*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 12. april 2015

Stev fra gutterommet










Ragnar og jeg disponerte en gammel Tandberg spolebåndspiller. Den hadde lenge stått stuet bort oppe på kvisten i barneskolen vår. Tiden for bruk av ferdiginnspilte engelskleksjoner på spolebånd var forbi, og vi hadde kastet lange blikk i dens retning en gang vi hjalp til med å bære opp bøker. En lørdags morgen pratet vi hverandre til mot og oppsøkte rektor Lilly og fikk overtalt henne til å låne oss vidunderet, inklusive en stabel engelskleksjoner. Vi skulle skaffe spilleren tilbake hvis det ble bruk for den igjen, og en engelskleksjon ble sirlig kveilet opp på en hermetikkboks slik at vi fikk en tom spole. Spilleren fikk en intens indian summer i våre hender. Vi hadde den en uke hver, og den rakk knapt å bli kald.

Mange år senere, når ungene mine kom hjem og spilte en sang de hadde blitt introdusert for på musikklinja, så kunne jeg ofte for mitt indre øre høre brumminga fra spolebåndspilleren og Sigbjørn Nedlands introduksjon fra NRKs "Pop Spesial". Det var slik jeg hadde hørt låta første gang.

'For første gang, for første gang
Det giver mangen småting rang
' - skrev Wergeland.

Og jeg husket gjerne også låta som fulgte før og etter på båndet. Helt usaklig kunnskap naturligvis, fra den alderen hvor en har hukommelse som et fluepapir.
En gang sønnen min kom hjem til helga ble vi sittende og lytte til en slik nyoppdaget gammel skatt; "Machine gun" av Jimi Hendrix.
I det minnenes mediatek jeg bærer på, har den et slags "bonus track". Som 12åring hadde jeg hørt den igjen og igjen. Men på et spolebånd får en gjerne med slutten på det som kommer forut, det er ikke så lett å treffe rett på. Og da jeg våknet i dag hadde jeg denne slutten av en sang surrende i hodet.

"Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod
."

Slik jeg husker det, tonet den perfekt over i Hendrix' ville melankoli. De synger i samme toneart, en flytende overgang fra norsk tradisjonsmusikk via amerikansk gitarmagi med små nikk til vietnamesisk folkemusikk, spilt av en svart wannabe-soldat som heldigvis avbrøt sin særs korte militære karriere og aldri måtte skyte med sitt machine gun på vietnamesiske bønder. Så mange tilfeldigheter som binder ting sammen. Jimi Hendrix' 'Machine gun' klebet sammen med et gammelt norsk stev som ble en del av mitt soundtrack fra en barndom. Sangen som letter opp vårt tungsinn og gjør at sorgen ikke får tynge oss, som får oss til å glemme oss selv.

Stev


Å vil du hava meg til å kveda
det skal eg gjæra med største gleda.
Og eg skal kveda så vænt fyr deg
at du skal gløyme deg sjølv og meg.

Å hei og hå, det gaman syngje
då fær kje sorgji vårt hjarta tyngje
Det lettar upp alt det tongje mot
det er som venaste feleljod



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !



Ingen kommentarer: