Hjertets hoderegning

 

Det faller meg relativt lett å ikke fortape meg i en nostalgi som drar blikket bort fra dagen i dag. Jeg gleder meg over mange ting som jeg nå kan gjøre, og over mangt jeg ikke lenger må gjøre - hvorav noe som jeg i dag ikke hadde maktet uten hjelp. Å være bonde er ikke noe yrke å bli gammel i.  

Tenk å leve av å være transkribent, et yrke som ikke eksisterte i den form da jeg var en ung mann med livet foran meg. Og som virkelig ikke krever all verden, verken intellektuelt eller fysisk. Sammenlignet med å skulle gjøre levebrød av et lite gårdsbruk er den kroppslige og intellektuelle anstrengelsen for en tur i parken å regne. Jeg har det lille som trengs. Å skrive på pc kan jeg. Skriftlig beveger jeg meg rund i mitt eget morsmål med tilnærmet full førlighet. Måtte det vare inn i støvets år.

Å bli gammel er å miste grepet om mange ting som man før tok for gitt, og følgelig ikke ofret en tanke. Det er ikke så artig å være vitne til. Jeg husker et slikt tilfelle. Jeg var 22 år og landbruksavløser på nabogårdene, og en dag skulle en nabo få støpt grunnmuren til et nytt melkerom. Og gamle Eilert skulle hjelpe oss. 

Han hadde vært en av modernitetens pionerer i bygda vår, innehaver av det man den gang kalte anleggsmaskiner, og han drev en tid med arbeidsoppdrag på anbud.  Teknologiens gjennombrudd i et gammelt jordbrukssamfunn krevde nye ferdigheter og kunnskaper, og de som ikke hang med var før eller senere ute av dansen. 

Eilert hadde peiling på mangt. Han var lenge mannen mange dro til når noe måtte sveises – dette var før alle bønder hadde fått egne sveiseapparat. Han forstod seg på dynamitt, og det kom godt med når for store steiner skulle fjernes under nydyrking. Han hadde en tid reist rundt og slaktet. Han var «både bukk og bjørn», som vi sa om allsidige folk. Eilert hadde laget en kulefanger til luftgeværet mitt, sveist sammen av «skoningen» fra gamle hestevognhjul. De hadde rette tykkelse og krumning. 





Nå skulle han hjelpe naboen og fylle sand i sementblanderen med frontlaster, mens jeg skulle hive inn sement og trille betong. Ting måtte gå kvikt unna slik at vi fikk fylt forskalingen innen dagen var omme. Men Eilert hadde det ikke i fingrene lenger. Ved et par anledninger holdt han på å velte blanderen. Og jeg, som inntil nylig bare var guttungen til naboen, måtte overta traktorkjøringa for den forhenværende kretsmester. Det skjedde uten store fakter eller overflødig replikkveksling. Men vi vekslet blikk, og det rakk å brenne seg fast i minnet.

Jeg husker det fortsatt, og jeg tenker på det her jeg sitter. Jeg faller i tanker over en driftsbygning som nå står tom og to menn som nå er borte, Eilert og bonden han så gjerne skulle hjelpe.

Foto: Solveig Brennvik

«Vi er skrøpelige dødelige skapninger, oppmerksomme på vår dødelighet selv når vi skyver den vekk fra oss, latt i stikken av vår egen forvirring. Og sånn skrudd sammen at når vi sørger over dem vi har mistet sørger vi også over oss selv. Som vi var. Som vi ikke lenger er. Som vi en dag overhode ikke lenger vil være til.»

Joan Didion. The Year of Magical Thinking

 

Noen små biter av virkeligheten - Ossietzky-saken og vi.

 

For English, read here.

Arthur Koestler skrev en artikkel i New York Times Magazine i 1944: «En hund som blir kjørt over av en bil forstyrrer vår følelsesmessige likevekt og fordøyelse; 3 millioner jøder som blir drept i Polen gjør oss bare litt uvel. Statistikk blør ikke, det er detaljene som teller. Vi er ikke i stand til å favne hele prosessen med vår oppmerksomhet, vi kan bare fokusere på små biter av virkeligheten.»

Jeg tror Koestlers observasjon er treffende. Og at det er grunnen til at nazismen grusomheter, som i dag er blitt gjort levende gjennom utallige små biter av virkeligheten gjennom bøker og film, for europeere flest er langt mer virkelig og også følelsesmessig mobiliserende enn de millioner som havnet under hjulene i de kommunistiske diktatur. De er fortsatt bare en ansiktsløs statistikk som ikke berører oss.

Høsten 1935 virket det ikke særlig sannsynlig at den tyske journalist og redaktør Carl von Ossietzky skulle bli tildelt Nobels Fredspris. Fra dagboksopptegnelsene til utenriksminister Koht, som var medlem av nobelkomiteen, vet vi i dag at ingen av dens medlemmer i 1935 gikk inn for hans kandidatur. Og man ble heller ikke enige om noen andre verdige kandidater det året. Arbeiderpartiets utenriksminister sa at Ossietzkys kandidatur neppe hadde kommet opp hvis han ikke hadde blitt arrestert av nazistene, noe som for Koht tilsa at hans faktiske arbeid for freden var for ubetydelig til å rettferdiggjøre en pristildeling. «Så det er korrekt å si at jeg var imot den, men jeg ble aldri utfordret til å yte noen motstand mot et kandidatur som ingen hadde foreslått», mintes Koht et år etter.

Kampanjen for Ossietzky hadde utspring i tyske eksilkretser, med London og Paris som de viktigste. Den fikk et betydelig bidrag fra den 22 år gamle politiske flyktningen Herbert Ernst Karl Frahm, bedre kjent under sitt dekknavn Willy Brandt.

I et brev til Konrad Reisner skrev Brandt at det var riktig å fortsette kampanjen for Ossietzkys kandidatur, selv om han anså det som en tapt sak. Han var blitt informert av sin venn Finn Moe, Arbeiderbladets utenriksmedarbeider, som var pessimistisk fordi i Norge var Ossietzkys publisistiske gjerning så ukjent at man vanskelig kunne mønstre en liste med kjente norske navn som kunne stille seg bak hans kandidatur. Ossietzky var hovedsakelig kjent på grunn av protestene mot hans politiske fangenskap, og ikke på grunn av sin tidligere virksomhet, som jo ville være det en fredspriskandidat måtte bli vurdert ut fra. Så kampanjen for hans kandidatur fortsatte mer ut fra moralsk forpliktelse enn av håp om seier.

Men så, den 22. november 1935, fikk de uventet hjelp fra en stor forfatter og Hitler-beundrer: Knut Hamsun. Hamsuns angrep på Ossietzky ble slått stort opp i hovedstadens viktigste borgerlige aviser, Tidens Tegn og Aftenposten. Og det var holdt i en personlig tone: «Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn demonstrerer mot?» spurte Hamsun. «Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?».

Innlegget sparket i gang en voldsom debatt, en debatt som ikke bare engasjerte norske forfattere og studenter, men også bandt det ferske regjeringspartiet til masten gjennom resolusjoner og uttalelser fra stortingsrepresentanter og partipresse som hadde tatt et tydelig standpunkt for Ossietzky. Willy Brandt mente Hamsun faktisk hadde hjulpet å fremme Ossietzkys sak. Og den tyske ambassadør i Norge vurderte effekten av det på samme måte.

Den ferske regjeringen bestod av en usannsynlig koalisjon mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, og det var få som spådde den et langt liv. Bare to år tidligere hadde Arbeiderpartiets statsminister Johan Nygaardsvold sagt i en tale at «det er Bondepartiet som har knesatt fascismen her i landet» Nå ledet han en regjering bestående av de to ideologiske arvefiender. Men koalisjonen holdt, og den bidro til å styrke det politiske sentrum og parkerte de mest ytterliggående fløyene utenfor. Men å dømme fra partiorganene Nationen og Arbeiderbladet lå det fortsatt verdener imellom dem. Arbeiderbladet hadde skrevet støttende om Ossietzky allerede i 1934, mens Nationen, som aldri la skjul på sine fascistiske sympatier, førte en kampanje mot Ossietzky. Den tyske ambassadør Heinrich Sahm rapporterte til sine overordnede i Berlin i 1938 at når man leste Nationen «fikk man inntrykk av å ha en nasjonalsosialistisk avis foran seg.»

Arbeiderpartiet var kommet fra opposisjon og inn i maktens korridorer og skulle nå håndheve et lite lands nøytralitetspolitikk i et stadig mer truende internasjonalt klima. Konsensusoppfatningen om hvordan man best ivaretok et lite lands interesser var en streng opprettholdelse av nøytralitetslinjen og å ikke utfordre noen av stormaktene. Koht strakk seg veldig langt for å fortsette denne linjen. Det hadde fungert bra før.

Hva motiverte de som var tilhengere av Ossietzkys kandidatur i Norge?

Bortsett fra Sigurd Hoel, Mimmi Sverdrup Lunden og journalisten Ragnar Vold, som alle var usedvanlig velinformert, kan en vel hevde at de aller færreste hadde lest noe av ham. Men de visste, i den grad de var informert av den Dagblad-liberale og den sosialistiske pressen, at han med stort personlig mot hadde bekjempet de krefter som nå hadde vunnet maktkampen i Tyskland. Og at han derfor nå, som mange tusen andre fiender av regimet, ble holdt innesperret og mishandlet i et diktatur. Ossietzky ble et levende symbol på en kjempende humanisme som gjennom sin enkeltskjebne anskueliggjorde det tyske regimets brutale karakter.

Hamsuns angrep på Ossietzky fikk et tilsvar i Dagbladet samme dag. Nordahl Grieg, for øvrig en utrettelig forsvarer av Stalins rettspraksis, formulerte et effektivt svar på Hamsuns angrep:

«Her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje det vil være av de tingene vi ikke glemmer – den store mektige verdensberømtheten som spør og mannen i fangedrakten som ikke kan svare».

33 medlemmer av Den norske Forfatterforening skrev under et opprop som var ført i pennen av Helge Krog. Der beklaget de Hamsuns angrep «mot en forsvarsløs og målbundet fange til fordel for et enemektig politisk styre som har drevet eliten av tyske forfattere, Hamsuns kallsfeller, i landflyktighet».

Aftenposten nektet å ta inn dette oppropet, men angrep isteden på lederplass. «Om de velmenende underskriverne som har latt seg lede i bånd av Helge Krog og hans marxistiske kompani bør man helst anvende skriftens ord: Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør».

Den interne debatten i Forfatterforeningen som fulgte dette oppropet er materiale nok for en ny artikkel. Da Forfatterforeningen senere innbød sine medlemmer til å stemme over oppropet mot Hamsun, ble vedtaket om å stille seg bak oppropet vunnet med bare 74 mot 44 stemmer. La meg nevne to forfattere som ikke skrev under oppropet: Ronald Fangen og Tarjei Vesaas. Helge Krog hadde ikke spurt Ronald Fangen. Fangen gikk for å være «tyskvennlig», hadde kontakt med Fedrelandslaget og var medlem av Oxford-bevegelsen, hvis leder mente at Hitler var en herrens tilskikkelse. Men Fangen var av de forfattere som i 1938 skrev entydig og inngående mot nazismen, og han var den første norske forfatter som ble arrestert av nazistene.

En annen forfatter var Tarjei Vesaas. Han var i ferd med å få sin roman «Det store spelet» antatt på et tysk forlag. Han skrev ikke under, trolig av frykt for å få ødelagt en lovende litterær karriere. Han hadde sine tvil, men boken «Das große Spiel» ble publisert året etter. I 1933 hadde han skrevet til sin kone Haldis Moren Vesaas: «Du spør meg om Hitler. Eg er ikkje noko glad i Hitler. Men eg er glad i heile denna veldigt livskraftige nasjonen som stend so åleine imot heile verden . .» Ellers begrunnet han sitt syn på Tyskland med at: «Eg er alltid på parti med taparane.»

Her gir Vesaas uttrykk for et svært vanlig syn like etter første verdenskrig, hvor mange tok parti med et Tyskland som hadde mistet hundretusener som følge av den britiske hungersblokaden, som varte til 1920. En sympati for «taparane» kunne ofte miste av syne skillet mellom et lands borgere og de regimer som representerte dem.

I 1936 hadde den internasjonale oppmerksomheten rundt Ossietzky økt, og listen av berømte navn som formelt hadde nominert ham var imponerende. Presset mot nobelkomiteen var økende. Like før avgjørelsen skulle tas trakk Halvdan Koht seg midlertidig fra komiteen. Han forsvarte dette med at siden komiteens ulike syn var underlagt diskresjon var det vanskelig å unngå at regjeringen ble holdt ansvarlig for dens endelige avgjørelse. Og dette ville innskrenke nobelkomiteens valgfrihet. Men Koht ble umiddelbart etterfulgt av et annet komitemedlem, Ludwig Mowinckel. Så Kohts manøver bidro til å styrke Ossietzkys kandidatur, ettersom Mowinckels varamann var Martin Tranmæl, redaktør i Arbeiderbladet. Aftenpostens mente at Koht burde blitt på sin post og derved forhindret at fredsprisen ble brukt «i det hjemlige nazi-hats tjeneste».

I Berlin begynte man å bli bekymret etter hvert som den internasjonale kampanjen for Ossietzky ga regimet dårlig presse. Nå så det ut som mannen faktisk kunne få prisen, noe som ville være et enormt prestisjenederlag. Man laget et fingert intervju hvor Ossietzky ga uttrykk for at han så med velvilje på det nye regime og avsluttet det hele med hitler-hilsen. Det overbeviste de færreste. Imens økte kampanjen internasjonalt.

Da avgjørelsen endelig falt den 23. november 1936 og Ossietzky fikk fredsprisen, utløste det sterke følelser på begge sider. Willy Brandt, som var undercover i Berlin på dette tidspunkt, merket seg gleden og håpet som den hadde utløst i den illegale motstandsbevegelsen, men også raseriet hos mange tyskere.

Aftenposten forsøkte å redde det som reddes kunne.

«I motsetning til andre tror vi neppe at Nobelkomiteens tilfeldige dumhet vil få noen alvorligere følger for Norge. Når den naturlige ergrelse i Tyskland over den nazi-fiendtlige applaus har lagt seg, vil den ubetydelige episode bli overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.»

Norges Handels- og Sjøfartstidende var bekymret: «Denne nobelpris-utdelingen river ned for Norge det våre sjøfolk, våre forretningsmenn og våre sportsfolk bygger opp»

Denne bekymringen viste seg å være grunnløs. Selv om der Führer skummet av raseri og forbød en hver tysk borger å mota noen av de ulike nobelprisene, var de tyske diplomatiske reaksjonene alt i alt dempet. I det langsiktige handelssamkvemmet mellom landene fikk det ingen betydning. I 1938 sa Koht i en konfidensiell orientering i stortinget at han ikke hadde merket noe som hadde forstyrret forholdet mellom de to land og deres to regjeringer.

Under prisutdelingen som fant sted desember 1936, holdt nobelkomiteens forman, Fredrik Stang, en tale til ære for Ossietzky. Stang hadde gitt uttrykk for at var redd for å «vekke irritasjon», og undret på om hvorvidt «polemikken mot de tyske uttalelsene er tilstrekkelig balanserte». Hans seremonielle tale ble holdt i svært moderate former etter at han hadde «strøket ut viktige deler» som han «gjerne ville ha sagt», som han senere formulerte det. Og kongens stol stod tom under seremonien.

Det ble ofte hevdet i den konservative presse at prisen var blitt politisert til fordel for en skjult agenda. Nobelkomiteen hadde, istedenfor å øke vennskapet og forståelsen mellom landene, gjort fredsprisen til «et kårdestøt mot annerledes tenkende».

Tidens Tegn skrev at «Det er ikke så meget kjærligheten til freden som hatet til nazismen som har brakt Ossietzkys navn i forgrunnen».

Det kan det nok være noe i. Det ble ofte trukket fram i den borgerlige presse at det var en slik politiserende regimedemonstrasjon som var det bakenforliggende motiv.

Den norske forfatterforenings styre reagerte litt annerledes enn sine forgjengere fra 1935 da det i 1973 ble oppfordret til å gi en støtteerklæring til den fengslede forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn. Da var det i styret enighet om ikke å gjøre noe, «fordi en støtteresolusjon til Solsjenitsyn ville kunne tas til inntekt for en generell antikommunisme.»

Da Ossietzky fikk prisen mente Aftenposten at «det ville være meget beklagelig om Tyskland så en demonstrasjon mot den tyske statsform (nazismen) i den stedfunne utdeling».

Men de som gledet seg over prisutdelingen i 1936 mente trolig at det var vel verdt å gi den tyske statsform en protest. Og at diktaturet som statsform i seg selv representerte en trussel mot freden.

Ossietzky fikk selv aldri holde noen tale om «brorskapet mellom landene» i Oslo. Først hadde Hitler planlagt å la ham få reise til Oslo, for så å ta fra ham statsborgerskapet. Goebbels holdt en radiotale der han tok til orde for å la noen pasifisters hoder rulle for å spare flere tyske soldaters liv. Göring så annerledes på saken. Han forsøkte å få Ossietzky til å gi avkall på prisen og å holde munn, mot at han fikk den beste behandling som kunne gis for Ossietzkys tuberkulose. Ifølge en annen politisk fangekollega var denne blitt direkte injisert med sprøyter i fangenskapet. Göring visste meget godt at en Nobel-tale holdt av Ossietzky til den internasjonale presse ville bli et gigantisk prestisjenederlag for Tyskland nye statsform. 

Ossietzky hadde avslått Görings tilbud. Så han ble sendt tilbake til sin husarrest på 9 kvadrat i en leilighet for tuberkulosepasienter i Berlins fattigkvarter, et «Zauberberg for de fattige» hvor han skulle tilbringe resten av sin tid. En vakt var plassert utenfor døren, men den var av og til fraværende av frykt for selv å bli smittet. Vi vet dette nå fordi et ungt norsk par, Inger og Finn Lie, reiste til Tyskland og maktet å spore opp stedet hvor han ble holdt fanget. Og etter å ha forsikret Ossietzkys kone Maud om at de ikke var journalister ble paret invitert inn. Finn Lie hadde en lang samtale med Ossietzky mens kvinnene gikk en tur ut. Ossietzky var overbevist om at Tyskland forberedte seg på en ny krig. Lie fortalte ham om Hamsuns verbale angrep, og han la ikke skjul på hva han syntes om det. Men Ossietzky viftet ham av. «Jeg kjenner ham ikke som person, men for en vidunderlig forfatter han er! Du må sende meg den siste boken hans.»

Var Ossietzky kommunist, slik de som førte kampanjen mot ham insinuerte? Nei vil jeg hevde, etter å ha lest alle hans artikler i Die Weltbühne. Men Ossietzky hadde som «partiløs mann til venstre» agitert for nødvendigheten av at de to sosialistiske partier i Tyskland nå måtte samarbeide for å forhindre diktaturet. Den 1. mars 1932 skriver Ossietzky at han helst hadde stemt på en sosialdemokratisk kandidat, en «rød enhet»-kandidat som kunne virket samlende for hele venstresiden. Men når SPD istedenfor anbefalte sine velgere å stemme på Hindenburg, gjenstod for ham som det eneste alternativ å stemme Thälmann.:

«Sosialdemokratene sier: Hindenburg betyr kamp mot fascismen. Hvorfra henter herrene denne forestillingen? [..] Hindenburg-koalisjonen mellom monarkiets uttjente hoffdamer og det kommende hoffmenn i den diktatoriske republikk er et produkt av partikontorer som har mistet følingen med svingningene i velgermassen. Tyskland har i disse årene sultet og lidd for mye til å la sine beslutninger bli bestemt av pietetshensyn. De fleste har intet å vinne, men snarere en fortapt eksistens å hevne.»

Det Aftenposten gjentok som Ossietzkys største forbrytelse, ved siden av å ha stemt på Thälmann, var at han hadde «falt sitt land i ryggen» på en slik måte at han kom i konflikt dets rettsvesen ved å ha røpet tyske forsvarshemmeligheter. Nobelkomiteen hadde sine betenkeligheter og foretok sine grundige undersøkelser. Hadde Ossietzky blitt betalt eller latt seg bruke av fremmede interesser? Og hadde han nå blitt regimetilhenger, som en dansk avis hadde hevdet? En grundig undersøkelse konkluderte negativt.

Ossietzky hadde som redaktør av Die Weltbühne offentliggjort en artikkel som fra åpne kilder dokumenterte den traktatstridige oppbygningen av et tysk flyvåpen. Det var et eklatant brudd på Versailles-traktaten, en slags offisiell hemmelighet som var kjent av mange, men som man av lojalitetsgrunner tidde om. Saboteringen av traktaten ble av tyskere flest oppfattet som uttrykk for legitime nasjonale interesser, ettersom Versaillestraktaten ble betraktet som et urettferdig diktat.

Ossietzky-saken eksemplifiserer et kryssende lojalitetskrav mellom internasjonal rett og nasjonal statsraison. Ossietzky skrev selv i Die Weltbühne, 15. mars 1927: «Det finnes ingen internasjonal rett som beskytter de politiske grupper som vil se til at man overholder de fredsavtaler som er blitt undertegnet og ratifisert av ens egne parlament. Mens landets ministre bedyrer regjeringens gode vilje, kan rettsvesenet trygt dømme de politikere som forrædere som insisterer på at ministrenes forsikringer skal bli omsatt i handling. Personer med integritet må finne seg i å bli behandlet som betalte spioner eller agenter når verdensfreden veier tyngre for dem enn de nasjonale interesser. De er fritt vilt. Her ligger en uhyre stor trussel mot vårt åndsliv og det politiske miljøs uavhengighet.»

Ossietzky fikk aldri anledning til å tale til et stort internasjonalt publikum. Ei heller fikk han se sin datter Rosalinda igjen. Hun fikk snakke med ham en gang per telefon, på sin 18års-bursdag i desember 1937. Hun ringte fra Sverige, dit venner av Ossietzky hadde hjulpet henne til å reise mens det ennå var tid. Ossietzky forble i Berlin, hvor han døde den 4. mai 1938.

 

Pemmikan til en lang dannelsesreise.

 

                        

 

«Et personlig farget portrett av en intellektuell epoke av norsk historie.» - slik beskriver Rune Slagstad sin siste bok. Og den som arbeider seg gjennom denne tykke samlingen av personportretter får en presentasjon av mange av de kvinner og menn som var viktige for en generasjon av venstreintellektuelle, samt en  hel del andre figurer, noen for en hver smak. De er sett gjennom Slagstads temperament, inndelt kronologisk ut fra når artiklene ble publisert eller nedtegnet, og gir på den måten et indirekte bilde av forfatteren og hans egen dannelsesreise.

Slagstad beskriver seg selv som en som befinner seg mellom ulike eksistensformer, uten å være i stand til å entydig ta stilling for eller mot dem. Akkurat det ble noe av et ideal for mange av hans generasjon som vokste opp under den kalde krigen. Arbeiderpartiet hadde sin rabulistiske ungdomstid bak seg, og hadde med fynd og klem valgt side, så det var liksom ikke stort mer å diskutere. Under arbeiderpartistaten slo man nidkjært ned alle tilløp til venstreavvik. 68erne på venstresiden forstod gjerne seg selv som mer åpne og intellektuelt nysgjerrige enn det sosialdemokrati som hadde funnet sin form under Haakon Lies myndige overoppsyn.

«Vårt politiske system har to arrangementer for å temme maktens brukere: den diskuterende offentlighet og maktens rettslige bindinger. Arbeiderpartistaten hadde et    problematisk forhold til begge.»

Jeg synes Slagstad er på sitt beste når han skriver om norsk etterkrigstid. Personportrettene er ofte tilført en kritikk som er reflektert og prinsipiell. Det gjør at også en ung leser som er uvitende om fortidens ideologiske nabokrangler kan lære noe mer og viktigere enn hvem som en gang holdt med hvem. Slagstad er ofte forbilledlig klar og presis i sine komprimerte fremlegg av komplekse historiske utviklinger eller ideologiske posisjoner. Gjennom personpresentasjonene får vi en passant et bilde av en epoke og en skiftende tidsånd. Som jeg skrev da hans «De nasjonale strateger» kom: «For lesere uten parti-patriotiske lidenskaper er det mer interessant å reflektere over tenkemåter enn å lese politisk memoarlitteratur med moralistiske oppstillinger av hel- og halvglemte helter og skurker.»     

Slagstad har i sin fremstilling av norske aktører i denne og andre bøker etterlatt et helhetsinntrykk av at enkeltpersoners ideforestillinger og agens har betydning for utfallet i politiske veivalg. Også forståelsesformer og lojaliteter bidrar til å dytte historien i ulike retninger, ikke bare samfunnets teknologisk-økonomiske basis.

En får inntrykk av at den avfortryllede atmosfæren fra etterkrigstiden – der Arbeiderpartiet hadde kvittet seg med sosialismen som sekulær religion og i stedet blitt «politikkutformende teknokrater som skyr den demokratiske strid i det offentlige rom» – at det var noe som for Slagstad og mange i hans ungdomsgenerasjon ble opplevd som uutholdelig lite visjonært for hjerte og tanke. Det var Lars Roar Langslets foredrag om den unge Marx og «fremmedgjøringen» under kapitalismen som vakte slik resonans hos Slagstad, i likhet med begrepet «tingliggjøring» hos Marcuse. Tingliggjøring lyder som et ekko av mellomkrigstidens borgerlige klisjeer om «tidens gudløse materialisme» som truet med å oppløse samfunnsordenen. Gud forby.

Det er kanskje den ideolog som best kan sette ord på en ny generasjons klaustrofobiske frustrasjon over den verden de vokser opp i som får flest tilhengere, uansett hvor vag eller ryggesløs den løsning som frembys måtte være. Adorno og Horkheimer tilførte en ny dimensjon til marxismen: «Et sentralt perspektiv var kritikken av den tekniske, naturbeherskende fornuft.» 

I en slik stemning av sivilisasjonspessimistisk vantrivsel over samtiden er det gjerne fritt fram for livsynsberserker med større visjoner enn å bare flikke på den bestående orden. De skaper også tilhørighet, mening og retning for sine tilhengere. Man tilhører plutselig en elite som, i motsetning til oss andre i den konforme, manipulerte saueflokken, har gjennomskuet samtiden.      

Rune Slagstad står så avgjort selv på en liberal-demokratisk, rettsstatlig plattform, i vedvarende polemikk mot stalinistene til venstre for SV, og mot den illiberale, instrumentelle forståelsen av demokratiet som har preget Arbeiderpartiet. Han ble en sentral ideologileverandør til SV i den perioden hvor man fortsatt drømte om en ny og enda bedre versjon av marxismen. I SV ble det lett med lupe og fjøslykt etter marxistiske teoretikere fra mellomkrigstiden som kunne resirkuleres. Rosa Luxemburg var på manges lepper og ble kjørt fram som et ideal når man skulle relansere marxismen og samtidig distansere seg mot hjemlige stalinister. Sammenlignet med sin presentasjon av det norske persongalleriet blir Slagstad merkelig ukritisk når han drar fram tenkere fra Europas marxistiske gjenbrukssentral.  Han skriver:  

«Rosa Luxemburg var med sin frihetlige sosialisme — «Frihet er alltid dissidentenes frihet» - Lenins fremste opponent.»

Det er en ganske vindskjev fremstilling. Rosa Luxemburg var kritisk lojal overfor Lenins statskupp og hans avvikling av den valgte grunnlovgivende forsamling, hvor bolsjevikene bare fikk 24% oppslutning. Hun var Tysklands mest effektive forsvarer av bolsjevikenes diktatur, selv om hun mente at det innad i den revolusjonære bevegelse burde være rom for dissens. Hun latterliggjorde Bernstein og Kautsky – Lenins fremste opponenter – når disse kritiserte Lenins forakt for demokratiet. Til de sosialdemokratiske kritikerne av Lenin skriver hun:   

«Under feltropet «Demokrati eller diktatur!» blir kampen om nasjonalforsamlingen ført. Også denne kontrarevolusjonære parolen blir lydig overtatt av sosialistiske ledere, som ikke merker at disse alternativene er et demagogisk falskneri. Det er ikke dette det handler om nå, demokrati eller diktatur. Det spørsmål som historien har på dagsordenen lyder: borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Fordi proletariatets diktatur, det er demokrati i sosialistisk betydning av ordet.»

«Proletariatet kan, når det griper makten, ifølge Kautskys gode råd aldri gi avkall på den sosiale omveltning og bare vie seg til demokratiet uten å forråde både seg selv og revolusjonen. Det bør og må straks benytte de sosialistiske forholdsregler på det mest energiske, rigorøse og hensynsløse, altså utøve diktaturet; klassediktaturet, ikke diktaturet til et parti eller en klikk. Klassediktaturet, det vil si i bredeste offentlighet, under folkemassenes uhemmede deltakelse, i uinnskrenkede demokrati.»

Her er Luxemburg helt på linje med Lenin, som i «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky» forklarer at prinsipielle skillet ikke går mellom demokrati og diktatur, men mellom borgerlig og proletarisk herredømme.

Slagstad selv er jo i dag en særs artikulert kritiker av denne politiske absolutismen som tenker at makt gir rett så lenge det er «våre» som seirer. Så desto merkeligere er det å se ham trekke fram kommunister som Rosa Luxemburg, Georg Lukacs, Karl Korsch, Karel Kosik og Rossana Rossanda som sine dannelsesagenter.     

Slagstad har tidligere påpekt et «systematisk fravær av prinsipiell samfunnsmoralsk refleksjon» i etterkrigstidens arbeiderpartistat. Selv anvender han idehistoriske verktøy i tilnærmingen til samtidens politikk.  Han skriver at «enhver politisk handling er bærer av mer eller mindre prinsipielle idéer og verdier, likesom enhver teori og ethvert begrep i denne kontekst er en politisk handling». Det gjør meg desto mer nysgjerrig på hvorvidt Slagstad i dag har noen second thoughts omkring sine ungdomshelter. Er de fortsatt relevante for å forstå samtiden? Men det blir fortsatt blitt stilt bero.

Det er ellers ingen mangel på ting å begeistres over i denne massive katalogen over mennesker og ideer som har bidratt til å forme vår samtid. En slås av den tematiske allsidigheten og perspektivmangfoldet hos Slagstad. Som kritiker melder jeg pass når det kommer til noen av temaene, der er det nesten ikke den ting jeg vet, som min skolekamerat sa det. Men Slagstads formidlingsglede gjør egen uvitenhet lettere å bære. Så har man lært noe nytt i dag også. Men i de tilfeller hvor jeg kan noe om den tenkeren som presenteres, blir jeg ofte slått av hvor elegant presist et komplisert meningsinnhold og en nødvendig kontekst formidles, hvilken skarpskodd betrakter og formsikker formidler Slagstad er.

Ja men hvordan framstår Slagstad selv da gjennom sine mange tekster? Her kan det kanskje passe å bruke hans portrett av Trygve Bull på Slagstad selv:

«Bull søkte ikke makt - men innflytelse. Hans politiske teft fratok ham imidlertid ikke evnen til analytisk refleksjon. I et regime som var dominert av maktpolitisk tankegang, søkte han å rehabilitere politikken i Aristoteles’ klassiske forstand: politikk som en kommunikativ strid om det gode liv med ordets makt som styrende medium. Er det noe vår politiske kultur mer enn noe lider under, er det fraværet av analytisk reflekterende realpolitikere av Bulls skole.»

Men vi har heldigvis Rune Slagstad.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Some remarks on the Ossietzky case.

In Norwegian, see here.

To many Norwegians, the press campaign for and against Ossietzky being awarded the peace prize became a bit of an eye-opener. His fate became a symbol, and also a vehicle for understanding some structural traits of the new German regime. Why is that?       
                                                                                                                                                                                            Arthur Koestler wrote in 1944: “A dog run over by a car upsets our emotional balance and digestion; three million Jews killed in Poland cause but a moderate uneasiness. Statistics don’t bleed; it is the detail that counts. We are unable to embrace the total process with our awareness; we can only focus on little lumps of reality.”
I believe Koestler’s observation is true. And, that this is the reason why the atrocities of nazism – so vividly brought to our attention through individual fates, lumps of reality portrayed in countless books and films – for most Europeans still remain an arsenal of feelings that can be mobilized. Much more so than the dry facts about the millions who fell as victims of any given communist dictatorship. Those statistics don’t bleed. In autumn 1935, it didn’t seem very likely that the German journalist and editor Carl von Ossietzky would get the Nobel Peace Prize. Today we know, through the diary entries and a letter from the foreign minister Halvdan Koht, that none of the members of the Nobel Committee in 1935 actually proposed him as their candidate. Nor was the committee able to agree upon any other candidate that year. Koht maintained that Ossietzky would not have been nominated if he wasn’t imprisoned by the Nazis, and this suggested to him that his actual peace work had not been of sufficient importance to justify the award. “So, it is correct to say that I was against it; but I wasn’t in fact called upon to offer any resistance to an award which no one proposed” Koht recalled a year later.
 
The campaign started in the diaspora milieus of German intelligentsia, London and Paris being most important. But it got a crucial contribution from an unknown 22-year-old German refugee, Herbert Frahm, newly arrived in Norway under his code name Willy Brandt. In a letter to Konrad Reisner, Brandt wrote that it was justified to go on pressing for Ossietzky's candidature, although he regarded it as a lost cause. He had been informed by his friend Finn Moe, the man in charge of foreign affairs in the social democratic party organ, Arbeiderbladet. To his regret, Moe assessed that so few Norwegians were familiar with Ossietzkys journalism that it would be difficult to muster a list of public names to support him.
 
But then, on the 22nd of November 35, the campaigners got unexpected help from a famous author and Hitler-admirer: Knut Hamsun. The attack on the German candidate was given prominence in both of the main conservative newspapers, Tidens Tegn and Aftenposten. And it was held in a personal tone. Ossietzky could have fled, Hamsun stated, but he deliberately chose to stay because he knew that there would be an outcry if he got arrested. “What does he want? Is it the German rearmament he now as a friend of peace is demonstrating against?” Hamsun inquired. “Would this German rather see his country still laying crushed and humiliated between the nations, forever depending on British and French mercy?”
 
Hamsun’s blunt attack kicked off a heated debate, a debate that not only caught the attention of Norwegian authors and students, but involved practically the whole press and prompted labour unions-petitions and also eventually tied the social democratic party to the mast by statements from their own party central committee and members in the parliament. Willy Brandt thought Hamsun had in fact had helped Ossietzkys case. The German ambassador in Norway assessed the probable outcome in a similar way.
 
The newly elected government consisted of an unlikely coalition between the social democrats of Arbeiderpartiet and the agrarian Bondepartiet. Only two years before, prime minister Johan Nygaardsvold had stated in a speech that “it is Bondepartiet who have adopted fascism in our country”. Now he was leading a minority government with them. Very few thought this alliance between former mortal enemies would last for long. But it did, and in the process, the center did hold, and even thrived. But reading the views on Nazi Germany and the Ossietzky case in party-organs like Arbeiderbladet and Nationen, one would say they were worlds apart. Arbeiderbladet had supported Ossietzky from 1934 on, whereas Nationen made no secret of their fascist-friendly leanings, and campaigned accordingly against him. The German ambassador Heinrich Sahm reported to his supervisors in Berlin in 1938 that by reading Nationen, “one could get the impression that it is a national-socialistic paper one is facing”.
 
The Labour Party, having for the first time taken office in a governmental position lasting more than two weeks, had to maneuver in increasingly troubled waters. The consensus understanding of how to maintain a small country’s interest was to stay neutral and not get involved in any conflicts between the superpowers. Their Foreign minister, Koht, went out of his way to stay neutral and not provoke. It had worked well before.
 
What was typically motivating the campaigners for Ossietzky’s candidature in Norway? Well, apart from the author Sigurd Hoel, and the journalist Ragnar Vold, who both were exceptionally well informed, I think it is safe to say that most of the sympathizers had read next to nothing of Ossietzky. But as far as they were informed by the liberal and left-leaning press, they knew that Ossietzky had bravely fought the forces that now had gained the upper hand in Germany. They knew that Ossietzky had – in his own words – chosen not the easy way, but the one necessary. They knew him as a man who did not deviate from his principles. And that he therefore now, as an enemy of the regime, was imprisoned and mistreated. He thus became a symbol of a disillusioned but bravely fighting humanitarianism. But also, a telling case in point of the despotic character of the new German regime.
 
Hamsun’s attack on Ossietzky got a retort in the liberal newspaper Dagbladet the very same day. The author Nordahl Grieg – otherwise a staunch defender of the judicial customs in Stalin’s Soviet - certainly did form an apt response to Hamsun’s inquisitorial questions:
 
“Answer Ossietzky! The horns are sounding. Here we have a grand Norwegian poet who attacks you. He is a brave man, he has carefully chosen his enemy, as you lay there silenced in the concentration camp. He wants to see you forgotten. But this may be one of those things we will not forget – the grand mighty world-celebrity asking, and the man in the convict suit who cannot answer.”
 
A petition penned by Helge Krog was signed by 33 members of The Norwegian Authors’ Union. It denounced Hamsun’s attack on “a defenceless and silenced prisoner, taking side with an autocratic political regime which has expelled the elite of German authors into exile.”
 
Aftenposten refused to publish the petition but attacked it instead in its editorial: “About the well-intentioned signatories who had allowed themselves to be led on a leash by Helge Krog and his team of Marxists, one should use the words of the scripture: Forgive them, for they know not what they do.”
 
The internal debate among the Norwegian authors in the Ossietzky case is material for another presentation. When the Union of Norwegian Writers later met to consider the anti-Hamsun declaration, the vote to approve it won by only 74 to 44. Let me just mention two of the authors who did not sign the petition, Ronald Fangen and Tarjei Vesaas. The first one was not asked because Helge Krog had doubts about his attitude. Ronald Fangen was known as “German-friendly”, and was yet one of the first authors to publicly warn against the new regime in Germany. And the first author to be arrested during the war. The second one, Tarjei Vesaas, was just about to get his book accepted by a Berlin publisher. He did not sign, most likely because he feared it could jeopardize a promising career. He had his doubts, but the book “Das große Spiel” got published the year after, and so was the follow-up “Eine Frau ruft heim”, the same year. Vesaas had in 1933 written to his wife: “I am not a fan of Hitler. But I am fond of the whole of this vigorous nation which stands so alone against the whole world. I always take sides with the losers.” That was a common sentiment shortly after the First World War. A sympathy that often blurred the distinction between people of nations and their regimes.
 
In 1936, the international attention had increased and the list of famous names who had formally nominated Ossietzky was impressive. The pressure on the committee from home and abroad was mounting. Just before the final decision was to be taken, Halvdan Koht resigned briefly from the Committee, and he justified it on the grounds that while the different views of the committee were kept in discretion, one could hardly avoid the government being kept accountable for their decision. And this would limit the commission's freedom of choice. But Koht was immediately followed by another committee member, the former Foreign Minister Ludwig Mowinckel. Thus, Koht’s maneuver actually served to strengthen Ossietzky’s candidacy, because the deputy representative for Mowinckel was Martin Tranmæl, the chief editor of Arbeiderbladet. Aftenposten commented that Koht instead should have remained as a guardian to “avoid that the peace prize is being misused to serve our domestic Nazi-hatred.”
 
As the decision in favour of Ossietzky finally fell on 23rd November 1936, there were strong feelings on both sides. Willy Brandt, at the time undercover in Berlin, noticed the joy and hope it had sparked in the underground resistance, as well as the rage by many other fellow Germans. “This is tearing down for Norway all that our seamen, our businessmen, and our athletes are building up” one Norwegian business newspaper stated.
 
Their worries turned out to be unfounded. Although Der Führer was fuming with rage, prohibiting any German citizen in the future from receiving any of the different Nobel prizes, the German diplomatic reactions were all in all muted. The whole thing became of little significance to the long-term business relations between the countries. In 1938, Koht said in a confidential parliament meeting: “In all real matters I have not noticed anything that has disturbed the relations between the two countries or the two governments.”
 
Fredrik Stang, chairman of the Nobel Committee, delivered a speech in honour of Ossietzky in December 1936. Stang was afraid of “arousing irritation” and wondered whether the “polemic against the German statements is sufficiently balanced”. His ceremonial address was couched in moderate terms after he had “struck out important sections” which he “would have liked to say”, as he later put it. The king's chair stood empty during the ceremony.
 
It was often stated in the conservative press that the Peace Prize had been politicized and hijacked by a hidden agenda, and, as Aftenposten put it; “misused as an affront against those who think differently”. “Tidens Tegn” stated that “It is not as much the love of peace as the hatred of nazism that had brought Ossietzky's name to the fore.”
 
Some years later, one could observe a similar pattern of thought when the board of The Norwegian Authors’ Union refused to express any support for the newly arrested Aleksandr Solzhenitsyn, because “it could be perceived as an expression of a general anti-communism.”
 
Aftenposten tried to calm the waters and stated that “it would be very unfortunate if Germany regarded the nomination as a protest against the German system of government (nazism)”
 
In hindsight, the agenda was barely hidden on either side. But those who sided with Ossietzky meant that the German Nazi system was well worth a protest. And that the dictatorship in itself is prone to threaten the peace between nations.
 
Ossietzky was never able to speak on “the fraternity of nations” in Oslo. At first, Hitler planned to let him travel to Oslo, only to take away his citizenship. Goebbels spoke of letting heads roll. Göring thought differently. He tried to make Ossietzky renounce the prize and keep quiet, offering him a monthly sum of money and the best treatment possible for his tuberculosis, which according to an inmate was inflicted on Ossietzky through an injection. Göring knew full well that a Nobel speech held by Ossietzky to the international press would be a terrible blow to Germany's reputation. Ossietzky refused his offer. So, he was sent back to his “Zauberberg for the poor”, a single 9 square meter room in an apartment for tuberculosis patients in the poorest quarters of Berlin where he was to spend the rest of his days. A guard was posted outside the door, but he was sometimes absent due to the fear of being infected. We know this, because a young Norwegian couple, Inger and Finn Lie, travelled to Germany and managed to find the place where he was kept. And, after having assured Ossietzky's wife Maud that they were not journalists, the couple were invited in. Finn Lie had a long chat with Ossietzky whilst the women went out for a walk. Ossietzky was convinced that Germany was preparing for another war. Lie told him about Hamsun’s verbal attack, and not holding back what he felt about it. But Ossietzky waved it aside. “I don’t know him as a person, but what a wonderful author he is. You must promise to send me his latest book”.
 
Was Ossietzky a communist, as the campaigners against him implied? Having read Die Weltbühne, I’d say no. Full stop. But he had, as a «leftist without any party affiliation», repeatedly stressed the need for an alliance between the two socialist parties to block fascism's way to power. On the first of March 32 he would have preferred a unifying social democrat candidate, but as the social democrats opted for Hindenburg, he saw no alternative to voting for Thälmann. Ossietzky wrote: “The social democrats say: Hindenburg means fight against fascism. From where do the gentlemen get this idea? [..] The Hindenburg coalition between the worn-out court ladies of monarchy and the coming court-men of the dictatorial republic is a product of party offices who have lost touch with the electorate. Germany has in these last years hungered and suffered too much to let their decisions be formed by piety. Most of them have little to gain, but rather a lost existence to avenge.”

His daughter, Rosalinda von Ossietzky

Ossietzky was never able to speak to an international public again. Nor did he ever see his daughter again, although she spoke to him by long-distance telephone on her 18th birthday in December 1937. She was by then in Sweden, and he was still in Berlin, where he died on the 4th of May 1938. 

  

Frykt og avsky i demokratiet. Eirik Høyer Leivestad.

 

Det er mange intellektuelle som har forsøkt å forstå og forklare fenomen i samtiden som går under navn som etnisk nasjonalisme, høyrepopulisme, sammensvergelsesteorier, eliteforakt etc. Demokratiet ser ikke ut for å være en styreform som er vunnet en gang for alle.

Eller sagt på en annen måte: Mange fra snakkeklassen er bekymret over at de ikke lenger har monopol på å definere sannheten og nå ser sine privilegier truet fordi vanlige folk, som de ser på som deplorables, endelig selv kommer til orde gjennom sosiale medier og alternative offentligheter. For folk er jo ikke dumme. De har gjennomskuet løgnene i mainstream media. 

Forvirret? Det er  ikke så enkelt å henvende seg til en offentlighet der samme fenomen oppleves og beskrives så radikalt forskjellig, avhengig av hvem en spør. Jeg skal forsøke å si noe om en bok som trolig ikke blir lest av så mange av dem som den omhandler. De har sine egne offentligheter. Og det er synd at det ofte er så mange vanntette skott, fordi dette er av de mest skarpsindige og opplysende presentasjoner jeg har lest på lenge om demokratiets krise og det gåtefulle folket, ofte omtalt som Folk Flest. «Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett», som Asle Toje sa det. Han taler ofte og gjerne for de tause og kneblede. Eirik Høyer Leivestads bok har et annet siktemål. Den beskriver massen forstått som 

«en kollektiv personifisering av demokratiet som kulturell kraft: en kraft som iblant havner i konflikt med seg selv, og som ikke uten videre lar seg feire som «progressiv» i enhver sammenheng.»

Leivestad underviser i filosofi og idéhistorie ved Kulturakademiet i Berlin. Og det bærer hans første bok preg av på en god måte. Den er lærd og røper en fortrolig omgang med de forfattere som trekkes inn, og som, slik Quentin Skinner har lært oss, får sine ideer bedre forstått når de blir  kontekstualisert i det som var deres samtids sentrale hendelser og stridstema. Teksten er ikke skrevet i et utilgjengelig stammespråk, den åpner opp og vekker interesse for idehistorie ved gang på gang å demonstrere hvor relevant det kan være å vite litt om hva andre før oss har tenkt om fenomen som opptar oss i dag.

«I slike spørsmål er det mye å lære av de lærdes visdom, men i demokratiets navn må vi samtidig tillate oss å behandle dem med vennlig respektløshet. De lærdes refleksjoner har nemlig en tendens til å reflektere holdninger og fordommer som selv hører til det demokratiske grunnproblem. Samtidig som de intellektuelle gjerne har tjent som demokratiseringens fortropp og talspersoner, har de ofte satt ord på frykten for at den samme demokratiseringen vil oppheve skillene mellom høy og lav, viten og meninger, individ og masse. Forfatteren Stendhal oppsummerte denne ambivalensen med brutal ærlighet i 1835: «Jeg kan ikke utstå pøbelen, men under navnet folket er jeg lidenskapelig opptatt av kampen for deres lykke.»

Etter den franske revolusjon har svært mye intellektuell energi blir brukt til å forstå massen.

«De konservative fryktet dem, de liberale mønstret dem med dyp ambivalens, mens nasjonalister og sosialister etter hvert skulle tevle om deres gunst. For mange skulle det nettopp bli massen som legemliggjorde motpolen til opplysningstidens visjoner, ikke minst for de om på dr. Stockmann[1]-manér tok på seg folkeopplysningens uriaspost.»

Noe av det vellykkede ved boka er dens liberale ambivalens til sitt eget tema. Den nøyer seg ikke med å framvise de aristokratiske og antidemokratiske trekkene hos intellektuelle som har beskrevet massen eller mobben som en anarkistisk trussel mot en fungerende styringselite basert på sakkunnskap. (Anders Johansen har skrevet godt om det i boka «Komme til orde», som du kan lese om her.) Og den reduserer heller ikke disse beskrivelsene av den oppagiterte mobben til bare å være en elites ideologiske jamring over egne truede privilegier. De kan være det også, bevares, men de beskrivelsene av hendelser som hentes fram fra glemselen peker på reelle fenomen, uaktet de ulike forfatternes holdning til massedemokratiet. Her bryter Leivestad heldigvis med en lang reduksjonistisk tradisjon som høyrepopulismen nå begjærlig har adoptert fra venstresiden, en mistankens hermeneutikk som reduserer argumenter og fakta til noe man har «gjennomskuet» som vikarierende motiver for egne gruppeinteresser, og følgelig slipper å argumentere mot meningsinnholdet i.

«For folk er ikke dumme», heter det ofte med stor moralsk patos hos de krenkede. Jo, noen ganger er det nettopp det folk kan være. For eksempel når de i flokk jager eller annen minoritet som blir gjort til syndebukk. Og når de selv tror på de løgnene som skal rettferdiggjøre handlinger in the heat of the moment som de aldri ville tenkt på å utføre alene. Når de abdiserer fra plikten til å bruke sin egen dømmekraft og begeistret lar en politisk lederskikkelse «denken für uns». Det har skjedd før og det skjer igjen.[2]

Max Scheler

Det idehistoriske sveipet fra den franske revolusjon og fram mot vår tid fokuserer på fenomenet massemedia og dannelsen av en offentlig opinion. Og på fenomenet ressentiment. Nå er det skrevet mye god idehistorie om ressentiment på norsk fra før, men Leivestad utfyller bildet ved å i tillegg til Nietzsches bruk av ordet minne om Max Scheler, som påpekte det nye ved de økte forventningers misnøye:  i det føydale Europa ville den livegne bonden neppe finne på å måle seg med godsherren – mens de moderne ideer om allmuens stemmerett og deltakelse som medborgere i demokratiet åpner opp for helt andre forventninger. «Idet den universelle likhetens bakside var universell sammenligning, ville ressentimentet øke i takt med misforholdet mellom formell status og reell makt.» Og denne opplevelsen av å tilhøre de misaktede og forfordelte kan danne basis for en gruppeidentitet og en offerrolle som en ikke egentlig ønsker å kvitte seg med. Den gir tilhørighet og forklarer alt en selv ikke fikk til som en funksjon av en urett som ‘de der oppe’ har begått mot en. Ofte er dette kombinert med en form for nostalgi som dikter opp en svunnen idealisert tid som en holder opp som motbilde mot en samtid som en ønsker å unnslippe, og som beskrives i de mørkeste farger. 

Så den frustrerte opplevelsen av at systemet er rigget til fordel for en privilegert elite og deres barn – forskjellen mellom formell status og reell makt – fører ikke nødvendigvis til tålmodig politisk reformarbeid for økt sjanselikhet. For det forutsetter en tillit til systemet,  en tro på at organisert protest mot urett nytter og at ens stemme vil bli hørt. I Europa i mellomkrigstiden var det mange som hadde mistet troen på at demokratiet noensinne ville kunne levere varene. «De fleste av velgerne hadde intet å vinne - bare en ødelagt tilværelse å hevne», som journalisten Carl von Ossietzky skrev i 1932. Men det fantes de man kunne låne øre til som lovet oppreisning for de fornedrede:

«Massen som mente seg forfordelt av løftet om likhet, henfalt til vrangforestillinger om sin egen moralske, kulturelle og biologiske overlegenhet. Lidenskapelige angrep ble rettet oppad og nedad: mot de korrupte, rotløse elitene, mot de fremmede, parasittære, fattige og forkomne. Fabler om å gjenskape en fordums gullalder ga støtet til et opplysningsforaktende politisk delirium iverksatt i stor stil. Et par tiår etter at den var utkommet, var Schelers Das Ressentiment im Aufbau der Moralen (1912) blant de forkullede restene etter nazistenes bokbål.»  

Jeg velger å fremheve dette aspektet ved boken. Det er fristende å også gå inn på forfatterens drøftelse av Frankfurterskolens og senere Baudrillards bidrag til medie- og kulturkritikk, men du skal snart scrolle videre. Leivestad er kritisk, men det er en informert kritikk, skrevet av en som har lest de forfatterne det er tale om (ingen selvfølge, dessverre). Og denne tempererte omgangen med ulike begreper og ideer åpner opp for anerkjennelse og drøftelse av innsikter, også når de stammer  fra dem en kritiserer. Det er en velsignet ferdighet i en tid hvor mange offentlige intellektuelle og fast thinkers lanseres som om man skulle velge et fotballag en reservasjonsløst heier på - eller en farlig folkeforgifter som man må ta avstand fra, og hvor det blir vanskelig å få ørenslyd for hva det er folk forsøker å si, midt i all vreden og larmen.    

---

[1] Fra Henrik Ibsens dr. Stockmann i «En folkefiende». Som modell for denne figuren stod legen dr. Ernst Ferdinand Lochmann, som mot et flertall av norske kolleger kjempet en durabelig kamp for smitteteorien om kolera i 1850 

[2] Et ferskt eksempel er fra Washington 6. januar 2021. Det vil nok bli skrevet mange bøker som forsøker å analysere de hendelsene. Leivestads bok er et godt sted å begynne, selv om den ble skrevet før mobbens angrep på det hvite hus.

Har trusselen fra Trump virkelig forsvunnet? - Timothy Snyder intervjuet av Krishnan Guru-Murthy

 

Historikeren Timothy Snyder

Utdrag av samtale med historikeren Timothy Snyder, intervjuet av Krishnan Guru-Murthy, Channel Four, 8. januar 2021. 

[intervjuet i engelsk versjon kan leses i sin helhet her eller sees her]

Jeg har i løpet av de siste året snakket med deg noen ganger om trusselen fra Trump. Og nå er Trump borte og trusselen er borte.

Jeg tror ikke Trump er egentlig borte. Jeg mener, han vil forlate sitt embete, men han har «gjort ting med folk», for å bruke en av hans egne fraser. Og det siste han har gjort med amerikanere er å overtale titalls millioner av dem til å tro at han har vunnet et valg som han tapte. Og dette er viktig, fordi rent faktisk var valget i 2020 antakelig det beste amerikanere har gjennomført på årtier. Men han har introdusert denne fiksjonen om hvordan han er et offer, og denne offerrollen er viktig fordi den hjelper folk til å tro at selv om livet deres går greit, selv om de kanskje er hvite mannlige amerikanere, så har uansett alt nå snudd seg mot dem, og det neste trekk er å tenke på hvem er det som har snudd tingene mot oss, det må være en slags sammensvergelse. Så Trump er fremdeles med oss, og han kommer fremdeles til å være med oss. Han kommer til å være et problem for landet og et problem for det republikanske partiet tror jeg, så lenge han ikke befinner seg i Russland eller i fengsel.

I hvilken grad influerte og styrket han alle de andre autoritære lederne?

Det er et utmerket spørsmål. Jeg mener, det Trump gjorde var å forandre normaliteten. I 2016 kunne man fortsatt tenke på dette som vi kaller populisme eller nasjonalisme eller autoritarisme... en kunne fortsatt betrakte det som et randfenomen som arbeidet seg innover. Men så snart USAs president er en som snakker om sine favorittdiktatorer og åpent sier at han foretrekker den ene eller andre diktatoren fremfor sin egen lovgivende forsamling eller sin egen etterretningsorganisasjon, så snart du har en amerikansk president som gjør denne praksisen mainstream, i det du har en amerikansk president som åpenbart foretrekker å være i selskap av diktatorer fremfor valgte tjenestemenn – det du har gjort da er at du tatt denne bevegelsen, populismen eller nasjonalismen eller hva du enn vil kalle den, og gjort den normal. Det har hatt en kolossal betydning. For jeg mener uansett hvor hyklersk amerikansk politikk kan være, hvor hyklersk amerikanere kan være, det var ikke desto mindre denne normen omkring demokrati og rettssikkerhet. Og det Trump har gjort er at han har sagt vel vi bare tøyset hele tiden, det var bare en løgn, det var bare hykleri. Det var aldri noe i det. Og det har store konsekvenser. Og jeg frykter at hans måte å forlate sitt embete, nemlig ved å si at stemmer teller ikke, så ikke tell dem, det vil trolig også ha konsekvenser.

Vi intervjuer deg i Wien, og du er en akademiker innen Øst-Europa og Sentral-Europas historie. Har du nå funnet ut hvorfor 70 millioner mennesker fortsatt støtter Trump i Amerika, og hva som skjer med dem nå? Hva slags bevegelse er dette i ferd med å bli? Er det en normal demokratisk bevegelse som bare forsøker å slå demokratene, eller er det noe annet?

Jeg tror det at 70 millioner stemte for Trump... Først av alt: han er det republikanske partis kandidat i et topartisystem. Og det er et topartisystem med en ekstrem grad av polarisering. Ikke bare rundt verdier og politikk, men rundt fakta i seg selv. Så de fleste av tingene som demokrater oppfatter som gode grunner for ikke å stemme på Trump er enten ukjent eller betvilt av de republikanske velgerne. Så det er et strukturelt problem her som jeg vil gå så langt som å si at ikke egentlig er republikanernes feil, og det handler om at vi ikke deler et felles faktagrunnlag for kommunikasjon lenger. Og det er et problem som har å gjøre med sosiale media og som bare kan løses ved å bryte opp Facebook og bygge opp lokale media igjen sånn at vi har en slags felles grunn å starte den store samtalen ut fra. For det som har skjedd med politikken er at alle samtaler dreier seg om ting som folk ikke vet stort om. Det er ting som skjer i Washington eller globalt, eller det er ting som ikke er sanne, en form for sammensvergelsesteori. Folk beveger seg ikke lenger på bakken, de svever rundt i løse luften.

Men hva skjer videre. Jeg mener... jeg tror republikanerne har et virkelig problem. For det er hovedsakelig to syn innenfor partiet. En oppfatning er at vi kan beherske systemet. Vi gjør de ganske bra, og 2020-valget bekrefter faktisk den oppfatningen. Jeg mener hvis vi ser bort fra Trump så gjorde de det mye bedre enn forventet. De var forventet å tape senatet, og de beholdt det. [Her er ikke Snyder ajour med den siste opptellingen] De tok nesten tilbake kongressen, hvilket ingen hadde ventet. Så deres modell, som er å oversvømme systemet med penger, undertrykke stemmegivning hvor det måtte trenges, og å kjøre på følelsesbaserte saker, den modellen fungerte bra i 2020. De fikk også flere stemmer fra latinamerikanere og svarte enn forventet. Så det er en ideologisk skoleretning.

Den andre skoleretningen sier riv ned alt sammen. Så en skoleretning sier styrk systemet, den andre sier ødelegg systemet. Jeg tror det kommer til å være et problem. Jeg tror det dette viser er at hvis du skal gjennomføre et statskupp så bør du helst vinne. For hvis du ikke vinner, diskrediterer du statskuppet. Trump prøvde å gjennomføre et statskupp. Slik jeg ser det er dette hevet over tvil. Han fikk ikke de militære med seg, de sa nei. Han har ikke den formen for voldelig paramilitær støtte som han behøver, men han prøvde. 

Når du sier at militæret sa nei, hva mener du med det? 

Jeg refererer til 1. juni 2020, da Trump, tilskyndet av Black Lives Matter-protestene, forsøkte å si at dette er en nasjonal nødsituasjon som krever USAs hær invaderer sitt eget land. Og han ble avvist. Og det er et viktig øyeblikk. For det er ikke det at det militære er på demokratenes side, det er heller ikke tilfellet, men det ble klart at de ikke ønsket å bli innblandet slikt, for ikke å snakke om å intervenere direkte i valg. Jeg mener ikke at det ikke finnes folk som ønsker at de skal blande seg inn. 

Folk som Michael Flynn, som var en enstjernes general, og som noen få dager var rådgiver for nasjonal sikkerhet, uttalte at vi burde innføre unntakstilstand, vi skulle sette inn militære tropper, vi skulle ha nyvalg med militæret ved roret. Så slike strømninger finnes der ute. Men militæret selv ville ikke ta del i dette. Men mitt større poeng er dette: Republikanerne har nå en kupp-fraksjon og en benytt systemet-fraksjon, og de to fraksjonene er nå i åpen konflikt med hverandre. Så så lenge Trump er inne i bildet har de et problem. Fordi han vil hele tiden lede en kupp-fraksjon, og en kupp-fraksjon vil ha problemer med valg fordi deres budskap er at valg fungerer ikke.

Så hvis du må vinne et kupp, sier du at Trump for øyeblikket vil føle at han har tapt, at han ikke har fått gjennomført sitt kupp, og følgelig vil ønske å vende tilbake?

Jeg vil si at han trolig fortsatt er i et stadium hvor han ikke er helt sikker på at han må gå.

Så han slåss fremdeles?

Ja han er fremdeles... jeg mener jeg tror at han fremdeles slåss i den tro at han har en sjanse for å vinne. Men selv om han ikke har noen sjanse for å vinne vil han aldri innrømme det. Han kommer til å forlate det hvite hus mens han sier at han har vunnet. Og han kommer til å fortsette å si at han har vunnet. Det er hans versjon. Jeg mener fyren har sine sterke sider. De er ikke fortrinn i noen konvensjonell politisk forstand, og han stod ikke egentlig for noen politikk. Hele hans politikk gikk ut på å gjøre rike folk rikere, noe som ikke er noen politikk, bare tyngdekraft. Han er ingen virkelig politiker i den forstand, men han har sine gaver. En av dem er at han er virkelig sta. Han vet å si samme ting om og om igjen, på tross av hva folk instruerer ham i å si, på tross av hvordan verden faktisk ser ut. Så jeg vil tro at han kommer til å holde fast på sin versjon hele veien. Hva han tror er vanskelig å si. Han kommer til å holde fast på sin versjon, og det er problemet. Det betyr at hvis han kommer tilbake til embetet vil det være basert på en historie om at systemet er fullstendig ødelagt. Så imens han forteller denne historien, forteller han amerikanere at en av de få tingene som faktisk fungerer utmerket i vårt land, valgene, faktisk ikke fungerer. Men ja, han ønsker nok ikke å forlate det hvite hus, og han ønsker å komme tilbake, det er det ingen tvil om. Jeg mener, han har grunnleggende gode gamle grunner til å holde seg ved makten: Han skylder masse penger og han kommer til å bli etterforsket for kriminelle forhold. Dette er virkelig gode grunner for å ønske å være USAs president, og han har dem begge.

Så hvordan kommer han ut sammenlignet med Putin? For Putin skylder ikke store beløp, han har ikke samme typen problemer. Men det er mange likheter her også.

Ja. Jeg mener Trump er en bråmoden tyrann, han ligger et hakk foran de andre. Han er mye mer av en autoritær leder enn det amerikanske systemet tilsier. Det er det Denzer sier. Jeg mener, det amerikanske systemet er mangelfullt, det var jo det amerikanske systemet som gjorde Trump mulig, åpenbart. Men han ligger flere hakk foran. Han er av dem som virkelig ser mulighetene som sosiale media gir, og har utnyttet dem til deres yttergrenser. Han er av dem som ønsker å få Amerika til å ligne mer på et oligarki enn det allerede er, hvilket sier noe. For vi beveger oss allerede i oligarkiets grenseland. Trump er ikke en ordentlig oligark. Putin er en skikkelig oligark. Jeg mener, vi vet ikke hvor mye penger Putin har, men det dreier seg om titalls millioner dollar. Putin har så mye penger at hvis du er en tilfeldig bekjent av Putin, ikke en gang en skikkelig venn, men en klassekamerat fra 3.trinnet, så kan han finne på å gi deg to milliarder dollar. Det er seriøst med penger. Trump har ikke slike midler. Trump kan ikke en gang drømme om den slags penger. Så jeg mener det første vi kan si er at Trumps relasjon til Putin er klientens forhold til sin beskytter. Du vil ikke se Putin lovprise Trump, men du vil se Trump lovpriser Putin. Og vi har vært vitne til dette nå i over 4 år.

Men den andre forskjellen er naturligvis strukturell. Det russiske systemet er det systemet Trump halvt bevisst styrte i retning av. Det russiske systemet er et slags normalt 21. århundrets autoritære system, hvor du legitimerer deg selv gjennom valg, selv om alle vet at du ikke egentlig vant. Fordi i det 21. århundret er det ingen som har noen ideologi lenger. Du har intet storslagent rasjonale som kan legitimere din makt, du har bare valg. Så du gjennomfører valg. Du bare jukser dem eller lyver om resultatene. Så det interessante ved Trump november-desember 2020 er at det er dette han gjør. Han forsøker å legitimere seg gjennom et valg. Han bare hevder at han har vunnet det, men han har ikke makt til å jukse valget. Hvis han hadde hatt makt til å gjennomføre valgjuks ville han naturligvis ha gjort det. Han prøver veldig hardt. Så det er bare hans sviktende evne til å gjøre det som Putin faktisk kan gjøre som skiller USA fra Russland på det nåværende tidspunkt.

Så for å låne fra det som er temaet i «The Road to Unfreedom»; har det at Donald Trump har tapt plassert oss på veien tilbake til demokratiet? Eller er dette bare et slags midlertidig avvik fra en gjennomgående trend?

Jeg tror det er et sted midt imellom. Jeg tar den enkleste løsninger her: Ting ville ha sett mye verre ut hvis Trump hadde vunnet. Imidlertid, det at Biden og Harris vant kjøper oss bare litt tid til å gjøre andre ting. Fordi grunnene til at Trump vant er fortsatt der. Amerika har fortsatt en elendig velferdsstat som gjør at folk er mye sintere og mye reddere enn de burde være. 2020 og coronaviruset ga enda et bevis for det. Vi har fortsatt økende forskjeller. Folk har fortsatt problemer med å se noen fremtid, alle de underliggende problemene er fortsatt der. Så det du nå har er 4 år med mulighet for å ta tak i noen av disse underliggende problemene, ellers vil du få et tilbakeslag igjen. Jeg tenker ikke på Trump i 2024, men at en mer glattslikket, ung og fysisk bedre utgave av Trump kan fortsatt komme tilbake i 2024. Så jeg tror det har betydning. Men først og fremst er det som betyr noe hva du gjør med den tiden du har til rådighet.

Krishnan Guru-Murthy

Fordi… jeg mener, det du sier antyder jo at demokratiet bare er dømt til undergang. Fordi hvis du i de utviklede landene har voksende klasseskiller eller et stort antall fattige - for selv om du måtte kalkulere deg fram til at klasseskillene ikke er økende så har du tilstrekkelig mange som føler seg deklassert og ikke får ta del i veksten – og dessuten all den makten som sosiale media og utenlandsk innblanding utgjør, hvordan kan demokratiet ha mulighet til å klare å håndtere en slik krise?

Jeg elsker det at du slår meg på pessimismefronten. Det er bra… godt jobba. Nå har du meg, nå må jeg være optimisten. Så ok, det første jeg vil si er at 80 millioner kom og stemte på Biden, og det var en akt av… det var en human handling. Mange mennesker jobbet veldig hardt for å oppnå det resultatet. Så alt dette fryktelige som vi har snakket om, Trumps påstander om valgfusk, sosiale media osv.: vi må huske på at 80 millioner fortsatt tok seg bryet med å stemme. For i USA er det virkelig å ta seg bryet. For alt for mange er det ikke lett. Det andre er at noe av dette er reparerbart.

Som du vet, 48 stater appellerer nå om å bruke antitrust-lovgivning mot Facebook – noe som er ingen liten sak. Facebook er ikke et naturfenomen. Vi må ikke ha Facebook på samme måte som vi må ha tornadoer. Det er mulig å forandre. For hundre år siden brukte Amerika antitrust-lovgivning for å bryte opp ting. Det er ingen grunn for at ikke vi skulle kunne gjøre det nå. Jeg tror noe av dette er reparerbart, og jeg tror så avgjort ikke at demokratiet er dømt til undergang.  

Kan vi ta en slags pause og snakke litt om deg og hvordan du er kommet dit du er? Du har blitt denne advarende røsten omkring samtidspolitikk, mens det jo er historiker du er? Så jeg forestiller meg nå… så du noensinne for deg at det var hit du ville komme, hvor ditt akademiske arbeid ville implisere å skrive bøker som forsøker å si til folk de må våkne opp og se hva som foregår rundt dem? Var det en slik vei du la ut på da du begynte ditt akademiske løp?  

 Vel en hver god historiker vil si deg at det er veldig vanskelig å forklare et individs handlinger. Jeg kan gi deg et par svar. Et svar er at vi har gjort en stor feil i nedprioriteringen av humaniora de siste 30 år eller så. Etter kommunismens fall i 1989 har alt for mange folk i Storbritannia, USA, og i Vesten generelt sagt at kapitalismen kommer til å frembringe demokrati, det er uunngåelig. Så da gjenstår bare tekniske problemer. Og hvis alt som gjenstår bare er tekniske problemer er det eneste vi trenger ingeniørkunst og vitenskap og økonomi og slikt. Vi har underfinansiert historie og humaniora-fag. Og når du tar bort finansieringen av historie og humaniora blir det faktisk mye vanskeligere å snakke om den typen problemer vi snakker om nå.  

For dette er ikke egentlig tekniske problem. Det er moralske problem, det er estetiske problem, de er spørsmål som krever dømmekraft. Og for å kunne ha begreper og redskap og referanser for disse tingene trenger vi humaniora. Og jeg skisserer dette fordi det er en del av svaret på det du spør om: Jeg tror historie alltid har noe å si om samtiden. Det er ikke det at historien gjentar seg, ikke en gang at den rimer. Men det er det at historien gir den bølgebevegelsen fra fortid til nåtid som kanskje kan hjelpe deg til å se mulige utgaver av fremtiden.

Historien gir deg et inntrykk av de strukturene som begrenser oss, men den gir deg også en ide om hvordan du kan være i stand til å komme forbi disse strukturene og finne veier inn mot nye strukturer. Historien… jeg mener, i motsetning til andre måter å betrakte verdenen på, understreker den at det finnes en viss ureduserbar mengde menneskelig innvirkning, valg mellom alternativer.  

Så derfor: uansett hva som skjer er det sannsynligvis noe du kan gjøre som kan gjøre en forskjell, selv om du føler deg overveldet av øyeblikket. Så nei, jeg så ikke meg selv i en slik rolle, men jeg ønsker bare å si at det er normalt at historien kan lære oss noe om livet, og at… Jeg mener, jeg tror ikke at jeg er så viktig, men jeg tror at hvis det er en generell lærdom å trekke her så må det være at vi trenger mer humaniora og vi trenger mer historie hvis vi ikke skal bli tatt på senga hele tiden av begivenhetene. For det som skjer hver gang noe litt annerledes inntreffer – og der er 9/11 et godt eksempel – så sier vi hvordan kunne vi ha visst, ikke noe som ligner dette har skjedd før. Mens enhver historiker vil kunne si: vel, ikke noe nøyaktig slikt har skjedd før, men det minner litt om a og b og c og d. Og hvis vi ser på a og b og c og d vil vi kanskje kunne avdekke noen mønster og bli i stand til å tenke igjennom dette, istedenfor å bare bli overrasket. For når du blir overrasket vil du lett bli lurt av den som har det beste overblikket og er raskest til å komme opp med en løgn. Historie hjelper oss med alt dette.

Har vi også i en slik grad blitt forblindet av skalaen over myrderiene på midten av forrige århundre at vi ikke kan sammenligne noe av det som skjer i vår moderne verden med det?

Det er et glimrende spørsmål. Jeg mener, et trekk som folk ofte gjør er å si… så snart du i det hele tatt snakker om fortiden så sier de at nå gjør du en sammenligning. Og det er ikke bra. Eller du drar en analogi. Det er ikke bra. Det er ikke nøyaktig likt, følgelig er det ikke til å tenke på. Så siden det ikke nå blir myrdet 6 millioner jøder er det ingen grunn til å tenke på hva som foregår for øyeblikket. Det er  galt å trekke fram. Men før de 6 millioner jødene ble myrdet – jeg trekker fram dette eksemplet fordi det er velkjent for meg – så hadde du disse forandringene i retorikk og disse forandringene i institusjonene, og du hadde disse nye institusjonene. Hvis sammenligningene og analogiene som blir gjort framstår som skjeve på grunn av skalaen over hendelsene på midten av det 20. århundre, så er en slags ironisk konsekvens av det at du ikke kan bruke historie i det hele tatt. Du kan ikke henlede oppmerksomheten mot disse fryktelige hendelsene og si hør her, disse grusomhetene var ikke en følge av at noen monster var utstyrt med superkrefter. Disse grusomhetene oppstod skritt for skritt. Og vi vet hva noen av disse skrittene består i. Så vi bør følge våkent med når vi ser ting som ligner litt på disse skrittene.    

Men så er det en ting til å si om dette viktige spørsmålet: På 30- og 40-tallet var måten stater kontrollerte folk på mye mer direkte enn det må være nå. Så vi kan få et tyranni som visuelt virker mye mindre sjokkerende, for å si det sånn, enn tilfellet var på 30- og 40-tallet. Denne tiden endte med millioner av døde. Men en kan for eksempel se for seg et land som Kina, det er et veldig effektivt og moderne tyranni som ikke behøver å ta livet av millionvis av mennesker. Det kan det naturligvis, men det behøves ikke, fordi kontrollmetodene er mye mer subtile. Så vi trenger sammenligningene. Ikke fordi ting er nøyaktig de samme, men vi trenger sammenligninger fordi uten sammenligninger vil vi bli overrasket av alle hendelser og ikke ha noen referansepunkt.  

Jeg mener det gjør det jo også veldig vanskelig å forklare folk hva de har å frykte. Hvis du ikke trenger å frykte at holocaust eller millioner som blir utrensket må du forklare hva som vi faktisk har å frykte, hvilket er noe mye mer sofistikert.   

Jeg tenker det er et glimrende poeng. Jeg tror at hvis vi kommer dit hen at folk bare frykter millionvis av drepte, så har vi trolig tapt diskusjonen. Fordi det som taler for demokrati og rettsstat må være noe bedre enn at dette er måten du forhindrer millioner fra å dø. Det som taler for demokrati og rettsstat må være noe mer positivt. Det må være noe i retning; dette er livsformer som tillater deg å leve fritt, dette er livsformer som tilsier at du ikke konstant må være i konflikt med din nabo. Dette er livsformer som impliserer at du ikke må utkjempe meningsløse kriger. Dette er livsformer der du ikke må ydmyke deg foran andre mennesker. Dette er livsformer hvor du ikke blir født inn i en kaste eller klasse som vil holde deg nede hele din tid. Det må finnes en positiv begrunnelse. Hvis vi bare gir en negativ begrunnelse tror jeg vi sannsynligvis kommer til å tape.

Det bringer oss til din siste bok, som er om helsevesenet og din egen erfaring med å være syk og forhandle med helse-system. Du vet det er et klassisk tilfelle av noe, spesielt i Storbritannia hvor National Health Service er noe hellig, og hvor du kan spørre folk hva som er blant de viktigste tingene i Storbritannia, hva som gjør landet spesielt, og de vil svare helsevesenet. Men helsevesenet har aldri vært tema for et valg eller noe som vil få folk til å stemme på en bestemt måte. 

Demokratiet er, som jeg har nevnt, ingen naturtilstand. Det er heller ikke bare et sett av prosedyrer. Det er også et slags institusjonelt og sosialt bakteppe som muliggjør at disse prosedyrene gir mening. Så min erfaring, som du referer til, minnet meg på om hvor elementær politikk kan være. Om at hvis du er virkelig redd, hvis du er virkelig skrekkslagen, hvis du står overfor noen risiki hele tiden, unødvendig kanskje, så er du, la meg si det slik, ingen glimrende kandidat til å bli en demokratisk velger. Så sammenhengen mellom helsetjenester og demokrati kan kanskje virke uklar, og du vil kanskje si at folk kan stemme for eller de kan stemme mot dem. Jeg vil si det er mer som dette: Hvis du vil at folk skal være i stand til å se for seg en fremtid som involverer deres egne interesser, deres barns interesser, den kommende generasjon, så må du som en del av den sosiale kontrakt bringe dem til et sted hvor de ikke er umiddelbart engstelige. Fordi vi er ikke… du vet, vi er rasjonelle vesener når tidene er gode. Så, en del av de styrendes jobb blir å skape slike gode tider. Eller for å formulere seg med motsatt fortegn: Du kan torpedere demokratiet ved å skape unødvendig frykt, smerte, utålmodighet og lidelse. Det er Trumps modell. Du kan forsøke å gjøre det på den måten. Så hvis du ønsker at demokratiet skal fortsette må du ha institusjoner. Og jeg tror helsetjenester er i særklasse den mest viktige og som vil si at folk ikke er utsatt for umiddelbare eksistensielle trusler. Hvis du er mindre bekymret over din fremtidige pensjon, mindre bekymret over dine barns utdannelse, mindre bekymret over sykdom, da reduserer du nivået av eksistensiell angst. Og du gjør det mer sannsynlig at folk skal være i stand til å stemme over vannkvalitet eller over spørsmål som de faktisk kan diskutere med hverandre. Så jeg tror det er en klar sammenheng mellom disse institusjonene som vi trenger for å bringe folk til et slikt trygt sted hvor de demokratiske prosedyrene kan bære oss videre inn i framtiden.