans hjertesak, - men presentert uten snev av nostalgi. Analysen av feminismen er også opptatt av dens klassemessige utspring og særpreg. I det hele er det mye god, illojal kritikk av forfatterens eget sosiale sjikt. En usnobbet åpenhet og respektløs selvstendighet preger framstillingen. Innledningsvis påpeker forfatteren sin egen begrensning - hvilket er tillitsvekkende. Den 3. Verdens utvikling har fått en ganske bred presentasjon, og det virker ikke som noe pliktløp. Dens historie er og blir preget av den vestlige dominans, noe som ikke stikkes under en stol.

Språket er innimellom skjemmet av dårlig setningsbygning, og det blir dermed uklart. Det skyldes kanskje oversetteren. Han skal i alle fall lastes for å ha skrevet «forfalske» i stedet for «falsifisere». Og «henges sammen», - i stedet for henge sammen, - for ikke å bli hengt hver for seg. Akkurat dét er vel noe av forfatterens politiske budskap - en historisk lærdom han trassig hevder overfor dagens liberalistiske elefantritt gjennom politikk og økonomi.

Ivar Bakke

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !