Roy Jacobsen - et kritisk blikk på tre av hans bøker

Å skulle si noe sammenfattende om Roy Jacobsens forfatterskap synes jeg virker vanskelig, og jeg har ikke lest alle hans bøker. I det følgende vil jeg ta utgangspunkt i tre titler fra hans hånd: ”Seierherrene”(1991), ”Trygve Bratteli – en fortelling”(1995) og ”Grenser”(1999).  Disse tre bøkene er svært ulike i sjanger og tematikk, og følgelig må et forsøk på å skulle ”summere opp” dem bli enten en opphopning av hjertelig intetsigende alminneligheter, eller en tvangstrøye som ikke yter bøkene rettferdighet.  Av respekt for forfatteren vil jeg avstå fra en slik øvelse, selv om det måtte medføre at besvarelsens akademiske habitus blir svekket. 

Videre vil jeg avstå fra å gi skinn av at mitt eget, høyst private møte med denne forfatteren er noe annet enn nettopp dét; En personlig leserreaksjon uten et beskyttende akademisk ferniss som skal illudere objektivitet. Min eneste kilde til denne oppgaven er de tre nevnte bøkene, og jeg har bevisst avstått fra referanser til litteraturhistorie og bokanmeldelser. En kunne sikkert vist til egen lesning av sekundærlitteratur, men den slags nikk til konvensjoner og autoriteter er som regel ulidelig kjedelig lesning.[1]

Kritikken er stort sett enig om at Jacobsen er en kresen forfatter. Det kan jeg istemme, men jeg har valgt en ideologikritisk innfallsvinkel som nok likevel utgjør en dissonans i hyllingskoret.

Seierherrene.

Det var boka ”Seierherrene” som brakte meg i kontakt med Jacobsens forfatterskap, trolig er den en av de viktigste han har skrevet. Utgangspunket er en bureiserfamilie i mellomkrigstidens Nord-Norge, med fiske og småbruk som levemåte. En datter reiser, som så mange, til Oslo. Og hennes sønn – forfatteren av boka – gir sin versjon av historien. Av familiens historie, men samtidig også det store lerretet av felles norsk historie, seierherrenes sprang inn det moderne velstandssamfunnet.

Boka har romanens form, men er spekket med små essayistiske digresjoner, utfall og markeringer. Det som er Jacobsens styrke som forfatter er også hans svakhet; det intense engasjementet, den moralske tilnærmingen til politikk og menneskeskjebner. I motsetning til en god del av den flinke skjønnlitteraturen som ble produsert i samme periode, vil en i tilfellet ”Seierherrene” straks merke at noe står på spill. Ikke bare for forfatteren, vil jeg tro; Jacobsen er like intenst medrivende som han selv er engasjert.     

Min alder forbyr meg å utstede noe godkjent-stempel på den delen av boka som omhandler mellomkrigstiden. Men min bakgrunn og smule historielesning - og samtaler med eldre folk som har lest boka, munner ut i en begeistret følelse av at mannen har truffet blink. Jeg tror han har maktet det litterære kunststykke å skildre historien nedenfra, fra de lag av folket som ikke tilhører ”the chattering class”, de som ikke har gitt noen skriftlig overlevering til ettertiden av egne erfaringer. De vil kunne kjenne seg igjen. Men de vil også, ved at erfaringer artikuleres, vinne en avstand til hendelsene som åpner for refleksjon.

Det er selvsagt mange versjoner av fortiden. Vi opplever vår felles samtid gjennom vårt eget temperament. Det sørger Jacobsen for å minne oss om i den delen av boka som omhandler hans egen oppvekst og møtet med de som ble igjen der oppe i Nord-Norge. Her bryter privatpersonen Jacobsen støyende inn i sin egen tekst, selv om han også ufrivillig og indirekte sier mye om sin egen bakgrunn og aktuell tidsånd. Mye er gjenkjennelig, på godt og vondt. Det patosfylte, sentimentale og indignerte som kjennetegnet 68-ernes patentsøkte definisjon av ”politisk engasjement” er alt sammen i behold her, selv om de politiske konjunkturer veksler. 

Jacobsens tidsriktige forakt for dagens sutrete ”subsidie-baroner” i distriktene, er omvendt proporsjonal til hans dype asiatiske bukk overfor deres nevenyttige forfedre. En kan bli litt lei det. Selv om Jacobsen gjennom sitt forfatterskap draperer sin sosiale forakt i tråd med skiftende politiske motebølger; forakten for dagens distriktsboere er en uforminsket og konstant del av det. Også litterært sett hadde Jacobsen stått seg på å dempe sine idiosynkrasier og insisterende utfall. Det blir noe veldig privat over disse innskutte brokkene av forakt, de ligger der som stein i åkeren, i disharmoni med hans ellers så forstående og seende dikterunivers. (Her minner han litt om Hamsun, men sistnevnte var kresen nok til stort sett å velge andre fora enn egne romaner for å tømme ut verbale nattpotter.)   

Men de menneskene som finner nåde for Jacobsens blikk kunne neppe funnet en bedre forfatter til å løfte deres skjebne ut av Fattig-Norges grå alminnelighet. Vi får øye på levende mennesker med lengsler og evner større enn de trange rammene skjebnen ga dem, vi ser deres forkrøplete storhet. Vi ser også hvilket mangfold av ferdigheter og kløkt som måtte til for å kunne overleve som ”et enkelt menneske av allmuen”.   

En enkeltperson som Jacobsen ønsket å reise en bauta over, er Trygve Bratteli. Boka «Trygve Bratteli - en fortelling» er skrevet i en tradisjon som går inn i en dialog med sine historiske aktører. Han både refererer og kommenterer, drøfter motiver og argumenter. Det gjør historie engasjerende og interessant. I tillegg bruker han sin skjønnlitterære malerpensel for å levendegjøre de mer allmennmenneskelige trekk. Det er jo tross alt en biografi, selv om det av gode grunner langt på vei blir Arbeiderpartiets historie. I Ap skulle man ofre alt for politikken, dets ledere har gjort dyd av denne nødvendigheten, på samme måte som andre religiøse bevegelser. Den engasjerte skrivemåten, hvor forfatteren forlater historikerens forsøksvis nøytrale stemmeleie, er naturligvis en krevende sport. I Jacobsens tilfelle blir det ikke bare tale om «vår mann» - et uttrykk han bruker inntil besvimelse - men langt på vei «vårt parti». Med konvertittens iver skal alle bortkomne får jages tilbake til folden, nå som den fremfusende 68’er har fått lagt av seg sine ungdommelige villfarelser. Til tider minner det litt om Otto Nielsens «ikke sant Tove-Mette ?- jo’a pappa» - med Håkon Lie som forsanger og Jacobsen i stemmeskifte.

Men først skildres barndom og oppvekst. Og her er Jacobsen i sitt rette element. Fattigdommens fornedrelse, jakten på verdighet og anerkjennelse, drømmen om et annet liv - dette er tema som Jacobsen har godt grep om. Beskrivelsen av arbeiderbevegelsen i denne perioden er i sine enkle riss skarpsynt og lojal på en gang. Andre legitime hensyn og interesser enn det som får plass i partiledelsens hoder kan tenkes å eksistere. Særlig når Bratteli selv irettesetter sine mest ortodokse partifeller - han forsvarer endog fiskere og bønder! Jacobsen synes å gutere dette. (Men det skjedde tross alt i en tid hvor forfatterens mor selv gikk i fjøset og forfatterens onkel enda ikke var blitt «subsidiebaron» av godtfolks ærlige skattepenger – slik tilfellet er i andre del av ”Seierherrene”.)

Så følger krigen, og vi leser et godt tilrettelagt utdrag av Brattelis egne to bøker; om det norske sammenbruddet i maidagene og opplevelsene i tyske konsentrasjonsleire. Etter disse innledende runder, hvor det er etablert en naturlig respekt og sympati for Bratteli, følger beskrivelsen av etterkrigstiden, hvor mannen så og si går totalt opp i Partiet. Forfatteren legger fra seg sine ironiske knebeskyttere, det blir ikke lenger tale om et partis ulike syn og en ledelsens bruk av midler for å oppnå ønskede resultater. Nå dreier det seg om den korrekte politikk - for å låne litt fra Lenin - og de få som skjønte og iverksatte den. Å være uenig med «vår mann» er jevngodt med å være mot det anstendige og gode. Her er det landets interesser som står på spill, mot særinteressene, som bare tenker på sin tarv, mens Ap har hele folkets vel på tapetet. Jacobsen omtaler opposisjonen som om det bare var tale om smålig gnål eller uvitende naivitet, aldri som supplerende innsikter og nødvendige korrektiv. 

Noen prinsipiell motstand mot de antidemokratiske trekk ved «ørnen blant partiene» er knapt å spore, respekt for andre synspunkt ut over den rene overbærenhet forekommer knapt. Beredskapslover, overvåkning, sammenblanding av parti og administrasjon, knebling av debatt?  - her gjelder det å se stort på tingene. Landets vel står til enhver tid på spill, det hersker en konstant nødrett. Einar Gerhardsen er en intrigant rev, Bratteli er mer demokratisk, og ikke ansvarlig for noen uhumskheter. Gerhardsen var forresten bløt overfor kommunistene også, vankelmodig i spørsmål om Nato-medlemskap og fortsatt atomopprustning. Vi kunne ikke stole på hans vilje til å utplassere atomvåpen på norsk jord, dessverre. 

Forfatteren, derimot, er ikke hemmet av tvil og usikkerhet. Det forbløffer meg litt. Å redusere atomvåpenopprustning til et spørsmål om usentimental innsikt i kommunismens sanne ansikt - er ikke det vel enkelt, både moralsk og intellektuelt?

Men analytisk evne og mistanke overfor egne konklusjoner blir mer og mer fraværende etter hvert som fortellingen skrider fram. Jacobsen synes han må slå i bordet, ettersom Bratteli selv ofte blir nesten altfor taus og tålmodig overfor så mye frekk uvitenhet. For eksempel må Bratteli lytte til en «halvt åndssvak historie» fra «denne fjompen fra Nord-Norge» som er blitt pålagt å fortelle om bakgrunnen for Ap’s distriktsopprør. Bratteli, som gjennom sin bevegelse har klart å bryte med Fattig-Norge, kunne jo

”- som et normalt menneske brølt: - «hva faen tror du politikk er for noe!»” 

Men Bratteli gjør ikke dette, i sin uendelige verdighet. I stedet spør han, etter å ha grillet utsendingen med mange minutters pinlig taushet, hva representanten synes om en påtenkt sosialminister. Genialt, synes Jacobsen å mene.

Så er det denne Oddvar Nordli, med ”agrare røtter”, dessverre, som lar bøndene få «offentlig garanterte privilegier». Uten å tenke på hva dette koster eller å ha «reflektert over hva slags moral det er man her legger seg på». Dette er altså tale om en historisk mørk periode hvor DNA har «velsignet det agrare grunneiersjikt med en særnorsk tålmodighet”.  

 Disse grunneierne klorer seg fast til sine grastuster og særinteresser, glemmer å ta av seg lua når Jacobsen putrer forbi på sin ferd mot morens oppvekststed. Forfatteren ser dem ikke, dessverre, verken da eller senere. Deres slit og drømmer er annerledes, de er ikke i takt med Partiets eller Landets interesser, viser det seg, de har bare sine egne latterlige håp. De lider av en slags «genetisk kjepphest», slik Meisdalshagen i følge Jacobsen også led av, og som han forkludret «erfaringene og fornuften» med, den gang partiet drev i retning av kostbare bonde- reformer.

Hvem sine erfaringer, hvem sin fornuft?  Slik må man ikke spørre en forhenværende marxist og nåværende sosialdemokratisk parti-ana-lyriker. Det er Fornuften og Erfaringen som taler, intet mindre. Ført i pennen av en ydmyk sliter, Roy Jacobsen, i takknemlighet. Riktignok hadde den «nordnorske fjompen» av en anmelder aldri bodd i noen kystkommune lenger, om ikke Brattelis programutkast hadde blitt forkludret av populistiske amatører. Men denne særnorske tålmodigheten er visst ved veis ende nå. Hva faen er det vi har trodd politikk er for noe? Inn på scenen kommer endelig både moralen og makten i en og samme person. Det er blitt Roy Jacobsens tur. Jawohl. 

I romanen ”Grenser” er det en ganske annen Roy Jacobsen vi møter. Romanen er ambisiøs. Den viser hvor vilkårlig historie og landegrenser skiller enkeltmennesker og skaper ulike skjebner. Europeeren Jacobsen legger for dagen en innsikt i hvor situert vi er i det lokale, men også hvordan denne lokale livsverdenen ikke holder tritt i møtet med historiens forvandlinger. Utgangspunktet er Ardennene, grenseområdet mellom Tyskland, Frankrike, Belgia og Luxemburg. Et tynt befolket distrikt som har lidd den vanskjebne å ha spilt en viktig rolle i militære strategier, bl.a. den desperate Ardenne-offensiven, som Hitler mente ville snu krigslykken og forhindre Tysklands militære sammenbrudd. 

Men bokas hoveddel omhandler en av de mest berømte kapitler i det gamle århundres krigshistorie: Beleiringen av Stalingrad, der Tysklands 6. Arme til sist måtte overgi seg etter å ha blitt avskåret fra resten av styrkene. Dette dramaet blir fulgt fra tysk side, fra de som ville hjelpe sine kamerater ut av den Røde Armes knipetang.

I seg selv er temaet 2. verdenskrig og dets mange krigsskueplasser ikke så ambisiøst, en hel underholdningsindustri har i årevis basert seg vår fascinasjon for krigens drama. Men Jacobsen behersker mer enn de litterære håndverksgrepene som gjør at man spent leser videre. Han gjør et dyptloddende forsøk på å forstå det stoff soldatenes lojalitet er skapt av, en lojalitet som kan presse folk til å yte meningsløse offer i en krig de vet de ikke kan vinne, og bli effektive redskap for en ideologi de selv avskyr.

Belgieren Markus er bokas hovedperson. Han ble tvangsutstkrevet til krigstjeneste for de tyske okkupantene. Også han, som avskydde den nazistiske ideologi, kunne likevel, etter å ha delt fronttilværelsens skjebnefellesskap, oppleve det som et svik å prisgi sine kamerater og rømme fra det nederlagsdømte felttoget. Dette krigens «point of no return» er meget overbevisende skildret. Vi får en anelse av krigens særegne logikk som gjør at soldater fra begge sider kan forstå hverandre bedre enn de som der hjemme, i en ganske annen sivil virkelighet, støtter én av partene. En behøver ikke hate fienden for å drepe. En kan til og med skjønne ham svært godt uten at krigen stopper opp av den grunn. 

Jacobsens roman gir oss et glimt av de mange gode menn som døde for en dårlig sak. Det er en gammel og viktig humanistisk impuls dette; å gjenkjenne det felles menneskelige, også hos dem som vi betrakter som vår fiende; å nyansere, få oss til å nøle når vi står med sten i våre hender i møte med dem som valgte galt.

Samtidig er det ikke en bok som reduserer soldater til ofre for blinde omstendigheter, det er hele veien en bok om ansvar, om moralske valg. Europeeren Jacobsen forakter krigen, han blottstiller de nasjonale lidenskapers potensielle barbari, deres idiotiserende forenklinger. Samtidig er han denne gang i stand til å tøyle sin tendens til høyrøstet moralisering. Jacobsen er stadig en varmblodig, engasjert forfatter med mye på hjertet, men hans tekst etterlater nå et større inntrykk av tilbakeholdt kraft og ettertenksom modenhet. Tendensen til servil heltedyrkelse og ditto nidbilder er fraværende.  Denne nølingen gjør ikke boka mindre, men mer engasjerende.              

Romanens opptakt er liten historie om en grenseelv mellom Luxenburg og Tyskland og en bondes bestrebelser på å erstatte byråkratisk logikk med sunt bondevett. Han ønsket i 1893 å bygge en gangbro som kunne forkorte hans daglige vandring til jordene på den andre siden. Det hele drukner naturligvis i sommel og byråkratisk revirmarkering.

Bokas siste del er fra etter siste verdenskrig og bestrebelsene på å bygge en ny bro over den samme grenseelv. Det er tankevekkende og melankolsk-humoristisk levert, en voldsom og dramatisk roman intoneres og toner ut med den samme tematikk og det samme lavmælte toneleie.   Jacobsen hadde fortjent en mer kompetent leser som hadde vært faglig på høyden med hensyn til de historiske begivenheter som skildres. Men uansett er jeg er ganske stø på at han litterært sett er på høyde med det beste han tidligere har levert. Og det er ingen dårlig attest. Hans refleksjoner på kryss og tvers av tid og grenser peker framover, de har ikke mistet sin aktualitet. Boka lover også godt for hva en kan vente seg fra Jacobsens hånd.

Ivar Bakke

---

Ytringsfrihet og det hellige - den hellige ytringsfriheten? - en debatt.

Hva mener jeg om tegninger av profeten? Jeg tror et slikt spørsmål for mange kommer nokså bardust. De fleste mener vel at det burde være helt greit. Selv hadde jeg ikke noe avklart mening. Jeg synes spørsmålet er vanskelig. 

Ja ikke slik å forstå at jeg blir støtt av tegninger av profeten.

I min verden har han ikke krav på noen særskilt pietet. Men det er jo bare fordi jeg er en av disse sekulariserte vesteuropeerne som kommer fra en etterkristen kulturkrets. For meg er eksistensen av en hellig, religiøs autoritet utenkelig. Enda jeg en gang var en troende kristen. Eller nettopp derfor.

En troende er til en viss grad i eksil, han er en fremmed i verden. «Verden forstår ikke sitt eget beste, den forstår ikke oss som tror. De spotter oss og den Gud de ikke kjenner. Men en dag kommer dommen, da skal de få lære, de som ikke vil høre»

Omentrent slik tenker mange troende av ulike religioner. Dagens kristne kirke har i stor grad adoptert en sekulær tilnærming til den hellige skriften – de ser det ikke lenger som noen kristen plikt å lyde blindt en tekst fra en annen tid. Det kan en betrakte som et forfall, hvis en er en kristen fundamentalist.

For alle oss andre, vi som ønsker å bo i en liberal rettsstat, er det en stor fordel. Vi kan leve side om side med de andre og være enige om å være uenige. Denne prosessen har vært lang og hard. Det finnes enda dem som ønsker seg tilbake til den tiden (det er ikke lenge siden) da norske geistlige skulle bestemme hva slags kulturytringer som burde se dagens lys, og hvem som burde bli stoppet. Det gjør vondt å være fri, uten sikre autoriteter å støtte seg til. Og det gjør vondt når folk håner det som en holder for å være hellig. Men nå som kirken nå må tåle slikt, fra «Life of Brian» til bare kvinnebryst, da kan vel muslimene også lære seg det samme?

Ja, jo for så vidt. Jeg vil bare be om at en tar litt hensyn begge veier. Og at en ikke glemmer den egenskapen jeg med årene har lært å stte mest pris på: Takt og selvinnsikt.

For å ta det siste først: Det er direkte latterlig når en fremstiller det som om ytringsfrihet blir absolutt håndhevet i vårt samfunn, at det er en selvsagt rett for alle. Det er ikke sant. En kan heller ikke hevde at det er en selvsagt del av vår kulturelle identitet. Hver eneste politiske leir har her sine svin på skogen, hvis en ser nærmere etter. Det er ikke bare kirken som har stått for et autoritært syn på ytringsfriheten.

Under den kalde krigen var det bare noen få redaktører som ikke fant det i sin beste orden å sensurere uønskede synspunkt på norsk utenrikspolitikk. For meg gjør det ekstra vondt å se at så mange av de som lever av å ytre seg misakter ytringsfriheten. Et eksempel er den feirede forfatteren Dag Solstad (VG 5.2.1972):

”I et sosialistisk land er det forfatternes plikt å hjelpe til med å bygge sosialismen. Å skrive ting som bryter med klare sosialistiske prinsipper er i strid med folkets interesser. Hvorfor skal folket trykke det som er i klar strid med deres interesser?”

Slikt kan en smile skjevt av, eller snerre over, i dag. Det som står fast, er at de aller færreste av oss setter ytringsfriheten over alle andre hensyn. Gjorde vi det, kunne vi straks melde oss inn i foreningen for pedofile nynazisters ytrinsfrihet. Hadde jeg vært redaktør, ville jeg for eksempel ikke ha trykket en antisemittisk karikatur av det slaget en laget i mellomkrigstiden – eller nå, i mange arabiske aviser.

Det handler om å unngå ytringer som fremmer hat mellom grupper. Det er billig å hetse religiøse minoriteter ut fra en selvtilfreds mainstream-kultur. En av de som har vist stor klokskap og respekt på dette området, er Lars Gule. Men å oppfordre til å ta livet av de som ikke viser denne pieteten, det er noe annet.  Akkurat det gjør flere religiøse ledere, og de har støtte hos mange av våre nye landsmenn. Det er en del av vår multikulturelle hverdag som vi må ta tak i. Jeg vet bare ikke hvordan. Er det noen intelligente kulturelle tolker der ute?

Ivar Bakke

Redaksjonens lesetips

Bernt Torvild Oftestad

Om frihet og litt til

Ivar Bakke berører det problem som i et par tiår har plaget den sekulære liberalismen.  Hvordan skal man komme til rette med ytringer som av en minoritet oppfattes som "blasfemiske"?  Bør man ikke her vise takt og varsomhet? 
Trenger ikke minoriteter et særlig vern mot det de oppfatter som krenkelser osv.? Men om man går inn på en slik linje, hva blir det da av ytringsfriheten - en av de aller viktigste friheter i det modern demokrati.  I lengre tid har sekularister brukt nærværet av en muslimsk minoritet som en brekkstang mot kristendommens offentlige hegemoni i vårt samfunn. En person med et religiøst avvik fra den "offentlige kristne religion" har vært prinsipielt tilstrekkelig til å forlange sekularisering av det aktuelle offentlige område. Bort med kristne skolegudstjenester, bort med den kristne religionens særstilling i Krl-faget. Den muslimske innvandring kunne tjene den sekularistiske politikk. Nå melder regningen seg. Naturlig nok reagerer mange muslimer på "blasfemi". Men i vårt eget samfunn kan man nokså lett bringe slike reaksjoner til ro. Men nå har det vist seg at ideologien om den truede muslimske minoritet som i avmakt må finne seg i trakassering, er en grov forenkling av den konkrete virkelighet. 

Den som kommer med forhånende ytringer om profeten, løper den risiko å bli drept for det av radikale muslimer fortrinnsvis fra utlandet. I så henseende er ytringsfriheten blitt klart begrenset i vårt eget samfunn av krefter fra den internasjonale muslimske verden. To forhold er her avgjørende. Islam kan være så mangt. Det blir stadig understreket og med rette. Men det kan ikke neglisjeres at islam vil kunne motivere individer, grupper, folkemengder, organisasjoner, ja, i verste fall stater som ser det som en religiøs plikt å ta livet av blasfemikere, konvertitter osv. osv. Hvorvidt dette er en mistolkning av islam, trenger man ikke å ta stilling til. Det er en gitt tolkning som gjør seg gjeldende i teori og praksis. Det andre forholdet er at de liberale friheter inklusive ytringsfriheten hevdes å være universale. Hverken filosofisk eller praktisk holder en slik vurdering vann. Men den tematikk trenger man ikke å gå inn på. 

Viktig er det faktum at bare nasjonalstaten har mulighet til å verge de "universale" mennskerettigheter. I dag er det stas for noen å bryte ned nasjonalstatens betydning. Og man gjør detaltså  i en tid da man står overfor en form for muslimsk universalisme som ser det som rett å straffe dem som krenker islam og det på tvers av landegrenser uten respekt for nasjonalstatens lover.  Til sist er det nærliggende å minne om den franske opplysningsfilosofen Voltaires device: "Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil kjempe til døden for din rett til å si det". Sekularismen har nedkjempet kristendommen som kulturelt fundament for samfunnet ved å kamp for islams frihet i et flerreligiøst  nasjonalt samfunn. Men det forutsetter at man bare tillater en bestemt liberal og tolerant utgave av  islam.  

Det vi ser og vet er at en militant utgave av religionen har sin plass i verdenssamfunnet. Voltaires device var og er en retorisk flotthet. Og var det allerede på 1700-tallet. Den revolusjon Voltaire selv bidro til, kappet som kjent hodet av politiske avvikere. I dag ville Voltaires device kanskje måtte lyde: "Jeg vil kjempe til døden for din rett til å ta livet av meg." Den liberalistiske sekularisme har med andre ord brakt oss inn i et uføre som både er basert på en selvmotsigelse og som målbærer en idyllisk oppfatning av den politisk-ideologiske virkelighet.

Samtalens tynne tråd.

Takker for svar. Det er en god begynnelse for fredelig sameksistens. La meg kommentere det jeg synes virker uklart i din posisjon:

I lengre tid har sekularister brukt nærværet av en muslimsk minoritet som en brekkstang mot kristendommens offentlige hegemoni i vårt samfunn. En person med et religiøst avvik fra den "offentlige kristne religion" har vært prinsipielt tilstrekkelig til å forlange sekularisering av det aktuelle offentlige område. Bort med kristne skolegudstjenester, bort med den kristne religionens særstilling i Krl-faget. Den muslimske innvandring kunne tjene den sekularistiske politikk.Nå melder regningen seg.

Dette må du utdype. Du bruker mistankens hermeneutikk som stempler motpartens argumenter som vikarierende motiv.  Men motpartens eventuelle bruk av argumentasjon som "brekkstang" for en eller annen interesse eller skjult agenda er ikke avgjørende for om hvorvidt hans argumenter måtte være verd å lytte til. Akkurat det trodde jeg var abc innenfor en såkalt herredømmefri diskurs.

En annen sak er at jeg tror dagens norske kristne bør løfte blikket ut over talerkenkanten og ta inn over seg følgende faktum:Nordmenn flest er ganske enige om at vi ikke vil tilbake til den tid hvor norske geistlige ropte på sensur av bøker og film eller hetsing av folk på grunn av seksuell legning. Spesielt troende kristne burde se filmen "Life of Brian", den utsier noe veldig klokt om vårt tema. Den tid er forbi hvor vi lever i en kristen europeisk enhetskultur, og den er det ingen grunn til å lengte tilbake til heller. 

Den fordret en bruk av verdslig makt i religionens tjeneste som også de fleste kristne og muslimer av i dag oppriktig tar avstand fra, og godt er det. Hovedpuljen av etnisk norske jule-kristne er, tross en mer eller mindre salig blanding av religiøs alternativ-shopping enige på et vesentlig punkt: En hver instans som måtte oppkaste seg til rollen som autoriserte formidlere av hellige tekster (teologer, imamer o.a.) og som i kraft av religionen gjør krav på gudommelig autoritet og menneskelig underkastelse vil bli møtt med en ganske besluttsom motstand - ja kanskje også forakt. De vil måtte svare for en katalog av eksempler på maktmisbruk begått i religionens navn.

Slik sett "melder regningen seg" for kirken. Dere har en fortid som ikke akkurat innbyr til nedlatenhet overfor de liberale motkreftene. De satte skranker for hvor mye makt en hadde rett til å utøve mot andre i religionens navn. Forståelsen av mennesket som sin egen herre, ansvarlig for egne valg og verdidommer, og sekulariseringen av det offentlige rom er en forutsetning for demokratiet. Den seige motstanden mot det fra kirkelig hold er ingen tilfeldighet, på samme måte som de marxistiske diktaturstater ikke bør forstås som et uttrykk for menneskelig skrøpelighet, men som en logisk følge av sin ideologi. Det er en sammenheng her i begge tilfellene, og jeg tror folk flest ser den.

I dag er det stas for noen å bryte ned nasjonalstatens betydning. Og man gjør detaltså  i en tid da man står overfor en form for muslimsk universalisme som ser det som rett å straffe dem som krenker islam og det på tvers av landegrenser uten respekt for nasjonalstatens lover.

Interessant at en representant for den katolske kirken skriver dette i et land hvor kongers legitimitet har vært avhengig av pavens aksept. Jeg er også tilhenger av nasjonalstaten, og at vårt lands lovgivning skal ha et forpliktende forhold til menneskeretter. Men jeg mener at rettsstatens prinsipper har prioritet foran ulike skiftende stemningsbølger i folkeflertallet. Et eksempel er holdningen til dødsstraff etter krigen, der har kirken en historie å være stolt av.

Den liberalistiske sekularisme har med andre ord brakt oss inn i et uføre som både er basert på en selvmotsigelse og som målbærer en idyllisk oppfatning av den politisk-ideologiske virkelighet.

Interessant bruk av adjektiv. Du avviser en "idyllisk oppfatning" - formodentlig er motsatsen til idyll en barsk realisme, som er den posisjonen du inntar? Du skriver dette til slutt, etter en ytterst pessimistisk beskrivelse av utsiktene til en fredelig sameksistens med en muslimsk minoritet.

Jeg ser litt annerledes på det, og har følgende idylliske oppfatning av verden og historien: Vi kan leve sammen med ulike religiøse oppfatninger hvis vi forplikter oss på et minimum av felles verdier og at ingen kommer til å vinne en total seier. Det beste eksempelet her synes jeg er kirkehistorien. Hvem skulle trodd det etter 30-årskrigen? Da kunne man med all rett  bytte ut et ord i følgende påstand:

Men det kan ikke neglisjeres at kristendommen/islam vil kunne motivere individer, grupper, folkemengder, organisasjoner, ja, i verste fall stater som ser det som en religiøs plikt å ta livet av blasfemikere, konvertitter osv. osv. Hvorvidt dette er en mistolkning av kristendomen/ islam, trenger man ikke å ta stilling til.

"Realkristendommen" som historisk fenomen - som er en ekvivalent til "realsosialismen"- står ingenlunde tilbake for dagens mulla-regimer hva brutalitet, korrupsjon og vilje til makt angår.  Men dagens kirke er i praksis sekulariserte hva angår synet på religionens plass i samfunnet. Det kan man naturligvis avfeie som lunkenhet og spytte ut av sin munn. Jeg tror majoriteten av dagens kirke er seg bevisste at de er en religiøs minoritet, og de har lært seg å leve med det. 

Min og mange andre sekulære liberales visjon og håp er at disse troende kristne - i likhet med sine brødre og søstre i de andre monoteistiske religionene - skal leve i fred i vårt samfunn og kunne utøve sin religion. Men det forutsetter at noen bryr seg litt om prinsipper og har en vilje til å holde i gang samtalens tynne tråd. En kunne savne en kirkens mann av Hallvard Rieber Mohns format.

Og jeg tror kirken skal få se at deres gamle motstandere blir de viktigste støttespillerne. Det er nettopp den liberale (ikke liberalistiske) sekularisme som skal sørge for retten til fortsatt å kunne utøve en kristen tro i vårt land. For det er dessverre ingen selvfølge. Flertallet av befolkningen bryr seg i liten grad om prinsipper. Slik var det den gang folk flest mente at folk som pleiet omgang med djevelen naturligvis måtte dø hvis det var hold i anklagene. Og slik var det dessverre mer enn en gang i vårt forrige århundre når massene med begeistring eller likegyldighet mottok nyheten om politiske eller religiøse dissidenter var blitt drept av staten.

Derfor vil jeg bare slutte meg til Kjell Skartveits spørsmål - og adressere det til alle kristne lesere av denne avisen: Du hevder at de liberale rettighetene ikke er universelle. Hvilke vil du avskrive for egen del?

Ivar Bakke

Publisert på Vårt Lands debattblogg http://www.verdidebatt.no/debatt/cat36/subcat38/thread124926/

Kritikk av livmorfeminismen

Mange kvinner og menn føler seg lettet over at 70-tallsfeminismens idealer synes passé. Nå skal vi endelig igjen "få lov til" å akseptere at det er forskjell mellom kjønnene. Kvinner skal igjen få dyrke sin kvinnelighet, sies det. Men hva betyr det?

Den svenske forfatteren Nina Bjørk leverer en rekke høyst betimelige påminnelser i sin bok "Under det rosa teppet". Hun dissekerer herskende forestillinger med en forstandskraft og elán som gjør det morsomt å lese. Noen vil kanskje bli skuffet over innholdet. De kjønnsroller hun angriper er en del av vår identitet. Vi er altså ikke gode nok? Er det ikke for vanskelig å skulle blåse i hva som står skrevet i vårt kjønns-rollehefte, nesten som å spille teater uten manus?

Bjørk er ingen naiv dyrker av den "naturlige" kvinne som kaster kulturens ubehagelige maske. Men hun ønsker seg en kulturelt overført ideal hvor kjønn blir en underordnet størrelse, der en blir vurdert individuelt, og ikke ut fra rase eller kjønn. Hun minner oss om at kvinne er noe en blir; det som framstilles som "kvinnelige egenskaper", er tillærte ferdigheter, overført i en bestemt kulturell sammenheng. Våre masker og rollespill er altså ikke et bevis for biologisk naturlige egenskaper. De er kulturens overførte normer og konvensjoner som forteller oss hva det vil si å være kvinne, mann – menneske. Det rolleheftet kan skrives om.



De som ønsker å opprettholde dagens situasjon, er alltid raske med å stemple avvikende oppfatninger som ideologi. Deres egne standpunkt, derimot, er naturlige og selvinnlysende, basert på "sunn fornuft". Uttrykket "common sence" passer bedre her; det som alle vet og følgelig ikke behøver argumentere for. (Slik alle en gang ved selvsyn forvisset seg om at jorden var flat) Alle kan jo se at jenter er mer opptatt av utseende, eller at gutter er mer aggressive. Dessuten har jo forsknings-resultat påvist forskjeller mellom menn og kvinners hjerne. Menn er målbevisste logikere, - kvinner, derimot, tenker på mange ting på en gang, hevdes det. De er de fødte omsorgspersoner og noen kløppere til kommunikasjon. (Det er derfor de skal hjelpe menn til å bli hele mennesker som slutter med slike barnsligheter som krig og vold)  Biologiske argument blir fremført i dag, som for hundre år siden. Og slik folk flest i forrige århundre visste at kvinner var uegnet for politikk, vet dagens sunne fornuft at de nettopp på grunn av sine kvinnelige egenskaper bør få styre en verden som er skakkjørt av "middelaldrende menn". 

Fra filmen "Thelma & Louise" 1991

Men hvis det er slik at disse styrende menn er biologisk programmerte, slik en flokk sjimpanse- hanner er det, da er barbariet uvegerlig et faktum, da lever vi i den kapitalistiske jungelen. Det gjenstår bare for kvinnene å finne seg en sterk beskytter – eller å gjøre som kvinneheltene Thelma og Luise; slå mannen i hjel. 

Å slåss mot kultur og tradisjon er vanskelig, men mulig. Å slåss mot Naturens Orden, er dumt og fåfengt. Naturen behøver ingen begrunnelse. Derfor maskerer politiske ideologer ofte sin ideologi som natur. Bjørk bestrider ikke forsknings-resultat, men hun viser hvor ideologisk ladet tolkningen av dem er.

Det kan godt være at det finnes en statistisk påvisbar forskjell mellom gutter og jenters biologiske utrustning, utover den åpenbart synlige. Men spørsmålet om hvordan vi oppfatter naturen, er alltid et kulturelt spørsmål. Mennesket bestemmer selv hvilke sider av pattedyrs instinkt- styrte adferd som bør overføres til menneskelivet. Vi kan ikke løpe fra ansvaret ved våre moralske valg ved å henvise til at sånn og slik er det i dyreverdenen, og mennesket er et pattedyr. I så fall gjentar vi tankeløst en teori som legitimerte fascismen. Naturen er indifferent overfor andres lidelse. En kan bare argumentere moralfilosofisk for hvordan mennesker bør leve, om dette sier vitenskapen og naturen ingen ting. Å presentere verdistandpunkt som forskningsresultater er buktalerkunst.

Mye kvinneforskning har i praksis bidratt til å hamre inn forestillinger om en mannlig og kvinnelig essens. Kampen for likestilling er avblåst, i stedet får dagens kvinner vite at alt det kvinner gjør og er, er det gode, bare de er seg selv, dvs. ikke blir som menn. Feiringen av irrasjonalitet som en særegen kvinnelig intuisjon, gjør at en kan tildele seg det privilegium å handle uten å begrunne/rettferdiggjøre sine valg. Det er blitt "progressivt" å oppgi fornuftens krav til begrunnelse og konsistens. Det er angivelig så kvinnelig. Dagens elendighet beskrives som en følge av en "mannlig logosentrisk rasjonalitet" – det kvinnelige ligger i alt det som vesten tilsynelatende fornekter. Kvinnen blir et ikon og en utopi, en bærer av alle dyder, det perfekte offer. Det blir muligens både selvbevissthet og identitet av slikt. Men er dette en strategi for frigjøring og myndiggjøring av mennesker?

Hva som er "naturlig" har variert gjennom tidene. Det mest naturlige for oss, er den kulturen vi er vokset inn i. Dens selvsagte forestillinger oppleves som truet når Den Fremmede gjennom sin væremåte viser oss at det går an å leve og tenke annerledes. Slik sett er rettighets-feminismen fortsatt en ubehagelig utfordring, med sitt utgangspunkt i et ikke- realisert ideal. Nina Bjørk er en rettighets-feminist i Simone de Beavoirs tradisjon. Hun mener at det i prinsippet skal ligge åpent for oss selv å velge hvem vi skal bli. Samtidig ser hun klart at den forrige generasjons feminister betalte en høy pris for sitt frihetsprosjekt: De befant seg i et sosialt vakuum som ikke anerkjente dem som kvinner. Fordi kjønn fortsatt er en viktig del av vår identitet, blir det er enklest å falle tilbake til gårsdagens rollemodeller. Ukebladene gjør dyd av dette, det er så velsignet dristig å "endelig få tenke på seg selv" – dvs. pleie sin kropp slik at den blir "naturlig kvinnelig". Naturens naturlige kvinnelighet holder nemlig ikke mål, for å bli skikkelig naturlig må en fjerne naturlig hår på ben og armer, trimme og smøre, pleie og stelle. Å være naturlig er, som Oscar Wilde sa, en veldig anstrengende stilling å posere i.


"Jeg tror ikke at den beste strategien for å kritisere motepressens kvinnebilde er å hevde at det undertrykker den sanne kvinnen. […] Vi bør ikke imøtegå livmorfeministene utelukkende ved å si at de tar feil, men også ved å vise at det de presenterer er en ideologi."

En må m.a.o. tvinge dem til å begrunne sine moralske forestillinger.

"Når jeg sier at menn og kvinner faktisk kan være mennesker, individer, er ikke det en absolutt sannhet – også det er en ideologi, men det er en ideologi som jeg tror fører til en større frigjøring fra reduserende kjønnsidentiteter."

Jeg velger å fokusere på dette ene, da det er forfatterens mest sentrale poeng. Blindheten for menns erfaringer med kvinners makt og det typisk øvre middelklasse-perspektivet ved boka, lar jeg ligge. Man(n) får kanskje si seg fornøyd.

Ivar Bakke
  Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !





(anmeldelse av Nina Bjørk: "Under det rosa teppet – et blikk på 90-tallets feminisme"Gyldendal 1998)

Les boka online her

Jean Améry - Deutsche Fassung

An der Grenze des Verstandes

In Norwegen liest man ständig Bücher über den Krieg, hiervon ist der Markt überschwemmt. Wenige von diesen spiegeln ihn als ein schwarzes Loch der Zivilisation wider, ein Abgrund für Herz und Verstand. Norwegische Kriegsgeschichte ist oft die Geschichte über den Kampf für unsere eigenen Ideale und Werte ein fremde, «unnorwegische» Eindringling entgegen.(und auch den Kampf gegen unsere «Vaterlandslose» Überläufene).

In Deutschland dagegen kann der Krieg ja kaum eine erbauliche, nationale Rahmenerzählung werden, in der alles im Lot ist. Die deutsche Kriegsgeschichte ist natürlich von Selbstprüfung geprägt. Was haben deutsche Nationalisten nicht alles unter der Fahne "Treue zum Vaterland" begangen?

Für mache Leute stellten der Krieg und die Judenaus-rottung in diesem Jahrhundert keine Anfechtung dar, sondern wird genauso als Tatsache gesehen wie es klar ist, daß man nach dem Sturz aus dem 10. Stock tot ist. So ist nun einmal die Welt eingerichtet, sagen sie, und rotzdem: Diejenigen, die nicht einmal innehalten und über diese Tatsache als "Zivilisationsproblem" nachdenken, diejenigen, die also die unfaßbaren Schandtaten dieses Jahrhunderts als trivilaen Fakt abtuen, bewegen sich total an der Oberfläche.

In Deutschland ist J.Amery ein bekannter Verfasser, in Norwegen dagegen fand sich lange kein Verleger. Aber 1994 erschien "Jenseits von Schuld und Sühne" im Document Verlag. Allerdings wurde es, abgesehen von einer Kritik in der Tagespresse, mit Schweigen bergangen. Amery hat verschiedene Menschen im Konzentrationslager beschrieben. Er erwähnt die, die sagen: „Es wird immer Krieg geben" und zieht die Schlußfolgerung, daß der volkstümliche Fatalismus weit zweckmäßiger ist als der von den Intellektuellen bei der Begegnung mit der radikalen Bosheit produzierte zwecklose Protest gegen die Beschaffenheit unserer Welt.

Die klare Vernunft des Verfassers hat die Vorstellung einer normalen, zivilisierten, humanen Welt herausgefordert. Es ließ sich einfach nicht mit ihren eigenen Erfahrungen in Einklang bringen. Amery sieht sich völlig allein und vollständig seinen "Gegen-Menschen" ausgeliefert. Menschen, die aus ihm alle jene Werte herausgetreten haben, die er bisher als allgemeingültig betrachtet hat. Sie waren es nicht. Die Juden waren allein, ohne jemanden, an den sie ihre Apelle hätten richten können. Was die reale Welt ist, erfuhr er als die alte verging. Als ob es bloß ein Traum war, aus dem er schroff geweckt würde. Amery hat etwas ganz anderes erlebt. Er will nicht vergessen. Er hat das Deutschland der Nachkriegszeit erlebt. Aber warum sollte er glauben, daß die Nachkriegszeit die Wirklichkeit ist, und Auschwitz ein schlechter Traum? Es scheint ihm, daß es sich gerade umgekehrt verhält.

Sie hatten sich von im abgewandt, fast jeder Mensch in das alte Deutschland wozu er sich als zugehörend meinte. Er war nicht mehr ein Teil von ihrer Gemeinschaft. Amery betrachtet sich selbst nicht als Jude, er war vor allem sich selbst: ein individuell Angehöriger einer Deutschen Gesellschaft. Er war, wie so viele, ein nichtreligiöser Jude, er hatte mit der Welt seiner Urgroßeltern wenig gemeinsam. Aber hilft es, wenn Du Dich als etwas bezeichnest, während die Welt darauf besteht, daß Du ein anderer bist?

Das Essay Amerys über Heimatgefühl und Zugehörigkeit ist eines der einsichtsvollsten und ergreifendsten, das auf norwegisch auf diesem Gebiet überhaupt vorliegt. Als Flüchtling in Frankreich und Belgien hat es ihm kein Trost gegeben, über «das anderen Deutschland» zu denken. Dazu war auch nicht der kleine Kreis immigrierter Anti-Nazisten geeignet - eine winzige Insel in einem Meer von Gleichgültigkeit, Feigheit und Verachtung. Amery verlor sein Vaterland. Er hatte niemanden, dem er sich zuwenden konnte, keine Instanz, an die er appelieren konnte. 

Amery erinnerte sich nach den Krieg nicht nur an die Wildtiere in SS-Uniform. Er erinnert sich an die abgewandte Gesichter, die jene gleichgültig zufriedene Zivilisten die z.B. ein «Judenmantel» organisiert haben. Die der glatt jüdische Besitztum übernommen habe, und später es nur widerwillig zurückgeben mußten, weil es «also noch» einiger Überlebenden gab.

Nach solchen Erlebnissen scheint der heutige wohl geölte Wohlfahrtsstaat sich etwa unwirklich und bedrohlich. Wieso glauben wir, daß jeder etwas gelernt hat von einer Vergangenheit, die niemand mehr hören will? Warum sollte man an Wandlung glauben, wenn die selbstgefälligen Henker jetzt mit satter Zufriedenheit als respektierte Mitbürger leben und wirken? War Auchwitz eine Klammer, eine Ausnahme, oder war es gerade die Wahrheit, die man erwarten konnte? Du siehst sie friedlich auf dem Bürgersteig spazieren. Nachkriegsmenschen in wohl geordneten Verhältnissen. Satte, zufriedenene oder besorgte - sie alle denken nur an Morgen. Sie wollen nicht mehr das sinnlos Böse von gestern hören. 

Warum solltest Du Vertrauen zu der heute selbstverständlichen Freundlichkeit fassen? Die Zeugnisse der Opfer klingen wie anmaßenden unwirkliche Stimmen aus einer immer ferneren Welt.

"Es gibt keinen Alltag mehr" schreibt Gunvor Hofmo. Sie hat das Gedicht in einer Zeit geschrieben, die uns jetzt fern scheint, eine Zeit, die die Wahrheit über Holocaust gerade bewältigt hat. Was sollen wir jetzt sagen? "Krieg wird es immer geben" sagen wir. Und wir zucken die Achseln während wir die vielen jüngeren Beispiele von Morde gegen unerwünschter Volksgruppen aufzählen. 

"Na und" ? Sind alle Juden vergeblich gestorben, ist ihr Los wieder Alltag geworden? Ist Amery ein unzeitgemässiges apropos, ein Verstörter der konstruktiven, nach Zukunft gerichtete Gegenwelt die das Böse hinter sich liegen muß und wollen ? So wird es vielleicht aufgefaßt. Sein Fremdheitsgefühl bricht mit verzweifelter Intensität durch in seinem Essay über den Widerwillen gegenüber dem Nachkriegsdeutschland des 60-Jahre. Amerys lakonische Feststellungen blieben ein Protest gegen das Böse. Ein nüchterner, konkreter und mäßiger Realismus. Und trotzdem ein metaphysischer Protest, wie P.W. Zappfe es in seiner Abhandlung "Über das Tragische" formuliert.

"Sollen wir, die noch leben, die Ernte des Todes zählen" heißt es in einer griechischen Tragödie. Aber ausgerechnet das tut unser metaphysischer Mensch: Er zählt den Herbst des Todes, und führt ihnen mit seine Hand voran und fordert ein Sinn mit ihrem Leben. Und er zählt den ungeborenen Keim und alle stehen ihm so nahe, weil sie Menschen sind. Durch seine metaphysische Forderung ist er ein Gott, weil er die Welt in seinem Herzen trägt und ein Sklave, weil dieses Gewicht steht im Begriff ihm zu malmen.»

In der klaren Sprache Amerys findet sich kein morbider oder esthätisierender Ton eines falschen Weltschmerzes auf sicherem Abstand. Amery ist der Meinung, daß das einzige, das den Überlebenden das schwere Gewicht dieser Erlebnisse ein bißchen erleichtern kann, ist, daß es entgegenhalten wird Den Henkern gegenüber, unserem kollektiven Bewußtsein gegenüber. Wenn nicht, werden die verstoßenen wieder ein unerwünschter und beschwerlicher Rest werden, den wir am liebsten vergessen.

Dies ist also passiert. Wenn die sich nicht als eine Gewissheit über uns selbst verstanden wird, wird es sich mit schlafwandlerischer Sicherheit wiederholen. Vielleicht ist was falsch mit dieser Unversöhnlichkeit der Intellektuellen, mit ihrem Widerwillen, sich mit einer religiösen oder politischen Erklärung zufrieden zu geben, die das radikal Böse begreiflch, erklärbar und letzten Endes selbstverständlich macht. Aber ohne solche Menschen wären wir alle ärmer, dümmer und gefährlicher. Das allein rechtfertigt den Wert und den Nutzen der Autorschaft Amerys, aber es macht das Leiden nicht sinnvoll. Die Jagd nach Seelenfrieden muß an anderen Stellen stattfinden, aber für jeden, der Reflexion und Verständnis sucht, ist dieses Buch zu empfehlen.

Ivar Bakke

Jeg tilstår å ha levet

Det usaklige, det private slagget av levet liv som en ellers forsøker å skjule, men som en ikke helt kan løsrive seg fra. Ens høyst private opplevelse av verden, for det meste skrevet om natta... Her er det i mer eller mindre ren form, så sant som jeg makter å dikte og lyve om det, dikte det om, så det kanskje blir personlig og ikke bare privat.  Ok, vi tar det sånn høvelig i kronologisk orden:

I gamle dager, da jeg var liten, da var det stormer da... Men da fantes det også Ly. Eller vind til å seile langt bort i. Eller en gammel båt å ro i. 
Kanskje det siste en husker, før alt blir borte, er de første tingene. Storbuska  var vi redde for da vi var små. I grunnen utrolig hva som kunne være skummelt og flaut. Selv noe så tilforlatelig som en bursdag kunne være det. Mye av det som fikk meg til å skrive igjen, handler om et forsøk på å komme overens med det faktum at jeg ikke har noen foreldre som er i live lenger. Og mange av tekstene sneier innom det temaet. Men de er ikke så triste likevel, tror jeg. Denne handler bl.a. om mitt anstrengte forhold til det å snakke i telefon . 

Og så har jeg skrevet en tekst som jeg synes er god og velsignet kort, og den gjør ikke noe forsøk på å gjemme seg, den handler om min far.  Skal vi se, har jeg noe litt  muntrere her tro... Jo, denne handler om å gjøre rent bord og å være indianer. En av bestemødrene mine mente vi lignet litt på Sitting Bull. Hun var ei fargerik dame. Jeg var forresten lenge en kristen indianer. I det hele tatt et visst spenn i interesser og preferanser, og på musikkens område strakk det seg fra salmer til Hendrix. Ja og så har man jo vært bonde. Det var jo ganske ålreit ganske lenge. Men jeg ble etter hvert redd for å ende opp sånn som dette 

Men det begynte jo friskt og entusiastisk med bygging av hus og overtakelse av gård and what not. Og etter hvert ble jeg far til 3 fantastiske barn. De var ofte med i traktoren, sommer som vinter. Vi jobbet mye sammen med en fin fyr jeg håper å en gang å ligne, som er No longer there. Jeg er så gammel at jeg har sett mye forandre seg, også i det yrket som jeg trodde skulle vare evig. Det og mangt annet har blitt gjenstand for en voldsom transformasjon - og ti år før jeg slutta skjønte jeg at folk neppe kunne leve bare av et lite gårdsbruk, og kanskje var det på tide å ta konsekvensen av det. 

Hva er det amerikanere kaller for a decent job, hva er livsnødvendigheter? Jeg begynte å gjøre noen journalistiske oppdrag. Det var jo det å skrive jeg gjerne ville. En gang besøkte vi en av de tyskerne som var på Engeløy under krigen. Det ble et merkelig møte med en generasjon som nå stort sett er borte. Her er mine refleksjoner i møte med den tyske deltakergenerasjonen . Reise er ellers noe jeg gjerne gjør, og jeg liker å snakke med fremmede. Nordmenn er blitt vennligere og flinkere til å omgås fremmede synes jeg. Men vi kan alltids bli enda bedre . 

Nå har jeg flyttet fra Steigen og verden slik jeg kjente den til jeg var 47. Det kan kanskje se ut som om verden går videre, og at en kanskje kan bli lykkelig av å drømme nye drømmer i stedet for å gå til bunns i tapper troskap mot sine gamle. Det er så mangt en har trodd på opp gjennom tidene. Nå er jeg strandet i Bodø. Det er ganske kult, faktisk. Her hører vi hurtigruta både når den kommer og når den går. På den har jeg jobbet i tre sesonger. En møter mange mennesker i en slik jobb, og ellers også, og noen møter etterlater varige inntrykk. Å reise er i det hele tatt noe som åpner for avstand og refleksjon.