Kritikk av livmorfeminismen

Mange kvinner og menn føler seg lettet over at 70-tallsfeminismens idealer synes passé. Nå skal vi endelig igjen "få lov til" å akseptere at det er forskjell mellom kjønnene. Kvinner skal igjen få dyrke sin kvinnelighet, sies det. Men hva betyr det?

Den svenske forfatteren Nina Bjørk leverer en rekke høyst betimelige påminnelser i sin bok "Under det rosa teppet". Hun dissekerer herskende forestillinger med en forstandskraft og elán som gjør det morsomt å lese. Noen vil kanskje bli skuffet over innholdet. De kjønnsroller hun angriper er en del av vår identitet. Vi er altså ikke gode nok? Er det ikke for vanskelig å skulle blåse i hva som står skrevet i vårt kjønns-rollehefte, nesten som å spille teater uten manus?

Bjørk er ingen naiv dyrker av den "naturlige" kvinne som kaster kulturens ubehagelige maske. Men hun ønsker seg en kulturelt overført ideal hvor kjønn blir en underordnet størrelse, der en blir vurdert individuelt, og ikke ut fra rase eller kjønn. Hun minner oss om at kvinne er noe en blir; det som framstilles som "kvinnelige egenskaper", er tillærte ferdigheter, overført i en bestemt kulturell sammenheng. Våre masker og rollespill er altså ikke et bevis for biologisk naturlige egenskaper. De er kulturens overførte normer og konvensjoner som forteller oss hva det vil si å være kvinne, mann – menneske. Det rolleheftet kan skrives om.



De som ønsker å opprettholde dagens situasjon, er alltid raske med å stemple avvikende oppfatninger som ideologi. Deres egne standpunkt, derimot, er naturlige og selvinnlysende, basert på "sunn fornuft". Uttrykket "common sence" passer bedre her; det som alle vet og følgelig ikke behøver argumentere for. (Slik alle en gang ved selvsyn forvisset seg om at jorden var flat) Alle kan jo se at jenter er mer opptatt av utseende, eller at gutter er mer aggressive. Dessuten har jo forsknings-resultat påvist forskjeller mellom menn og kvinners hjerne. Menn er målbevisste logikere, - kvinner, derimot, tenker på mange ting på en gang, hevdes det. De er de fødte omsorgspersoner og noen kløppere til kommunikasjon. (Det er derfor de skal hjelpe menn til å bli hele mennesker som slutter med slike barnsligheter som krig og vold)  Biologiske argument blir fremført i dag, som for hundre år siden. Og slik folk flest i forrige århundre visste at kvinner var uegnet for politikk, vet dagens sunne fornuft at de nettopp på grunn av sine kvinnelige egenskaper bør få styre en verden som er skakkjørt av "middelaldrende menn". 

Fra filmen "Thelma & Louise" 1991

Men hvis det er slik at disse styrende menn er biologisk programmerte, slik en flokk sjimpanse- hanner er det, da er barbariet uvegerlig et faktum, da lever vi i den kapitalistiske jungelen. Det gjenstår bare for kvinnene å finne seg en sterk beskytter – eller å gjøre som kvinneheltene Thelma og Luise; slå mannen i hjel. 

Å slåss mot kultur og tradisjon er vanskelig, men mulig. Å slåss mot Naturens Orden, er dumt og fåfengt. Naturen behøver ingen begrunnelse. Derfor maskerer politiske ideologer ofte sin ideologi som natur. Bjørk bestrider ikke forsknings-resultat, men hun viser hvor ideologisk ladet tolkningen av dem er.

Det kan godt være at det finnes en statistisk påvisbar forskjell mellom gutter og jenters biologiske utrustning, utover den åpenbart synlige. Men spørsmålet om hvordan vi oppfatter naturen, er alltid et kulturelt spørsmål. Mennesket bestemmer selv hvilke sider av pattedyrs instinkt- styrte adferd som bør overføres til menneskelivet. Vi kan ikke løpe fra ansvaret ved våre moralske valg ved å henvise til at sånn og slik er det i dyreverdenen, og mennesket er et pattedyr. I så fall gjentar vi tankeløst en teori som legitimerte fascismen. Naturen er indifferent overfor andres lidelse. En kan bare argumentere moralfilosofisk for hvordan mennesker bør leve, om dette sier vitenskapen og naturen ingen ting. Å presentere verdistandpunkt som forskningsresultater er buktalerkunst.

Mye kvinneforskning har i praksis bidratt til å hamre inn forestillinger om en mannlig og kvinnelig essens. Kampen for likestilling er avblåst, i stedet får dagens kvinner vite at alt det kvinner gjør og er, er det gode, bare de er seg selv, dvs. ikke blir som menn. Feiringen av irrasjonalitet som en særegen kvinnelig intuisjon, gjør at en kan tildele seg det privilegium å handle uten å begrunne/rettferdiggjøre sine valg. Det er blitt "progressivt" å oppgi fornuftens krav til begrunnelse og konsistens. Det er angivelig så kvinnelig. Dagens elendighet beskrives som en følge av en "mannlig logosentrisk rasjonalitet" – det kvinnelige ligger i alt det som vesten tilsynelatende fornekter. Kvinnen blir et ikon og en utopi, en bærer av alle dyder, det perfekte offer. Det blir muligens både selvbevissthet og identitet av slikt. Men er dette en strategi for frigjøring og myndiggjøring av mennesker?

Hva som er "naturlig" har variert gjennom tidene. Det mest naturlige for oss, er den kulturen vi er vokset inn i. Dens selvsagte forestillinger oppleves som truet når Den Fremmede gjennom sin væremåte viser oss at det går an å leve og tenke annerledes. Slik sett er rettighets-feminismen fortsatt en ubehagelig utfordring, med sitt utgangspunkt i et ikke- realisert ideal. Nina Bjørk er en rettighets-feminist i Simone de Beavoirs tradisjon. Hun mener at det i prinsippet skal ligge åpent for oss selv å velge hvem vi skal bli. Samtidig ser hun klart at den forrige generasjons feminister betalte en høy pris for sitt frihetsprosjekt: De befant seg i et sosialt vakuum som ikke anerkjente dem som kvinner. Fordi kjønn fortsatt er en viktig del av vår identitet, blir det er enklest å falle tilbake til gårsdagens rollemodeller. Ukebladene gjør dyd av dette, det er så velsignet dristig å "endelig få tenke på seg selv" – dvs. pleie sin kropp slik at den blir "naturlig kvinnelig". Naturens naturlige kvinnelighet holder nemlig ikke mål, for å bli skikkelig naturlig må en fjerne naturlig hår på ben og armer, trimme og smøre, pleie og stelle. Å være naturlig er, som Oscar Wilde sa, en veldig anstrengende stilling å posere i.


"Jeg tror ikke at den beste strategien for å kritisere motepressens kvinnebilde er å hevde at det undertrykker den sanne kvinnen. […] Vi bør ikke imøtegå livmorfeministene utelukkende ved å si at de tar feil, men også ved å vise at det de presenterer er en ideologi."

En må m.a.o. tvinge dem til å begrunne sine moralske forestillinger.

"Når jeg sier at menn og kvinner faktisk kan være mennesker, individer, er ikke det en absolutt sannhet – også det er en ideologi, men det er en ideologi som jeg tror fører til en større frigjøring fra reduserende kjønnsidentiteter."

Jeg velger å fokusere på dette ene, da det er forfatterens mest sentrale poeng. Blindheten for menns erfaringer med kvinners makt og det typisk øvre middelklasse-perspektivet ved boka, lar jeg ligge. Man(n) får kanskje si seg fornøyd.

Ivar Bakke
  Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !





(anmeldelse av Nina Bjørk: "Under det rosa teppet – et blikk på 90-tallets feminisme"Gyldendal 1998)

Les boka online her