Så feil kan man ta.

Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen 

«Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»

Slik beskriver Marte Michelet oppvåkningen fra sin filosofiske slummer. Det fantes nemlig en konsensuspreget offisiell historie om hjemmefronten og deportasjonen av de norske jødene. Opp mot en slik offisiell versjon av historien satte Michelet sin egen versjon i boka «Hva visste hjemmefronten?» Dens hovedteser lar seg stikkordsmessig sammenfatte slik:

Hjemmefronten fikk utvetydige advarsler om jødedeportasjonene på forhånd.

Men disse varslene ble ignorert, og arbeidet med å redde de norske jødene ble gitt «svært lav prioritet for operativ ledelse og de andre sentrale aktørene i den norske motstanden».

Dette forklarer Michelet som en funksjon av utbredte jødefiendtlige forestillinger. Hun påstår at flyktningeruter ble stengt for jødene fordi de var jøder. Og at flere av jødene som ble reddet ble presset for penger av grenselosene. Dette fremsettes både som en generell påstand og en spesifikk rettet mot Alf T. Pettersen i firmaet Carl Fredriksens Transport, som hjalp 340-350 norske jøder over til Sverige.

Hvorfor har ikke denne versjonen av historien – som Michelet kaller å «se hendelsene fra jødisk perspektiv» - fått større plass i fremstillingen når historikere så langt har behandlet emnet? Det er fordi flere av de historikerne som har beskrevet hendelsene selv hadde vært en del av hjemmefronten, og de ønsket å fortie og skjule visse sider av en fortid som i ettertankens lys var lite flatterende. Derfor har flere dokumenter forsvunnet, lydopptak stanset m.m. Michelet utfordrer et lukket historikermiljø utenfra, og det at flere av dem protesterte da hun publiserte sin bok blir i hennes fortelling bare en illustrasjon på hvilken verkebyll hun har satt hull på.

Michelets suksess er ganske godt tilpasset den mistankens hermeneutikk som omtrent alle som forstår seg selv som kritiske anvender mot folk som man er uenige med: Det er en grunn til at du sier dette. Det er nemlig ikke i din interesse at min sannhet blir kjent. Som Michelet sier til Morgenbladet:

Hvis man er det minste kritisk til hjemmefrontens prioriteringer «skjønner man ikke krigen». Det er en utslitt hersketeknikk som blokkerer for å se hendelsene fra jødisk perspektiv.

Jeg tipper at en god del av de som leste Michelets bok med sympatisk interesse allerede i utgangspunktet var klar over at det i mellomkrigstiden fantes utbredte negative stereotypier om jøder. Jeg er ingen historiker men har selv lest tilstrekkelig av det som stod på trykk i Aftenposten og Nationen i denne tiden til å vite dette. Og flere historikere har bekreftet at det også hos aktive motstandere av det norske okkupasjonsstyret fantes negative fordommer mot jøder.

Nestor innen norsk okkupasjonsforskning, Magne Skodvin, sa en gang til meg at det var mange på ytterkantene av høyresiden som på 30-tallet hadde stor sans for Mussolini og Hitler, lov og orden, streng barneoppdragelse etc. Noen av disse løp den autoritære linjen helt ut, mens andre syntes NS etter hvert ble en vulgarisering av deres ideer, de slo kontra og ble anti, ja sågar medlemmer av den illegale motstanden under okkupasjonen. «Ofte med en minimal forskjell i det ideologiske utgangspunktet».

Men leser en Michelets bok, som er breddfull av sitater, tar man seg til hodet. At det var så ille visste man ikke. Og peker hun på en viktig årsakssammenheng mellom holdninger og handlinger? Hvorfor han ingen fortalt oss dette? Boka ble en slags toårig tour de force for en uredd kritiker av the establishment. Den fikk en stor leserskare, ble flittig debattert og endog belønnet med Kritikerprisen, hvor det i begrunnelsen for nominasjonen heter:

Marte Michelets bok har som få andre skapt debatt ved grundig kildearbeid og kritisk drøfting.

Det er jo bra å skape debatt. Revisjonisme, forstått som å gjøre etablerte sannheter til gjenstand for kritisk granskning, er jo en dyd innen historiefaget. Men hva skjer hvis man gjør det samme med Michelets historieframstilling? Hva skjer hvis man foretar grundig kildearbeid og kritisk drøfting av hennes teser og personportretter – slik de tre historikerne gjør i den foreliggende boka – hva blir tilbake? For å bruke hennes egne vendinger: «Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»

Den sentrale påstanden om at tre tyskere ga tidlige, konkrete varsel om arrestasjonen av flere hundre norskjødiske menn 26. oktober 1942 blir grundig belyst ut fra kildene - og tilbakevist. Det utgjør hovedpremisset i hennes narrativ, og det kan ikke sies å finne støtte i kildene. Min oppfordring er å la forfatternes drøfting av kildene inngå i et kompendium til bruk for undervisning av studenter i kildekritikk. Den er forbilledlig i sin grundige avveining.  

Høres dette kjedelig ut? Wait for it, som det heter i dagens kakofoni av stemmer i media som vil holde din oppmerksomhet i noen sekunder til. Michelet gjorde mer enn å fremme en generell påstand om holdninger som influerte hjemmefrontens valg og prioriteringer. For å sannsynliggjøre sin tese, leverte hun en rekke mini-portretter av sentrale figurer i motstandskampen mot nazistene. I hennes bok framstår den ene etter den andre som i beste fall likegyldige overfor sine jødiske landsmenns skjebne. Og noen av dem som etter krigen ble hedret som helter av de få gjenværende i det norske jødiske miljøet opptrer i Michelets bok som kyniske menneskesmuglere som presset penger av folk i en desperat situasjon.

For å gjøre mitt utgangspunkt tydelig: Krig får fram det beste og verste i folk. Motivasjonen for motstandskamp mot nazismen var veldig ulik. Brødre kunne havne på hver sin side av frontene, «ofte med en minimal forskjell i det ideologiske utgangspunktet», for å bruke Skodvins formulering. Men det er et men her: Skal man gå fra det generelle og over til en drøfting av konkrete menneskers holdninger og delaktighet i den største forbrytelsen som er blitt gjort på norsk jord i moderne tid, så skal en være fordømt presis og edruelig i omgang med kildene. 

Hvordan står Marte Michelets fremstilling seg i møte med en gjennomgang av de kildene hun refererer til? Den foreliggende bok dokumenterer ikke bare manglende kjennskap til lett tilgjengelige dokumenter hun påstår har blitt stukket vekk. Eller lydbåndopptak som hun påstår er blitt stanset midt i intervjuet, men som ikke er det. Den dokumenterer ikke bare feil tidsangivelse for hendelser hvis rekkefølge er avgjørende for å støtte hennes teser. Det er verre enn som så. I gjennomgangen av hennes karakterdrap av ulike personer, der Michelets sammenfatninger er belagt med en rekke sitater, dokumenterer de tre historikerne gang på gang en fullstendig villedende sitatbruk, der utsagn i neste linje som sier det stikk motsatte av det meningsinnhold Michelet sammenfatter bare har blitt utelatt. Man minnes Thomas Manns ord om at i noens munn kan også brokker av sannhet bli til løgn og gjøres til et middel for å bedra, og at man ikke kan lyve mer motbydelig enn med sannheten.[1] 

Det er altså ikke bare snakk om ulike tolkninger av et empirisk grunnlag. Det står en hver fritt. Men det Michelet gjør er å innby leseren til å felle moralske dommer over enkeltpersoner, basert på misvisende utdrag av hva de sa og stod for.[se eksempel nedenfor] Hun gjør det mot folk som ikke kan forsvare seg. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor.

Nå er det jo ikke korrekt at Michelet er den første til å tematisere problematiske trekk ved holdninger overfor den jødiske-norske minoriteten i Norge, at hun har åpnet en dør som har vært holdt lukket. Det har kommet en rekke arbeider fra faghistorikere i de siste tiårene som har kartlagt disse sidene. Men også fra miljø utenfor faghistorikernes krets har det kommet viktige innspill. «Det hendte også her» og «Oss selv nærmest» fra henholdsvis Jahn Otto og Per Ole Johansen fikk mange lesere og vakte debatt.

Michelets prosjekt med å dokumentere og popularisere denne siden av historien for et bredt publikum har min sympati og velvilje. Hun skriver en medrivende og lett tilgjengelig prosa. Og hun har spadd fram mye interessant stoff til en ny generasjon med idealister som i likhet med denne leser mener at fortiden kan romme erfaringer som har overføringsverdi til dagen i dag. For den aktivistiske ildsjel er Michelets prosa oppildnende og flere av hennes formuleringer er riktig så juicy og velegnet til verbale gateslagsmål. Men er det et rimelig og balansert bilde hun tegner av situasjonen under de kaotiske ukene før og etter deportasjonen av de norske jødene? Er de dommer og vurderinger hun feller over navngitte mennesker rimelig ut fra tilgjengelige fakta, og gjengir hun disse etterrettelig? I think not. 

Den foreliggende gjennomgangen av Michelets fremstilling gjør det vanskelig å konkludere annerledes. Og den gir samtidig et annet og mer komplekst bilde av situasjonen som den militære og sivile motstanden opererte innenfor. En situasjon full av uvisshet og etiske dilemma. Noen ganger er det den intellektuelles plikt å nettopp komplisere. Der «de grusomme forenklere» ønsker å peke ut helter og skurker og entydige svar, så kan den intellektuelle forsøke å gjengi virkeligheten så komplisert og motsetningsfull som den faktisk er.  Det er å være kritisk i min bok.       

[En bok av året som drøfter flere av Michelets teser  er antologien «Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten» av Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (RED.) - den kan du lese om her ]

Et eksempel på omgangen med kildene: 

 

 

 

---

[1] In gewissem Munde , wird nämlich auch die Wahrheit zur Lüge , zu einem Mittel des Betruges, – und widerwärtiger kann man freilich nicht lügen als mit der Wahrheit.   T.Mann, Politische Schriften und Reden, Band 3, s.246

  

Den kulturelle vendingen i venstresidens ideologi.

Et utdrag fra Richard Rorthys «A cultural left.» 

Hentet fra «Achieving our country». [originalen kan lastes ned her]

Dette essayet ble opprinnelig publisert i tidskriftet 

Raritan 16, sommeren 1996 

Jeg vil be leseren merke seg årstallet. Det er i skrivende stund snart et kvart århundre siden det ble publisert, men jeg vil tro mange vil kjenne igjen de fenomen som beskrives.  Rorthys bruk av begrepene sadisme og egoisme er uvanlig i denne sammenhengen. Med sadisme menes ulike former for mobbing som er begrunnet i fordommer mot etnisk bakgrunn, kjønn eller seksuell legning. Med egoisme forstås et atomisert samfunn der alle er sin egen lykkes smed og hvor den som oppfordrer til økonomisk redistribusjon og solidaritet med mindre heldigstilte grupper taler for døve ører. 

Angrepspunktet for Rorthy er venstresiden. Det er en lojal kritikk fra en som selv forstår seg som en del av den, men som med fortvilelse ser hvordan visse utviklingstrekk har fremmedgjort den akademiske venstresiden fra store deler av den amerikanske befolkning. Og siden Norge fortsatt er svært påvirket av trender i USA - bare med noen års forsinkelse - har jeg valgt å oversette store deler av dette essayet til norsk. Fordi jeg synes det er viktig. Fordi jeg tror denne analysen fra den gang sier noe om hvordan vi havnet der vi er i dag. Enjoy, som det heter på nynorsk.:

[..] For den reformistiske venstresiden håpet at de sterkestes dårlige behandling av de svake generelt, og rasediskrimineringen spesielt, skulle vise seg å være en følge av økonomisk urettferdighet. De så på den sadistiske ydmykelsen av afro-amerikanere og andre grupper som enda et eksempel på den egoisme som gjennomsyret en ureformert kapitalistisk økonomi. De så på fordommene mot disse gruppene som noe de rike egget de fattige opp med for å hindre at de fattige vendte sin vrede mot sine økonomiske undertrykkere. Venstresiden før 60-tallet gikk ut fra at når den økonomiske ulikheten og usikkerheten minsket ville fordommene også gradvis forsvinne. Sett i retrospektiv virker denne troen på at det å avskaffe [den økonomisk motiverte] egoismen skulle føre til en eliminering av sadismen feilslått.

Sadismen ble anerkjent for å ha dypere røtter enn økonomisk usikkerhet. Den deilige gleden en kunne ha ved å skape en klasse av antatt underlegne, for så å kunne ydmyke individuelle medlemmer av denne klassen, ble sett slik Freud så det – som noe som alle kunne ha en mørk fryd over, om så alle skulle bli rike. Gjennom å slik la Freud delvis erstatte Marx som kilde for sosial teori, ble sadismen snarere enn egoismen venstresidens fremste angrepspunkt. Arvtakerne etter 60-tallets New Left har innenfor akademia skapt en kulturell venstreside. Mange medlemmer av denne venstresiden har spesialisert seg i det de kaller «politics of difference» eller «identitet» eller «anerkjennelse». Dette «kultur-venstre» tenker mer på stigma enn på penger, mer på dypere og skjulte psykoseksuelle motivasjoner enn på overfladisk og åpenbar grådighet. 

Dette skiftet i oppmerksomhet kom samtidig med at intellektuelle begynte å miste interessen for fagforeninger, delvis som et resultat av bitter skuffelse over at fagforeningsmedlemmenes sviktende vilje til å støtte George McGovern fremfor Richard Nixon i 1972. Samtidig ble den venstristiske gjæringen, som før 60-tallet hadde vært sentrert i universitetenes samfunnsvitenskapelige avdelinger, flyttet over til de litterære fakulteter. Studiet av filosofi – for det meste fransk og tysk undergangsfilosofi – erstattet det av politisk økonomi som en essensiell forberedelse til deltakelse i initiativer på venstresiden.

Det akademiske kultur-venstre anerkjenner – på en nokså distansert og opphøyet måte – de gjenværende reformistenes aktiviteter. Men de har beholdt en overbevisning som ble forsterket på slutten av 60-tallet. De tror at systemet, og ikke bare lovene må forandres. Reformisme er ikke godt nok. Fordi selve vokabularet av liberal politikk er infisert av tvilsomme premisser som bør bli avslørt. Venstresidens første oppgave må bli, akkurat slik Confucius sa det, å korrigere navnene på ting. Viktigheten av å gjøre det man på 60-tallet kalte «naming the system» gis forrang fremfor reformering av lovene. «Systemet» blir noen ganger identifisert som «seinkapitalisme», men kultur-venstre er ikke så opptatt av hva alternativet til markedsøkonomien skulle være, eller hvordan kombinere politisk frihet med en sentralisert økonomisk beslutningstaking. Ei heller har den brukt mye tid på å spørre seg om hvorvidt amerikanere blir for lite beskattet, eller hvor stor velferdsstat landet har råd til, eller om hvorvidt USA skulle trekke seg ut av North American Free Trade Agreement. [NAFTA]

Når høyresiden proklamerer at sosialismen har feilet og at kapitalismen er det eneste alternativ, har kultur-venstre lite å komme med som svar. For det foretrekker å ikke snakke om penger. Dets hovedfiende er en mentalitet snarere enn et sett av økonomiske ordninger, en tenkemåte som en forutsetter er roten til både egoisme og sadisme. Denne måten å tenke på blir noen ganger kalt «kaldkrigs-ideologi», noen ganger «teknokratisk rasjonalitet» og noen ganger «fallosentrisk». (Det kulturelle venstre kommer opp med nye kallenavn hvert år). Det er en tenkemåte som blir dyrket frem av de patriarkalske og kapitalistiske institusjonene i det industrialiserte vesten. For å kullkaste denne tenkemåten må vi i følge det akademiske venstre lære amerikanerne opp til å gjenkjenne det som er spesifikt annerledes. [«otherness»]For dette formål har folk på venstresiden hjulpet til å sette sammen akademiske disipliner som kvinnehistorie, «black history», «gay-studies», spansk-amerikanske studier og migrasjonsstudier. Dette ledet Stefan Collini til å bemerke at i USA, men ikke i UK, betyr termen «cultural studies» en studie av ofre.  

Cellinis valg av uttrykk har vært forhatt, men han fikk frem et godt poeng; nemlig at slike studieprogram ikke ble skapt ut fra den formen for nysgjerrighet omkring ulike former av menneskers liv som ga støtet til kultur-antropologi, men snarere ut fra en forståelse av hva USA behøvde for å kunne gjøre seg selv til et bedre sted. Det fremste motivet for den nye retningen innen tildeling av stipend i USA siden 60-tallet har vært trangen til å gjøre noe for folk som har vært ydmyket, til å hjelpe ofrene for sosialt aksepterte former for sadisme ved å gjøre denne sadismen sosialt uakseptabel. 

Mens der top-down-initiativene til den gamle venstresiden hadde forsøkt å hjelpe folk som var ydmyket av fattigdom og arbeidsledighet – eller det Richard Sennet kalte «de skjulte skadene av klasse» - så har oppmerksomheten til venstresiden etter 60-tallet vært rettet mot mennesker som var blitt ydmyket av andre grunner enn økonomisk status. Ingen setter opp et program for studier av arbeidsløse, hjemløse, eller de som bor i campingvogner, fordi de arbeidsløse og hjemløse eller de som bor i campingvogner er ikke «de andre» i en relevant betydning av ordet. For å være annerledes i denne forstand må du bære et uutslettelig stigma, et som gjør deg til et offer for sosialt akseptert sadisme istedenfor bare økonomisk egoisme. 

Denne delen av det kulturelle venstre har hatt en ualminnelig suksess. I tillegg til å være sentra for genuint original akademisk lærdom har de nye akademiske programmene gjort det de halvveis bevisst var designet til å gjøre: det har bidratt til å minske sadismen i vårt samfunn. Spesielt mellom akademikere, der den nonchalante påføringen av ydmykelser er langt mindre sosialt akseptert enn den var under de første 2/3 av århundret. Tonen i hvordan utdannede menn omtaler kvinner, og hvordan utdannede hvite omtaler afro-amerikanere, er svært annerledes enn den var før 60-tallet. Tilværelsen for homoseksuelle amerikanere, beleiret og farlig som den fortsatt er, er bedre enn den var før Stonewall. 

Adopsjonen av holdninger som høyresiden kaldflirer over som «politisk korrekte» har gjort Amerika til et langt mer sivilisert samfunn enn det det var for 30 år siden. Bortsett fra et par høyesterettsavgjørelser har det vært liten forandring til det bedre i vårt lands lover siden 60-tallet. Men forandringen i måten vi behandler hverandre er enorm.

Denne forandringen skyldes for en stor del de hundretusener av lærere som har gjort sitt beste for å få sine studenter til å forstå de ydmykelser som tidligere generasjoner av amerikanere har påført sine medborgere. Ved å velge Toni Morrisons «Beloved» istedenfor George Elliots «Silas Marner» i videregående litteratur-klasser og ved å velge historier om homoseksuelle tenåringers selvmord i nybegynnerkurs i litterær komposisjon, så har disse lærerne gjort det vanskeligere for sine studenter å være sadistiske enn det var for studentenes foreldre. Ved å favorisere kvinner ved ansettelser innen akademia, og ved å oppmuntre studenter til å våge å skrive om undertrykkelse av kvinner, så har høyskoler og universiteter hjulpet til å forandre relasjoner mellom kvinner og menn i det amerikanske samfunn.  

Det er fortsatt lett å bli ydmyket som kvinne i Amerika, men denne formen for ydmykelse forekommer ikke så ofte som for 30 år siden. Amerikansk akademia har gjort like mye for å overvinne sadisme i de siste 30 år som det gjorde for å overvinne egoisme i de forutgående 70 årene. Ved å oppmuntre studentene til å være det spottende konservative kaller «politisk korrekte» har man gjort landet vårt til et langt bedre sted. 

Amerikansk venstreside har mye å være stolte over. Deres konservative kritikere, som ikke hadde noen tiltak å foreslå mot verken amerikansk sadisme eller egoisme har en hel del å skamme seg over. Hva disse kritikerne fordømmer som politisering av universitetene, er et uttrykk for den samme opprørthet over grusomhet som fikk studenter og lærerkollegium ved Charles University i Praha til å gjøre motstand mot kommunistene i 1948, og studenter og lærerkollegium ved universitet i Sør-Afrika til å protestere mot apartheidlovene. Alle universitet som er verdt navnet har alltid vært sentra for sosial protest. Hvis amerikanske universitet noensinne slutter å være slike sentra, vil de miste sin selvrespekt og respekten hos verdens lærde.

Det er tvilsomt hvorvidt de nåværende kritikerne av universitetene som blir kalt «konservative intellektuelle» fortjener den betegnelsen. For intellektuelle skal formodentlig være obs på og kommentere spørsmål om sosial rettferdighet. Men selv de mest lærde og tenksomme blant nåtidens konservative latterliggjør dem som reiser sosiale spørsmål. Selv har de ingen ting å si om hvorvidt en kan hjelpe barn i ghettoene uten å heve skattenivået hos dem som bor i forstedene, eller hvordan folk som tjener minimumslønn kan klare å skaffe seg brukbare boliger. De synes å betrakte en diskusjon om slike tema som uttrykk for dårlig smak.

Ikke desto mindre er de en mørk side ved den suksesshistorien jeg har fortalt om det kulturelle venstre etter 60-tallet. I den samme periode som den sosialt aksepterte sadismen har gått jevnt tilbake, har den økonomiske ulikheten og usikkerheten økt jevnt og trutt. Det er som om den amerikanske venstresiden ikke klarte å håndtere mer enn ett initiativ av gangen, som om en enten måtte ignorere sosiale stigma for å konsentrere seg om penger, eller vice versa.

Et symptom på denne manglende evnen til å gjøre to ting samtidig er at det er blitt overlatt til plumpe demagoger som Patrick Buchanan å høste politisk fordel av det økte gapet mellom rik og fattig. Mens venstresiden snudde ryggen til har overgangen til middelklasse hos det hvite proletariatet som begynte under andre verdenskrig og fortsatte opp gjennom Vietnamkrigen stanset opp og utviklingen er blitt reversert. Amerika proletariserer nå sin middelklasse, og denne prosessen vil sannsynligvis kulminere i et populistisk nedenfra og opp-opprør av den typen Buchanan håper å oppmuntre til.

Det industrialiseringen var for Amerika på slutten av det 19. århundre, er globalisering på slutten av det 20. Det problem som Dewey og Croly stod overfor – hvordan forhindre at lønnsslaveriet ødela håpet om likhet – ble delvis løst gjennom venstresidens initiativ mellom 1910 og 1965. Men et problem som Dewey og Croly aldri så for seg har tatt dets plass, og tiltak som kanskje kan gjøre noe med dette nye problemet har knapt noen gang blitt skissert. Problemet er at lønnsnivå og sosiale rettigheter som arbeidere i Europa, Japan og Nord-Amerika nyter godt av, ikke lenger står i noe forhold til det nyåpnede globale arbeidsmarkedet.    

Globaliseringen produserer en verdensøkonomi der et hvert forsøk fra enkeltland på å forhindre en forverring av arbeidsfolks kår bare vil gjøre dem arbeidsledige. Denne verdensøkonomien vil snart være eid av en kosmopolitisk overklasse som ikke har mer sans for samhold med arbeidere noe sted enn det de store amerikanske kapitalistene anno 1900 hadde med immigrantene som bemannet deres bedrifter. Den økende avhengigheten blant amerikanske universitet av pengegaver fra utlandet, amerikanske politiske partis avhengighet av bestikkelser fra utlandet, og den amerikanske økonomiens avhengighet av salg til utlandet av amerikanske statsobligasjoner, er eksempler på tendenser som gjør seg gjeldende. Denne skremmende økonomiske kosmopolitismen har som et biprodukt en behagelig kulturell kosmopolitisme.  

Grupper av vitale unge entreprenører vil fylle de dyreste setene i fly som krysser verdenshavene, mens de bakre setene blir tynget ned av tykke professorer som meg, som suser av gårde til tverrfaglige konferanser, arrangert på behagelige steder. Men denne nylig ervervede kulturelle kosmopolitismen er begrenset til den rikeste fjerdedelen av amerikanere. Den nye økonomiske kosmopolitismen spår en framtid der de andre 75 prosentene av amerikanere vil se sin velstand minke år for år. Vi vil sannsynligvis ende opp i et Amerika som er oppdelt i sosiale klasser som går i arv. Dette Amerika vil være styrt av det Michael Lind (i «The Next American Nation») kalte «overclass»; den høyt utdannede og kostbart preparerte øverste 25-prosenten. En av de mest skremmende sosiale trendene er illustrert ved det faktum at i 1979 hadde barn fra den øverste sosioøkonomiske fjerdedelen av amerikanske familier 4 ganger så stor sannsynlighet for å få en college-utdannelse som dem fra den laveste fjerdedelen. Nå er deres sjanser 10 ganger større. Det er som om at en eller annen gang rundt 1980 bestemte barna til dem som under den store depresjonen nådde opp og fram til forstedene at de skulle trekke opp stigen etter seg. De bestemte seg for at selv om sosial mobilitet hadde vært riktig for deres foreldre, var den ikke tillatt for neste generasjon.

Disse folkene fra forstedene ser ikke noe galt i å tilhøre en kaste av arvet velstand, og har innført det Robert Reich (i sin bok «The Work of Nations») kaller «de suksessrikes separasjon». En gang på 70-tallet stanset den amerikanske middelklasseidealismen opp. Under president Carter og Clinton har Demokratene overlevd gjennom å distansere seg fra fagforeningene og fra en hver tale om redistribusjon, og beveget seg inn i et sterilt «sentrum». Partiet har ikke lenger en synlig og støyende venstrefløy som intellektuelle kan identifiserer seg med og som fagforeningene kan regne med støtte fra. Det er som om distribusjon av inntekt og velstand har blitt et for farlig tema å nevne for en hver amerikansk politiker, for ikke å snakke om en hver sittende president. Politikerne frykter at det å nevne slikt vil føre til at de mister stemmene fra de eneste amerikanerne som man kan stole på deltar ved valg; de som bor i forstedene. Så valget mellom de to store partiene koker ned til et valg mellom kyniske løgner og skremt taushet.

Hvis dannelsen av arvende klasser fortsetter uhindret, og hvis presset fra globaliseringen skaper slike kaster, ikke bare i USA men i alle de gamle demokratiene, ender vi opp i en Orwelliansk verden. I en slik verden vil det kanskje ikke finnes noen analogi til Big Brother eller noen offisiell ideologi som er analog til Ingsoc. Men det vil være en analogi til «the Inner Party», nemlig de internasjonale, kosmopolitiske, superrike. De vil foreta alle viktige avgjørelser. Analogien til Orwells «Outer Party» vil være utdannede og komfortabelt velstående proffer – det Lind kaller «overclass», sånne som du og meg. Jobben til slike som oss vil være å sørge for at avgjørelsene som blir tatt av «the Inner Party» blir utført glatt og effektivt. 

Det vil være i de internasjonale superrikes interesse å holde vår klasse relativt velstående og fornøyd. For de trenger folk som kan late som om de tilhører den politiske klassen til hvert enkelt av de ulike nasjonalstatene. For å holde proletarene rolig vil de superrike måtte opprettholde forestillingen om at nasjonal politikk en dag vil kunne gjøre en forskjell. Ettersom økonomiske beslutninger er deres privilegium, vil de de oppfordre politikere både til høyre og venstre til å spesialisere seg på kulturelle spørsmål. Målet er å fokusere proletariatets oppmerksomhet mot andre tema, å holde de nedre 75% av amerikanere og de nedre 95% av verdens befolkning opptatt med etniske og religiøse fiendtligheter og debatter om seksualmoral.

Hvis proletarene kan bli distrahert vekk fra sin egen fortvilelse gjennom media-skapte pseudobegivenheter, inklusive en og annen kortvarig og blodig krig, vil de superrike ha lite å frykte. Refleksjoner over denne mulige verdenstilstanden inviterer til to svar fra venstresiden. Det første vil være å insistere på at ulikheten mellom land må minskes, og at den nordlige hemisfære må dele sin velstand med den sørlige. Det andre svaret er å insistere på at det primære ansvaret i hvert enkelt demokratiske nasjonalstat ligger hos dets minst fremgangsrike borgere. Disse to svarene er åpenbart i konflikt med hverandre. Det første svaret leder tankene mot at de gamle demokratiene skulle åpne sine grenser, mens det andre foreslår å stenge dem. Det første svaret kommer naturlig for akademikere på venstresiden, som alltid har vært internasjonalt orientert. 

Det andre svaret kommer naturlig fra medlemmer av fagforeninger og fra de marginalt sysselsatte som lettest lar seg rekruttere av høyrepopulistiske bevegelser. Fagforeningsmedlemmer har sett bedrift etter bedrift stenge, bare for å gjenoppstå i Slovenia, Thailand eller Mexico. Det er ikke rart om de oppfatter resultatet av internasjonal frihandel som velstand for direktører og aksjeeiere, en bedre levestandard for arbeider i utviklingsland, og en mye dårligere levestandard for amerikanske arbeidere.   

Intet under hvis de oppfatter amerikansk venstre-intelligentsia for å være på lag med direktørene og aksjeeierne i form av å dele felles klasseinteresser. For vi intellektuelle, som for det meste er akademikere, vi er også temmelig skjermet fra globaliseringens virkninger, i alle fall på kort sikt. For å gjøre tilstanden enda verre, synes vi ofte å være mer interessert i arbeiderne i utviklingslandene enn i skjebnen til våre egne medborgere. 

Mange som har skrevet om sosioøkonomisk politikk har advart mot at de gamle industrialiserte demokratiene går mot en Weimar-aktig periode hvor populistiske bevegelser kan kuppe konstitusjonelle regjeringer. Edward Luttwak for eksempel har antydet at fascismen kan bli Amerikas fremtid. Poenget i hans bok «The Endangered American Dream» er at medlemmer av fagforeninger og uorganiserte uutdannede arbeidere vil før eller senere innse at deres regjering ikke en gang forsøker å forhindre at lønnsnivået synker eller at arbeidsplasser blir eksportert. Omentrent samtidig vil de innse at hvitsnipp-arbeidere fra forstedene, som selv er livredde for å bli overtallig, ikke vil gå med på å bli hardere beskattet for å skape sosiale fordeler for andre. På dette stadiet vil noe briste. 

Den delen av velgerne som ikke bor i forsteder vil finne at systemet har feilet og begynne å se seg om etter en ‘sterk mann’ å stemme på, en som er villig til å forsikre dem om at så snart han er valgt vil ikke de selvgode byråkratene, de sleipe advokatene, de overbetalte meglerne og postmoderne professorer lenger være de som bestemmer. Et scenario slik det Sinclair Lewis beskriver i romanen «It Can’t Happen Here» vil da kunne utspille seg. For så snart en slik sterk mann kommer til makten vil ingen kunne forutsi hva som kan skje. I 1932 var de fleste spådommer om hva som ville skje hvis Hindenburg utnevnte Hitler til rikskansler vilt overoptimistiske.

En ting som svært sannsynlig vil skje er at det en har oppnådd de siste 40 år for svarte og brune amerikanere og for homoseksuelle vil bli utslettet. Vitser fulle av kvinneforakt vil igjen komme på moten. Ord som «nigger» og «jøde» vil igjen bli hørt på arbeidsplassene. All den sadismen som den akademiske venstresiden har forsøkt å gjøre uakseptabel for sine studenter vil komme tilbake. Alt det krenkede sinnet som dårlig utdannede amerikanere bærer overfor akademikere som skulle lære dem folkeskikk vil finne sitt utløp.

Men en slik gjenkomst av sadisme vil ikke gjøre noe med følgene av [den økonomiske] egoismen. For etter at min forestilte sterke mann kommer til makten vil han raskt slutte fred med de internasjonale superrike, akkurat som Hitler sluttet sin fred med de tyske industriherrene. Han vil påberope seg det gloriøse minnet om gulfkrigen for å provosere til nye militære eventyr som vil generere kortsiktig økonomisk gevinst. Han vil være en katastrofe for landet og verdenen. Folk vil undre seg over hvorfor det var så liten motstand mot hans uunngåelige vei mot makten. De vil spørre: hvor var venstresiden? Hvorfor var det bare høyreorienterte som Buchanan som snakket til arbeiderne om konsekvensene av globaliseringen? Hvorfor kunne ikke venstresiden kanalisere det voksende raseriet til dem som nettopp var blitt deklassert?

Det blir ofte sagt at vi amerikanere på slutten av det 20.århundre ikke lenger har noen venstreside. Ettersom ingen benekter eksistensen av det jeg har kalt det kulturelle venstre, blir dette jevngodt med å innrømme at venstresiden ikke er i stand til å engasjere seg i nasjonal politikk. Det er ikke lenger en venstreside som kan bli bedt om å ta tak i globaliseringens konsekvenser. For å få landet til å ta tak i disse konsekvensene må dagens kulturelle venstreside forandre seg ved å åpne for kontakt med det som er igjen av den gamle reformistiske venstresiden, og i særdeleshet med fagforeningene. Den må snakke mye mer om penger, selv om følgen skulle bli at en måtte snakke mindre om stigma.

[..]

Venstresiden må slutte å klekke ut enda mer abstrakte og fornærmende benevnelser for «systemet» og begynne et forsøk på å konstruere inspirerende bilder av vårt land. Bare gjennom å gjøre dette kan den begynne å forme allianser med folk utenfor akademia, og i særdeleshet med fagforeningene. Utenfor akademia vil amerikanere fortsatt ønske å føle patriotisme. De vil fortsatt ønske å føle seg som en del av en nasjon som kan ta hånd om sin egen skjebne og gjøre landet til et bedre sted. Hvis ikke venstresiden former noen slike allianser vil den aldri oppnå innflytelse over lovene i USA. 

For å kunne forme dem vil det kreve at en glemmer Baudrillards fremstilling av USA som Disneyland, som et land av simulacra, og begynne å foreslå endringer i lovene til et virkelig land, bebodd av virkelige mennesker som gjennomgår unødvendig lidelse som for en stor del kan avhjelpes av myndighetenes intervensjon. Ingen ting vil kunne gjøre mer for å gjenopplive den amerikanske venstresiden enn en enighet om en konkret sosialpolitisk plattform, et folkets charter, en liste av konkrete reformer. Eksistensen av en slik liste, delt og debattert i det uendelige, like velkjent for professorer som av produksjonsarbeidere, inngravert i minnet hos både spesialutdannede og dem som gjør rent på deres toaletter, vil kunne revitalisere en venstreside-politikk. De problemene som kan løses gjennom tiltak fra myndighetene, og som en slik liste vil agitere for, er i større grad de som omhandler [økonomisk] egoisme enn sadisme. Men for å frembringe slike forbedringer ville det hjelpe hvis venstresiden forandret måten den i dag diskuterer sadismen.  

I den grad den befattet seg med undertrykt minoriteter, så gjorde 60-tallets reformistiske venstreside det ved å proklamere at vi alle, svarte, hvite og brune, er amerikanere, og at vi skulle respektere hverandre som sådan. Denne strategien frembragte platoon-filmene, som viste amerikanere av ulik etnisk bakgrunn som kjempet og døde side ved side. Jamført med dette, ønsker dagens venstreside at Amerika ikke skal være en smeltedigel, fordi vi trenger å respektere hverandre i vår forskjellighet. Denne venstresiden ønsker å bevare ulikhetene fremfor å ignorere dem. Forskjellen mellom den gamle og den nye strategien er viktig. Valget mellom dem utgjør forskjellen mellom det Tod Gitlin kalte «felles drømmer» og det Arthur Schlesinger kaller oppløsningen av Amerikas enhet. [«disuniting»]  

Å være stolt over å være svart eller homofil er et fullstendig fornuftig svar på den sadistiske ydmykelsen en har vært gjenstand for. Men i den grad denne stoltheten hindrer noen fra å også være stolt over å være en amerikansk borger, fra å tenke på sitt land som kapabel til forandring, eller være villig til å gå sammen med streite eller hvite i reformistiske initiativ, er det en politisk katastrofe. Det retoriske spørsmålet i platoon- filmene – «hva betyr vel våre forskjeller sammenlignet med det vi har felles som fellow Americans?» - kommenterte ikke stolthet over forskjeller, like lite som det fordømte det. Intensjonen ved å stille det spørsmålet var å hjelpe oss til å bli et land hvor en persons forskjellighet i stor grad ville bli ignorert av andre, med mindre vedkommende selv ønsket å gjøre andre oppmerksom på den. 

Hvis det kulturelle venstre insisterer på sin nåværende strategi – ved å be oss respektere hverandres forskjellighet fremfor å be oss slutte med å legge merke til den – så må de finne en ny måte å skape en fellesskapsfølelse på på det nasjonalt politiske nivå. For bare en retorikk som betoner fellesskap kan forme en vinnende majoritet i nasjonale valg. Jeg betviler at en vei dithen vil bli funnet.  [..]

Oversatt av Ivar Bakke

Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten

Øystein Sørensen

Kjetil Braut Simonsen (RED.)

Den populærkulturelle og journalistiske formidlingen av 2. verdenskrig i Norge har gjerne vært benyttet pedagogisk som en eksempelsamling i moralske lærestykker. Lenge var viktigheten av å styrke forsvaret («aldri mer 9.april») og å ha atomvåpen klare til innsats en av de viktigste av «historiens lærdommer» som ble forsøkt formidlet i den borgerlige presse. (I Vest-Tyskland ble det ut fra samme historiske epoke konkludert med viktigheten av å bekjempe militarisme og dehumaniserende fiendebilder). 

Også i kunnskapsformidlingen av nazismens «krig i krigen» - drapet på 6 millioner jøder – kan en merke seg visse konjunkturer både innen populærkultur og i historieverk. 

Den amerikanske historikeren Peter Novick hevder at

«Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede de lærdommer de måtte ønske fra Holocaust. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test.» *

Uttrykket trade off betyr et oppnådd kompromiss mellom to egenskaper eller mål som begge hver for seg kan være ønskelige, men som står i et gjensidig motsetningsforhold til hverandre. Jeg vil hevde at det eksisterer en slik motsetning mellom to tilnærminger til historien om Holocaust: 

Den ene tradisjonen kan vi kalle tradering, der historie blir et viktig arsenal for formidling av aktuelle moralske eksempler og lærdommer fra fortiden – spissformulert i mottoet «de som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den» – og en historiefaglig tradisjon som, for å sitere Øystein Sørensen, har som sin primære oppgave «å rekonstruere hva som skjedde (i et avgrenset historisk forløp) og å forklare og forstå hvordan og hvorfor det skjedde.» Ifølge Sørensen kan det i høyden være en sekundær oppgave å gi historiske aktører karakterer etter moralske eller ideologiske kriterier. Likevel mener han at «et sterkt moralsk engasjement i bunn for en historisk fremstilling må være fullt ut akseptabelt, og ikke minst i forbindelse med et tema som Holocaust – så sant det ikke går på bekostning av elementære historiefaglige prinsipper.»

Noen av artiklene i «Historie og moral – nazismen, jødene og hjemmefronten» blir til en viss grad et tilsvar til flere av de påstander og argumenter som Marte Michelet lanserte i 2018 gjennom boka «Hva visste hjemmefronten? - Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet».

Michelet skrev selv (Aftenposten 2.desember 2018) at «Dersom temaet ikke var så alvorlig, ville den pågående, intense jakten etter feil vært nesten vært komisk.» Hun forklarte den faglige kritikken fra historikerhold psykologisk, som et ømskinnet forsvar av hjemmefrontens prestisje mot kritiske blikk utenfra.   

«Svært mye av uenigheten mellom meg og de historikerne jeg kritiserer, handler om hvilket blikk man bruker på kildene. Velger man hjemmefrontens blikk? Eller de forfulgtes blikk? Det får avgjørende konsekvenser for hvordan man ser på materialet man undersøker og hva man finner interessant å løfte frem. Jeg tror at vi, endelig, kan bli ferdige med fasen der kildene automatisk leses ut fra hjemmefrontens perspektiv og kritiske røster ender opp med avbikt og nervøse beklagelser.»

Nå vil neppe boka «Historie og moral» utløse «nervøse beklagelser» fra Michelet. Men den befester inntrykket av at hennes bok brøt med elementære historiefaglige prinsipper, og at hun for å kunne nå sine djerve konklusjoner om hva hjemmefronten og NS-ledelsen visste var nødt til å anvende en svært selektiv og til dels manipulerende omgang med kildene. Se også den kritiske gjennomgangen som Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen har gjort av hennes bok.

«Historie og moral» har en annen tone og siktemål enn Michelets bok, og mangler de «juicy» elementene av skandale og avsløring som genererer medieoppmerksomhet. Den argumenterer ikke først og fremst for én hypotese, men er en antologi der 7 bidragsytere gjennom 9 artikler drøfter flere ulike aspekter ved Holocaust i norsk utgave og utbredte holdninger overfor den jødiske minoriteten.  

Peter Novick peker på noen forskjeller mellom minnekultur og seriøs historieskrivning som i særdeleshet treffer minnekulturen om Holocaust:

«Å forstå noe historisk er å være seg bevisst dets kompleksitet, å ha tilstrekkelig upartiskhet til å kunne se det fra ulike perspektiv, å akseptere dets flertydighet, inklusive den moralske flertydighet ved hovedpersonenes motiver og handlinger.

Det kollektive minnet forenkler, ser hendelser ut fra et bestemt engasjert perspektiv. Det er utålmodig overfor flertydigheter og reduserer hendelser til mytiske arketyper. Historisk bevissthet vil ut fra sin natur fokusere på hendelsenes historiske korrekthet – at de fant sted den gang og ikke nå, at de vokste ut av omstendigheter som var annerledes enn de som nå er rådende.

Minnekulturen vil til forskjell ikke ha noen følelse av tidens gang, den fornekter det forgangne ved sitt objekt og insisterer på dets vedvarende nærvær. Typisk vil et kollektivt minne, i alle fall et som tilskrives noen betydning, forståes som å uttrykke en eller annen evig eller essensiell sannhet om en gruppe, vanligvis en tragisk sådan.»                                              Peter Novick: The Holocaust in American Life

Øystein Sørensens innledende bidrag om Holocaust, historieskrivning og moral er interessant som refleksjon over historiefagets oppgave og yrkesetikk. Han advarer mot å la en forståelig moralsk forargelse føre til at en lemper på kravene til faglig metodisk tilnærming, og gir noen eksempler på dette fra nyere populærhistorisk og faghistorisk litteratur. Også overfor dem som forsøker å renvaske nazistenes ugjerninger gjennom selektiv og tendensiøs omgang med kildene vil «den beste måten å motvirke slikt på være at man holder fast ved grunnleggende historiefaglige normer.»    

Det ene av Kjetil Braut Simonsens to bidrag er en drøfting av antisemittismens ulike former i mellomkrigstidens Norge, og hvorvidt disse påvirket jødenes skjebne da vi ble okkupert.

«Et vesentlig poeng her å differensiere mellom ulike former for antisemittisme: fremfor alt mellom antisemittismen som en helhetlig «verdensanskuelse» og kulturelt forankrede – til dels latente og til dels uttrykte – antijødiske forestillinger og holdninger. Mens den første varianten var relativ marginal i Norge før krigsutbruddet, var en underskog av negative forestillinger og stereotypier om jødene og det jødiske utbredt i det norske samfunnet.»  s. 22

«Selv innad i NS-bevegelsen eksisterte det i grunnleggingsfasen frem til midten av 1930-tallet ifølge Christian Hoffmann to former for antisemittisme: på den ene siden en radikal, «metafysisk» variant, som gjorde kampen mot «jøden» til et overordnet politisk mål, på den andre en konservativ-kulturell antisemittisme som oppfattet jødene som representanter for det uønskede moderne, men som anså det som mulig for jødiske enkeltpersoner å bli en del av majoritetssamfunnet gjennom assimilering.» s.26

Denne skalaen fra rabiat fiendtlighet til passiv skepsis og fordommer hadde en fatal fellesnevner: den lammet den aktive motstand mot ulike former for diskriminering og negativ forskjellsbehandling. Og da denne rasetenkningen først hadde et statsapparat (og en okkupasjonsmakt) bak seg, ble vilkårene for motstand dramatisk forverret, ja livsfarlige. 

Som historikeren Timothy Snyder har poengtert, er de fleste av oss ikke helter, og viktigere enn å spekulere på om hvorvidt en selv ville skjult forfulgte jøder er å kjempe for at vi aldri igjen havner i et regime hvor vi må foreta heltemodige valg for ikke å bli passive bystanders.  

Også hos okkupasjonsmaktens norske hjelpere fantes det ulike nyanser i holdningene, beskrevet av Sørensens artikkel om NS-regimet og jødene:  

I mars 1941 mente Quisling at ettersom «jødespørsmålet ikke kan løses ved ganske enkelt å utrydde jødene eller sterilisere dem» var det «ikke noe bedre og mildere middel til å løse jødeproblemet enn å skaffe dem et annet forjettet land og å sende dem dit alle sammen.» s.54

Haldis Neegård Østbye skriver i et brev til Quisling at det var «uarisk» å pine jødene på østfronten til døde, selv om hun godt skjønte at man kunne få lyst til det når man så «ofrene for den jødiske sadisme». Hennes syn var at man ikke skal mishandle en slått fiende men at han «om nødvendig skal skytes raskt og nådeløst.»  

Det var også slik, ved hjelp av masseskytinger av sivile, at majoriteten av de jødene som døde under holocaust ble myrdet.

«Kunnskap om den industrielle masseutryddelsen i dødsleirene, derimot, var noe som den tyske nazi-ledelsen forsøkte å holde innenfor en svært begrenset krets.»

Dette er kanskje for mange en uvesentlig detalj. Skal en vurdere det moralske ansvar går ikke skillelinjen mellom måten man tok livet av jøder på, naturligvis. Men når temaet er hvorvidt og i hvilken grad folk visste om drapet på jødene mens det skjedde, så er dette en viktig skillelinje. Svært mange, et overveldende flertall vil jeg tro, hadde ikke hørt noe om utryddelsesleirene og gasskamrene. Det som derimot var kjent og ble både skrevet og snakket om, var massehenrettelsene på østfronten av jøder. 

Den riktignok upresise men utbredte kunnskapen om dette bidro også til at man i Tyskland mye heller ville bli okkupert fra vest enn fra en fiende som kom fra øst. Ikke bare hadde propagandaen hamret inn en forestilling om slaviske undermennesker som befant seg på et lavere sivilisasjonsnivå. Men like viktig var vissheten om at disse menneskene hadde ufattelige ugjerninger å hevne.  

Hvis jeg har forstått forfatternes tolkning av de norske kildene korrekt, tyder disse i retning av at ledende kretser i det norske kollaborasjonsregimet verken var informert om eller arbeidet for deportasjonen og tilintetgjørelsen av sine jødiske medborgere da den fant sted, men at de på det tidspunkt da jødene ble sendt ut av landet arbeidet for å gjennomføre en norsk versjon av de tyske «raselovene» fra Nürnberg. Det norske utkastet gikk enda videre i definisjonen av hvem som var å regne som jøde og hvordan disse skulle diskrimineres på ulikt vis – dette beskrives i detalj i Håvard Hauge Thorsens bidrag.  

Men da deportasjonen først var et fullbyrdet faktum ble den knapt beklaget og i stor grad forsøkt rettferdiggjort. Quisling sa i en tale bl.a. følgende:

«Når jeg taler om jødene, tror jeg ingen behøver å bebreide meg for noen inhumanitet i den retning. Jeg har i Russland under hungersnøden reddet livet til hundretusenvis av jøder. [..] men vi som deltok i dette redningsarbeid, vi lærte jødene å kjenne. Også deres komplette likegyldighet overfor andres lidelse.»

Det er i sannhet et interessant ordvalg, fremført like etter at norske medborgere som kveg var blitt fanget og transportert til sin sikre død. 

Hva visste NS’ ledelse på forhånd om aksjonen?

«Analysen av regimets lovgivningsarbeid styrker en oppfatning som er gjennomgående i akademisk litteratur, nemlig at aksjonen for å deportere jødene 25. og 26. november 1942 var initiert fra tysk hold, beordret og ledet av tyskere. Det er lite eller ingen ting som tyder på at aksjonen direkte involverte noe norsk NS-politisk nivå. Mer konkret kan man si at aksjonen rent praktisk ble håndtert (til dels svært så villig) av Karl Marthinsens statspoliti, etter tysk ordre.»  

[..]

«Det viktigste kildebelegget for at deportasjonen var en tyskstyrt aksjon, er en bevart teleks fra RSHA i Berlin til Gestapo-sjefen i Norge, Hellmuth Reinhard, avsendt kl 17:45 den 25. november 1942.» Gestapo i Norge skal benytte en plutselig mulighet til deportasjon av landets jøder via troppetransportskipet Donau på retur til Tyskland. «Flere hundre norske statsborgere ble uten videre fratatt sitt norske statsborgerskap og brutalt deportert fra norsk territorium, uten at det var noe tema en gang hva den norske regjeringen måtte mene om saken. Heller ikke var det noe tema at norske myndigheter skulle eller burde informeres på forhånd. Det ser ut til å ha gått en direkte kommandolinje fra det tyske Sipo til statspolitisjef Karl Marthinsen.»

Dette sier ikke noe om hva Quisling på det tidspunktet visste eller eventuelt var innforstått med. Men det viser fram «det reelle maktforholdet mellom den tyske okkupasjonsmakten og den norske ministerpresidenten.» s.78-79

                                                    

                                                                             ***

Ole Kolsrud har en grundig artikkel om de norske eksilmyndighetene. Den tilføyer nyanser i grått til det bilde Marte Michelet tegnet i sin bok.

Frode Færøy skriver om de flyktningeruter som NKP opprettet. Arbeidet med å skjule eller ledsage utenlandske partifeller utgjorde «en prolog til senere motstandsarbeid. Gjennom solidaritetsarbeidet på 1930-tallet ble det også etablert kontakter til aktører utenfor kommunistenes egne rekker som skulle komme til å spille en sentral rolle i å bistå jøder på flukt under krigen.»    

Ingebjørg Aasta Erikstein-Midtbø har en interessant gjennomgang av hvordan den mest militante antisemittismen ytret seg i bladet Hirdmannen. Her er det snakk om den mest radikale form for antisemittisme; en komplett sammensvergelsesteori der jøden inntar rollen som sivilisasjonstrussel og hvor den pågående angrepskrigen tolkes som en global skjebnekamp mot jødenes ødeleggende makt og en påtvungen og nødvendig måte å forsvare alt en holder kjært mot en farlig ødelegger. Tittelen på hennes artikkel er et sitat: 

«Antisemittisme er selvforsvar – Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur».

Ingjerd Veiden Brakstad skriver om de illegale avisenes dekning av Holocaust. I motsetning det som er fokus i brede historieverk og mye av den patriotiske minnekulturen i den første tiden etter krigen, så var ikke dette et neglisjert tema. 

«Både okkupasjonstidens illegale presse og etterkrigstidens presse skrev om hva norske jøder hadde vært offer for under den tyske okkupasjonen.» Men hvordan skrev de? «Å akseptere gjerningspersonenes forklaringer av voldens årsaker, samtidig som man tar avstand fra den samme volden, er en utbredt tendens blant tilskuere til folkemord, og vi finner den altså også i den illegale pressen, om enn kun unntaksvis.» 

Men for det meste fordømmes jødehatet utvetydig og beskrives som vesensfremmed for gode nordmenn og norsk kultur. Litt slik man i USA i dag bruker et begrep som «un-american» for å brennmerke illiberale og rasistiske strømninger som alltid har vært en del av amerikansk kultur.

Kjetil Braut Simonsens avsluttende artikkel om diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945 får fram at dette er en form for nasjonal hegemonistrid. Antisemittisme gikk fra å være et oppheng hos mellomkrigstidens supernasjonalistiske knallpatrioter til å bli inkompatibelt med det nye nasjonale vi, noe som tyskere og norske landssvikere drev med. Man foretok en selektiv tradisjonsutvelgelse i den lange definisjonskampen om hva det vil si å være ‘gode nordmenn’. Det stod ikke i motsetning til å konfrontere antisemittiske fordommer i samtiden. Ved å knytte seg an til Wergeland-tradisjonen kunne en våken anti-nazisme ta eierskap i det nasjonale domenet igjen. 

Spesielt kan dette observeres i avisen VG, som ble etablert som et forsøk på en ny start for en høyrepresse hvis rykte overfor nazismen var en smule anstrengt. Arbeiderbladet og Dagbladet – som NS i sin tid kalte «jødenes gråtekone i Akersgata» - fortsatte der de slapp. Følgen var at antisemittiske holdninger ble forvist vekk fra det offentlige rom, selv om de ikke dermed straks ble borte fra folks tenkemåte. Tidlig i 50-årene viste en studie fra Institutt for samfunnsforsking at 44% av et utvalg Oslo-borgere erklærte seg helt eller delvis enig i påstanden om at det i høy grad var jødenes egen skyld at de var blitt forfulgt.

                                                           ***

Hva kan historikere bidra med i kampen mot rasistiske stereotypier? Jeg tror deres rolle er beskjeden. En langt viktigere faktor er nok populærkulturens formidling av historiske eksempler, «mennesker som deg og meg» som gjennom film og litteratur makter å krysse den mentale grensen mellom de fremmede og sånne som oss, og trer fram som individuelle skjebner vi makter å identifisere oss med. Men den dypere interesse for historie som en slik identifikasjon skaper gjør at også en bok som denne har en viktig rolle å spille. Den bidrar til kontekst, nyanser og forståelse. 

Tilgangen til fakta er nærmest uendelig i våre dager, og mange sitter på en enorm leksikalsk kunnskap om 2. verdenskrig. Forståelse er noe annet og mer. Det krever en vilje til refleksjon over ulike perspektiv. Vår moralske stillingtagen skjer i lys av rolig ettertanke, veldig forskjellig fra slik aktørene i datidens hendelser var nødt til å velge, ad hoc og ut fra svært mangelfull informasjon. Forhåpentligvis gjør en bok som denne oss bedre i stand til å forstå både disse fjerne år og vår egen tid. Vår tid er en annen, men også den er forvirrende, full av raske moralske valg, uklare gjerningspersoner og tafatte bystanders.    

* Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life