*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 13. januar 2013

Er det fortsatt igjen noen av dere?


Johan Borgen



En gang for lenge siden kunne man være progressiv eller fremskrittsvennlig, uten gåseøyne, men gjerne med hornbriller. Og Dagbladet var, blant mye annet, en respektert og fryktet smaksdommer om hva som var progressivt og hva som var reaksjonært. (Dette var før flåtten invaderte landet og ga folk andre ting å tenke på). En av avisens mest feirede journalister var forfatteren Johan Borgen. I likhet med sin kollega Helge Krog var Johan Borgen en stor stilist, virtuos i å framstille sine utpekte opponenter som trangsynte, engstelige, autoritære, reaksjonære og hyklerske. Hvilket de jo ofte var, bevares. De som den gang var advokater for korporlig avstraffelse, sensur, tvang og kadaverdisiplin, seksualfiendtlighet og angst for det meste av livets gleder, framstår også i dag som usympatiske bærere av norsk kulturs mindre verneverdige sider. Mange av disse trekkene ved norsk kultur forsvant jo, litt etter litt, og selvbevisstheten hos de moralske seierherrene i kulturkampen ble etter hvert ganske fremtredende.


Under et møte arrangert av en skole et sted i Oslo en gang tidlig på 70-tallet oppstod følgende scene: Noen uttrykte sin bekymring over at det ikke var så lett å bibringe elevene så mye lærdom gjennom undervisningen, rett og slett fordi det var så vanskelig for læreren å få såpass ro i klasserommet at man kunne få med seg det som ble sagt. Elevene var jo ofte så udisiplinerte at man vanskelig... Som på et avtalt stikkord spretter Johan Borgen opp og stirrer på siste taler. «Jasså, så det er fremdeles noen igjen av dere!», snerrer han. Det er alt. Etter å ha avlevert denne dypsindigheten er det antakeligvis ikke mer å si til denne noksagten, og Borgen setter seg. Disiplin... bah.


Både Borgen og Krog var, som sagt, store stilister. Og de kritiserte mye som var kritikkverdig. Men noen store tenkere var ingen av dem. Deres antropologi var i mangt motsatsen til pietismens: Mennesket var ikke en fallen skapning som trengte å disiplinere sine tilbøyeligheter, det var nettopp den sosiale kontrollen som var hovedgrunnen til at vi ble forkrøblede, fryktsomme, feige og løgnaktige. Når den ble borte kunne vi utfolde oss naturlig. Når alle gårsdagens autoriteter var eliminert kunne barnet vokse ut fritt og selvstendig, og «la livet selv» få bestemme. (Ja, satirikeren Krog uttrykker seg faktisk så patetisk og ha-stemt) Blandingsforholdet i denne ideologiske cocktailen av Roseau, Freud, Mead og Marx vekslet, men menneskebildet er på lang sikt optimistisk, bare en får fjernet tradisjonens hindre for fri menneskelig utfoldelse.


Hva skulle jeg ha sagt til Borgen hvis han hadde levd i dag? En halvhjertet takk for innsatsen, for det frihetsprosjektet kulturradikalismen var. Men ja, det er faktisk fortsatt ganske mange igjen av «dere», oss med et noe annet menneskesyn. Et mindre optimistisk kanskje. Vi tror at ingen kulturer overlever uten moralske tabu, sanksjoner mot uønsket adferd, og at selv om umoral aldri vil bli borte er det meningsfult å slåss mot den. Vi tror at voksne som utøver sin autoritet over barn ikke nødvendigvis er autoritære, bare bevisste over at det er de som er den voksne, og den makt og det ansvar de har i kraft av å være nettopp det. De lar det barnet de noen korte år har ansvar for få lov til å være barn, og tar noen av de avgjørelsene det tilkommer den voksne å gjøre på vegne av det. 

Og vi tror at en kultur som signaliserer nødvendigheten av å legge bånd på sitt eget begjær – enten det er etter makt, penger eller sex – ikke vitner om et forkrøblende menneskesyn, men om innsikt i menneskets natur. Og at noe av dette utgjør det som uten ironi kan kalles sivilisasjon, det som får mennesker til å opptre anstendig, og at alternativet til kollektiv fornuft og moralsk impulskontroll ikke er Adams paradis, men sivilisasjonssammenbruddet, barbariet der ingen tillit kan oppstå, der alle har nok med sin egen skjebne og ingen våger bryr seg med andres.


De tette samfunn der alle bryr seg med hverandres privatliv er det ingen grunn til å idyllisere. Men det er en grøft på den andre siden av veien også. «Det skal nå ikke du bry deg med!» var det mobberne pleide å si hvis noen protesterte mot deres form for tidtrøyte. Mangt av hensynsløs adferd har sammensatte årsaker, og det er viktig å forstå mest mulig av et fenomen før vi kan felle noen dom. Jeg tror vi er blitt bedre til å leve med forskjeller enn før, og det er også et moralsk framskritt. Men å avstå fra å felle moralske dommer, ikke å bry seg med hva andre gjør, er ofte et taust samtykke til at den sterke har fritt spill med den svake. En side ved å ta ansvar er et politisk arbeid for å jevne ut forskjeller, gi materielle vilkår for et selvstendig og uavhengig anstendig liv. En annen side er å bidra til å skape et kulturelt medborgerskap ved selv å ta ansvar. Og da er det også viktig å vise folk såpass respekt og verdighet at man forventer gjensidighet, ikke resignerer til det som kalles «lower expectations». Å skape et noenlunde godt samfunn er en Sisyfos-jobb vi aldri blir ferdige med. Jobben er ikke å skape himmelrike på jord, men å forhindre at det blir et helvete.  



Theodore Dalrymple har skrevet en bok som heter «Our culture,what’s left of it». Den er en modig kritikers inntrengende analyse av aktuelle problem. Noen vil kanskje avfeie forfatteren med noen samtidsopportunistiske fraser om at vi ikke kan skru klokken tilbake og ikke skal idyllisere fortiden. Men det treffer ikke Dalrymples perspektiv eller prosjekt. Dalrymple peker på tendenser og problem som er aktuelle, og som truer verdier vi alle tar for gitt. Som lege i et fengsel han har førstehånds kjennskap til en tristesse som de fleste av oss lever beskyttet avstand fra. Han gjør dem til sitt problem, han bryr seg. Hans realisme konfronterer den rådende moralske laissez faire-kultur som forveksler tabubruddet med tegn på framskritt, og som lar angsten for å framstå som moralsk bornert bli den viktigste moralske rettesnor. Dalrys bok er på mange måter ubehagelig fordi den utfordrer oss. Men forfatteren gir meg på mange måter håp, han er min brors vokter, han bryr seg. Det er fortsatt noen igjen av dere.  


   

2 kommentarer:

Veronica A. sa...

Hei, Ivar! Fin blogg du har! Dette var langt unna silo og kyr!
Kjempebra at noen hegner om det normerte skriftspråk, det setter jeg stor pris på i disse sms, facebook osv-tider. Kan i den sammenhengen informere deg om at den blodsugende djevelen vi er så plaga med her sør, skrives med å. Flått, altså!
Klem fra Veronica

Ivar Bakke sa...

Flott, om enn litt pinlig, å bli korrigert på en slik skrivefeil. But life is for learning. Klem tilbake.