*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 26. mars 2014

En fremmed jeg kjenner. Elin Åsbakk Lind




En fremmed kan plutselig se...

Hva er det med en god tekst som gjør at du som leser kan gå hen og bli glad i et menneske du aldri har møtt? Kanskje handler det om opplevelsen av at det likevel har skjedd et slags møte, dere har bare ikke truffet hverandre rent fysisk. En fremmed har hvilt et vennlig, oppmerksomt blikk på deg. Og gjennom små, knapt merkbare tegn røpet at han eller hun er fortrolig, har vært der selv, vet hvordan det er. Det er ikke ofte det skjer, men de finner sted av og til, slike møter.

Men en fremmed kan plutselig se dæ
se dæ ganske nært
sånn at du
gjør dæ tanka
om den du e
og den du kunne ha vært  

sier Kari Bremnes i en av sine sanger.
Noe av det fascinerende er den intuitive skråsikkerheten jeg merker hos meg selv i møte med god litteratur, ny musikk jeg liker, med fremmede jeg synes jeg kjenner. Ingen overflødige insisterende fakter blir brukt for å nå min oppmerksomhet, det er strippet ned til det reneste, enkleste, det nødvendige. Det er originalt, dette er det første møtet, du har aldri hørt det før, du vet ikke veien videre. Og likevel er det noe du kjenner igjen som gjør deg trygg på at dette blir bra.
Jeg pleier ikke ta feil der. Og jeg har ofte stusset i etterkant over hvor mye en ubevisst leser ut av slike første møter, og hvor søvngjengeraktig sikre slike valg av akkorder eller ord kan virke. Noen av novellene i denne debuten har disse kvalitetene ved seg. De stoler på deg, gir deg spillerom mellom linjene. Bare det nødvendige sies. Show, dont tell. Resten må du bare gjøre dine egne tanker om, huske egne halvglemte sanseinntrykk, dikte med.

Gjenkjennelseslitteratur altså? Nei, i alle fall ikke i noen nedsettende betydning av ordet. Når språket er så friskt og med så lite slagg av klisjeer er det litt som å gå en velkjent sti sammen med en fireåring som peker og sier ting som får deg til å stusse og se på det kjente med nye øyne. A sense of wonder.


Det er en balansekunst, naturligvis, og enkelte ganger kommer forfatteren farlig nær det jeg kaller morgenandakt-syndromet, der de profane detaljene fra hverdagen serveres i en tung saus av vakker symbolikk og dyp mening, litt Thousand Island-alarm. Damedrømmen om det vidunderlige, skjebnens spill, Mr. Ment-to-be og vennene hans, alt slikt som legger en ukebladhinne av kitch over «den eventyrlig spennende historien» og det møysommelig uttenkte og tilfeldig-neppe. Det er ikke slik eskapisme eller velmente budskap som tenner lys i øynene på matleie surpomper som meg.

Det som begeistrer er de presise observasjonene av vanlige menneskers vanlige liv. Sånn som det nå ble. Fordi forfatteren lar hvile et klokt, omsorgsfullt blikk på småjenter og gneldrekjerringer og subbete gamle menn med en lovende framtid bak seg. Storheten og de svimlende mulighetene ved disse livene som ennå lever. Det er ikke over.

Det er mye vanskeligere å ryste folk våken sånn at de gjør seg tanker om hvem de er og kunne ha vært enn å fortelle eventyrlige historier. Mulighetssansen kalte Robert Musil det. Det er den Elin Åsbakk Linds beste noveller vekker i meg. Og alvoret ved tanken på hvilke stier av vill smerte eller yr glede våre talehandlinger kan åpne for dem vi møter. At de er våre daglige skjebnevalg, ordene vi velger å si eller holde inne med.

Det er mange små tause observasjoner av talende detaljer i disse møtene, og samtidig er noe av denne fortrolige kunnskapen frisket opp av en uregjerlig glede over å leke med språket, gjøre originale vrier på det tilsynelatende kjente. I novellen Sorgfull grammatikk heter det:

Det kunne egentlig aldri skje, oss. Vi to, sammen. Men vi lot som det kom til å gå. Som om det kunne bli en happy ending. Og jeg var aldri mer ekte enn da jeg lot som med deg.

I Det napper møtes to gamle menn tilfeldig på den øya de begge vokste opp på. De drar til den gamle fiskeplassen.

De finner stien i skogen som tar dem over på nord-siden av øya. Den er ikke gjengrodd.

Nei. Åsbakk-Lind er ikke på gjengrodde stier. Men debuten virker stødig og stilsikker – selv om jeg innbiller meg at forleggeren har gjort en viktig jobb i prosessen mot en ferdig bok. Likevel: tittelnovellen kunne vært sløyfet, i likhet med Om å snakke ut det mørke. Det er fordi boka inneholder mange kresne noveller, som for eksempel Deler av hjertet mitt og Det napper. 

Det er de mange gode novellene hennes som skaper en standard Elin Åsbakk Lind selv har satt og må finne seg å bli målt opp mot. Det impliserer sikkert masse slit for forfatteren. Men har en først røpet et slikt talent er det ingen vei tilbake. Ut med språket nå. Skriv mer.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

2 kommentarer:

piaskulturkrok.com sa...

Så flott omtale! Endelig skal jeg, som jeg har lovet meg selv lenge, begynne å lese noveller!

Marit Elisebet Totland sa...

No fekk eg leselengt!
Takk for at du peika på En fremmed jeg kjenner.