*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 14. april 2011

Transformasjon.


 


Pappas skrivemaskin
og min: 

Man kan fort drømme bort en søndag, tross gode forsett om det motsatte. Mitt forsett så slik ut: På tirsdag er det undervisning i europeisk eldre og yngre historie, og skal en ha en sjanse til å lære noe er det lurt å forstå de begrepene som blir benyttet. Lenge følger øynene lydig og oppmerksomt Francis Sejersteds sobre prosa om økonomisk transformasjon. Så blir de hengende fast ved et enkelt ledd i resonnementets lange kjede av setninger:

I en sammenheng kan kanskje spranget fra sykkel til bil anses som ‘større’ enn spranget fra fyllepenn til skrivemaskin, i en annen sammenheng – ‘mindre’.

Og straks gjør min egen tanke et ulydig, stort sprang tilbake til en gang først på 70-tallet, og jeg er blitt til en liten gutt som står sammen med faren sin i en butikk for kontorutstyr. Pappa har reist til Bodø for å kjøpe skrivemaskin. Han er blitt formann i byggekomiteen for skolen vår, et ulønnet verv som krevde hundrevis av arbeidstimer og nesten like mange brev. Jeg har fått være med. Å få reise til Bodø var noe en kunne mase seg til en gang i året, de voksne heldiggrisene var der kanskje dobbelt så ofte. Det er en annen verden, vel verd seks timers båtreise hver vei. 



Mitt hodes mediatek har hentet fram en av de mange gulnede filmene sine, og for mitt indre øye står vi atter i den varme butikken, pappa og jeg, der selgeren har pratet seg varm om de mange fortrinn som de siste skrivemaskinmodellene har. Hvorfor har jeg husket dette øyeblikket fra 40 år tilbake? Fordi det er litt pinlig. Pappa er i feil liga, selgeren har kastet bort sin verdifulle tid på en feilbedømt kunde. Om de bare har elektriske skrivemaskiner til salgs? Ja, sånn er det.
Jeg innbiller meg at selgeren undertiden hadde justert bildet av dem han stod overfor, at han syntes litt synd på denne mannen som hadde tatt med guttungen til byen. Ja for vi kom utenbys fra, det var nok ikke vanskelig å se. “Eller det vil si…”, sa han etter en kort pause som virker ganske lang, “vi har stående en gammel innbyttemaskin inne på lageret.” 


Skrivemaskinen hentes fram fra en mørk krok der den har stått hensunket i egne dystre tanker om hva som kan komme til å skje ved neste rydderunde. Den er svart og stilig, har et lokk av tre med bærehåndtak på, men er utrolig tung å skrive på. Ikke egentlig antikk, bare utdatert. Det er ikke så farlig. Vi fikk den billig og den gjør nytten. Rene kuppet, egentlig. Alle er fornøyde. Pappa, som vel aldri har hørt om touch-metoden, aller mest. Han er flink til å få ting til å gjøre nytten. Skrivemaskinen er et vidunder som også vi ungene får skrive på av og til. Vi mater den med ark fra stablene av stemmesedler, de er riktignok mye smalere enn maskinens valse, men til gjengjeld trenger vi ikke spørre noen voksne om å få bruke dem. De voksne har sittet valgvakt på ungdomshuset, og de ubenyttede stemmesedlene er kritthvite på baksiden og synd å kaste, særlig om en har småunger hjemme som liker å tegne og skrive.
I 9. klasse valgfag lærte jeg touch-metoden på den nybyggede sentralskolen. Svarte plast-hetter over tastene og kart over tastaturet framme på tavla. Det gikk seg til, det var i den alderen hvor en husket alt det en interesserte seg for og mere til. Jeg har lest at flertallet av profesjonelle skribenter og journalister den gangen brukte bare 3-4 fingre når de skrev på sine skrivemaskiner. De hadde jo ikke startet sine karrierer som sekretærer. For med sekretærene var det annerledes.


Så ble jeg selv sekretær av sitt slag, gjennom 16 måneders siviltjeneste. Elektrisk skrivemaskin, en vinrød IBM med utskiftbart kulehode og rettetast (ordet finnes ikke i Words korrekturprogram). Eller en kunne bruke korrekturlakk eller korrektur-tape. Av og til skrev jeg ned brev innlest på diktafon. Og ofte skrev jeg ned oppdatering av adresselister på en slags datamaskin. Den var på størrelse med et stuebord og produserte hullkort. Hullkort var et slikt ord som mange brukte når de skulle beskrive hvilket kaldt og anonymt samfunn vi hadde havnet i, nå som folks identitet var redusert til noen uforståelige hull i et rektangulært pappkort. For hver navn- eller adresseforandring spyttet maskinen ut et nytt kort med en fresende lyd. Det gamle kartoteket vårt, skrevet med uforståelig men svert personlig håndskrift på firkantede pappkort, ble langsomt overflødig. Og i dragsuget forsvant også sekretæren som kunne store deler av det utenat. 


En sommerdag reiste jeg med trikken gjennom Oslo, tungt ladet med to kartonger proppfulle av slike hullkort. De måtte bæres det siste stykket fram til det som på den tiden var en kjent suksessbedrift, Norsk Data. Der kjørtes kortene gjennom en svær maskin, og dataene ble lagret på enorme magnet-tapes, sånne store ruller som gikk rykkvis rundt som i science-fiction-filmene jeg hadde sett i svart-hvitt på NRK. Og i bakgrunnen hørtes hvinet fra nåleprintere som spydde ut lange kvartalslister med adresser som man kunne hente på postkontoret noen dager senere. 


Jeg passerte et avlangt rom hvor minst 20 damer satt foran hver sin svarte skjerm full av selvlysende, grovkornede, grønne bokstaver. Det var punche-damene, for det meste tidligere sekretærer hvis stødige raske fingre fortsatt kunne gjøre nytte for seg i den nye tid. Først nå mener jeg å legge merke til at noen av dem diskret retter seg opp på stolen og lar fingrene gli liksom tilfeldig gjennom håret idet en ulenkelig ung mann går forbi. 
 
Det var tre sivilarbeidere der jeg var ansatt, så vi hadde rett til å holde avis. Dagbladet kunne man faktisk lese i den gangen, inklusive bekymrede artikler om hvor mye bedre avisen var før. Jeg husker et portrettintervju med Pål Bang Hansen (i en mannsalder landets viktigste formidler av bl.a. “Coppolas siste film” ), intervjuet var “ført i pennen” av Terje Mosnes. De av dere som er gamle nok til å huske “moderne” skrivemaskiner og Pål Bang Hansens vennlige måneansikt, synes kanskje Mosnes innledning er litt morsom: “Lenge før kulehodet ble moderne, satt han der”. 

Pål Bang Hansen
Kulehode til venstre.

I tillegg til å lese i avisen begynte jeg også å skrive i den. Og jeg var så heldig å ha en kollega som i motsetning til meg behersket norsk rettskrivning. Han var en mester i å bruke korrekturlakk og i å etterligne skrivemaskinens fonter med svart tusj. Det ble en slags prosa av det, men det skyldes ikke at det å skrive falt meg lett, snarere at andre uttrykksformer ikke falt meg inn. Dagbladet fikk mange (og alt for lange) innlegg.  Aftenposten likeså, men derfra kom innleggene i retur, slik at en “velmenende, men naiv” ung mann med mye på hjertet ikke skulle komme i skade for å bli en av “Lenins nyttige idioter”, som det gjerne het i de innleggene som redaksjonen verdiget spalteplass.
Min første lengere artikkel var om Carl von Ossietzky, en publisist fra Weimar-republikken som til tross for Goebbels og Aftenpostens iherdige anstrengelser fikk Fredsprisen i 1936. Jeg hadde nøkkel og reiste en lørdag ned til Oslo sentrum for å skrive på kontorets kulehodemaskin med rettetast. Det tok en lang dag, og artikkelen ble også lang. For lang for Dagbladet, som den gang blant mye annet faktisk var en viktig nasjonal debattarena. Og ukeavisa Dag og Tids redaktør levnet stabelen av manusark liten sjanse, men lovet å lese gjennom den. Da jeg en uke senere slukøret ankom for å hente dødehavsrullene, var tonen blitt en annen. Artikkelen ble antatt i sin tilnærmet originale form, den var visstnok “jævlig bra”. Jeg har aldri, verken før eller senere, vært så stolt og glad over å få noe på trykk. 




Og i dag er jeg litt imponert fordi jeg ikke skjønner hvordan man kan skrive så langt uten å slette og flytte om på tekstbrokkene, slik som jeg har gjort nå. 
Omtrent samtidig fikk jeg attpåtil ukens premie for beste innlegg i Dagbladets “Kort og godt”. For honoraret fra Dag og Tid og Dagbladets premie kjøpte jeg boka “Om det tragiske” av Peter Wessel Zapffe, og min egen elektriske skrivemaskin. Jeg gikk inn i butikken, og før selgeren rakk å legge i vei om kulehodemaskinens fortreffeligheter hadde jeg blinket meg ut den billigste av den gamle typen. “Jeg skal ha den” sa jeg og pekte, og slik ble det. Den var bygget etter samme prinsipp som pappas gamle, men hadde elektrisk linjeskift og elektrisk forsterkning av tastetrykket – touch and go, så å si. Den summet stille når den ikke hakket i vei. Og bare hvis en skrev som rasende kunne armene med bokstaver hekte seg fast i hverandre. Det var saker.
Jeg fortsatte å lese Dagbladet og Dag og Tid da kona mi og jeg reiste nordover for å bli bønder, og jeg hadde fortsatt mye på hjertet. Det var helst i de små timer at det ble skrevet, ofte etter at jeg først hadde gjort et forsøk på å sovne i kristelig tid, mens hodet kvernet videre på et eller annet jeg hadde lest. Og for ikke å vekke resten av huset med skrivemaskinklapring, hendte det mer enn en gang at jeg gikk ned i kjelleren for å skrive. I vaskerommet var det varmekabler og gulvbelegg, en utrolig luksus.
Picture this: Det er vinternatt en gang på 80-tallet, og i et nybygget hus på en øy i Nordland lyser det fra et kjellervindu. Der nede sitter en ung mann bøyd over sin gule reiseskrivemaskin, han innbiller seg at det er fryktelig viktig hva slags setninger han hekter sammen. 



“Det gjelder vårt evige, korte liv, det gjelder vår jord” skrev Inger Hagerup. For mange av oss som levde under atomtrusselen virket disse ordene ikke for store. Den offisielle termen var “gjensidig garantert utslettelse” eller “Mutual Assured Destruction”, treffende forkortet til MAD. Kanskje en latterlig sentimental sammenligning, men på et bestemt punkt aner jeg et slags slektskap til unge menn og kvinner som skrev illegale aviser under okkupasjonen: En må for all del finne det rette uttrykket, ordet som beveger, som får leseren til å skjønne, våkne opp.
Jeg har glemt hva jeg skrev den gangen, det er helt borte. Det var vel ikke så viktig. Og for all del, jeg risikerte jo ingen ting, i motsetning til de som skrev under krigen. Den eneste som jeg med sikkerhet vekket opp, var den stakkars kona mi. Hun satte seg søvndrukkent opp i senga og hørte velvillig på mine opptegnelser fra et kjellerdyp. Akk ja, det finnes nå en gang en alder uten ironisk distanse. Men den har, ved siden av sine ufrivillig komiske trekk, også sin egen verdighet.
På denne tiden bredte datamaskinene seg for full fart utover sine opprinnelig eksklusive omgivelser og strengt profesjonelle bruksområder. De færreste skjønte at computer-maskiner snart skulle invadere deres hverdagsliv og bli til personlige computere (PC). Tidlig på 80-tallet reiste vi fortsatt til regnskapsfirmaet og leverte en perm med kvitteringer, vi reiste til postkontoret og betalte regninger, vi fikk besøk på gården og fikk satt opp kraftforplan basert på registrert avdrått, notert på ark med blåpapir mellom, ark det kunne lukte fjøs av. 



Norske bønder var av de yrkesgruppene som var raskest til å ta i bruk den nye teknologien. Jordbruk er jo som skapt for slikt, med sine utallige registreringer av alt mulig. Borte ble etter hvert husdyrkontrolløren og gårdsbesøket, men et stadig økende dokumentasjonskrav ble værende, her som i andre yrker. Antallet lønnstakere sysselsatt med å administrere bondenæringen er uforandret i en periode hvor antall bønder er halvert. Et vidunderlig verktøy denne datamaskinen, brukende til så mangt, bl.a. registrering, kontroll og disiplinering. Den transformerer både arbeid og arbeidere.



Den bygda jeg bodde i produserer fortsatt like mye melk som før, men antallet bønder er mer enn halvert. Melkeroboten er nok kommet for å bli, den frigjør arbeidskraft og er bedre for kyrne enn den gammeldagse melkemaskinen. Noen old school bønder kan nok hangle med noen år til, som om de var middelaldrende skrivemaskinselgere. Skulle noen fra storsamfunnet komme innom i fjorten daer om sammar’n og falle i staver over skjønnheten ved et utdøende handverk, så er jo det hyggelig for en yrkesgruppe som ikke skvalper over av selvrespekt. Men det forandrer ingen ting ved de grunnleggende fakta. Et såkalt familiebruk (der kona er lønnsarbeider) er ikke riktig museum ennå, det er bare utdatert, og de fleste bønder på min alder er lesekyndige nok til å dechiffrere skriften på veggen.
Da jeg drev med leiekjøring tok jeg 160 kroner timen for mann og traktor. Nå kjører jeg med bussen på vei til en utdannings-institusjon som kaller seg Universitet, i veska har jeg en laptop som laster ned lydopptak via satellitter i verdensrommet. Den veier et par kilo og er praktisk talt lydløs, og i tillegg til å gi meg høyere timelønn enn traktoren har den ingen utgifter til diesel eller reservedeler. Det er nesten som å være tilbake til siviltjenesten med øretelefoner og nedskrivning av andres tale. Men jeg er ingen simpel sekretær lenger, må vite, det er snakk om forskningsintervjuer og utredninger for travle Ph.D.-studenter. De færreste av mine oppdragsgivere har jeg selv møtt, de har funnet navnet mitt ved å taste inn “transkribere” som søkeord i Google. En kan leve av et yrke som få ante eksistensen av for 10 år siden.
Slikt kalles modernitet - eller fremskritt for de heldige av oss. Ingen østeuropeere truer mitt levebrød ved å underby min produktpris. Det norske språket skjermer meg og resten av den snakkende klasse i vårt dyre fedreland fra de ubehagelige sider ved globaliseringen. Vi arbeider i en vernet bedrift hva lønn angår, og slipper å lese i avisene at vårt arbeide er for dyrt eller unødvendig. Jeg tilhører ikke lenger en utrydningstruet, missaktet gruppe som ble tilbake på bygdene. "It's bitter hard to write the history of remainders", sa historikeren Charles Tilly. Så det får andre ta seg av. Jeg tilhører seierherrene. Og nå studerer jeg historie, der dagens tema er økonomisk transformasjon. Minst en betydning av det ordet er jeg allerede fortrolig med. 

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

5 kommentarer:

Thomas R sa...

Takk for en tankevekkende og lærerik artikkel.

Martin Knutsen sa...

Fin tekst. (Hvor søker man for transkribent jobb?)

Ivar Bakke sa...

Takk. Jeg har ingen aning om hvor man søker en slik jobb. Men takket være internet behøver man ikke bruke midler til annonsering. Jeg må til tider si nei til flere oppdrag for å være sikker på at jeg makter å holde meg innen de frister kunden forlanger. Det tar litt tid å bygge opp en kundekrets som anbefaler ens arbeid til andre og kommer tilbake med nye oppdrag. Men en fin jobb er det, en lærer mye om det norske samfunnet, og av og til om andre samfunn. Men det er naturligvis strengt taushetsbelagt, slik mange av våre viktigste erfaringer i praksis er.

Mona Austvik sa...

Bra artikkel!

Gunhild sa...

Du skriver fortsatt langt og jævli bra, Ivar!