Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 5. februar 2011

Ytringsfrihet og det hellige - den hellige ytringsfriheten? - en debatt.





Hva mener jeg om tegninger av profeten? Jeg tror et slikt spørsmål for mange kommer nokså bardust. De fleste mener vel at det burde være helt greit. Selv hadde jeg ikke noe avklart mening. Jeg synes spørsmålet er vanskelig. 


Ja ikke slik å forstå at jeg blir støtt av tegninger av profeten.
I min verden har han ikke krav på noen særskilt pietet. Men det er jo bare fordi jeg er en av disse sekulariserte vesteuropeerne som kommer fra en etterkristen kulturkrets. For meg er eksistensen av en hellig, religiøs autoritet utenkelig. Enda jeg en gang var en troende kristen. Eller nettopp derfor.


En troende er til en viss grad i eksil, han er en fremmed i verden. «Verden forstår ikke sitt eget beste, den forstår ikke oss som tror. De spotter oss og den Gud de ikke kjenner. Men en dag kommer dommen, da skal de få lære, de som ikke vil høre»

Omentrent slik tenker mange troende av ulike religioner. Dagens kristne kirke har i stor grad adoptert en sekulær tilnærming til den hellige skriften – de ser det ikke lenger som noen kristen plikt å lyde blindt en tekst fra en annen tid. Det kan en betrakte som et forfall, hvis en er en kristen fundamentalist.

For alle oss andre, vi som ønsker å bo i en liberal rettsstat, er det en stor fordel. Vi kan leve side om side med de andre og være enige om å være uenige. Denne prosessen har vært lang og hard. Det finnes enda dem som ønsker seg tilbake til den tiden (det er ikke lenge siden) da norske geistlige skulle bestemme hva slags kulturytringer som burde se dagens lys, og hvem som burde bli stoppet. Det gjør vondt å være fri, uten sikre autoriteter å støtte seg til. Og det gjør vondt når folk håner det som en holder for å være hellig. Men nå som kirken nå må tåle slikt, fra «Life of Brian» til bare kvinnebryst, da kan vel muslimene også lære seg det samme?


Ja, jo for så vidt. Jeg vil bare be om at en tar litt hensyn begge veier. Og at en ikke glemmer den egenskapen jeg med årene har lært å stte mest pris på: Takt og selvinnsikt.

For å ta det siste først: Det er direkte latterlig når en fremstiller det som om ytringsfrihet blir absolutt håndhevet i vårt samfunn, at det er en selvsagt rett for alle. Det er ikke sant. En kan heller ikke hevde at det er en selvsagt del av vår kulturelle identitet. Hver eneste politiske leir har her sine svin på skogen, hvis en ser nærmere etter. Det er ikke bare kirken som har stått for et autoritært syn på ytringsfriheten.
Under den kalde krigen var det bare noen få redaktører som ikke fant det i sin beste orden å sensurere uønskede synspunkt på norsk utenrikspolitikk. For meg gjør det ekstra vondt å se at så mange av de som lever av å ytre seg misakter ytringsfriheten. Et eksempel er den feirede forfatteren Dag Solstad (VG 5.2.1972):




I et sosialistisk land er det forfatternes plikt å hjelpe til med å bygge sosialismen. Å skrive ting som bryter med klare sosialistiske prinsipper er i strid med folkets interesser. Hvorfor skal folket trykke det som er i klar strid med deres interesser?”

Slikt kan en smile skjevt av, eller snerre over, i dag. Det som står fast, er at de aller færreste av oss setter ytringsfriheten over alle andre hensyn. Gjorde vi det, kunne vi straks melde oss inn i foreningen for pedofile nynazisters ytrinsfrihet. Hadde jeg vært redaktør, ville jeg for eksempel ikke ha trykket en antisemittisk karikatur av det slaget en laget i mellomkrigstiden – eller nå, i mange arabiske aviser.


Det handler om å unngå ytringer som fremmer hat mellom grupper. Det er billig å hetse religiøse minoriteter ut fra en selvtilfreds mainstream-kultur. En av de som har vist stor klokskap og respekt på dette området, er Lars Gule. Men å oppfordre til å ta livet av de som ikke viser denne pieteten, det er noe annet.  Akkurat det gjør flere religiøse ledere, og de har støtte hos mange av våre nye landsmenn. Det er en del av vår multikulturelle hverdag som vi må ta tak i. Jeg vet bare ikke hvordan. Er det noen intelligente kulturelle tolker der ute?

Ivar Bakke


Redaksjonens lesetips

Om frihet og litt til


Ivar Bakke berører det problem som i et par tiår har plaget den sekulære liberalismen.  Hvordan skal man komme til rette med ytringer som av en minoritet oppfattes som "blasfemiske"?  Bør man ikke her vise takt og varsomhet? 
Trenger ikke minoriteter et særlig vern mot det de oppfatter som krenkelser osv.? Men om man går inn på en slik linje, hva blir det da av ytringsfriheten - en av de aller viktigste friheter i det modern demokrati.  I lengre tid har sekularister brukt nærværet av en muslimsk minoritet som en brekkstang mot kristendommens offentlige hegemoni i vårt samfunn. En person med et religiøst avvik fra den "offentlige kristne religion" har vært prinsipielt tilstrekkelig til å forlange sekularisering av det aktuelle offentlige område. Bort med kristne skolegudstjenester, bort med den kristne religionens særstilling i Krl-faget. Den muslimske innvandring kunne tjene den sekularistiske politikk. Nå melder regningen seg. Naturlig nok reagerer mange muslimer på "blasfemi". Men i vårt eget samfunn kan man nokså lett bringe slike reaksjoner til ro. Men nå har det vist seg at ideologien om den truede muslimske minoritet som i avmakt må finne seg i trakassering, er en grov forenkling av den konkrete virkelighet. 

Den som kommer med forhånende ytringer om profeten, løper den risiko å bli drept for det av radikale muslimer fortrinnsvis fra utlandet. I så henseende er ytringsfriheten blitt klart begrenset i vårt eget samfunn av krefter fra den internasjonale muslimske verden. To forhold er her avgjørende. Islam kan være så mangt. Det blir stadig understreket og med rette. Men det kan ikke neglisjeres at islam vil kunne motivere individer, grupper, folkemengder, organisasjoner, ja, i verste fall stater som ser det som en religiøs plikt å ta livet av blasfemikere, konvertitter osv. osv. Hvorvidt dette er en mistolkning av islam, trenger man ikke å ta stilling til. Det er en gitt tolkning som gjør seg gjeldende i teori og praksis. Det andre forholdet er at de liberale friheter inklusive ytringsfriheten hevdes å være universale. Hverken filosofisk eller praktisk holder en slik vurdering vann. Men den tematikk trenger man ikke å gå inn på. 

Viktig er det faktum at bare nasjonalstaten har mulighet til å verge de "universale" mennskerettigheter. I dag er det stas for noen å bryte ned nasjonalstatens betydning. Og man gjør detaltså  i en tid da man står overfor en form for muslimsk universalisme som ser det som rett å straffe dem som krenker islam og det på tvers av landegrenser uten respekt for nasjonalstatens lover.  Til sist er det nærliggende å minne om den franske opplysningsfilosofen Voltaires device: "Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil kjempe til døden for din rett til å si det". Sekularismen har nedkjempet kristendommen som kulturelt fundament for samfunnet ved å kamp for islams frihet i et flerreligiøst  nasjonalt samfunn. Men det forutsetter at man bare tillater en bestemt liberal og tolerant utgave av  islam.  

Det vi ser og vet er at en militant utgave av religionen har sin plass i verdenssamfunnet. Voltaires device var og er en retorisk flotthet. Og var det allerede på 1700-tallet. Den revolusjon Voltaire selv bidro til, kappet som kjent hodet av politiske avvikere. I dag ville Voltaires device kanskje måtte lyde: "Jeg vil kjempe til døden for din rett til å ta livet av meg." Den liberalistiske sekularisme har med andre ord brakt oss inn i et uføre som både er basert på en selvmotsigelse og som målbærer en idyllisk oppfatning av den politisk-ideologiske virkelighet.

Samtalens tynne tråd.


Takker for svar. Det er en god begynnelse for fredelig sameksistens. La meg kommentere det jeg synes virker uklart i din posisjon:

I lengre tid har sekularister brukt nærværet av en muslimsk minoritet som en brekkstang mot kristendommens offentlige hegemoni i vårt samfunn. En person med et religiøst avvik fra den "offentlige kristne religion" har vært prinsipielt tilstrekkelig til å forlange sekularisering av det aktuelle offentlige område. Bort med kristne skolegudstjenester, bort med den kristne religionens særstilling i Krl-faget. Den muslimske innvandring kunne tjene den sekularistiske politikk.Nå melder regningen seg.

Dette må du utdype. Du bruker mistankens hermeneutikk som stempler motpartens argumenter som vikarierende motiv.  Men motpartens eventuelle bruk av argumentasjon som "brekkstang" for en eller annen interesse eller skjult agenda er ikke avgjørende for om hvorvidt hans argumenter måtte være verd å lytte til. Akkurat det trodde jeg var abc innenfor en såkalt herredømmefri diskurs.

En annen sak er at jeg tror dagens norske kristne bør løfte blikket ut over talerkenkanten og ta inn over seg følgende faktum:Nordmenn flest er ganske enige om at vi ikke vil tilbake til den tid hvor norske geistlige ropte på sensur av bøker og film eller hetsing av folk på grunn av seksuell legning. Spesielt troende kristne burde se filmen "Life of Brian", den utsier noe veldig klokt om vårt tema. Den tid er forbi hvor vi lever i en kristen europeisk enhetskultur, og den er det ingen grunn til å lengte tilbake til heller. 

Den fordret en bruk av verdslig makt i religionens tjeneste som også de fleste kristne og muslimer av i dag oppriktig tar avstand fra, og godt er det. Hovedpuljen av etnisk norske jule-kristne er, tross en mer eller mindre salig blanding av religiøs alternativ-shopping enige på et vesentlig punkt: En hver instans som måtte oppkaste seg til rollen som autoriserte formidlere av hellige tekster (teologer, imamer o.a.) og som i kraft av religionen gjør krav på gudommelig autoritet og menneskelig underkastelse vil bli møtt med en ganske besluttsom motstand - ja kanskje også forakt. De vil måtte svare for en katalog av eksempler på maktmisbruk begått i religionens navn.

Slik sett "melder regningen seg" for kirken. Dere har en fortid som ikke akkurat innbyr til nedlatenhet overfor de liberale motkreftene. De satte skranker for hvor mye makt en hadde rett til å utøve mot andre i religionens navn. Forståelsen av mennesket som sin egen herre, ansvarlig for egne valg og verdidommer, og sekulariseringen av det offentlige rom er en forutsetning for demokratiet. Den seige motstanden mot det fra kirkelig hold er ingen tilfeldighet, på samme måte som de marxistiske diktaturstater ikke bør forstås som et uttrykk for menneskelig skrøpelighet, men som en logisk følge av sin ideologi. Det er en sammenheng her i begge tilfellene, og jeg tror folk flest ser den.

I dag er det stas for noen å bryte ned nasjonalstatens betydning. Og man gjør detaltså  i en tid da man står overfor en form for muslimsk universalisme som ser det som rett å straffe dem som krenker islam og det på tvers av landegrenser uten respekt for nasjonalstatens lover.

Interessant at en representant for den katolske kirken skriver dette i et land hvor kongers legitimitet har vært avhengig av pavens aksept. Jeg er også tilhenger av nasjonalstaten, og at vårt lands lovgivning skal ha et forpliktende forhold til menneskeretter. Men jeg mener at rettsstatens prinsipper har prioritet foran ulike skiftende stemningsbølger i folkeflertallet. Et eksempel er holdningen til dødsstraff etter krigen, der har kirken en historie å være stolt av.

Den liberalistiske sekularisme har med andre ord brakt oss inn i et uføre som både er basert på en selvmotsigelse og som målbærer en idyllisk oppfatning av den politisk-ideologiske virkelighet.

Interessant bruk av adjektiv. Du avviser en "idyllisk oppfatning" - formodentlig er motsatsen til idyll en barsk realisme, som er den posisjonen du inntar? Du skriver dette til slutt, etter en ytterst pessimistisk beskrivelse av utsiktene til en fredelig sameksistens med en muslimsk minoritet.
Jeg ser litt annerledes på det, og har følgende idylliske oppfatning av verden og historien: Vi kan leve sammen med ulike religiøse oppfatninger hvis vi forplikter oss på et minimum av felles verdier og at ingen kommer til å vinne en total seier. Det beste eksempelet her synes jeg er kirkehistorien. Hvem skulle trodd det etter 30-årskrigen? Da kunne man med all rett  bytte ut et ord i følgende påstand:

Men det kan ikke neglisjeres at kristendommen/islam vil kunne motivere individer, grupper, folkemengder, organisasjoner, ja, i verste fall stater som ser det som en religiøs plikt å ta livet av blasfemikere, konvertitter osv. osv. Hvorvidt dette er en mistolkning av kristendomen/ islam, trenger man ikke å ta stilling til.

"Realkristendommen" som historisk fenomen - som er en ekvivalent til "realsosialismen"- står ingenlunde tilbake for dagens mulla-regimer hva brutalitet, korrupsjon og vilje til makt angår.  Men dagens kirke er i praksis sekulariserte hva angår synet på religionens plass i samfunnet. Det kan man naturligvis avfeie som lunkenhet og spytte ut av sin munn. Jeg tror majoriteten av dagens kirke er seg bevisste at de er en religiøs minoritet, og de har lært seg å leve med det. 

Min og mange andre sekulære liberales visjon og håp er at disse troende kristne - i likhet med sine brødre og søstre i de andre monoteistiske religionene - skal leve i fred i vårt samfunn og kunne utøve sin religion. Men det forutsetter at noen bryr seg litt om prinsipper og har en vilje til å holde i gang samtalens tynne tråd. En kunne savne en kirkens mann av Hallvard Rieber Mohns format.

Og jeg tror kirken skal få se at deres gamle motstandere blir de viktigste støttespillerne. Det er nettopp den liberale (ikke liberalistiske) sekularisme som skal sørge for retten til fortsatt å kunne utøve en kristen tro i vårt land. For det er dessverre ingen selvfølge. Flertallet av befolkningen bryr seg i liten grad om prinsipper. Slik var det den gang folk flest mente at folk som pleiet omgang med djevelen naturligvis måtte dø hvis det var hold i anklagene. Og slik var det dessverre mer enn en gang i vårt forrige århundre når massene med begeistring eller likegyldighet mottok nyheten om politiske eller religiøse dissidenter var blitt drept av staten.
Derfor vil jeg bare slutte meg til Kjell Skartveits spørsmål - og adressere det til alle kristne lesere av denne avisen: Du hevder at de liberale rettighetene ikke er universelle. Hvilke vil du avskrive for egen del?
Ivar Bakke


Ingen kommentarer: