Ekko fra Spania: Borgerkrigen i norsk offentlighet

Madrid bombet. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. 

Ekko fra Spania:  Borgerkrigen i norsk offentlighet
Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet og Rolf Werenskjold        Dreyer forlag 2019

Det et rart å tenke på hvilket rabalder denne boka ville ha avstedkommet om den hadde kommet på 50-tallet, mens mange av aktørene fortsatt levde. Eller på 70-tallet, da mange på venstresiden syntes den norske konsensus-idyllen ble for kjedelig og man tok opp tråden til mellomkrigstidens dramatiske motsetninger. Krigen i Spania hadde mobilisert et dypt engasjement og skapt bitre motsetninger hos en hel generasjon. Og en ny generasjon skapte en slags minnekultur om den på 70-tallet, befolket av ‘klartskuende anti-fascister’ og deres motspillere, høyrefolk med tidløse, dystre tilbøyeligheter. Og Francos diktatur var fortsatt der, helt til 1975. En slik pedagogisk tilskåret gjenfortelling av fortidens skurke- og heltegalleri har alltid vært anvendt som retoriske slagvåpen i samtidens aktuelle konflikter, også av høyresiden. I dag er kanskje avstanden i tid blitt stor nok til at det er mulig å lese en bok om borgerkrigen i Spania slik man leser en historiebok om 30-årskrigen, og ikke som et innlegg i en pågående politisk nabokrangel. 

«Ekko fra Spania» er en gave til både lek og nerd. Den gir en kortfattet og begripelig framstilling av bakgrunnen for borgerkrigen og dens videre forløp. Denne delen er et lærestykke i journalistisk formidlingsevne som takket være presisjonen i ordvalget ikke kommer på kant med akademiske krav til en nyansert og edruelig fremstilling. Den drøfter motiv og strategiske målsettinger til de ulike internasjonale aktørene, ofte med utgangspunkt i informasjon som datidens avislesere ikke hadde tilgang til. Hvorfor bøyde den franske regjering av for Storbritannias krav om ikke-intervensjon? Fordi London truet med å la Frankrike bli stående alene hvis en fransk innblanding i Spania skulle føre til krig med Tyskland. Hvorfor søkte Stalin å støtte den spanske regjering og bekjempet anarkister og revolusjonære sosialister i Spania? For å berolige britene og bygge en vestlig allianse mot Tyskland. Både maktpolitiske vurderinger og ideologisk motivasjon gis plass. 

Det er ingen lett oppgave å skulle forstå eller forklare motivasjonen til dem som støttet Franco i Norge. Men jeg tror det er klokt å forsøke. Hvorfor var det så mange innen partiet Høyre som gjorde felles sak med en kuppmaker som hadde innrømmet at hvis kampen for å «redde Spania fra marxismen» gjorde det nødvendig å «skyte halve Spania», så fikk det stå sin prøve. Det er da en ganske ekstrem posisjon? Var det fordi de mente den var den eneste realistiske? 

Aftenposten informerer sine lesere.

Hvorfor tenkte Franco-sympatisørene som de gjorde, hva var deres rasjonale? Hva var det de fryktet? De fryktet anarki, selvtekt og lovløshet. Under «anarkiets korte sommer» mistet Spanias lovlig valgte regjering mange steder sitt voldsmonopol til fordel for arbeidermilitser og anarkister som slåss mot Franco-opprørene og de man mente støttet dem. Ragnar Vold, Dagbladets utenrikskommentator og en av den borgerlige presses få konsekvente kritikere av alle diktatur, holdt en kritisk distanse voldsromantikk. På lederplass het det: 

«Den dystre skjebnetragedien som utspilles i Spania burde få alle nordmenn til å tenke over vår stilling. Vi burde fylles av takknemlighet over at forholdene her hjemme ikke ligger an for slike redselsfulle eksplosjoner … fordi vi har utjevnet de sosiale misforhold som er årsaken til Spanias tragedie» (Dagbladet 1.8.1936). 

Forfatterne skriver: 

«Dette bildet fra juli 1936 blir Dagbladets posisjon gjennom nesten hele borgerkrigen. Regjeringen står i sentrum, mot ytterfløyene av generaler og kommunister. På slutten får dette et talende uttrykk i Ragnar Volds heftige angrep på Lise Lindbæks bok, som utilslørt hyller de frivillige, også kommunistene, for deres militære innsats. Et dikt som gjengis i denne boken, taler begeistret om et slag i februar 1937 som en blodig renselse. «Det er vel ikke slike drømmerier den spanske borgerkrigen skulde skape hos oss», innvender Vold. «Utviklingen i Spania skal lære oss hvordan slike blodige februardager kan undgås».

Borgerkrigens eskalerende dynamikk beskriver forfatterne slik: 

«Begynnelsen denne gangen, sommeren 1936, var ellers lik nok på begge sider; nasjonalistenes tribunaler og republikanernes checkaer arbeidet med å dømme og henrette sine lokale motstandere på en nokså lik måte. Tusenvis falt for straffepelotongene på begge sider. Etter hvert økte forståelsen av at dette ville bli en langvarig krig, der nye områder, nye byer stadig ble trukket inn. Volden gjentok seg på nytt. Skillet mellom organiserte soldater og sivile enkeltpersoner syntes utvisket; dette ble en borgerkrig der nettopp borgerne sto mot hverandre som fiender, og der hele byer og landområder gradvis ble renset for motstandere uansett side. Og der volden – det vil si innbyggernes nedslaktinger av hverandre – fortsatte til siste stund.»

Francos menn drepte flere, og man fortsatte massakrene etter at borgerkrigen var vunnet. Men samtidens politisk interesserte ble også tidlig informert om massehenrettelser av prester og munker på «de rødes» side. Det skapte forståelig nok frykt. 

«Da hovedorganet Arbeiderbladet trykte en begeistret tilslutning til den spanske antiklerikalismen i 1936, der det ble sagt ««ja, la klostrene gå opp i luer, bruk prester og munker til å fyre op med! Det er fet ved – og noget andet er de ikke verd», da ble avisen imøtegått av sine egne. Den slags tilslutning til det spanske venstres antikristelighet var ikke smakfullt.»

Kanskje sier det noe om min generasjons beskyttede oppvekst at mange betrakter frykt for anarki som en latterlig borgerlig fordom, en slags autoritær frykt for friheten. I land hvor man har opplevd anarkiet vet man av bitter erfaring hva slags eksplosjon av brutalitet og vilkårlig råskap som følger i dets fotspor inntil vaktvakuumet er fylt og en ny, og oftest brutalere orden er etablert. Men forfatterne gjør ikke som jeg her, de fortaper seg ikke i statsvitenskapens lovoppstillende abstraksjoner, eller en moralistisk bruk av historien som lærestykke. De forteller ‘fair and balanced’ om hvordan de motsetningsfulle og tragiske begivenhetene utfoldet seg i Spania, og hvordan reaksjonene var her hjemme. Det er en historie full av bitter ironi. 

«Da det så ut til at republikken ville vinne, utbrøt Hemingway at dette var for ham og hans venner «den lykkeligste perioden i livet». Spania ga en flukt bort fra den ofte trivielle hverdagen og fra perspektivløsheten som den «normale» politikk tilbød, i en tid som ellers ble kalt «a low and dishonest decade» av W.H. Auden»

Men det gikk jo ikke slik. Forfatterne siterer Albert Camus: 

«Min generasjon hadde Spania i sine hjerter og brakte det med seg som et vondt sår. Det var i Spania menneskene lærte at en kan ha rett og likevel bli slått; at makt kan knuse ånd, og at det er tider da mot ikke er nok. Uten tvil er det dette som forklarer at så mange mennesker verden over føler det spanske dramaet som en personlig tragedie»

De unge og utålmodige delene av sosialdemokratiet var på full fart bort fra den pasifistiske nøytralitetspolitikken som hadde fått sitt preg under inntrykket fra 1. verdenskrig. De norske spaniakjemperne som kunne vende hjem ble tatt imot med halvoffisiell respekt fra sine egne. Men folkefrontens dager ble snart avløst av ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin. Mange av gårsdagens våpenbrødre ble bitre fiender. Og de Spania-kjemperne som vendte hjem til Stalin ble i mange tilfeller skutt. 

«Her ligger en av det 20. århundrets doble tragedier: Flyktninger som kjempet mot Hitler og Mussolini og tapte, dro så til Spania for å kjempe mot fascismen der og tapte; vendte hjem til Sovjet og ble så i Moskva betraktet som forrædere av Stalin.» 

Det gis flere eksempler på norske forfatteres engasjement, og av de mest utførlige er viet Nordahl Grieg. Grieg skrev til Nils Lie om sin ulyst ved å skrive i noen avis. «Dagblads-radikalismen er jo den mest avlægs av alt.» Så han laget sitt eget tidsskrift, Veien Frem, og skrev to bøker om Spania-konflikten. Dagbladet holdt fast ved sin utidsmessige støtte til det liberale demokratiet, som mange ungdommer betraktet som håpløst avleggs, mens Grieg konkluderte med nødvendigheten av å støtte opp om Stalin. Grieg skrev godt om fascistene og enda bedre om de frivillige som kjempet mot dem. Men han var som Hamsun blind på det ene øyet. 

I bokens appendix er Bernt Hagtvets far,  Johs. Hagtvet, gjengitt utførlig fra intervju og egne opptegnelser fra Spania. Han deltok som Spania-frivillig lege ved det svensk-norske sykehuset i fjellbyen Alcoy. En merker også hos ham en skriveklo og formidlingsevne som gjør at disse inntrykkene han deler virker nære og duggfriske.    

Krigens sorg.

Det er vanskelig å forestille seg hvor mørkt og skremmende dette tiåret måtte fortone seg for dem som orket å holde seg informert om begivenhetene, og som hadde næret et håp om at opplysning og fremskritt skulle skape fred. Og selv for denne leser, med godt over gjennomsnittlig interesse for mellomkrigstiden, blir det vanskelig å begrunne hva kunnskapen om denne perioden egentlig skal tjene til i dag. Forfatterne formidler til oss amatører et gløtt inn i en periode de har studert gjennom lange forskerkarrierer. Men leseren betrakter uvegerlig begivenhetene gjennom sin personlige og samtidspregede optikk. For å vri litt på Peter Novicks uttalelse om Holocaust: Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede hvilke lærdommer de måtte ønske fra den spanske borgerkrigen. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test. 

Som tidligere bemerket i en bloggpost: Det er en forskjell mellom tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg. Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens farlige fascinasjon. 
Det kan være jeg dikter inn mine egne projeksjoner. Men selv om det aldri kommer eksplisitt til uttrykk i bokas nøkterne og tilbakeholdte stil, er det dette tragiske perspektivet jeg fornemmer mellom linjene. 

  

Slør og seksualisering av kvinnekroppen.

Foto Wikipedia.de

Intervju med Susanne Schröter i Tages Zeitung [TAZ.de] 25. 7. 2019

Les intervjuet i sin originale tyske versjon her.


TAZ: Frau Schröter, du har organisert en konferanse på Frankfurts Goethe-Universität med tittelen «Islamsk slør – symbol på verdighet eller undertrykkelse?». På grunn av dette ble du angrepet av anonyme aktivister på sosiale medier, og slagordet «antimuslimsk rasisme» figurerte sammen med oppfordringen «ut med Schröter». Har dette såret deg som en erfaren forsker på islam?


Susanne Schröter: Jeg har hele mitt liv engasjert meg mot rasisme, menneskefiendtlighet og diskriminering, både gjennom vitenskapelig og frivillig arbeide. Å komme med en slik beskyldning oppfattet jeg som skikkelig urettferdig. Vi er det eneste sentrum i det tyskspråklige området som befatter seg eksplisitt med tema som politisk islam, som forsker på repressive islamske ordninger og nevner tingene ved deres rette navn. Det anses for å være kontroversielt og i utakt med hovedstrømmen innen akademia, slik at man raskt får motbør.

Hvorfor?

Ordet Islamisme er i seg selv blitt mistenkeliggjort. Man ønsker ikke å sette islam i forbindelse med negative ting, og fokuserer isteden på islamfiendtlighet eller diskriminering av muslimer. Det er ikke til å tro hvor mange prosjekt som finansieres med islamfiendtlighet som tema. Jeg kritiserer totalitarisme uansett hvor den kommer fra og uansett hvilken forkledning den opptrer i. Mitt spesialfelt er den islamske totalitarisme, politisk islam. Ikke religionen. For meg handler ikke dette om islam, som oppviser de forskjelligste fasetter, men om en politisk strømning som jeg oppfatter som veldig farlig. Som er ekstremt repressiv, ikke bare overfor ikke-muslimer eller liberale muslimer, men også innad, og fremfor alt mot kvinner og småjenter.

Til ditt møte var «slørfeministen» Khola Maryam og kritikere som Alice Schwarzer og Necla Kelek innbudt. Til tross for denne kontroversielle besetningen skapte arrangementet opprør. Har taleforbudsviruset nå også nådd Goethe-Universitetet?

Nei vi har en levende debattkultur her. Men det finnes ved alle universitet mennesker som ønsker å gjøre kritikk illegitim, ofte begrunnet med at den er rasistisk. Nettopp innen området postkolonial teori har en identitær strømning fått gjennomslag for å koble seg til ytre kjennetegn som kjønn, hudfarge og alder, og dermed begrunnet en ny form for rasisme. Fiendebildet av «gamle hvite menn» er en slik rasistisk konstruksjon.

Men er ikke en slik stereotyp formulering legitim? Til syvende og sist er jo «gamle hvite menn» ikke noe offer for strukturell rasisme, men har gjennom århundrer profitert på og vært det bestående maktsystems toneangivende aktør. 

Etter 150 år med kvinnebevegelse og etableringen av postkolonial teori ved universitetene har maktforholdene forandret seg fundamentalt. På enkelte områder dominerer de riktignok fortsatt, mens på andre hersker det likestilling, og på andre igjen kan man sågar fastslå en viss diskriminering av menn – når de f.eks. ikke får delta ved mentorprogrammer eller blir utestengt ved ansettelser. Vi lever for øvrig ikke lenger i en tid hvor rasisme blir ansett som stueren. Men det som provoserer meg mest ved begrepet «gamle hvite menn» er stigmatiseringen av personer på grunn av ting som er uforanderlig og iboende: Kjønn, alder og hudfarge. Det er definitivt et kjennetrekk ved rasisme.

I 21 år har vi diskutert bruken av slør, siden Fereshda Ludin opptrådte i det som prøvekandidat. Gammelt nytt egentlig. Hvorfor dette arrangementet nå?

Her i Frankfurt hadde man utstillingen «Contemporary Muslim Fashion». Til den ble det arrangert en workshop. Begge behandlet sløret som et tegn på kvinnelig myndiggjøring og mote. Noen måneder før dette var det et arrangement med temaet «stigmaet slør» hvor det handlet om diskrimineringen av kvinner som bærer det. Det repressive elementet ved bruken av slør var tonet ned. Det synes jeg var for ensidig.

Khola Maryam Hübsch hevder at det å bære slør er et uttrykk for kvinnelig frihet, og gender-teori-ikonet Judith Butler ser i burkaen et islamsk bolverk mot vestlig modernitet. Får du noe verdifullt ut av slike posisjoner, som forstår seg selv som postkolonial-feministiske?

Nei absolutt ikke. Fru Hübsch representerer Ahmadiyyas doktrine om at slør og tildekking av kvinners kropp er en plikt, på samme måte som den absolutte avsondring mellom kjønn. Og i underkastelsen av slike regler er jeg ikke i stand til å se noe moment av frihet. Og hvis Judith Butler faktisk mener at en kvinne som er iført burka er den som motsetter seg seksualiseringen av kvinnekroppen, da må jeg si at da har hun ikke skjønt noe som helst.

Butler forstår dette som et maktkritisk standpunkt.

Det å betegne slør som en frigjøring av den muslimske kvinne er det reneste tøv. Det er en blindvei innen den interseksjonelle feminismen, opprinnelig ikke så galt i sitt forsøk på å tenke sammen ulike former for diskriminering. Imens har dette blitt til letingen etter multi-offer, noe man i dag mener seg å ha oppdaget i en muslim som bærer slør, angivelig utsatt for «rasifisert» stigmatisering. Den grunnleggende posisjonen innen feminismen blir i den anledning kastet over bord, dessverre blant annet universelle verdier og ideer om individuelle frihetsrettigheter.

Du sier «angivelig» - muslimer som bærer slør blir altså ikke diskriminert på grunn av sitt utseende?

Det eksisterer så avgjort islamfiendtlighet i Tyskland som kan føre til diskriminering av muslimske kvinner. Det er selvsagt noe man må ta klart avstand fra. Omvendt er sløret et symbol på det religiøst begrunnede patriarkatet, og det blir selv i Tyskland påført mange kvinner gjennom trusler og tvang. Følgelig er kritikk av slør ingen rasisme, men en antipatriarkalsk kritikk.

Og hva består kritikken i?

Konseptet bak slør er at en kvinne bokstavelig talt må tilsløre sin seksuelle attraktivitet for at ikke menn skal bli provosert av den. I følge det bakenforliggende konseptet tar kvinner som ikke tildekker seg seksuelle overgrep villig med på kjøpet, eller de oppfordrer regelrett til dem. 

Kvinnekroppen som fristelse? 

Det er en absolutt demonisering av kvinnekroppen, som angivelig utgjør en fare og følgelig må reglementeres, innesperres, tildekkes og gjemmes bort. Det er også grunnen til at så mange kvinnelige muslimer har protestert mot utstillingen, til at det utspiller seg en kamp om sløret i den muslimske verden og til at kvinner delvis under den største fare for liv og helse gjør opprør mot islamittiske normer. 

Og denne aggresjonen velger forsvarerne av slør å se bort fra?

Dessverre er det så. Jeg kan ikke forstå hvordan kvinner som Butler, som under et muslimsk herredømme ville vært den første til å havne i fengsel fordi hun er ugift, lesbisk og uavhengig, gjør seg til forsvarere av islamske normer. Det synes jeg virker temmelig absurd. Der har teori forfalt til ideologi.

Til forskjell fra Butler har du bodd og forsket i land preget av islam. Hvordan kom du som utdannet etnolog til temaet global islamisme?

Religion har alltid interessert meg, men i mindre grad teologi enn måten religion påvirker samfunn og hvordan mennesker forholder seg til den. I 2004 ble jeg professor i temaet Sydøst-Asia, med hovedvekt på øyene der. Indonesia tilhører denne regionen og er landet med størst muslimsk befolkning. Jeg har fordypet meg i den politiske utviklingen der, som vanskelig lar seg skille fra den religiøse. Diktatoren Suharto ble styrtet i 1998, og i den demokratiske prosessen som fulgte styrket de islamske organisasjonene sitt nærvær i offentligheten. Og da kunne jeg observere hvordan den sympatiske og moderate indonesiske utgaven av islam, som alltid hadde blitt ansett som forbilledlig, ble fundamentalistisk. Som i time lapse [intervallfotografering].

Og folk ble frommere? 

Fundamentalismen betød ikke at folk ba mer eller oppdaget sin lykke gjennom spiritualitet, men at de plutselig ville innføre såkalte islamske normer og lot seg foreskrive av konservative geistlige hvordan hverdagen skulle se ut. Det kom til voldsomme angrep på religiøse minoriteter og liberale muslimer. Og man fikk nye forskrifter for hvordan kvinner skulle kle seg. I mange regioner er slør nå påbudt ved lov. 

Hvordan vinner slikt fram politisk?

Islamismen er en organisert kraft hvis funksjonærer med alle midler forsøkte å tilsidesette individuelle frihetlige rettigheter som uislamsk og å etablere en normativ orden som var innrettet etter islamske forestillinger. Hva dette innebar sjokkerte meg.

Dine erfaringer i Indonesia ga deg impulsen til å undersøke den globale islamismen?

Ja. Jeg spurte meg selv: finnes dette andre steder også? I 2008 fikk jeg en stilling i Frankfurt og kunne der utvide mitt regionale fokus til et globalt perspektiv. Jeg fikk finansielle midler for å utdele stipender og kunne sette sammen en internasjonal gruppe av doktorander. Disse unge vitenskapsmenn og kvinner forsket konkret og lokalt på de forandringer som foregår i den islamske verden, og befatter seg vanlige folks hverdag. Vi fant at det politiske islams fremmarsj i mange land, fra Indonesia til Mali, foregår på svært lignende vis. Og over alt spiller kvinners underkastelse under religiøst begrundete diskriminerende normer en sentral rolle. Over alt blir slør tvangsforordnet.

Du har ikke bare forsket i islamske land, men også forsket videre i Tyskland.

Jeg har siden 2011 i flere år forsket på moske-menigheter sammen med min medarbeider Oliver Bertrand. Vi ønsket å få vite hvordan troende muslimer i Tyskland lever og hva slags forestillinger de har om sitt liv.

Og hva skjer i disse menighetene?

De eldre i disse menighetene er redde for at de unge skal bli fremmedgjort overfor dem, at de kommer bort fra den smale sti, ikke lenger er fromme og i for stor grad innlater seg med resten av samfunnet. Derfor forsøker de å binde ungdommene til moskeen, og tilbyr dem alt ifra leksehjelp til fotballklubb i et alt-inkluderende program. Dertil kommer en stor begeistring for islams fundamentalistiske varianter. Da merket jeg at her er en lignende utvikling på gang som den mine doktorander forsket på utenfor Europa.

Du blandet deg gjentatte ganger inn i de islam-debattene som det regelmessig brygger opp til her hjemme. Som etter hendelsene på nyttårsaften i Köln, hvor det kom til massive overgrep mot kvinner, utført av menn med overveiende muslimsk bakgrunn. Du fremstilte denne bakgrunnen som et problem og pådro deg derigjennom mange yngre feministers raseri.

Man forsøkte å gjøre disse overgrepene mer harmløse ved å beskrive dem som følger av et globalt patriarkat. Vår forskning viser imidlertid at dette ikke holder. Jeg har for eksempel en doktorand som forsker på feministbevegelsen i Afghanistan. Hun viser veldig godt hvilke problemer kvinnerettighetsaktivister der har å kjempe mot. Nemlig mot en ideologi som betegner et hvert seksuelt overgrep som kvinnens feil. Den offisielle ideologien som blir tradert av mullaer, den politiske elite og deres familier lyder: En kvinne er selv skyld hvis hun blir voldtatt. Da har hun kledt seg galt, var på galt sted på galt tidspunkt og hadde ikke passet på. Unge menn som blir oppdratt i en slik ånd forandrer seg ikke straks til glødende forkjempere for kvinners rettigheter når de ankommer Tyskland. Det må man simpelthen ta inn over seg.

Men at kvinnen selv er skyld er da et narrativ som er velkjent også her til lands. Hvis en kvinne går i et kort skjørt kan det snart hete at hun «legger opp til det selv».

Selvfølgelig eksisterer det sexisme også i Tyskland, men unektelig på et ganske annet nivå. I mange land legitimerer forestillinger om ære og skam vold mot kvinner, både innad i familier og i det offentlige rom. Men det handler ikke bare om holdninger. Hvis man sammenligner rettssystemer vil man se at kvinner blir drastisk straffet for å nyte friheter som for oss er selvfølgelig normale.

Man faller altså kvinneaktivistene i islamske land i ryggen når man sier at dette vil vi ikke snakke om.

Kampen for kvinners rettigheter i den islamske verden er langt hardere enn hos oss, fordi der blir aktivister truet, mishandlet og myrdet. Eller de havner i fengsel, som i Iran, der nylig den kvinnelige advokaten Nasrin Sotoudeh ble dømt til 38 års fengsel fordi hun hadde forsvart kvinner som hadde kastet sløret. Å relativere slikt forbyr seg selv, med mindre man ønsker å være komplett kyniker.

Det gleder i det minste de patriarkalske hardlinerne fra innvandrersamfunnene.

De som den gangen kalte meg rasistisk synes ikke å være bevisst sine egne privilegier. Vår hjemlige feministbevegelse har trengt svært lang tid på å komme dit vi er i dag. Det er bare 20 år siden voldtekt innen ekteskap ble straffbart. Det er ikke så veldig lenge siden menn kunne oppheve ektefellers bankkonto eller deres arbeidskontrakt. Vi skulle bevisstgjøre oss på at disse og andre rettigheter er ikke-eksisterende i mange andre land, og støtte alle de som kjemper for dem.

Med din kritikk av islamismen står du sammen med Alice Schwarzer. Hvorfor er hun så forhatt blant yngre feminister?

Kanskje fordi hun så klart setter ord på det undertrykkende ved islam, ikke bøyer unna og står fast på ideen om universelle kvinnerettigheter. Alice Schwarzer har beskjeftiget seg lenge med spenningsforholdet mellom islam og feminisme. Hun var i Iran umiddelbart etter den islamske revolusjonen og opplevde der den fryktelige utviklingen som fulgte etter at Khomeini overtok makten. Hennes interesse består klart i å forsvare kvinners rettigheter hvor som helst. Angrepene på henne røper en betenkelig uvitenhet og som regel også et veldig lavt nivå.

Er du motstander av slør?

Jeg skiller en kvinnes individuelle rett til å ha på seg hva hun vil, og «systemet» slør. Hvis en kvinne på eget initiativ sier jeg ønsker å vise offentlig at jeg er muslim og derfor er slør riktig for meg, så aksepterer jeg selvfølgelig det. En myndig kvinne som velger sin religion i et fritt samfunn og ikke står under press fra et religiøst samfunn kan ha hva hun vil på hodet.

Men du har støttet «Terre des Femmes»’ kamp mot barnehijab? 

Ja. Derfor snakker jeg om «religionsmyndige» kvinner som tar sin avgjørelse i frihet. Et mindreårig barn kan ikke det. Det finnes heller ingen forståelig grunn til det. Selv konservative teologer ser ingen religiøs begrunnelse for barnehijab før puberteten. Da må man spørre seg hva slags foreldre som gjemmer sine barn under hijaben og hva det betyr for de små jentene.

Er islam og feminisme forenlig?

Grunnleggende sett ja naturligvis, men en feminisme som begrenser seg til å forsvare slør på barn og lærerinner er for meg ikke særlig feministisk.

Hva er feminisme for deg?

Feminisme betyr en kamp for retten til individuell frihet for kvinner og jenter, slik det er formulert i FNs kvinnerettighetskonvensjon. Den inneholder også en avvisning av identitære grupper som krever særrettigheter som til syvende og sist medfører diskriminering av kvinner. Jeg står for en universalistisk posisjon. Kvinner og jenter har de samme rettigheter over hele verden, uavhengig av religion, etnisk tilhørighet, hudfarge eller andre kjennetegn som de identitære gruppene så gjerne henviser til.



Oversatt av Ivar Bakke

I never was in Spain, actually.

2019 var det året jeg ble innehaver av et par gode mikrofoner. Så da det ut av det blå dukket opp noen sommerdager uten andre oppgaver enn å feriere fant jeg fram noen gamle innspillinger som jeg hadde liggende. På tide å erstatte plastikklyden fra den innebygde gitarmikrofonen med noe bedre. I sakens anledning gikk jeg til anskaffelse av  et plast-egg med riskorn i, en «egg-shaker». Hvis du lytter nøye hører du det sikkert. Forøvrig har realiteten bak tittelen på låta ikke endret seg på 15 år, uten at det plager meg:                                 

 I never was in Spain, actually. 

Trille gjennom gress

Å være et lite barn igjen, 

ligge på ryggen og se opp i den blå himmelen

mens noen triller deg gjennom høyt gress

og eikene i hjulet lager sommerlyder

Ny lærdom.

«Overfor det bilde av vår egen framtid som gamle mennesker viser oss blir vi stående vantro; en indre stemme visker mot all fornuft at dette vil ikke vil skje med oss. Vi er ikke lenger oss når den en gang kommer. Fram til alderdommen bryter inn over oss er den noe som bare gjelder andre.»

Simone de Beauvoir.

Det er ikke mer enn to år siden jeg fungerte tålelig greit uten briller. Den gang var jeg 56. I skrivende stund sitter jeg med et par briller på nesen, det er det paret som er rødt ytterst på brillestanga. Jeg står på rød-lista. Og på bordet ved siden av ligger de blå som jeg ellers bruker. Det skulle ikke være til å ta feil av. Hvis du nå skulle se for deg et gammelt surrehode som lager seg enkle rutiner for å holde en slags oversikt i en verden som i økende grad oppleves som lumsk og uoversiktlig, så er du på rett spor. En gammel liten gutt som har begynt å skrive huskelapp fra mor til seg selv, et vordende æresmedlem i korttidsminneforeningen.

I morges hadde jeg lesebrillene på under barberingen. Det bare skjedde. Synet av den gamle mannen i speilet med viltvoksende øyenbryn og poser under øynene fikk meg til å tenke på barndommens kriminalbetjent Derrick. Nei du er kanskje for ung til å ha hørt om ham. Han så sånn ut.

Og det bildet er ikke en gang tatt tidlig om morgenen eller helt mot slutten av hans TV-karriere. We got to show us at our best, det er nå min mening. Så etter å ha gjort det beste ut av mitt morraskrukketryne, ubarmhjertig flombelyst i et antiseptisk bad på et hotellrom i Svolvær, tusler jeg ned i spisesalen. Av tungtveiende grunner er jeg ikke iført lesebriller. Satser på at det stort sett er beinløs mat til frokost. Jeg blir stående og stirre vantro på en kaffeautomat med en masse tekst og forklaringer. Jeg liker ikke bruksanvisninger. Tror folk at vi er helt dust eller? Jeg trykker på en knapp med bilde av en kopp i passe størrelse. What could possibly go wrong?

Utover en liten skvett varmtvann skjer det fint lite, men jeg kaster et fort blikk på hun som betjener seg av maskinen til høyre for meg, og hun drar i tillegg ned en spake. Jeg følger hennes eksempel, uten at det hjelper stort. Hun forklarer pedagogisk til den svake eleven at man først må kaste inn en kaffe-kapsel i slissen ved siden av spaken. Ach soo. 

Jeg forholder meg til det siste fra forskningsfronten på kaffeelektronikk og gjør som skrevet står med liten skrift. Men imens har maskinen mistet tålmodigheten og displayet forklarer meg sarkastisk at det er «for kort ventetid for å gjennomføre prosessen». Noe i den duren. Flere forsøk følger, men det resulterer kun i samme beskjed på displayet. Det står ikke helt eksplisitt at jeg er en idiot, men jeg kan da lese mellom linjene. For å sitere noe som Albert Einstein visstnok aldri har sagt: Insanity Is Doing the Same Thing Over and Over Again and Expecting Different Results

Du får skjenke kaffe du som er sånn teknisk, sa man før i verden. Det er ingen ting å le av. 

Jeg henter fram et glass og beveger meg diskret i retning juice-dispenseren. Den er tilpasset mine teknologiske skills og vi forstår hverandre. (Her skylder jeg å gjøre meg selv oppmerksom på at jeg tross alt har skiftet toppakning på traktor, og det aldeles uten å ha bodd på hotell. Og i båt, forsåvidt. Men den gang var jeg en dag yngre, og hadde også atskillig mindre slark i spekulatoren).

Resten av den koffeinfrie frokosten, samt utsjekking av hotell, forløper uten store kalamiteter, og jeg beveger meg ut i blågrått sommervær iført min beste vinterfrakk. Sommeren i Nord-Norge er jo den vakreste dagen i året, men dette er en av de andre dagene i juli. En med 9 grader og litt yr i lufta.

Kneet protesterer vilt i begynnelsen, men jeg tusler forsiktig langs gatene og ser på en liten by som langsomt våkner til liv. Det går seg til. Noen arbeidere legger asfalt, og jeg ser med misunnelse på gruppen av able-bodied asfaltarbeidere som later til å ha kropper som gjør som de får beskjed om. I mange tiår tilhørte jeg selv deres kategori. Jeg var selv en gang kroppsarbeider, og dertil et arbeidsjern ifølge folk som skulle ha greie på slikt. «Vær nå forsiktig med ryggen!» kunne noen si når de så meg bære tungt og uvørent. Jeg smilte lett overbærende tilbake. De lå noen nesehår fremfor meg i livsløypa, men det de måtte ha ervervet seg underveis av dyrekjøpte lærdommer lot seg ikke formidle videre i til meg. At også de en gang hadde vært like unge, sterke og skjødesløse, det overgikk min forestillingsevne. De talte for døve ører, selv om det den gang ikke var noe i veien med hørselen min. Jeg hinker videre mens jeg prøver å huske et dikt. Og her fant jeg det jammen:

Ny lærdom

Utruleg lenge var eg sterk og sprek

og kunne halde fram min vante veg

og trudde ikkje at slikt vondt som råkar

så mange gamle folk, skulle råke meg.

Eg såg på gamle skrøplingar, og tenkte

at om dei for alvor sette viljen inn

kunne dei vel te seg mindre ynkelege.

Jo, det er sant. Så hard var eg, så blind.

No har eg lært nytt. Min eige kropp

har drive meg på plass i skrøplinganes hær.

Ikkje kall oss stakkarslege når du ser oss.

Kall oss heller tapre. Det er det vi er.

Halldis Moren Vesaas: Livshus; 1995

Jeg har møtt mange slike tapre eldre mennesker. Enten i form av stemmer fra intervjuer som jeg har transkribert, eller gjennom samtaler. Det er folk som tross kroppens daglige påminnelser ikke definerer seg selv gjennom egne skrøpeligheter eller smerter. De har andre tema som interesserer dem mer. De evner å glede seg over alle små tingene de fortsatt er i stand til å gjøre på en god dag. De har ikke mistet evnen til å bli engasjert av andre mennesker og er ikke blitt blinde for alt det forunderlige som verden rundt oss er full av. Og de synes de har så mye å være takknemlige for, alt tatt i betraktning. 

Jeg synes de gestalter en slags livskunst og et ideal som jeg nå forsøker å tilegne meg. Å ikke bare hige etter mål bak neste blåne, men også glede seg over det en har oppnådd. Å kunne glede seg over det man før tok for gitt, det er faktisk noe som er verdt å kunne. Forhåpentlig er det ikke for sent å lære.    

Fra de rene prinsipper til de ekte dilemma.

“When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?” - er en uttalelse som er blitt tillagt den britiske økonomen John Maynard Keynes. Forfatteren Bjørn Stærk gjør heller ikke noe forsøk på å skjule at han i et og annet har skiftet syn. Han har til og med begått en bok om det, «En kranglete bok om krangling» som han kaller sin reviderte og sterkt utvidede utgave av boka «Ytringsfrihet» som kom ut i 2013.

Kort og skissemessig kan en si at han i den første utgaven gir et reflektert men optimistisk utsyn over argumentasjonen som taler for verdien av en helt åpen debattkultur der man i utgangspunktet ikke viser noen bort fra den brede offentligheten på grunn av deres meninger. Dette var skrevet mens norsk offentlighet ble oppmerksomme på det kontrajihadistiske miljøet som forut for terrorangrepet på Utøya hadde snakket om «landssvikerne» som hadde åpnet opp for en «okkupasjon» gjennom islamsk innvandring. Stærk argumenterte for at en fri meningsbrytning og kraften i de bedre argumenter er den beste strategi for å møte frykten for islams tilstedeværelse i Norge.  «Det gikk ikke slik jeg forventet. Da må jeg endre mening».

Hvilke argumenter og fakta er det så som har gjort slikt inntrykk at Stærk nå skriver en kritisk gjennomgang av sitt essay og ender opp med sterke forbehold overfor sin opprinnelige posisjon?

Kanskje først og fremst erkjennelsen av at offentlig debatt er alt annet enn en kollektiv anstrengelse forpliktet på det bedre arguments tvangløse tvang. Det er ikke gitt at de beste ideene vinner. Men hvilke konklusjoner bør vi trekke av dette? 

Stærk er som alle andre preget av sin ideologiske bakgrunn. Der råder en høyt utviklet allergi overfor enhver form for flagging av moralske honnørord [«virtue signalling»], eller terapeutisk spesialbehandling av svake grupper som en selv fungerer som ombudsmann for gjennom «moral policing» - kort sagt: kill all the normies. Helten er de som taler den kompakte majoritet midt imot.

«Utfordringen er å klare å beundre motet til de vrange menneskene som lever her og nå, og ikke bare de som blir hedret av historikerne. For å gjøre det bør du glemme hva de sier, og heller tenke på risikoen og kostnaden ved å si det. [..] Men hvis du er en av de som beundrer ytringsmotet til vrange mennesker, gir det liten mening å hindre dem i å benytte det.»

- I ettertankens lys kommenterer Stærk: «Men hvem beundrer mot alene, hvis det er for en ond sak? Det var mange modige nazister».

Og at det kan være riktig å ikke bare etterprøve sannhetsgehalten, men også se på visse sannheters funksjon og hvilke argumenter som tjener hvilke interesser. Stærk er med andre ord blitt mindre prinsipiell konsekvent i sin argumentasjon, analysen er mer opptatt av sannsynlige virkninger når et prinsipp gis absolutt forrang i en konkret sammenheng. 

Friheten har sin pris, men noen betaler mer enn andre for den. Noen vil kalle dette utvannet eller inkonsekvent. Stærk argumenterer for at det knapt finnes prinsipp som bør følges blindt i absolutt alle sammenhenger. Og at det ikke er klokt å late som vi bør forholde oss fordomsfritt overfor ideologier og meninger vi kjenner som fiender av det liberale demokratiet.

Jeg synes essayet tjener på dette, fordi vi i den virkelige verdenen må avveie kryssende interesser og forholde oss til ekte dilemma. Oppmerksomhet er et knapphetsgode. Alle redaktørstyrte medier må velge bort noe og fremheve det de oppfatter som verd å lytte til. Uenighet kan bunne i reelle interessemotsetninger og ulike verdiprioriteringer. I det opprinnelige essayet argumenteres det for å 

«angripe ideer som er feil, eller som bidrar til en farlig øking av konfliktnivået. Men uten å jukse, uten å bruke makt eller sosialt press.»  

Normative føringer i form av sosialt press er altså «juks» i den opprinnelige analysen av offentlighetens samtale med seg selv?

Stærk kommenterer her seg selv; en viktig del av beskyttelsen mot slike ideer er nettopp opprettholdelsen av normer. «Vi kan lære av erfaring og historie. Ikke gjøre oss dumme, som om vi var nyfødte barn som så verden for første gang.»

Det er med andre ord grenser for hva vi ikke vet. Fascisme er ikke bra, bedre å «stoppe den med fredelige midler i dag, så vi slipper å stoppe den ved vold i morgen.»

Det er m.a.o. slik at det liberale demokratiet ikke bare handler om prosedyrer for fredelige maktskifter, men også et samfunn der alle borgere skal ha adgang til visse borgerrettigheter. Dette er alt annet enn moralsk nøytralt, og det vil aldri fungere uten en forpliktende verdikonsensus omkring noen få felles verdier, på tvers av alle forskjeller. De som mener det er riktig å utdefinere noen grupper som «less than human» og ikke bærere av de samme rettighetene som andre, står for ideer som river den moralske samfunnsveven i stykker.

Men kan det tenkes at det eksisterer en innebygget motsetning mellom formidlingen av klare moralske føringer på den ene siden og evne til fordomsfri refleksjon og erkjennelse på den andre? Har ikke Stærk selv gitt svært mange eksempler i boka «Oppdra folket – hvordan svensker og nordmenn snakker om innvandring» på at en nødvendig debatt om innvandringens konsekvenser kan bli forsøkt hysjet ned og gjort direkte kunnskapsfiendtlig når oppdragerne svinger for ivrig med den moralske taktstokken, og at dette snarere har styrket enn svekket den illiberale, fremmedfiendtlige nasjonalismen. 

Stærk snakker fortsatt om nødvendigheten av subversiv humor som spotter religion, men advarer samtidig mot å gjøre seg til «en nyttig idiot for islamhatere». Han tror det er klokt å lære av historien «og forme teorier som lar oss kjenne igjen rasisme i nye former, som islamhat, og håndheve normer mot dette».  Og et sted nevnes «islamhat» og «kultursjåvinisme» i samme setning.

Jeg tror det er en glatt skråning Stærk leder oss inn på her, med gode muligheter for å havne dit vi ikke vil. Jeg erkjenner også nødvendigheten av moralske føringer. Og de fredelige sanksjonsformene består i å påtale uønsket adferd. Moral policing og shaming for å bruke uttrykk fra fy-lista. Det er jo ikke frykten for politiet som får folk flest til å oppføre seg anstendig, men internaliseringen av forestillinger om hvordan «man» bør oppføre seg, og «skamvett» om hva som ikke passer seg. 

Men hvis frykten for sanksjoner blir for fremtredende og intoleransen for avvik stor nok, ender vi i en autoritær kultur der en rekke tema blir tabuisert. Mange har tiet om religiøs tvang, kvinnediskriminering og æresvold innenfor innvandrermiljø nettopp av frykt for å bli «nyttige idioter for islamhatere». Begrepet «nyttig idiot» - som feilaktig er blitt tillagt Lenin – har en virkningshistorie som burde avskrekke. Marxister har brukt uttrykket for å brennmerke kritikere av kommunistiske diktatur som nyttige idioter for kapitalkreftene eller fascismen. Aftenposten brukte det under den kalde krigen overfor alle som kritiserte USAs imperialistiske kriger. Fredsbevegelsen var naturligvis også «Kremls nyttige idioter».

Jeg tror denne måten å argumentere på ikke er særlig overbevisende. En kritikk kan være sann, legitim og viktig også når den blir forsøkt instrumentalisert av folk med en dyster agenda. Det kan være galt å tie om urett selv om en blir omfavnet av ideologiske lommetyver. 

Maajid Nawaz gir et eksempel her: 

 https://www.facebook.com/LBC/videos/10156184711421558/

«I 2013 var jeg mest redd for hva jihadistenes voldstrusler skulle gjøre med ytringsfriheten i Europa. I dag er jeg mer bekymret for den skaden jihadister gjør i islamske land i Midtøsten, Asia og Afrika, og den skaden islamhatere gjør i Vesten. Politikk pluss hat er farligere enn terrorangrep. Derfor er kontekst viktig når vi snakker om ytringsfrihet. Vi kan ikke gå inn i slike debatter som om vi var nyfødte barn. Vi må bruke historie og erfaringer. En av tingene vi burde ha lært, er hvor galt det kan gå når flertallsbefolkningen får panikk over en skummel minoritet.»

Panikk er farlig, spesielt for minoriteter, det er historien full av eksempler på. Men det samme gjelder for moralsk panikk. De som talte til fordel for rettssikkerhet da Bjugn-saken verserte i norske media, ble møtt med argumenter som at «vi må alltid stole på barna» og «barna er jo de svakeste og mest ubeskyttede vi har». Er det noe som skremmer meg, så er det slike forestillinger om at vi kun har én overordnet moralsk trussel å verge oss mot, selve Saken som alle andre tema bør underordnes og ses i lys av.

Selvsagt er islamistisk terror farligst for de som bor i islamske land, rent statistisk sett. Og ja, det åpne vestlige samfunnet bør ikke behandle muslimske medborgere som kollektivt mistenkte på grunn av trusselen fra jihadister. «Selvmord av frykt for døden» kalte Helge Krog Arbeiderpartiets første utkast til beredskapslover, den gang kommunistene var trusselen og flertallsbefolkningen fikk panikk over en skummel minoritet. For anti-jihadistene er det islamismen i Europa som er den altoverskyggende trussel. Men uansett så er dette separate tema som krever vår kritiske oppmerksomhet. Her får jeg vri litt på Luther; det ene skal drøftes og det andre ikke forties.    

Det nifse ved å oppleve historie i sanntid er at det er utrolig vanskelig å bedømme hvilke trusler som burde uroe oss mest. Og det landskapet vi beveger oss i er glatt og farlig, en «slippery slope» der manglende presisjon i hvordan vi snakker om og reagerer på truslene kan sende oss hodestups utfor skrentene på begge sider av veien.

Jeg har vist Stærk den anerkjennelse det er å bruke tid og plass til kritikk. Det er ut fra en redaksjonell vurdering om en vil, fordi jeg synes boken sier mye viktig og sant om den tiden vi befinner oss i. Å løfte fram noe som relevant er ikke nøytralt, men det er uomgjengelig. 

Bjørn Stærk har nettopp gjennom sin praksis med uredd diskusjon latt seg påvirke til å revidere noen av sine synspunkt. Resultatet er blitt mindre konsekvent enn den første utgaven av boka, mer drøftende av legitime innvendinger. Men stadig på jakt etter ny erkjennelse, og stadig redelig argumenterende for sitt syn. 

«Ytringsklimaet er et sosialt fenomen, med andre ord noe komplekst og skiftende hvor det bare finnes tvetydige, midlertidige og halvgode svar.»  

Kanskje den viktigste misjonen til denne utgivelsen er de spørsmål den stiller og den uro den vekker hos de av oss som helst ville forblitt i vår komfortsone, her hvor tidens debatt og verdikamp ikke truer våre liv.  

   

  

Song for Hogne

Noen ganger holder vi et lite barn opp foran oss og skjønner at det er selve håpet vi holder i våre hender, håpet som holder oss selv oppe, 
håpet for dem som skal arve jorden. 

 Hvis du vil laste ned denne og andre med bedre lydkvalitet kan du gå hit: 

Hvordan vil veien videre se ut, verdenen som de skal bebo når vi er borte? Hvordan vil de huske oss, og hva ga vi dem med på reisen? 

En får favne gleden i øyeblikket og håpe alt godt for det som kommer. Og ta vare på skjønnheten, varmen. Som om vi bar et lite barn på armen. 

Dei Grøne enkers melodi

Min bror Kjell som lærte meg sanger og fikk meg til å spille gitar

Dei Grøne Enkers Melodi risser noen få streker opp på et stort lerret og gjør det lett å fylle inn med egne minner og assosiasjoner. Teksten er konkret og håndfast, men er samtidig åpen for meddiktning og identifikasjon. Det er mye vemod her, vemod over avstanden mellom livet slik det ble, så langt fra drømmene om en felles framtid som man en gang bar på. 

Hun som fører ordet i diktet synes å være en kvinne som tross skuffelsen og avstanden til ham hun er glad i makter å se på sin mann med det blikket som forstår alt og tilgir alt, men som i grunnen har sluttet å håpe.

Jeg har aldri hørt denne sangen på plate eller sett teksten i en bok. Jeg lærte den som barn. Det var min 7 år eldre bror som sang den for oss, han kom hjem i helgene fra gymnaset og hadde med seg gitar og en bråte med nye sanger som han hadde lært seg. Kjell er fortsatt storebroren min, en slik storebror som er god å ha i denne verden. Og selv om ingen melodi i verden kan gjøre oss unge, kan noe av dem få oss til å tenke tilbake til den gang vi var det.

Tekst: Edvard Hoem
Melodi: Gustum/Brekke|

Du kan lytte til den her.  

Rosa Luxemburg og diktaturet

Rosa Luxemburg. 

Det er ganske selsomt å se hvordan deler av venstresiden forsøker å gjøre Rosa Luxemburg til et relevant ideal for dagens politikk. For å få til det må man enten mene at det å være forhatt av høyreradikale og antisemitter er kvalifikasjon god nok. Eller en trekker fram hennes geniale vending, utgitt etter hennes død, "Freiheit ist immer Freiheit der Andersdenkenden" (frihet er alltid dissenternes frihet - eller «friheten for dem som tenker annerledes»), og mener at det skal være nok til å se bort fra hennes brennmerking av de tyske sosialistene som fiender av sosialismen fordi de kritiserte bolsjevikenes oppløsning av parlamentet og opphevelsen av alle borgerrettigheter. 

Som historikeren Heinrich August Winkler kommenterte overfor Deutschlandsfunk 

«Dette sitatet er hentet fra en brosjyre som ble publisert etter hennes død, en brosjyre hvor hun foretar en kritisk drøfting av Lenin. Og dette uttrykket om «frihet for dem som tenker annerledes» angår den sosialistiske pluralitet, meningsmangfoldet innen den revolusjonære leir. Her er ikke ment motstanderne av revolusjonen og deres rett – den fløyen som Rosa Luxemburg kalte «de flertallssosialdemokratiske skurker». Det er ingen liberal eller demokratisk pluralisme som dette sitatet tar til orde for. Det er et forsvar mot diktaturet til en partiledelse eller også en selvoppnevnt avantgarde, men noe mer enn det er det ikke. Og i den forstand blir dette vidunderlige sitatet, som virker så lettfattelig, for det meste feiltolket.»

Fra den samme brosjyren hvor dette sitatet er hentet fra, leser vi: 

«Proletariatet kan, når det griper makten, ifølge Kautskys gode råd aldri gi avkall på den sosiale omveltning og bare vie seg til demokratiet uten å forråde både seg selv og revolusjonen. Det bør og må straks benytte de sosialistiske forholdsregler på det mest energiske, rigorøse og hensynsløse, altså utøve diktaturet; klassediktaturet, ikke diktaturet til et parti eller en klikk. Klassediktaturet, det vil si i bredeste offentlighet, under folkemassenes uhemmede deltakelse, i uinnskrenkede demokrati.»
 
Den revolusjonen hun bejublet skremte veldig mange tyskere i armene på dem som brukte kommunistfrykten som instrument for høyreradikale mål. Det er ingen unnskyldning, men et tragisk sosialt faktum om det stoff politikk gjerne er laget av. 

Rosas samlede verker er tilgjengelige for en billig penge for den som forstår tysk. Jeg synes sant å si det var skuffende å møte en forfatterstemme som jeg har hørt så mye begeistret tale om fra tilhengere av frihetlig sosialisme. Har de lest hva hun faktisk skriver, tenker jeg under lesningen. 

Oddny I. Miljeteig i Bergen SV skriver blant annet dette i sin begeistrede omtale av henne: 

«Ho kritiserte også både Lenin og Trotskij for «udemokratiske tendensar», mellom anna då dei ikkje skreiv ut nyval etter å ha oppløyst den logjevande forsamlinga i Russland under revolusjonen»

Dette får jeg ikke til å harmonere med innholdet i hennes utgitte samlede verker, som jeg faktisk har lest, og i det følgende siterer fra i egen oversettelse: 

«Nasjonalforsamlingen er et utdatert arvestykke fra de borgerlige revolusjoner, et tomt hylster, en rekvisitt fra tiden med småborgerlige illusjoner om «et enig folk», om «Frihet, likhet og brorskap» under den borgerlige stat. Den som i dag griper til nasjonalforsamlingen skrur bevisst eller ubevisst revolusjonen tilbake til stadiet til de borgerlige revolusjoner: han er en skjult agent for borgerskapet eller en ubevisst ideolog for småborgerskapet.

Under feltropet «Demokrati eller diktatur!» blir kampen om nasjonalforsamlingen ført. Også denne kontrarevolusjonære parolen blir lydig overtatt av sosialistiske ledere, som ikke merker at disse alternativene er et demagogisk falskneri. Det er ikke dette det handler om nå, demokrati eller diktatur. Det spørsmål som historien har på dagsordenen lyder: borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Fordi proletariatets diktatur, det er demokrati i sosialistisk betydning av ordet.

Proletariatets diktatur, det er ikke bomber, kupp, opptøyer, anarki – som den kapitalistiske profitts agenter så målbevisst forfalsker det til – men det er bruken av alle politiske maktmiddel for å virkeliggjøre sosialismen, for å ekspropriasjon av kapitalistklassen i tråd med viljen til det revolusjonære flertall av proletariatet, altså i det sosialistiske demokratis ånd.»  Fra Die Nationalversamlung, 1918

«Den «borgerkrig» som man med engstelig bekymring forsøker å forvise vekk av revolusjonen lar seg ikke forvise. For borgerkrig er bare et annet ord for klassekamp. Og den tanke at en kan innføre sosialisme uten klassekamp og gjennom parlamentariske majoritetsbeslutninger, er en latterlig småborgerlig illusjon.» Fra Die Nationalversamlung, 1918

«Det som hittil gikk for å være demokrati og likeberettigelse - parlament, nasjonalforsamling, den samme stemmeseddel - var løgn og bedrag. Det eneste som er sann likeberettigelse og demokrati er makten i hendene på den arbeidende masse som våpen for å knuse kapitalismen.» Fra Parteitag der Unabhängigen SP

«Lenins parti var det eneste som forstod et virkelig revolusjonært partis bud og plikt, som gjennom løsenordet «all makt i bøndenes og proletariatets hender» sikret gjennomføringen av revolusjonen. Derigjennom løste bolsjevikene det berømte spørsmål etter «folkets flertall» som har fulgt tyske sosialdemokrater som en mare. Som uforbederlige skoleunger under parlamentarismens kretinisme* overfører de til revolusjonen den hjemmesnekrede visdom fra parlamentarismen barnestue: for å gjennomføre noe må man først ha flertall. Så også med revolusjonen: først må vi bli et «flertall». Men revolusjonens virkelige dialektikk stiller denne parlamentariske muldvarp-visdommen på hodet: Veien går ikke via flertall mot en revolusjonær taktikk, men gjennom den revolusjonære taktikk fram til flertall.

Kun et parti som er i stand til å lede, det vil si drive fremover, får gjennom sitt stormløp en tilhengerskare. Gjennom denne besluttsomheten har Lenin og hans kamerater i det avgjørende øyeblikk angitt den eneste fremoverdrivende parole, all makt i bøndene og proletariatets hender, har de nesten over natten omskapt en forfulgt og baktalt minoritet, hvis fører måtte skjule seg som en Marat i kjelleren, om til situasjonens ubestridte herre. Som middel for å oppnå denne maktovertakelsen har bolsjevikene også straks stilt opp det mest vidtgående revolusjonære program: Ikke noe i retning av sikring av borgerlige demokrati, men proletariatets diktatur som middel for å virkeliggjøre sosialismen.

Dermed har de ervervet seg den uforgjengelige historiske fortjeneste å for første gang proklamere sosialismens endelige mål som den praktiske politikks umiddelbare program. Det et parti kan mønstre av mot, handlekraft, revolusjonært vidsyn og konsekvens, det har Lenin, Trotskij og partikameratene fullt opp prestert. Hele den revolusjonære ære og handlekraft som sviktet i vestens sosialdemokrati var representert gjennom bolsjevikene. Deres oktober-opprør var ikke bare en redning av den russiske revolusjon, den reddet også den internasjonale sosialismens ære.»  Zur russischen Revolution, 1918

* Kretinisme er en eldre betegnelse på medfødt hypotyreose, alvorlig veksthemning og psykisk utviklingshemning hos barn, oftest på grunn av mangelfullt utviklet skjoldbruskkjertel.