Günter Grass: Mitt århundre

Denne anmeldelsen får være min hyllest til forfatteren Günter Grass

Grass in memoriam


Günter Grass - Mitt århundre Roman - Gyldendal 1999 Oversatt av Kjell Risvik

Av de mange manifestasjoner tusenårsskiftet avstedkom, må den foreliggende bok være en av de få av virkelig varig verdi. Hvordan makter en forfatter i løpet av knappe 300 sider skape 100 pregnante skisser av 100 ulike år, så presist fokusert på den talende detalj, så ladet av assosiasjoner og tidsånd? Det er stor litteratur, mye av det, - virkelig en nobelpristager verdig. Og det er medrivende og lettlest om et mørkt århundre, båret oppe av forfatterens skarpe blikk for det punkt der tragedien og komikken tangerer hverandre. Det er Grass på sitt beste, slik vi kjenner ham fra før.

Har vi ham nå? Nei, det er noe annet som blander seg inn, noe nytt. Den aldrende mesters palett er blitt beriket med en ny farve. En lysere valør av forsonlighet, en melankolsk generøsitet overfor de mange blindgater mennesker, også forfatteren, har vandret langs. Samtidig har jeg aldri lest ham skarpere, sett ham med større autoritet gi tingene sitt rette navn. Det er mesterlig hvordan denne ubestikkelige motviljen mot å drikke dus med ondskapen samtidig er formidlet gjennom tekster som er både forsonlige og humoristiske, ja bent fram rørende. Hva er det han mener da?

Mye om mangt, naturligvis, fra et århundre han har levd så intenst med i. Men først og fremst er det perspektivet han anlegger som er saken; historien slik den artet seg for den lille mann og kvinne. Et slikt perspektiv kan kun fiksjonen levendegjøre og individualisere, alt annet blir hule fraser på vegne av andre. Grass' tekster henter sin moralske autoritet fra den litterære: Det er så klart sett, så intenst levendegjort, så sant. Det er også gjennom perspektivet den humanistiske tendensen framkommer, gjennom det assosiasjonsrikt antydede, ofte fra helt "upolitiske" mennesker. Sympatien med menneskene, strengheten mot løgnen og fortielsen - joda, "alvorlikeren" Grass er fortsatt her.

Og samtidig den aldrende mann som ser at vi er dømt til løgner, utopier og ufullstendige arbeidsskisser av historiens strøm. Og som kanskje bl.a. derfor makter å levende gestalte personer som havnet på en av de mange gale sidene.

Dette lyder veldig alvorlig, ser jeg. Det er det også, til tider. Det er en tysker som skriver, han levendegjør det den vietnamesiske forfatteren Bao Ninh kalte "krigens sorg". For nordmenn flest er krig en knapp historisk episode, Tyskland har opplevd to kriger av katastrofalt omfang, det finnes knapt en familie uten falne eller uten moralske lik i skapet. Men det er det muntre, forsonlige og ukuelig levende som jeg synes redder Grass fra det monomane. Uten alle disse høyst private skjebner som kommer så nært, hadde det også blitt noe upersonlig og distansert over stoffet. På underfullt vis peker det private og den talende detalj hen mot det tidstypiske, allmenne, gjenkjennelige. Så godt grep Grass også har på vår egen, nyere tid, slår det meg. Beskyldningene om ideologisk stagnasjon virker lite treffende.

Noe går naturligvis over hodet på den som ikke eier noen kunnskaper om tysk historie. En annen ting er at Grass med stor behendighet benytter en rekke ulike stilleier og dialekter. Oversetteren skal ha ros for løsningen av sin umulige oppgave. Likevel står den norske utgaven støtt på egne ben. Et mektig, polyfont verk, der en uhyre mengde erfaring og kunnskap er tryllet inn i et lett, medrivende språk.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !