Sånn så spissbåten ut som jeg tilbragte så mange timer
av min barndom i. Det er det eneste bildet jeg har av den. Nei bildet blir nok ikke
skarpere enn dette. Det er tatt med storesøsters instamatic- kamera, det hun
fikk i konfirmasjonsgave. Og kvaliteten er langt dårligere enn bildene vi har
fra pappas gamle belgkamera, betalt med rasjonerte sigaretter
som han fikk utdelt i tysklandsbrigaden.
Men
dette er tatt av storesøster, kanskje i 1972. Hun er rundt 16 og jeg er rund 11
år. Og det er fra en sommer og en alder hvor store søstre kunne tenke at små
brødre var søte. Når jeg nå ser den ivrige terten med bolleklipp som er så stolt
og overlykkelig over å få disponere spissbåten vi hadde fått fra pappas
grandonkel, så kan jeg på en slags upersonlig måte skjønne det. Og med hjelp av
det uskarpe bildet får jeg fram et sylskarpt minne om båten min, komplett med
luktene og lydene der i fjæra.
Ennå
skraper båten mot sandbunnen. En må jumpe om bord mens en ennå ‘trør støvel’ så
en ikke blir våt. Men det går greit, jeg veier jo ikke stort frempå tofta der jeg ivrig
haker årene mot sandbunnen. Jeg kan ikke huske om vi har satt den ut av naustet
eller om pappa har kjørt den i fjæra på silosvansen, slik skikken ble etter at
naustet ble revet. I alle fall er sommersesongen innviet, Ingar og Bjarnes
båter ligger ‘bortpå’ allerede. Ingars båt har påhengsmotor. Men min er mye
lettere å ro. Den drar ikke halve Vestfjorden etter seg med et svært akterspeil.
Siden fikk vi også en sånn plastbåt, bare litt mindre.
Spissa er gråmalt med Gjøko gårdsmaling på innsiden. På utsiden har ripa en grønn
list, og resten er forsøksvis hvit, som dere ser. Men båtsaumen har begynt å
ruste, så det tyter fram brunfarge fra naglehodene. Det var med denne båten jeg
to år senere rodde rundt Engeløy. Den var lettrodd og jeg var blitt litt
større, men ikke lang nok til at føttene kunne få spenntak mot spantet under nabotofta.
Pappa hadde bygget opp den tofta jeg sitter på, et blankslitt, umalt planke
hjelper til sånn at det blir mulig for en liten gutt å ro uten å måtte holde
hendene over hodet for at årene skulle nå ned i sjøen.
Når jeg lander i fjæra etter å 'ha vor roen' ordner jeg biffen alene.
Når jeg lander i fjæra etter å 'ha vor roen' ordner jeg biffen alene.
En må legge dreggen på skrå fremme på nesen av spissbåten og sende den langt nok ut fra holmen til at båten ikke faller tørt når det blir fjære. Så napper en i røkkhalen og hører dreggen plumpe uti sjøen. Da kan en rette ryggen og bære fiskehånka hjemover. Måsen har allerede tatt oppstilling på fjøstaket.
En
sensommerkveld, kanskje 4 år etter at dette ble tatt, kom det en ‘sørvestramling’
som dro båten etter dreggen til den nådde tangsteinene. Noen båtbord hadde
løsnet, ett var blitt knust, og jeg følte meg litt knust jeg også. Men pappa
kjøpte båtnagler i Bodø for å kunne saume fast et nytt bord. Det skulle nok bli
en råd. Men da vinteren tok slutt og vi skulle begynne arbeidet med å klinke
opp og å reparere, var det ikke heft eller hold noe sted. Det stod ikke til
å få båt av den igjen. Jeg ble forklart at «det va ikkje botvon i han». Eller som man ville sagt på riksmål: fjærestenene hadde gjort ubotelig skade. En dag jeg kom fra skolen gjenkjente jeg en bit av den
grønnmalte stamnen i vedhaugen. Pappa hadde lånt kappsaga og laget vinterved av
båten.
«For første Gang, for første Gang - Det giver mangen Smaating Rang»
skriver Wergeland i et dikt. Det er sant. Men det finnes også hendelser av et
litt annet slag, umerkelige små hendelser som bare får sin rang ved at en
tenker over dem i etterkant. Siste gang jeg landet båten i fjæra med fangst.
Siste gang vi satte båt på vannet om våren sammen, pappa og jeg. Tenkte ikke
over det. Visste ikke om det heller, at dette var siste gangen. Så det er intet
klart minne. Og godt er det. Den kommer tidsnok, tiden for den siste gang. Jeg
vil heller tenke på lydene og luktene i fjæra, klukkingen av sjø mot båten,
eventyret som lå og ventet. Og på trælene jeg hadde i fingrene, de som fulgte
meg fra barndommen av og helt til jeg flyttet hit til byen. De kommer nok ikke
tilbake de heller.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar