Anders Johansen - «Komme til orde»

Den kompetente elite og de ukyndige masser.

Eidsvollsmennene var slett ikke tilhengere av folkestyre. Det er tull at vi fikk demokrati i 1814. Det var bare seks til sju prosent av den samla befolkninga som hadde stemmerett, og de som hadde det var stort sett tause. Det var ikke demokrati etter vår mening og ikke etter deres mening heller. Demokrati var et skjellsord, og betydde et pøbelvelde som ville føre i ulykken.

Dette er eksempel på påstander om fortiden som kludrer til den store nasjonale fortellingen vi vokste opp med. Og slik går det ofte når forestillinger fra en nasjonal minnekultur blir konfrontert med historikerens granskning av kilder. Der hvor minnekulturen opprettholder et forestilt fellesskap, en fortelling om et «oss» gjennom tidene, med helter og skurker som vi kan identifisere oss med og «oversette» til dagens situasjon, der vil historikerens fremstilling – hvis den er etterrettelig – konfrontere oss med en annen tid enn vår egen, hvor man forstod og talte om verden annerledes enn oss.

Det er dette som gjør Anders Johansens reise gjennom politisk kommunikasjon fra 1814 til 1913 til en viktig hendelse i norsk sakprosa: Han makter ofte å trenge igjennom og gjøre levende og begripelig tekster fra fortiden som i utgangspunktet ofte virker totalt outlandish for dagens nordmenn, for å uttrykke seg litt utenlandsk. Et uoversettelig eksempel er derimot bokens utdrag av Wergelands berømte tale ved Krohgstøtten den 17. mai 1833. Å skulle gjengi meningsinnholdet i denne verbale varmluftballongen er umulig. 

Men ellers fungerer Johansens formidlingskunst godt gjennom ordforklaringer og oversettelser, og fremfor alt ved å forklare ideene og forestillingene som var innforstått hos den krets som kommer til orde. Johansen gir kompetente og kortfattede riss av en rekke historiske hendelser som det er skrevet mye om fra før. Det originale og vellykkede ved denne bokas fortellergrep, det som gjør det naturlig å gi den samme vekt som Rune Slagstads «De nasjonale strateger», er det mentalitetshistoriske perspektivet.

Johansen fremhever i større grad enn Slagstad det elitistiske og uttalt antidemokratiske ved det professorstyre som preget de første tiår etter 1814. Hvordan forstår og rettferdiggjør man ekstreme klasseskiller og egne privilegier og rett og plikt til å bestemme. De herskende tanker ofte de herskendes tanker, men nettopp det gjør det interessant å forsøke å forstå deres tenkemåte og mentalitet. Fordi Johansen er så fortrolig med datidens repertoar av tanker og forestillinger, inklusive hva som var «unvorstellbar» og anstøtelig, så gjør han også elitens tale litt mer begripelig.

Kampen om å komme til orde.

Men i hele denne 889 sider lange odysseen fra 1814 til 1913 møter vi for en stor del de grupper som nettopp anfektet elitenes monopol på å styre, deres retoriske hegemoni og definisjonsmakt av hvordan verden ser ut og hva som er viktig og representativt.

Fortellergrepet gjennom boka minner om historikeren Halvdan Kohts perspektiv: Stadig nye grupper gjør krav på, og oppnår gjennom organisering og kamp, anerkjennelse og politisk makt. De blir en del av et demokratisk fellesskap som inkluderer en voksende andel av folket. Et annet poeng er at elitens forestillinger om verdien av folkeopplysning av de udannede masser i praksis undergrov deres egen maktposisjon og radikaliserte motstanden mot the establishment. Fra ca. 1850 av vokste sivilsamfunnet fram i form av et utall av lag og foreninger. Og denne «raa» og inkompetente «plebsen», som etter hvert trente opp og fant sin stemme gjennom foreningslivets demokratiske praksis, reagerte ikke med passiv takknemlighet overfor de styrende; i stedet ville de ha et ord med i laget og artikulere sine egne interesser gjennom sitt eget språk.

Istedenfor et storting bestående av «de beste menn» fra et smalt sjikt av befolkningen som gjennom dannet debatt og individuelle overveielser skulle utarbeide en nasjonal konsensus, ble freden etter hvert forstyrret av offentlige massemønstringer og folketalere som oppildnet «de ukyndige masser» rundt enkeltsaker. Det ble organisering av interessegrupper, et partivesen med fastlagte forpliktende program, samt en masse bønder valgt inn på tinget. Disse forholdt seg lenge stort sett tause, utmanøvrert av en språklig etikette de ikke kjente eller behersket. Forfatteren skildrer denne utviklingen i retning av skolering til demokratisk deltakelse og opparbeidelse av en egen stemme og språk – til forskrekkelse for de gamle eliter som ofte fryktet pøbelveldets og inkompetansens overtakelse av politikken. En kunne gjerne idealisere bonden i høystemt nasjonal svada, men det var da slett ikke meningen å la simple bønder styre landet. 

Anders Johansen

Johansen beskriver en historiens list som lar massekommunikasjonen og mobiliseringen av stadig større deler av befolkningen i første omgang føre til polarisering og konflikt, men samtidig bidro til demokratisk deltakelse og derigjennom kontakt og samhandling mellom parter som tidligere hadde levd totalt avsondret fra hverandre. Dette bidro til et samfunnslim på tvers av gruppene og en lojalitet overfor liberale demokratiske spilleregler. Og det var det at en fikk komme til orde (mitreden können, som tyskerne sier) i den offentlige samtalen som i sin tur forhindret revolusjonær vold og - som svar på dette - reaksjonens tilbakekallelse av borgerrettighetene. Men det radikaliserte og skjerpet samtidig de politiske krav nedenfra. Det hele blir en suksesshistorie, og det som framstår som moralen i stykket er at elitens frykt for massepolitikk var ubegrunnet og et skalkeskjul for å beholde egne privilegier. Og at veien til et større og mer samlende politisk fellesskap går gjennom åpen konflikt og agitatorisk konfrontasjon. Dette er en tolkning i tråd med den Stein Rokkan fremførte for 60 år siden. 

Dette kan nok sies å være tilfellet for det land og den periode som skildres. Men er det en innsikt som er generaliserbar, eller finnes det eksempler som peker i motsatt retning? Johansen nevner Hitler så vidt, men bare som eksempel på en billig utnyttelse av historien fra folk med «eliteskepsis til massedemokratiet» og «white trash», og uten å egentlig drøfte de mørkere potensial som ligger i massepolitikk, propaganda og mobilisering av moralsk panikk. I etterpåklokskapens lys ser vi at forestillingen om å «temme» Hitler ved å ramme ham inn den parlamentariske normaliteten ikke ble noen suksess, i motsetning til det som skjedde med den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Norge.  

Mange på høyre og venstresidens ytterkanter synes å være enige om et historiesyn som oppfatter retorikk og ideer som kakepynt på det det egentlig handler om. En oppfatter kampen om materielle interesser som sakens kjerne, og ifølge historikeren Jens Arup Seip gjelder det å avkle politikerne deres retoriske pynt slik at denne nakne kampen om interessene trer fram. Anders Johansen kommer fra en politisk bakgrunn som er maktkritisk i denne tradisjonen. Men han har samtidig et dybdesyn som ikke «oversetter» alle ytringer og organisasjoner til aggregert egeninteresse, men faktisk også makter å ta inn over seg at mennesker kan ha andre motiv for sin kamp, at de sier det de tror og tror det de sier, også når deres forståelse kan stå i direkte motsetning til deres egne materielle interesser. Det handler ofte mest om å bli respektert, å kunne «snakke i øyenhøyde».

Sansen for at den retning historien tar kan ha mange sammensatte årsaker og motiv kommer fram i beskrivelsen av Kautokeinoopprøret og fremveksten av lekmannskristendommens lag og foreninger. Johansen er vel bevandret i bibelen, og siterer forklarende fra de steder talerne alluderer til, fra bibeloversettelsen av 1930.

Hva er det som gjør at vi på tross av alle forskjeller ofte kan identifisere oss og sympatisere med mange av dem som i denne fremstillingen forsøker å tre ut av de stummes leir og komme til orde i sin egen samtid?

Hvordan gjør rede for kraften i den moralske indignasjonen? spør jeg da. Er politikk i bunn og grunn interessekamp – eller kamp om anerkjennelse? Dreier det seg om fordeling av materielle verdier eller om fordeling av tegn på ringeakt og respekt? Dreier det seg om velstand eller verdighet? Kan disse tingene meningsfullt skilles fra hverandre?

De henger vel ofte sammen, men ikke alltid. Og fremstillingen av disse gruppenes tankeverden er såpass inngående at det kreves en intens buktalerkunst for å få det til at dette blir en lang og sammenhengende felles kamp av progressive folkelige krefter mot makta, slik mye left leaning historieskriving har hatt for vane.  Kontinuiteten betones ved at makten alltid ikler egne privilegier vakre retoriske gevanter, og at forakten for dem som ikke kan kodene er dårlig skjult. Vel an.  Snobbethet er ingen uskyldig sak, oversatt til politikk er den alltid farlig.

Adolf H.- nok en kneblet folketaler. 

Men jeg savner den skolerte retorikeren Johansens analyse av dagens bruk av indignatio som retorisk virkemiddel. Er det noe dagens høyrepopulister spiller på, så er det følelsen av å bli sett ned på av de fine. Det samme ressentiment, det avmektige raseri mot fiffen, de politisk korrekte, der folketaleren taler på vegne av de krenkede og oversette folk flest, det egentlige folket hvis tålmodighet er slutt og som nå krever handling – det er også et slags maktspråk som fortjener en kritisk tilnærming. Dette er en retorisk figur som er velkjent fra nazismens selvstilisering og fra maoistisk retorikk, og denne gamle suppen varmes opp i mer eller mindre fortynnet form i dag også. Johansen gir knapt noen tekstutdrag fra de mer rabiate sidene ved norsk målstrev og bondebevegelse, fra de reaksjonære, anti-intellektuelle, illiberale og fremmedfiendtlige trekk som også var en del av bildet, og fortsatt er det.

Derimot er boken rik på talende eksempler på hvordan dumhet og brutalitet utmerket lar seg forene med dannelse, talegaver og møblerte hjem. Av alle former for dumhet er arroganse den verste, for å sitere høyremannen Georg Apenes. (Dette er ingen nyoppdagelse for meg, jeg opplevde kulturkrigen om EU-avstemmingen i 94. Slik var tonen den gang.) 

Medborgerskap og representasjon bidrar som regel til å sivilisere tonen i grupper hvor frustrasjonen ellers oftest finner utløp i tilbaketrekking eller vold. Ytringsfrihet og stemmerett er nødvendige, men ikke tilstrekkelige, vilkår for å bli hørt og respektert. Det tok et århundre før bønder, husmenn, arbeidere og til sist kvinnene fikk delta. Og hvis jeg skal anbefale bare to bøker til å forstå nyere norsk historie, så ville jeg valgt Rune Slagstads «De nasjonale strateger», og Anders Johansens «Komme til orde – politisk kommunikasjon 1814-1913». Begge er djerve og perspektivrike forsøk på å «tenke med historien». Fremstillingen er kortfattet og presis, og gir mange impulser til refleksjon. Det er formidlingskunst av beste merke. Anders Johansens bok er en stor begivenhet i landets intellektuelle historie. Den fortjener all oppmerksomhet den kan få.   

    

            

Höcke ønsker borgerkrig.

Björn Höcke

av Hajo Funke.

Oversatt fra Die Zeit,24. oktober 2019


For litt over et år siden, 1.september 2018, gjorde for første gang et parti som er representert i den tyske Bundestag felles sak med høyreekstreme og voldelige hooligans. Den gang opptrådte AfD-politikeren Björn Höcke og Andreas Kalbitz ved en «sørgemarsj» for Daniel H., som ble knivdrept av en asylsøker. Umiddelbart etterpå ble terrorgruppen Vereinigung Revolution Chemnitz dannet. De skal september 2018 har angrepet mennesker som de formodet var innvandrere, og i tillegg planlagt et attentat i Berlin under Tag der Deutschen Einheit.

Den 2. juni 2019 ble det førte politiske mord fra ytre høyre begått: en kjent høyreekstremist skjøt regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübcke.

Den 9. oktober ville en attentatmann fra Halle skyte medlemmene i den jødiske synagoge der. Da dette ikke lyktes ham, skjøt og drepte han to tilfeldige på gaten, og sier nå at han «traff de feile» folkene. Hans angrep på synagogen på jødenes viktigste høytidsdag har rystet det jødiske etterkrigssamfunn som aldri tidligere siden 1945. Hadde ikke døren til synagogen holdt stand, ville ingen ting være som før 9. oktober 2019.

Våre sikkerhetsmyndigheter er imidlertid merkbart rystet, stillet overfor disse hendelsene. Kan de fortsatt sørge for tilstrekkelig sikkerhet? Og nesten tre fjerdedeler av den tyske befolkning gjør høyresidens agitatorer fra AfD medansvarlig for denne utviklingen. Jeg vil si: med rette. Dette gjelder i aller fremste rekke for Bjørn Höcke, blant AfD fremste kandidater ved landdagsvalget i Thüringen 27.10.2019, og den fløyen av partiet som han leder. Man behøver bare ta hans retorikk i nærmere øyensyn.

«Veltemperert grusomhet» - Björn Höckes program.

I sin bok "Nie zweimal in denselben Fluss", som ble utgitt 2018, forsverger Höcke det tyske folks «død gjennom befolkningsutskiftning», og dermed den sentrale sammensvergelsesteorien hos Götz Kubitschek og de identitære i det nye høyre. Som et sentralt mål for sitt parti krever Höcke Tysklands renselse for «kulturfremmede» mennesker. Til denne kategorien defineres i all enkelhet asiater og afrikanere. Höcke skriver: «Ved siden av å beskytte våre nasjonale og europeiske yttergrenser vil det bli nødvendig med et stort anlagt re-emigrasjonsprosjekt». Han ønsker altså å utvise millioner av borgere fra landet.

Dette «re-emigrasjonsprosjektet», skriver Höcke, er neppe gjennomførbart uten bruk av vold: «I den overgangsfasen vi håper på» (her menes åpenbart at AfD kommer makten) «vil vi måtte gå gjennom en hard tid. For desto lengre en pasient vegrer seg mot den nødvendige operasjon, desto hardere vil de nødvendige inngrep måtte bli, når intet annet hjelper.» Og videre: «Først og fremst vil et nytt politisk førerskap måtte utholde store moralske spenninger: Det er forpliktet på den innfødte befolknings interesser, og må etter all sannsynlighet gripe til tiltak som går mot deres egentlige moralske følelser.» Man vil – slik formulerer Höcke seg bokstavelig – «ikke komme utenom en politikk av ‘veltemperert grusomhet’, er jeg redd. Eksistenstruende kriser krever uvanlige handlinger. Ansvaret for dette bærer de som gjorde disse tiltakene nødvendige gjennom sin forferdelige politikk.» (side 254 ff.)

Höcke forklarte allerede i 2014 hva han mente ved å sitere Friedrich Hegel: «Legemsdeler infisert med koldbrann lar seg ikke kurere med lavendelvann». Hans regjering er fullstendig og utelukkende forpliktet overfor den ‘innfødte’, altså den etnisk tyske befolkningen. Det dreier seg om en forestilling om etnisk homogenitet som, betont av Bundesamt für Verfassungsshutz overfor denne fløyen av AfD, er forfatningsstridig og rasistisk. Höcke vil om nødvendig realisere dette verdensbildet med grusomhet. Skulle hans parti komme til å regjere i Thüringen vil det bety at man følger den parole som Alexander Gauland ropte ut etter Bundestagsvalget i 2017: «Vi kommer til å jage dem.»

De «ikke frivillige» tyskerne.

I sin bok fastslår Höcke også at vi «dessverre vil miste noen deler av befolkningen som er for veike eller ikke frivillig vil delta». Han forestiller seg en «årelating». De tyskere som ikke deler hans politiske mål vil bli utestengt fra hans Tyskland. Han går inn for en renselse av Tyskland. Med en «kraftig feiekost» skulle en «fast hånd» og en «tuktemester» «gjøre rent i grisehuset».

Allerede i Weimarrepublikken ble språk omsatt til vold.

For øyeblikket befinner vi oss i følge Höcke i demokratiets «siste degenerasjonsstadium», et såkalt oklokrati, et pøbelherredømme. Tyskland er ødelagt og dømt til undergang gjennom det «multikulturelle storprosjekt», og den nåværende liberale forfatningen er en «frihetsfiendtlig maktstruktur». Denne «fatale utviklingen» ønsker Höcke etter eget utsagn å stoppe. For øvrig er det nødvendig med en ny Karl Martell (Europas forsvarer mot islam for 1200 år siden) og en ny (militær) gjenerobring, bort fra vår «tapersposisjon», for å redde Europa.

Konsekvent nok benytter Höcke et sitat fra Machiavelli som svar på spørsmålet om et folk kan dra seg selv opp fra sumpen: En «mann av dyd» kan «som den eneste innehaver av statsmakten atter bringe orden i et dysfunksjonelt samfunn» (s.286)

Hvis vi tolker Höcke ut fra det han selv sier, så dreier det seg for ham ikke bare om en etnisk, men også en politisk «rengjøring», og om å benytte statlig vold overfor en tilfeldig definert fiende. Han antyder også gjennom dette språket en fremtidig kamp mellom dem som tenker annerledes og hans egne tilhengere, han ønsker åpenbart en borgerkrig i Tysklands byer og småsteder. Det er en strategi for oppbygging og frislipp av vrede og vold.

Minner om Weimar.

Ord kan føre til vold. Vi vet fra krisene i den tidlige Weimar-republikken hvilken vold språket kan bære i seg når det retter seg programmatisk mot «de andre». For nøyaktig hundre år siden [1919], lenge før Mein Kampf ble forfattet, hadde den politiske agitatoren i et brev til Adolf Gemlich definert sitt programmatiske mål for en antijødisk politikk: På kort sikt må jødene fratas sine borgerrettigheter. «Men det endelige mål må være den uomstøtelige fjerningen av alle jøder.» (Se Saul Friedländer: Das Dritte Reich und die Juden, Bd. I, 2006: 86)

Det er omstridt hvorvidt fascismens epoke er egnet til å beskrive denne fløyen av AfD. Vi oppfatter med begrepet fascisme en mytisk nasjonsforståelse som en massebevegelse ønsker å gjennomføre ved hjelp av alle midler – også med bruk av vold, og dermed utenfor demokratiet og rettsstatens metoder – og som for å oppnå dette griper til henholdsvis autoritære og totalitære strategier (førerprinsippet). En slik oppfatning deler – dokumentert gjennom hans egne ord – Björn Höcke.






Hajo Funke, født 1944, forsker på høyreekstremisme. Underviste fram til 2010 ved Institutt for Politisk Vitenskap ved Freie Universität, Berlin.

To my loved ones

Foto: Alexander Solvang

Dette synes jeg var et passende bilde å se på mens du hører på denne sangen. Eller denne sangen synes jeg var passe å lytte til mens du ser på dette bildet. Noe sånt. Jeg spiller gitar og har lagt på noen samplede trommelyder. That's it. 

Frihetskampen i Islam

Frihetskampen i Islam er ikke over, den har knapt begynt. Men Sylo Tarakus bok om den gir både en opplysende gjennomgang av dens ulike stridstema og møter med noen av dem som står midt i striden. Den behandler også et tilbakevendende dilemma for all religionskritikk som ikke ønsker å demonisere, men å integrere: 

«Noen ganger ville det jo være nødvendig med konfrontasjon. Hvordan kan venstresiden kombinere respekt og omsorg for muslimer med hard kritikk av illiberale verdier og praksiser? Hvordan kan vi konfrontere problemene på en ærlig måte, uten å bygge opp under en identitetspolitikk som får muslimer til å føle at de er under angrep fra alle kanter?»

Fordi dette handler om mennesker vi ønsker skal føle tilhørighet til et nasjonalt fellesskap. Det er et av flere vanskelige dilemma som Sylo utforsker i sin bok, som består av fire deler. Først en lettlest og i beste forstand journalistisk formidling av islams historie – et felt de fleste av oss trygt kan lese oss litt opp på, nå som såpass mange av våre landsmenn kommer fra denne kulturkretsen.

Andre del, som omhandler noen av de ulike utgavene av islam, går rett inn i minefeltet av aktuelle tema hvor de [skrift] lærde strides. Sylo har gjort et stort research-arbeid og gjengir mange ulike stemmer som kaster lys over ansatser til en tekstkritisk og historiserende formidling av koranens hellige tekster. En lignende teologisk prosess som den kristendommen har gjennomgått i vårt land, hvor «de liberale er på generell basis i førersetet. Det interessante er å finne ut hvordan dette har skjedd.»

Stilen er personlig og muntlig i formen, ofte får vi et gløtt av de ulike menneskeskjebnene som skjuler seg bak et modig engasjement for teologiske posisjoner som forsøker å gjøre islam kompatibel med ideen om universelle menneskerettigheter. Møtene med disse menneskeskjebnene fra mange land er ofte ganske rystende lesning, da det å avvike fra den islamske ortodoksien mange steder i regelen er forbundet med fare for liv og helse. Men det finnes altså ansatser til mangfold, selv om slikt ofte fremkaller eksistensiell panikk hos religiøse ledere og devote troende som frykter for at deres moralske univers dermed kan falle fra hverandre. 

Sylo tar oss også med i det norske moske-landskapet. Det er en kritisk gjennomgang som virker presis, informert og ikke-polemisk. Jeg har ikke kunnskaper til å bedømme om mitt inntrykk er riktig, og noen har sikkert allerede blåst i dommerfløyta og bebreidet meg for å i det hel tatt ha skrive om feltet. Teologer og akademikere hegner gjerne om sine merkesteiner. Men er det noen vits for ikke-troende å blande seg inn i hva teologene sysler med? 

«Mange sekulære muslimer ser ikke noe behov for å gi de gamle teologiske maktsentrene for stor autoritet. De ønsker å løfte blikket, identifisere problemet og si høyt og tydelig at noen ting bare må fikses. I dag har jeg kommet på bedre tanker, og ser mer nyansert på det. Vi må ha de lærde med på laget, som pådrivere for åpnere diskusjoner og gode løsninger. Det kan riktignok ikke være alt, men det er et viktig bidrag i kampen for mer frihet og kritisk tenkning i muslimske miljøer. [..] - den teologiske islam-diskusjonen her hjemme kan bli bedre uavhengig av hva som skjer i den muslimske verden. Det er en diskusjon som må stimuleres og understøttes av forskning og utdanning. Skal muslimer og islam bli en mer naturlig del av vestlige samfunn, må vi ha en institusjonalisering av islam i Europa.»

Veldig mange eks-troende mister helt interessen for det de i ettertid ser på som en eksistensiell blindgate. De er ikke interesserte i en light-utgave eller kultur-versjon av det religiøse angstgrepet de kanskje har brukt år på å vikle seg ut av. Men religion er for de troende også en viktig sosial størrelse som skaper identitet og tilhørighet. For mange er prisen å betale for å avvike fra lydighetens vei rett og slett for høy. Sosial utstøtelse, ensomhet, lojalitet overfor mennesker en er glad i (og som en bringer vanære over) er fenomen som varer lenge etter at lojaliteten overfor trossetninger er fordunstet. Hvordan skape et rom hvor også slike mennesker kan føle seg hjemme?

Shahram Shaygani, som stiftet organisasjonen Senter for Sekulær Integrering tok tvilen med seg, men beholdt den sterke muslimske identiteten. 

«Islam er mye større enn Koranen og troen. For meg er islam kultur, kunst, identitet, folk, lidelse, historie og mennesker jeg er glad i». [..] «Jeg meldte meg ut av troen i 1990, men jeg har aldri meldt meg ut av kulturen». «Jeg kaller meg fortsatt muslim og mener det må være rom for å være ateistisk muslim. Freud var en erkeateist. En prest spurte han om han var jøde, han sa at han var en gudløs jøde.»

Mange kristne og ateister har gjort seg lystige over Dagbladets posisjon, hvor man er mot prester men for kvinnelige prester. Men det er kanskje ikke så selvmotsigende ved nærmere ettertanke. En gjør klokt i skjønne at religion i ulike former neppe er noe som forsvinner etter et par generasjoner med utdanning og opplysning. Men det gjør en enorm forskjell for hele samfunnet og de troende selv hvilke former religionen tar.

Forfatterens fortellerstemme inngir troverdighet og vitner om dømmekraft, det virker plausibelt og nyansert der han geleider oss gjennom det ene minefeltet etter det andre. Formen kan minne litt om Jahn Otto Johansens formidling av russisk politikk og historie under den kalde krigen. Men en sjelden gang glimter Sylo til med litt lidenskap, og det skjer når han kommenterer en venstreside som ofte har møtt minoritets-dissidenters ensomme kamp med stor berøringsangst og frykt for å si noe som kan bidra til hat mot muslimer:   

«Enkelte aktivister kunne med fordel vært litt mer presise og nyanserte i sine kommentarer rundt islamrelaterte temaer, men stigmatiserende og mistenkeliggjørende retorikk fra akademisk hold, og fra andre som man kunne forventet å ha som støttespillere, er samtidig urimelig og svært demotiverende. Det mest absurde er å bli satt i bås med muslimhatere når man selv har muslimsk bakgrunn og muslimsk familie. Dissidenter fra muslimske land som har sett homofile bli hengt i Iran, kvinner bli steinet i Afghanistan eller selv har blitt fengslet for en karikatur i Bangladesh, vil ha seg frabedt at vestlige liberalere, som har tilnærmet null kunnskap om islam og den muslimske verden, skal fortelle dem hva som er rasjonell og irrasjonell frykt for islam.»

For et ungt, troende menneske på jakt etter et holdepunkt i tilværelsen er det avgjørende hvordan en blir møtt. Blir ens egne forsøk på å finne fotfeste tatt på alvor kan en i sin tur lytte til dem som viser denne grunnleggende anerkjennelsen, selv om deres posisjon i lengden kan underminere det en selv tror på. I know for a fact.   

Sylo viser denne respekten overfor troende muslimer, selv om han nå etter sin avsluttede vandring på lydighetens vei selv tilhører de frafalne – en gruppe som mange troende muslimer mener ikke har livets rett, bokstavelig talt. Islams forhold til apostasi, de som «faller fra» og mister sin tro, er bedrøvelig.

«I 2013-rapporten The World’s Muslims: Religion, Politics and Society fremgår det at hele 88 prosent av egyptere og 62 prosent av pakistanere mener at riktig reaksjon for apostasi, er dødsstraff. Flertallet av muslimer i Malaysia, Jordan og palestinske områder mener det samme.

[..] 

«Motstanden mot å tillate apostasi ble dokumentert blant ledere også i norske moskeer i Olav Elgvins masteroppgave fra 2011. Elgvin intervjuet 14 ledere og imamer i 8 av de 10 største moskeene i Norge. Mange av dem mente at apostater – i et islamsk land – burde drepes, fengsles eller bli tvunget til å forlate landet. Dette til tross for at Islamsk Råd Norge, som disse moskeene var medlem av, allerede i 2007 underskrev en erklæring som la vekt på retten til å fritt forkaste eller velge sin tro.»

Dette er et av temaene i den tredje delen av boka, som tar for seg ulike frontavsnitt i den pågående kampen for å bringe islam i harmoni med menneskerettighetene. Den tar for seg forholdet til ytringsfrihet, likestilling, hijabtvang og retten til å være homofil.

Her har det tross alt skjedd mye oppløftende i Norge. Men det er en tornefull og ensom vei de har gått, de modige pionerne som Sylo presenterer oss for. 

Det hører til bokens kvaliteter at den gjør disse menneskenes vanskelige valg og personlige offer til noe som påkaller vår umiddelbare solidaritet og støtte. Jeg vet ikke hva de skulle være laget av som forblir uberørt av deres kamp etter å ha lest denne boken. Dette er ord som beveger, og en grunn er at forfatteren avstår fra å kjøre egne reaksjoner i forgrunnen, men stoler på leserens egen dømmekraft.  «En skal ikke skrive ‘fy fanden’ men få leseren til å tenke fy fanden», for å sitere Carl J. Hambro.

Bokas fjerde og siste del, «Veien fremover», drøfter hvordan vi kan lykkes i å integrere troende muslimer i et sekulært samfunn som det norske. Selve problemstillingen er aldeles haram for enkelte av de mest forutsigbare kommissærene venstresiden, ettersom man dermed har signalisert at innvandring fra land der religionen har en ganske annen maktposisjon enn i det norske sekulariserte samfunnet faktisk er et problem vi bør håndtere og debattere, og ikke fortie av frykt for å bli omfavnet av ideologiske lommetyver. 

Den kampen Sylo skildrer og selv er en viktig stemme i, er ikke motivert ut fra noe ønske om å demonisere troende muslimer, men er båret opp av en større lojalitet til enkeltmennesker enn til kultur og religion i de tilfellene der en må velge.   

Til sist et litt lengre sitat som både gir et godt bilde på Sylos prosastil, som jeg synes er reflektert og nøktern, og som gir en presis oppsummering av vilkårene for en opplyst offentlig samtale om de tema boken behandler.:    

«Det å ta radikal islam på alvor kan oppfattes som at man gir ytre høyre rett når det gjelder bekymringer knyttet til utviklingen i flerkulturelle samfunn. Når interne kritikere i muslimske miljøer påpeker negative forhold, kan det oppfattes som et bidrag til å bekrefte ytre høyres narrativ om integreringsproblemer. Slik blir det naturlig at sekulære muslimer møter mer forståelse fra – og i noen sammenhenger sågar blir omfavnet av – ytre høyre. Når konservative muslimer kritiserer storsamfunnet for rasisme eller «islamofobi» og Vesten for en imperialistisk utenrikspolitikk, så er de med på å bekrefte venstresidens narrativ.

Dermed blir det naturlig at de omfavnes av venstresiden, til tross for at de står svært langt unna hverandre i verdispørsmål om likestilling, homofili, ytringsfrihet, ateisme og så videre. Den viktigste grunnen til at både sekulære og konservative muslimer føler seg mest hjemme på venstresiden, tror jeg er minoritetsidentiteten. Man ser på venstresidepartier som mest minoritetsvennlige og føler seg trygge på dem - og det ofte med god grunn. Selv om sekulære muslimer kan få applaus fra ytre høyre når de kritiserer islam, kan de fortsatt kjenne hvordan skepsisen mot minoriteter som sådan rammer også dem. 

De forstår at det ikke alltid er omsorgen for de enkeltstående, frihetssøkende muslimene som ligger bak solidariteten, og at det ofte også handler om å vinne kampen om fortellingen om innvandring og integrasjon mer enn om å kjempe for liberale verdiposisjoner. For de mest ytterliggående på høyresiden er ikke progressive muslimer gode nok, heller. De vil si at islam aldri kan reformeres, og de vil se på alle muslimer som fremmede. Denne situasjonen utgjør et dilemma for sekulære muslimer. Skal de tone ned sin kritikk og sine frihetskamper for å ta hensyn til kulturkrigen mellom venstresiden og høyresiden? Eller skal de bare konsentrere seg om sine kamper uten å bry seg om hvilken politisk fløy som vil tjene mest på det? 

Da jeg snakket med lederen for Ex-Muslims of Norway, Cemal Yucel Knudsen, sa han at man måtte si sannheten hele tiden og ikke bry seg om hva som til enhver tid var politisk korrekt. Det å ikke bry seg om politisk korrekthet er jeg enig i, men jeg mener man må velge sine allierte med omhu.

Jeg har i flere sammenhenger advart sekulære muslimer mot å stole for mye på sine «venner» på ytterste høyre. Jeg har ment at de som kanskje kan fremstå som støttespillere neppe ville nølt ett sekund med å deportere oss og våre familier ut av Norge fordi vi har muslimsk bakgrunn. Dessuten gjør den alarmistiske og til dels konspiratoriske islamkritikken deres det vanskeligere for oss andre å drive frihetskamp. Når muslimer utsettes for mistenkeliggjøring hele tiden og må forsvare seg, så har de ikke lenger overskudd til å drive med selvkritikk. Det blir enklere å bare søke tilflukt i offerrollen og ignorere all kritikk, også den saklige og seriøse.»

Ekko fra Spania: Borgerkrigen i norsk offentlighet

Madrid bombet. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. 

Ekko fra Spania:  Borgerkrigen i norsk offentlighet
Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet og Rolf Werenskjold        Dreyer forlag 2019

Det et rart å tenke på hvilket rabalder denne boka ville ha avstedkommet om den hadde kommet på 50-tallet, mens mange av aktørene fortsatt levde. Eller på 70-tallet, da mange på venstresiden syntes den norske konsensus-idyllen ble for kjedelig og man tok opp tråden til mellomkrigstidens dramatiske motsetninger. Krigen i Spania hadde mobilisert et dypt engasjement og skapt bitre motsetninger hos en hel generasjon. Og en ny generasjon skapte en slags minnekultur om den på 70-tallet, befolket av ‘klartskuende anti-fascister’ og deres motspillere, høyrefolk med tidløse, dystre tilbøyeligheter. Og Francos diktatur var fortsatt der, helt til 1975. En slik pedagogisk tilskåret gjenfortelling av fortidens skurke- og heltegalleri har alltid vært anvendt som retoriske slagvåpen i samtidens aktuelle konflikter, også av høyresiden. I dag er kanskje avstanden i tid blitt stor nok til at det er mulig å lese en bok om borgerkrigen i Spania slik man leser en historiebok om 30-årskrigen, og ikke som et innlegg i en pågående politisk nabokrangel. 

«Ekko fra Spania» er en gave til både lek og nerd. Den gir en kortfattet og begripelig framstilling av bakgrunnen for borgerkrigen og dens videre forløp. Denne delen er et lærestykke i journalistisk formidlingsevne som takket være presisjonen i ordvalget ikke kommer på kant med akademiske krav til en nyansert og edruelig fremstilling. Den drøfter motiv og strategiske målsettinger til de ulike internasjonale aktørene, ofte med utgangspunkt i informasjon som datidens avislesere ikke hadde tilgang til. Hvorfor bøyde den franske regjering av for Storbritannias krav om ikke-intervensjon? Fordi London truet med å la Frankrike bli stående alene hvis en fransk innblanding i Spania skulle føre til krig med Tyskland. Hvorfor søkte Stalin å støtte den spanske regjering og bekjempet anarkister og revolusjonære sosialister i Spania? For å berolige britene og bygge en vestlig allianse mot Tyskland. Både maktpolitiske vurderinger og ideologisk motivasjon gis plass. 

Det er ingen lett oppgave å skulle forstå eller forklare motivasjonen til dem som støttet Franco i Norge. Men jeg tror det er klokt å forsøke. Hvorfor var det så mange innen partiet Høyre som gjorde felles sak med en kuppmaker som hadde innrømmet at hvis kampen for å «redde Spania fra marxismen» gjorde det nødvendig å «skyte halve Spania», så fikk det stå sin prøve. Det er da en ganske ekstrem posisjon? Var det fordi de mente den var den eneste realistiske? 

Aftenposten informerer sine lesere.

Hvorfor tenkte Franco-sympatisørene som de gjorde, hva var deres rasjonale? Hva var det de fryktet? De fryktet anarki, selvtekt og lovløshet. Under «anarkiets korte sommer» mistet Spanias lovlig valgte regjering mange steder sitt voldsmonopol til fordel for arbeidermilitser og anarkister som slåss mot Franco-opprørene og de man mente støttet dem. Ragnar Vold, Dagbladets utenrikskommentator og en av den borgerlige presses få konsekvente kritikere av alle diktatur, holdt en kritisk distanse voldsromantikk. På lederplass het det: 

«Den dystre skjebnetragedien som utspilles i Spania burde få alle nordmenn til å tenke over vår stilling. Vi burde fylles av takknemlighet over at forholdene her hjemme ikke ligger an for slike redselsfulle eksplosjoner … fordi vi har utjevnet de sosiale misforhold som er årsaken til Spanias tragedie» (Dagbladet 1.8.1936). 

Forfatterne skriver: 

«Dette bildet fra juli 1936 blir Dagbladets posisjon gjennom nesten hele borgerkrigen. Regjeringen står i sentrum, mot ytterfløyene av generaler og kommunister. På slutten får dette et talende uttrykk i Ragnar Volds heftige angrep på Lise Lindbæks bok, som utilslørt hyller de frivillige, også kommunistene, for deres militære innsats. Et dikt som gjengis i denne boken, taler begeistret om et slag i februar 1937 som en blodig renselse. «Det er vel ikke slike drømmerier den spanske borgerkrigen skulde skape hos oss», innvender Vold. «Utviklingen i Spania skal lære oss hvordan slike blodige februardager kan undgås».

Borgerkrigens eskalerende dynamikk beskriver forfatterne slik: 

«Begynnelsen denne gangen, sommeren 1936, var ellers lik nok på begge sider; nasjonalistenes tribunaler og republikanernes checkaer arbeidet med å dømme og henrette sine lokale motstandere på en nokså lik måte. Tusenvis falt for straffepelotongene på begge sider. Etter hvert økte forståelsen av at dette ville bli en langvarig krig, der nye områder, nye byer stadig ble trukket inn. Volden gjentok seg på nytt. Skillet mellom organiserte soldater og sivile enkeltpersoner syntes utvisket; dette ble en borgerkrig der nettopp borgerne sto mot hverandre som fiender, og der hele byer og landområder gradvis ble renset for motstandere uansett side. Og der volden – det vil si innbyggernes nedslaktinger av hverandre – fortsatte til siste stund.»

Francos menn drepte flere, og man fortsatte massakrene etter at borgerkrigen var vunnet. Men samtidens politisk interesserte ble også tidlig informert om massehenrettelser av prester og munker på «de rødes» side. Det skapte forståelig nok frykt. 

«Da hovedorganet Arbeiderbladet trykte en begeistret tilslutning til den spanske antiklerikalismen i 1936, der det ble sagt ««ja, la klostrene gå opp i luer, bruk prester og munker til å fyre op med! Det er fet ved – og noget andet er de ikke verd», da ble avisen imøtegått av sine egne. Den slags tilslutning til det spanske venstres antikristelighet var ikke smakfullt.»

Kanskje sier det noe om min generasjons beskyttede oppvekst at mange betrakter frykt for anarki som en latterlig borgerlig fordom, en slags autoritær frykt for friheten. I land hvor man har opplevd anarkiet vet man av bitter erfaring hva slags eksplosjon av brutalitet og vilkårlig råskap som følger i dets fotspor inntil vaktvakuumet er fylt og en ny, og oftest brutalere orden er etablert. Men forfatterne gjør ikke som jeg her, de fortaper seg ikke i statsvitenskapens lovoppstillende abstraksjoner, eller en moralistisk bruk av historien som lærestykke. De forteller ‘fair and balanced’ om hvordan de motsetningsfulle og tragiske begivenhetene utfoldet seg i Spania, og hvordan reaksjonene var her hjemme. Det er en historie full av bitter ironi. 

«Da det så ut til at republikken ville vinne, utbrøt Hemingway at dette var for ham og hans venner «den lykkeligste perioden i livet». Spania ga en flukt bort fra den ofte trivielle hverdagen og fra perspektivløsheten som den «normale» politikk tilbød, i en tid som ellers ble kalt «a low and dishonest decade» av W.H. Auden»

Men det gikk jo ikke slik. Forfatterne siterer Albert Camus: 

«Min generasjon hadde Spania i sine hjerter og brakte det med seg som et vondt sår. Det var i Spania menneskene lærte at en kan ha rett og likevel bli slått; at makt kan knuse ånd, og at det er tider da mot ikke er nok. Uten tvil er det dette som forklarer at så mange mennesker verden over føler det spanske dramaet som en personlig tragedie»

De unge og utålmodige delene av sosialdemokratiet var på full fart bort fra den pasifistiske nøytralitetspolitikken som hadde fått sitt preg under inntrykket fra 1. verdenskrig. De norske spaniakjemperne som kunne vende hjem ble tatt imot med halvoffisiell respekt fra sine egne. Men folkefrontens dager ble snart avløst av ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin. Mange av gårsdagens våpenbrødre ble bitre fiender. Og de Spania-kjemperne som vendte hjem til Stalin ble i mange tilfeller skutt. 

«Her ligger en av det 20. århundrets doble tragedier: Flyktninger som kjempet mot Hitler og Mussolini og tapte, dro så til Spania for å kjempe mot fascismen der og tapte; vendte hjem til Sovjet og ble så i Moskva betraktet som forrædere av Stalin.» 

Det gis flere eksempler på norske forfatteres engasjement, og av de mest utførlige er viet Nordahl Grieg. Grieg skrev til Nils Lie om sin ulyst ved å skrive i noen avis. «Dagblads-radikalismen er jo den mest avlægs av alt.» Så han laget sitt eget tidsskrift, Veien Frem, og skrev to bøker om Spania-konflikten. Dagbladet holdt fast ved sin utidsmessige støtte til det liberale demokratiet, som mange ungdommer betraktet som håpløst avleggs, mens Grieg konkluderte med nødvendigheten av å støtte opp om Stalin. Grieg skrev godt om fascistene og enda bedre om de frivillige som kjempet mot dem. Men han var som Hamsun blind på det ene øyet. 

I bokens appendix er Bernt Hagtvets far,  Johs. Hagtvet, gjengitt utførlig fra intervju og egne opptegnelser fra Spania. Han deltok som Spania-frivillig lege ved det svensk-norske sykehuset i fjellbyen Alcoy. En merker også hos ham en skriveklo og formidlingsevne som gjør at disse inntrykkene han deler virker nære og duggfriske.    

Krigens sorg.

Det er vanskelig å forestille seg hvor mørkt og skremmende dette tiåret måtte fortone seg for dem som orket å holde seg informert om begivenhetene, og som hadde næret et håp om at opplysning og fremskritt skulle skape fred. Og selv for denne leser, med godt over gjennomsnittlig interesse for mellomkrigstiden, blir det vanskelig å begrunne hva kunnskapen om denne perioden egentlig skal tjene til i dag. Forfatterne formidler til oss amatører et gløtt inn i en periode de har studert gjennom lange forskerkarrierer. Men leseren betrakter uvegerlig begivenhetene gjennom sin personlige og samtidspregede optikk. For å vri litt på Peter Novicks uttalelse om Holocaust: Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede hvilke lærdommer de måtte ønske fra den spanske borgerkrigen. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test. 

Som tidligere bemerket i en bloggpost: Det er en forskjell mellom tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg. Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens farlige fascinasjon. 
Det kan være jeg dikter inn mine egne projeksjoner. Men selv om det aldri kommer eksplisitt til uttrykk i bokas nøkterne og tilbakeholdte stil, er det dette tragiske perspektivet jeg fornemmer mellom linjene. 

  

Slør og seksualisering av kvinnekroppen.

Foto Wikipedia.de

Intervju med Susanne Schröter i Tages Zeitung [TAZ.de] 25. 7. 2019

Les intervjuet i sin originale tyske versjon her.


TAZ: Frau Schröter, du har organisert en konferanse på Frankfurts Goethe-Universität med tittelen «Islamsk slør – symbol på verdighet eller undertrykkelse?». På grunn av dette ble du angrepet av anonyme aktivister på sosiale medier, og slagordet «antimuslimsk rasisme» figurerte sammen med oppfordringen «ut med Schröter». Har dette såret deg som en erfaren forsker på islam?


Susanne Schröter: Jeg har hele mitt liv engasjert meg mot rasisme, menneskefiendtlighet og diskriminering, både gjennom vitenskapelig og frivillig arbeide. Å komme med en slik beskyldning oppfattet jeg som skikkelig urettferdig. Vi er det eneste sentrum i det tyskspråklige området som befatter seg eksplisitt med tema som politisk islam, som forsker på repressive islamske ordninger og nevner tingene ved deres rette navn. Det anses for å være kontroversielt og i utakt med hovedstrømmen innen akademia, slik at man raskt får motbør.

Hvorfor?

Ordet Islamisme er i seg selv blitt mistenkeliggjort. Man ønsker ikke å sette islam i forbindelse med negative ting, og fokuserer isteden på islamfiendtlighet eller diskriminering av muslimer. Det er ikke til å tro hvor mange prosjekt som finansieres med islamfiendtlighet som tema. Jeg kritiserer totalitarisme uansett hvor den kommer fra og uansett hvilken forkledning den opptrer i. Mitt spesialfelt er den islamske totalitarisme, politisk islam. Ikke religionen. For meg handler ikke dette om islam, som oppviser de forskjelligste fasetter, men om en politisk strømning som jeg oppfatter som veldig farlig. Som er ekstremt repressiv, ikke bare overfor ikke-muslimer eller liberale muslimer, men også innad, og fremfor alt mot kvinner og småjenter.

Til ditt møte var «slørfeministen» Khola Maryam og kritikere som Alice Schwarzer og Necla Kelek innbudt. Til tross for denne kontroversielle besetningen skapte arrangementet opprør. Har taleforbudsviruset nå også nådd Goethe-Universitetet?

Nei vi har en levende debattkultur her. Men det finnes ved alle universitet mennesker som ønsker å gjøre kritikk illegitim, ofte begrunnet med at den er rasistisk. Nettopp innen området postkolonial teori har en identitær strømning fått gjennomslag for å koble seg til ytre kjennetegn som kjønn, hudfarge og alder, og dermed begrunnet en ny form for rasisme. Fiendebildet av «gamle hvite menn» er en slik rasistisk konstruksjon.

Men er ikke en slik stereotyp formulering legitim? Til syvende og sist er jo «gamle hvite menn» ikke noe offer for strukturell rasisme, men har gjennom århundrer profitert på og vært det bestående maktsystems toneangivende aktør. 

Etter 150 år med kvinnebevegelse og etableringen av postkolonial teori ved universitetene har maktforholdene forandret seg fundamentalt. På enkelte områder dominerer de riktignok fortsatt, mens på andre hersker det likestilling, og på andre igjen kan man sågar fastslå en viss diskriminering av menn – når de f.eks. ikke får delta ved mentorprogrammer eller blir utestengt ved ansettelser. Vi lever for øvrig ikke lenger i en tid hvor rasisme blir ansett som stueren. Men det som provoserer meg mest ved begrepet «gamle hvite menn» er stigmatiseringen av personer på grunn av ting som er uforanderlig og iboende: Kjønn, alder og hudfarge. Det er definitivt et kjennetrekk ved rasisme.

I 21 år har vi diskutert bruken av slør, siden Fereshda Ludin opptrådte i det som prøvekandidat. Gammelt nytt egentlig. Hvorfor dette arrangementet nå?

Her i Frankfurt hadde man utstillingen «Contemporary Muslim Fashion». Til den ble det arrangert en workshop. Begge behandlet sløret som et tegn på kvinnelig myndiggjøring og mote. Noen måneder før dette var det et arrangement med temaet «stigmaet slør» hvor det handlet om diskrimineringen av kvinner som bærer det. Det repressive elementet ved bruken av slør var tonet ned. Det synes jeg var for ensidig.

Khola Maryam Hübsch hevder at det å bære slør er et uttrykk for kvinnelig frihet, og gender-teori-ikonet Judith Butler ser i burkaen et islamsk bolverk mot vestlig modernitet. Får du noe verdifullt ut av slike posisjoner, som forstår seg selv som postkolonial-feministiske?

Nei absolutt ikke. Fru Hübsch representerer Ahmadiyyas doktrine om at slør og tildekking av kvinners kropp er en plikt, på samme måte som den absolutte avsondring mellom kjønn. Og i underkastelsen av slike regler er jeg ikke i stand til å se noe moment av frihet. Og hvis Judith Butler faktisk mener at en kvinne som er iført burka er den som motsetter seg seksualiseringen av kvinnekroppen, da må jeg si at da har hun ikke skjønt noe som helst.

Butler forstår dette som et maktkritisk standpunkt.

Det å betegne slør som en frigjøring av den muslimske kvinne er det reneste tøv. Det er en blindvei innen den interseksjonelle feminismen, opprinnelig ikke så galt i sitt forsøk på å tenke sammen ulike former for diskriminering. Imens har dette blitt til letingen etter multi-offer, noe man i dag mener seg å ha oppdaget i en muslim som bærer slør, angivelig utsatt for «rasifisert» stigmatisering. Den grunnleggende posisjonen innen feminismen blir i den anledning kastet over bord, dessverre blant annet universelle verdier og ideer om individuelle frihetsrettigheter.

Du sier «angivelig» - muslimer som bærer slør blir altså ikke diskriminert på grunn av sitt utseende?

Det eksisterer så avgjort islamfiendtlighet i Tyskland som kan føre til diskriminering av muslimske kvinner. Det er selvsagt noe man må ta klart avstand fra. Omvendt er sløret et symbol på det religiøst begrunnede patriarkatet, og det blir selv i Tyskland påført mange kvinner gjennom trusler og tvang. Følgelig er kritikk av slør ingen rasisme, men en antipatriarkalsk kritikk.

Og hva består kritikken i?

Konseptet bak slør er at en kvinne bokstavelig talt må tilsløre sin seksuelle attraktivitet for at ikke menn skal bli provosert av den. I følge det bakenforliggende konseptet tar kvinner som ikke tildekker seg seksuelle overgrep villig med på kjøpet, eller de oppfordrer regelrett til dem. 

Kvinnekroppen som fristelse? 

Det er en absolutt demonisering av kvinnekroppen, som angivelig utgjør en fare og følgelig må reglementeres, innesperres, tildekkes og gjemmes bort. Det er også grunnen til at så mange kvinnelige muslimer har protestert mot utstillingen, til at det utspiller seg en kamp om sløret i den muslimske verden og til at kvinner delvis under den største fare for liv og helse gjør opprør mot islamittiske normer. 

Og denne aggresjonen velger forsvarerne av slør å se bort fra?

Dessverre er det så. Jeg kan ikke forstå hvordan kvinner som Butler, som under et muslimsk herredømme ville vært den første til å havne i fengsel fordi hun er ugift, lesbisk og uavhengig, gjør seg til forsvarere av islamske normer. Det synes jeg virker temmelig absurd. Der har teori forfalt til ideologi.

Til forskjell fra Butler har du bodd og forsket i land preget av islam. Hvordan kom du som utdannet etnolog til temaet global islamisme?

Religion har alltid interessert meg, men i mindre grad teologi enn måten religion påvirker samfunn og hvordan mennesker forholder seg til den. I 2004 ble jeg professor i temaet Sydøst-Asia, med hovedvekt på øyene der. Indonesia tilhører denne regionen og er landet med størst muslimsk befolkning. Jeg har fordypet meg i den politiske utviklingen der, som vanskelig lar seg skille fra den religiøse. Diktatoren Suharto ble styrtet i 1998, og i den demokratiske prosessen som fulgte styrket de islamske organisasjonene sitt nærvær i offentligheten. Og da kunne jeg observere hvordan den sympatiske og moderate indonesiske utgaven av islam, som alltid hadde blitt ansett som forbilledlig, ble fundamentalistisk. Som i time lapse [intervallfotografering].

Og folk ble frommere? 

Fundamentalismen betød ikke at folk ba mer eller oppdaget sin lykke gjennom spiritualitet, men at de plutselig ville innføre såkalte islamske normer og lot seg foreskrive av konservative geistlige hvordan hverdagen skulle se ut. Det kom til voldsomme angrep på religiøse minoriteter og liberale muslimer. Og man fikk nye forskrifter for hvordan kvinner skulle kle seg. I mange regioner er slør nå påbudt ved lov. 

Hvordan vinner slikt fram politisk?

Islamismen er en organisert kraft hvis funksjonærer med alle midler forsøkte å tilsidesette individuelle frihetlige rettigheter som uislamsk og å etablere en normativ orden som var innrettet etter islamske forestillinger. Hva dette innebar sjokkerte meg.

Dine erfaringer i Indonesia ga deg impulsen til å undersøke den globale islamismen?

Ja. Jeg spurte meg selv: finnes dette andre steder også? I 2008 fikk jeg en stilling i Frankfurt og kunne der utvide mitt regionale fokus til et globalt perspektiv. Jeg fikk finansielle midler for å utdele stipender og kunne sette sammen en internasjonal gruppe av doktorander. Disse unge vitenskapsmenn og kvinner forsket konkret og lokalt på de forandringer som foregår i den islamske verden, og befatter seg vanlige folks hverdag. Vi fant at det politiske islams fremmarsj i mange land, fra Indonesia til Mali, foregår på svært lignende vis. Og over alt spiller kvinners underkastelse under religiøst begrundete diskriminerende normer en sentral rolle. Over alt blir slør tvangsforordnet.

Du har ikke bare forsket i islamske land, men også forsket videre i Tyskland.

Jeg har siden 2011 i flere år forsket på moske-menigheter sammen med min medarbeider Oliver Bertrand. Vi ønsket å få vite hvordan troende muslimer i Tyskland lever og hva slags forestillinger de har om sitt liv.

Og hva skjer i disse menighetene?

De eldre i disse menighetene er redde for at de unge skal bli fremmedgjort overfor dem, at de kommer bort fra den smale sti, ikke lenger er fromme og i for stor grad innlater seg med resten av samfunnet. Derfor forsøker de å binde ungdommene til moskeen, og tilbyr dem alt ifra leksehjelp til fotballklubb i et alt-inkluderende program. Dertil kommer en stor begeistring for islams fundamentalistiske varianter. Da merket jeg at her er en lignende utvikling på gang som den mine doktorander forsket på utenfor Europa.

Du blandet deg gjentatte ganger inn i de islam-debattene som det regelmessig brygger opp til her hjemme. Som etter hendelsene på nyttårsaften i Köln, hvor det kom til massive overgrep mot kvinner, utført av menn med overveiende muslimsk bakgrunn. Du fremstilte denne bakgrunnen som et problem og pådro deg derigjennom mange yngre feministers raseri.

Man forsøkte å gjøre disse overgrepene mer harmløse ved å beskrive dem som følger av et globalt patriarkat. Vår forskning viser imidlertid at dette ikke holder. Jeg har for eksempel en doktorand som forsker på feministbevegelsen i Afghanistan. Hun viser veldig godt hvilke problemer kvinnerettighetsaktivister der har å kjempe mot. Nemlig mot en ideologi som betegner et hvert seksuelt overgrep som kvinnens feil. Den offisielle ideologien som blir tradert av mullaer, den politiske elite og deres familier lyder: En kvinne er selv skyld hvis hun blir voldtatt. Da har hun kledt seg galt, var på galt sted på galt tidspunkt og hadde ikke passet på. Unge menn som blir oppdratt i en slik ånd forandrer seg ikke straks til glødende forkjempere for kvinners rettigheter når de ankommer Tyskland. Det må man simpelthen ta inn over seg.

Men at kvinnen selv er skyld er da et narrativ som er velkjent også her til lands. Hvis en kvinne går i et kort skjørt kan det snart hete at hun «legger opp til det selv».

Selvfølgelig eksisterer det sexisme også i Tyskland, men unektelig på et ganske annet nivå. I mange land legitimerer forestillinger om ære og skam vold mot kvinner, både innad i familier og i det offentlige rom. Men det handler ikke bare om holdninger. Hvis man sammenligner rettssystemer vil man se at kvinner blir drastisk straffet for å nyte friheter som for oss er selvfølgelig normale.

Man faller altså kvinneaktivistene i islamske land i ryggen når man sier at dette vil vi ikke snakke om.

Kampen for kvinners rettigheter i den islamske verden er langt hardere enn hos oss, fordi der blir aktivister truet, mishandlet og myrdet. Eller de havner i fengsel, som i Iran, der nylig den kvinnelige advokaten Nasrin Sotoudeh ble dømt til 38 års fengsel fordi hun hadde forsvart kvinner som hadde kastet sløret. Å relativere slikt forbyr seg selv, med mindre man ønsker å være komplett kyniker.

Det gleder i det minste de patriarkalske hardlinerne fra innvandrersamfunnene.

De som den gangen kalte meg rasistisk synes ikke å være bevisst sine egne privilegier. Vår hjemlige feministbevegelse har trengt svært lang tid på å komme dit vi er i dag. Det er bare 20 år siden voldtekt innen ekteskap ble straffbart. Det er ikke så veldig lenge siden menn kunne oppheve ektefellers bankkonto eller deres arbeidskontrakt. Vi skulle bevisstgjøre oss på at disse og andre rettigheter er ikke-eksisterende i mange andre land, og støtte alle de som kjemper for dem.

Med din kritikk av islamismen står du sammen med Alice Schwarzer. Hvorfor er hun så forhatt blant yngre feminister?

Kanskje fordi hun så klart setter ord på det undertrykkende ved islam, ikke bøyer unna og står fast på ideen om universelle kvinnerettigheter. Alice Schwarzer har beskjeftiget seg lenge med spenningsforholdet mellom islam og feminisme. Hun var i Iran umiddelbart etter den islamske revolusjonen og opplevde der den fryktelige utviklingen som fulgte etter at Khomeini overtok makten. Hennes interesse består klart i å forsvare kvinners rettigheter hvor som helst. Angrepene på henne røper en betenkelig uvitenhet og som regel også et veldig lavt nivå.

Er du motstander av slør?

Jeg skiller en kvinnes individuelle rett til å ha på seg hva hun vil, og «systemet» slør. Hvis en kvinne på eget initiativ sier jeg ønsker å vise offentlig at jeg er muslim og derfor er slør riktig for meg, så aksepterer jeg selvfølgelig det. En myndig kvinne som velger sin religion i et fritt samfunn og ikke står under press fra et religiøst samfunn kan ha hva hun vil på hodet.

Men du har støttet «Terre des Femmes»’ kamp mot barnehijab? 

Ja. Derfor snakker jeg om «religionsmyndige» kvinner som tar sin avgjørelse i frihet. Et mindreårig barn kan ikke det. Det finnes heller ingen forståelig grunn til det. Selv konservative teologer ser ingen religiøs begrunnelse for barnehijab før puberteten. Da må man spørre seg hva slags foreldre som gjemmer sine barn under hijaben og hva det betyr for de små jentene.

Er islam og feminisme forenlig?

Grunnleggende sett ja naturligvis, men en feminisme som begrenser seg til å forsvare slør på barn og lærerinner er for meg ikke særlig feministisk.

Hva er feminisme for deg?

Feminisme betyr en kamp for retten til individuell frihet for kvinner og jenter, slik det er formulert i FNs kvinnerettighetskonvensjon. Den inneholder også en avvisning av identitære grupper som krever særrettigheter som til syvende og sist medfører diskriminering av kvinner. Jeg står for en universalistisk posisjon. Kvinner og jenter har de samme rettigheter over hele verden, uavhengig av religion, etnisk tilhørighet, hudfarge eller andre kjennetegn som de identitære gruppene så gjerne henviser til.



Oversatt av Ivar Bakke