*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 4. februar 2013

Øyvind Strømmen - alarmerende om alarmistene



Øyvind Strømmen: Det mørke nettet


Er dette enda en bok som skal utruste oss med det endelige bevis på at FrP egentlig er en gjeng skap-fascister? Er dette en slags bygdebok for Norge, en oppdatert protokoll over the usual suspects av fremmedhatere, like uunnværlig for den lokale enheten i PK-moralpolitiet som den er uleselig for alle andre?   

Nja, jeg kan jo strengt tatt bare svare for meg selv. Men jeg tror forfatterens avdempede og reflekterte toneleie kan kommunisere godt med store deler av det politiske spekteret. Stikkord her er presisjon og nyanser. Det er naturligvis langt vanskeligere å kartlegge dagens gråsoner mellom kritikk og paranoia enn å skrive om 30-tallets «antijødiske aksenter», som man i dag skjønner ikke var så ufarlige, selv om de ikke egentlig var nazistiske. Men det er i denne gråsonen det blir interessant, og det er her kampen står i dag. Da gjelder det ikke om å finne «ordet som stempler djevlene», men å finne ord som bærer over frontlinjene, som maner til besinnelse og anstendighet – det motsatte av alarmisme. 

«Høyreradikale vinner ikke bare frem på konspiratorisk tøv, de tiltrekker seg velgere ved å tilby dem svar på høyst reelle problemer, problemer alle partier burde være interessert i å gripe fatt i. Det kan handle om ghettoisering, og derav følgende kriminalitet, sosial elendighet og gode vekstvilkår for politisk ekstremisme. Det kan handle om opplevd utrygghet, om overfallsvoldtekter, om seksuell trakassering, om undertrykkende praksis som er kulturelt eller religiøst fundert, og knyttet til «fremmede» som forblir definert som det, uavhengig av hvor de er født. Det kan handle om europeiske ungdommer som blir tiltrukket av radikal islamisme. I realiteten tilbyr selvsagt høyreradikalerne sjelden løsninger, de står for en ekskluderende nasjonalisme som dyrker frem utenforskapet og gjør problemene verre.»


Raske samfunnsforandringer oppleves subjektivt som utrygge. De fleste av oss har en liten Ludvik i seg. Og så er det jo vitterlig noen forandringer som slår ut til det verre for enkelte, mens andre vinner på dem. De ideologiske rottefangere kan dette på fingrene. Hvis du kan preke forståelse og støtte for mine opplevde problemer og samtidig peke ut årsaken, det som er selve problemet – innvandringen – så er det mange som låner øre. Ja de er ikke rasister, altså. Men...

I møtet med morgendagen trengs det politikere som har mot til å snakke om vanskelige spørsmål, men også mot til å konfrontere menneskefiendtlig tankegods av ulike typer. Dersom denne boken er til hjelp for noen av dem, er jeg takknemlig.

Jeg tror den kan være det. Fordi den beskriver gråsonen mellom innvandrerskepsis og en alarmisme som snakker i borgerkrigsmetaforer - og uten at forfatteren går i samme fella selv og aner en fascist bak hver busk. Øyvind Strømmens spesielle kvalifikasjon for sitt tema er en solid akademisk kunnskap om mellomkrigstidens høyreradikale strømninger. Det er det mange som kan mye om. Men i tillegg er han en av de få som er fortrolig med en for de fleste lukket verden, det internasjonale nettverket av ekstreme miljøer av «anti-jihadister», de hellige tastatur-riddere som skal befri Europa fra en pågående okkupasjon av farlige muslimer som er kommet for å gjøre Europa til  et Eurabia. 

Han kjenner til begge disse diskursene, han ser forskjeller og nyanser, men ser også de fundamentale likhetstrekk og kontinuiteter. Et fast refreng er fortellingen om den herskende klasse av intellektuelle, journalister, skuespillere og politikere – en elite som har sviktet folket og lever i beskyttede hvite ghettoer, «kulturquislingene» som ikke er i harmoni med hva folk flest mener og erfarer. De er de som sørger for å "kneble debatten".

Adolf Hitler mente mange ble kneblet

Et annet er forestillingen om et «kulturelt selvmord» grunnet en blanding av hvitt selvhat og utilgivelig naivitet. Og man tar avstand fra nynazisters vold, naturligvis, men forklarer det som en naturnødvendig følge av innvandringen. Så problemet er innvandring, og løsningen for å hindre rasisme og vold er å stenge grensene.
«Jo men dette har vi jo på et vis lest før?» tenker mange av oss. Etter Utøya-massakren uttalte Erna Solberg at 

«Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig» 

Bl.a. Mona Levin reagerte negativ på det, og pekte på nazistenes raselover o.a. former for statlig diskriminering som bevis på at hun tok feil. Men Solberg snakket om retorikken og om tiårene, altså inklusive tiden før Hitler kom til makten.Som Strømmen skriver:

«Iblant kan man finne kommentarer som er nesten prikk like, ord for ord, men der ordet «jøder» er erstattet med «muslimer». Også bildebruk og symbolikk kan i noen tilfeller være til forveksling lik. Den østerrikske antropologen Matti Bunzl, som selv har jødiske røtter, mener at det han kaller den «tradisjonelle moderne antisemittismen» langt på vei har utspilt sin historiske rolle. Det betyr ikke at den politiske antisemittismen som sådan er borte; istedenfor har det kommet en ny antisemittisme, som i betydelig grad er koblet til den politiske situasjonen i Midtøsten. [...]Dersom betydelige partier som representerer betydelige deler av befolkningen åpent mobiliserer på grunnlag av anti-muslimske, islamofobiske oppfatninger, og ikke har noe å si om jøder, må jeg si at islamofobi er et mer presserende spørsmål enn antisemittisme.» - i følge den siterte Matti Bunzl. Poenget er ikke å sette to former for rasisme opp mot hverandre, men å gjenkjenne visse tankefigurer.     
   

Strømmen vitnet i Breivik-saken. Der sa han at «Det er folk der ute som støtter Breivik. Det er ikke snakk om mange, men få. Det er flere som uttrykker sympati rundt bomben i regjeringskvartalet enn om Utøya.» Aftenpostens Knut Olav Åmås bekrefter at avisen daglig mottar slike sympatierklæringer overfor Breiviks ideer. Debatten i etterkant av massakren viste at handlingene av de fleste blir oppfattet som gal manns verk. Men også at forestillingene har sine sympatisører. 




Apropos det. For dem av oss som ikke kan la være å tenke i analogier; her er et sitat fra den tysk-jødiske historikeren Fritz Stern, som kom seg unna det Tyskland som hatet ham og reiste tilbake igjen til det Tyskland han elsket, etter krigen.

«Min far ble en gang vitne til et bisart forspill til det som skulle komme: I en forelesningssal i Breslauer Medisinske Fakultet ble en psykotisk pasient fremstilt som plutselig brøt ut i en hat-tirade som var spekket med utfall mot jøder og andre forbrytere – og de forsamlede studentene og noen av legene brøt ut i applaus.» («Fünf Deutschland und ein Leben» s.99)

Mye av den frådende rasismen vi i dag trygt kan beskrive som for oss fremmed, syk og abnorm, kan en kanskje også beskrive som et smittsomt virus vi er nødt til å granske for å kunne vaksinere oss imot. Den kan ligge latent, mutere og bryte ut i nye epidemier.

 
Etter å ha lest gjennom Strømmens bok ble jeg sittende og granske litteraturlisten bakerst i den. Det er jo en form for galskap, tenkte jeg. Hvor mange år av sitt unge liv har Øyvind Strømmen tilbragt med å fordype seg i de kranke, paranoide forestillingene til nokså mistrøstige personer with minds that hates? Dette er en prestasjon jeg beundrer, slik jeg beundrer sykepleiere som arbeider på akuttmottak. Hvordan holder dere ut?

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ingen kommentarer: